Alene.

[AnonymBruker]

Tenkte litt på å fortelle deg hvor mislykket man føler seg når man ser hva andre klarer og hva man ikke vet fordi andre faktisk klarer å tie om ting og holder det innen for husets fire vegger. Jeg selv klarer bare ikke å gå med noe for meg selv og klarer da å si ting som jeg overhodet ikke ville at den personen skulle høre. Så til deg vil jeg bare si hvordan det er å sitte her dag ut og inn og bare gå rundt å vente på noe som aldri skjer. Kanskje jeg aldri finner en. Kanskje jeg bare skal sitte her dag etter dag med mine depressive tanker om alt og alle.

Jeg føler bare jeg skulle hatt en å skrive med som føler seg som om folk ikke ser, en person som bare har masse drømmer om å få den og den personen, men som kanskje ender opp med å få en som deg eller som man overhodet ikke liker. Ikke vet jeg hva fremtiden bringer, men med det jeg har erfart er at man må selv ut i livet for å skaffe seg lykke. Hva med oss som sitter inne fordi det er skummelt bare å gå ut døra. Jeg liker ikke mennesker, på grunn av kommunikasjon, man skal snakke om ting man ikke har lyst til å snakke om, man skal bli styrt til å gjøre ting man ikke har lyst til, særlig er det bare å hoppe ut i ting som de har gjort. Jeg får jo aldri tenkt en ting først som jeg bestemmer meg selv for å gjøre, alle tar over livet mitt. Hva med å lære litt om depresjon og sosial angst først, det står jo ikke at man bare slapper av og venter på at noen skal holde deg i hånden og dra deg til forskjellige jobber og opplevelser.

Hva har jeg egentlig gjort, jo jeg har vært så idiot og fortalt om hvordan jeg har det og da fortelle folk hva man skal gjøre. Skjønner du? Jeg er en som mener bare å fortelle hvordan jeg har det for at de skal trå til siden og la meg være i fred.

Anonymous poster hash: c433e...5f2

[AnonymBruker]

Jeg skjønner.

Anonymous poster hash: 45d08...393

[AnonymBruker]

Du trenger en god coach!! En som vil backe deg, se de positive sidene dine og hjelpe deg mot nye mål.. og så må du ta kontakt med venner,, jeg var livredd for det meste selv en gang, redd for fremtiden, for om jeg kom til å få utdannelse, venner, en mann, en fremtid.. en familie, Nærmest litt sosialangst. og nå er jeg så lite engstelig som jeg kan bli, har verdens beste ektemann, fine barn , god jobb, topp utdanning... jeg har alt. Og jeg tvilte på alt. Livet var slitsomt en gang, nå er det supert, trygt, fint. Det finnes håp. Men du må selv ta en eller annen form for inititativ. også må du tro.

Anonymous poster hash: 7ec04...ff7