Vold i nære relasjoner, om skader m.m og hvorfor det er så vanskelig å gå

[AnonymBruker]

"bak et langvarig mishandlingsforhold lå det gjerne flere år med psykisk trakassering, latterliggjøring og kritisering og plaging. Gjentatte ganger ble kvinnen fortalt hvor lite hun er verd.

Etter slik behandling er det ikke vanskelig å forstå at kvinnen mister all tro på seg selv og unnskylder mannens handlinger. Det er ikke slik at volden begynner med en gang man har flyttet sammen. Det begynner med det psykiske og går over til vold når mannen mener at hun fortjener det.

Hun blir et mobbeoffer i sitt eget hjem."

"Barn som ser at mor finner seg i lugging, klyping, stygge ord og ondskapsfull erting, blir ofte stille, fryktsomme og «skvetne», og lette å kaste seg over i barnehage og skoleplass."

https://www.adressa.no/meninger/kronikker/2019/01/28/Hvor-er-det-blitt-av-Krisesenteret-18318132.ece

Anonymkode: ce160...043

[AnonymBruker]

På 30.12.2018 den 14.51, AnonymBruker skrev:

For å forklare hvorfor jeg syntes den psykiske volden absolutt var den verste. Den fysiske volden har vi blitt matet med allerede fra da vi var små, ala det er ikke lov å slå etc. Den var så lett å plassere hos den som slo, "han må være gal!". Den psykiske volden var mer snikende, man blir usikker på om det er noe galt med en selv, kanskje det virkelig stemmer det han sier ? I tillegg var den totalt usynlig for alle andre,blåmerkene var på innsiden og man kunne få kommentarer som, Er du sikker på at du husker det riktig? Det er sikkert bare du som har misforstått, han er jo så hyggelig. Du har nå alltid vært litt følsom, så du har sikkert misforstått etc.

Anonymkode: e2838...11d

Det er veldig trist at det det er slik. 

 

  17 timer siden, JaVel skrev:

Hvis man ser på saker hvor kvinner har blitt mishandlet både fysisk og psykisk av sin partner,så sier de ofte at det var den psykiske volden som var verst. Den gjorde at selvfølelsen ble fullstendig pulverisert. Hvorfor skal det være annerledes for barn? Fysisk vold er veldig konkret, man kan peke på blåmerker og alle blir hoderystende sjokkert, psykisk vold gir blåmerker på sjelen, og man risikerer å bli møtt med, " Er du sikkert på at du ikke overdriver nå? Han/ hun er jo så snill." Så barn som blir mishandlet psykisk står ofte alene med smerten, de tror det er noe galt med dem selv og ikke foreldrene. Ikke rart det er veldig skadelig. Man ser jo litt av det samme i denne tråden, "Moren var jo glad i barnet sitt. Hun mente det godt. "

Anonymkode: ce160...043

[AnonymBruker]

Alt jeg har lest om temaet, er det eneste å gjøre i en slik situasjon å bryte tvert, og forlate relasjonen. Men hva med når man ikke kan gå? Når utøveren av psykisk vold har brutt deg ned og tatt over barnet ditt, og overbevist omverdenen om at det var du som ikke var "god". Det er situasjonen jeg er i. Iblandt føler jeg at jeg blir gal i denne situasjonen som har pågått i snart et tiår, og som vil pågå i mange år til, til barnet er blitt voksen og vi kan ha en relasjon uten at det går via "overgriperen". Jeg føler at jeg må holde ut og være sterk, for å være her for barnet som kommer til å trenge meg.

Jeg har selvfølgelig prøvd alt jeg kan å forhindre at barnet skal bo hos denne overgriperen. Men når overgriper har vært i forkant og manipulert, har alle mine forsøk blitt avvist med at det skulle være løgner, at jeg har et annet motiv, at jeg egentlig er bitter, at jeg ikke tenker på barnets beste. Det er noe av det som smerter mest oppi alt dette. Det at barnet mitt skal vokse opp hos en så iskald og giftig person. Det er selvsagt skadelig. Jeg ser skadene tydelig allerede. Jeg håper barnet overlever.

I min egen relasjon til overgriper, er jeg tvunget til å være i relasjonen. Jeg har prøvd at kontakten skulle gå via en tredjepart. Det resulterte i en lang periode uten at jeg fikk se barnet. I denne psykiske mishandlingen blir jeg "straffet" hvis jeg utfordrer overgriper. Hvis jeg prøver å avsløre vedkommende, si høyt hvordan personen er. Eller hvis jeg prøver å forlate relasjonen. Det blir umulig å ha kontakt kun i forhold til barnet, det sørger overgriper for. "Straffen" er at barnet ikke får komme på besøk, ingen telefonkontakt. Det har tidligere vart i opptil et år.

Jeg forundrer meg iblandt over at ikke barnevernet har et filter som fanger opp slike typer overgripere. At de bistår i overgrep. At de ikke anerkjenner disse skjulte former for overgrep. At de kan ha så mange andre unnskyldninger og forklaringer på barnets tydelige tegn på omsorgssvikt og overgrep.

Iblandt må jeg sitte gjennom middagsselskaper, smile og late som at overgripers virkelighetsboble er den riktige virkelighet. Jeg må aldri komme med noe som kunne misforståes som kritikk. Jeg må skryte og gi komplimenter. Jeg må ikke si imot når overgriper utfordrer min autoritet foran barnet, latteliggjør eller rakker ned på meg. Jeg må tåle, tåle og tåle. Jeg må aldri gå i fellene som blir lagt ut for å få meg til å virke vanskelig eller kranglete. Jeg må være var, gjennomtenkt, fattet. Og samtidig må jeg finne en måte å kommunisere med barnet for å kunne være en motvekt til overgriper, men samtidig huske på at barnet blir avhørt og eventuelt straffet for ting vi har snakket om.

Barnet er nå på god vei til å bli en liten beskytter. Barnet blir trent opp til å være overgripers lille vokter, som går i totalforsvar for overgriper for det minste lille. Barnet går med en konstant skyldfølelse ovenfor overgriper, da denne følelsen blir dyrket, styrket og spilt ut konstant.

Jeg er selvfølgelig totalutslettet for lenge siden, som blir nevnt tidligere i tråden. Og i dette tilfellet hvor det er barn i bildet, får vi også høre at det er det eneste riktige, det handler om barnet og ikke meg. Og det gjør det jo. Selv om jeg har mislyktes i å redde barnet. Så jeg får ikke forlate relasjonen. Jeg håper jeg klarer å være her til barnet er blitt større, og kontakten ikke behøver å gå via overgripers influkte herjing og spill. Jeg håper barnet greier seg, og at skadene vil være til å reparere, når vi en gang i fremtiden kan begynne med det.

 

Anonymkode: 5520a...9a2

[AnonymBruker]

På 28.1.2019 den 11.39, AnonymBruker skrev:

Alt jeg har lest om temaet, er det eneste å gjøre i en slik situasjon å bryte tvert, og forlate relasjonen. Men hva med når man ikke kan gå? Når utøveren av psykisk vold har brutt deg ned og tatt over barnet ditt, og overbevist omverdenen om at det var du som ikke var "god". Det er situasjonen jeg er i. Iblandt føler jeg at jeg blir gal i denne situasjonen som har pågått i snart et tiår, og som vil pågå i mange år til, til barnet er blitt voksen og vi kan ha en relasjon uten at det går via "overgriperen". Jeg føler at jeg må holde ut og være sterk, for å være her for barnet som kommer til å trenge meg.

Jeg har selvfølgelig prøvd alt jeg kan å forhindre at barnet skal bo hos denne overgriperen. Men når overgriper har vært i forkant og manipulert, har alle mine forsøk blitt avvist med at det skulle være løgner, at jeg har et annet motiv, at jeg egentlig er bitter, at jeg ikke tenker på barnets beste. Det er noe av det som smerter mest oppi alt dette. Det at barnet mitt skal vokse opp hos en så iskald og giftig person. Det er selvsagt skadelig. Jeg ser skadene tydelig allerede. Jeg håper barnet overlever.

I min egen relasjon til overgriper, er jeg tvunget til å være i relasjonen. Jeg har prøvd at kontakten skulle gå via en tredjepart. Det resulterte i en lang periode uten at jeg fikk se barnet. I denne psykiske mishandlingen blir jeg "straffet" hvis jeg utfordrer overgriper. Hvis jeg prøver å avsløre vedkommende, si høyt hvordan personen er. Eller hvis jeg prøver å forlate relasjonen. Det blir umulig å ha kontakt kun i forhold til barnet, det sørger overgriper for. "Straffen" er at barnet ikke får komme på besøk, ingen telefonkontakt. Det har tidligere vart i opptil et år.

Jeg forundrer meg iblandt over at ikke barnevernet har et filter som fanger opp slike typer overgripere. At de bistår i overgrep. At de ikke anerkjenner disse skjulte former for overgrep. At de kan ha så mange andre unnskyldninger og forklaringer på barnets tydelige tegn på omsorgssvikt og overgrep.

Iblandt må jeg sitte gjennom middagsselskaper, smile og late som at overgripers virkelighetsboble er den riktige virkelighet. Jeg må aldri komme med noe som kunne misforståes som kritikk. Jeg må skryte og gi komplimenter. Jeg må ikke si imot når overgriper utfordrer min autoritet foran barnet, latteliggjør eller rakker ned på meg. Jeg må tåle, tåle og tåle. Jeg må aldri gå i fellene som blir lagt ut for å få meg til å virke vanskelig eller kranglete. Jeg må være var, gjennomtenkt, fattet. Og samtidig må jeg finne en måte å kommunisere med barnet for å kunne være en motvekt til overgriper, men samtidig huske på at barnet blir avhørt og eventuelt straffet for ting vi har snakket om.

Barnet er nå på god vei til å bli en liten beskytter. Barnet blir trent opp til å være overgripers lille vokter, som går i totalforsvar for overgriper for det minste lille. Barnet går med en konstant skyldfølelse ovenfor overgriper, da denne følelsen blir dyrket, styrket og spilt ut konstant.

Jeg er selvfølgelig totalutslettet for lenge siden, som blir nevnt tidligere i tråden. Og i dette tilfellet hvor det er barn i bildet, får vi også høre at det er det eneste riktige, det handler om barnet og ikke meg. Og det gjør det jo. Selv om jeg har mislyktes i å redde barnet. Så jeg får ikke forlate relasjonen. Jeg håper jeg klarer å være her til barnet er blitt større, og kontakten ikke behøver å gå via overgripers influkte herjing og spill. Jeg håper barnet greier seg, og at skadene vil være til å reparere, når vi en gang i fremtiden kan begynne med det.

 

Anonymkode: 5520a...9a2

Hei. Det er trist at du lever i en slik situasjon. Har du en psykolog som du snakker med jevnlig, som kan være en støttespiller for deg og som kan hjelpe deg? Du kan også få støttesamtaler ved Krisesenteret. Jeg håper at du får hjelp slik at du og barnet kan komme dere ut av dette ødeleggende forholdet så snart som mulig  

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

På 28.1.2019 den 11.39, AnonymBruker skrev:

Alt jeg har lest om temaet, er det eneste å gjøre i en slik situasjon å bryte tvert, og forlate relasjonen. Men hva med når man ikke kan gå? Når utøveren av psykisk vold har brutt deg ned og tatt over barnet ditt, og overbevist omverdenen om at det var du som ikke var "god". Det er situasjonen jeg er i. Iblandt føler jeg at jeg blir gal i denne situasjonen som har pågått i snart et tiår, og som vil pågå i mange år til, til barnet er blitt voksen og vi kan ha en relasjon uten at det går via "overgriperen". Jeg føler at jeg må holde ut og være sterk, for å være her for barnet som kommer til å trenge meg.

Jeg har selvfølgelig prøvd alt jeg kan å forhindre at barnet skal bo hos denne overgriperen. Men når overgriper har vært i forkant og manipulert, har alle mine forsøk blitt avvist med at det skulle være løgner, at jeg har et annet motiv, at jeg egentlig er bitter, at jeg ikke tenker på barnets beste. Det er noe av det som smerter mest oppi alt dette. Det at barnet mitt skal vokse opp hos en så iskald og giftig person. Det er selvsagt skadelig. Jeg ser skadene tydelig allerede. Jeg håper barnet overlever.

I min egen relasjon til overgriper, er jeg tvunget til å være i relasjonen. Jeg har prøvd at kontakten skulle gå via en tredjepart. Det resulterte i en lang periode uten at jeg fikk se barnet. I denne psykiske mishandlingen blir jeg "straffet" hvis jeg utfordrer overgriper. Hvis jeg prøver å avsløre vedkommende, si høyt hvordan personen er. Eller hvis jeg prøver å forlate relasjonen. Det blir umulig å ha kontakt kun i forhold til barnet, det sørger overgriper for. "Straffen" er at barnet ikke får komme på besøk, ingen telefonkontakt. Det har tidligere vart i opptil et år.

Jeg forundrer meg iblandt over at ikke barnevernet har et filter som fanger opp slike typer overgripere. At de bistår i overgrep. At de ikke anerkjenner disse skjulte former for overgrep. At de kan ha så mange andre unnskyldninger og forklaringer på barnets tydelige tegn på omsorgssvikt og overgrep.

Iblandt må jeg sitte gjennom middagsselskaper, smile og late som at overgripers virkelighetsboble er den riktige virkelighet. Jeg må aldri komme med noe som kunne misforståes som kritikk. Jeg må skryte og gi komplimenter. Jeg må ikke si imot når overgriper utfordrer min autoritet foran barnet, latteliggjør eller rakker ned på meg. Jeg må tåle, tåle og tåle. Jeg må aldri gå i fellene som blir lagt ut for å få meg til å virke vanskelig eller kranglete. Jeg må være var, gjennomtenkt, fattet. Og samtidig må jeg finne en måte å kommunisere med barnet for å kunne være en motvekt til overgriper, men samtidig huske på at barnet blir avhørt og eventuelt straffet for ting vi har snakket om.

Barnet er nå på god vei til å bli en liten beskytter. Barnet blir trent opp til å være overgripers lille vokter, som går i totalforsvar for overgriper for det minste lille. Barnet går med en konstant skyldfølelse ovenfor overgriper, da denne følelsen blir dyrket, styrket og spilt ut konstant.

Jeg er selvfølgelig totalutslettet for lenge siden, som blir nevnt tidligere i tråden. Og i dette tilfellet hvor det er barn i bildet, får vi også høre at det er det eneste riktige, det handler om barnet og ikke meg. Og det gjør det jo. Selv om jeg har mislyktes i å redde barnet. Så jeg får ikke forlate relasjonen. Jeg håper jeg klarer å være her til barnet er blitt større, og kontakten ikke behøver å gå via overgripers influkte herjing og spill. Jeg håper barnet greier seg, og at skadene vil være til å reparere, når vi en gang i fremtiden kan begynne med det.

 

Anonymkode: 5520a...9a2

https://psykopati.blogg.no/nar-du-har-barn-med-psykopaten.html

Hvis du ikke gjør det allerede, så må du begynne å skrive ned alt han gjør, og lagre det et sted han ikke finner. Dette vil du kunne få bruk for den dagen du går. Det finnes nemlig ingen andre alernativer til å gå. Ingen! Jeg skjønner imidlertid hvor tøft det er❤

Anonymkode: 92db1...235

[AnonymBruker]

Mange mishandlere har en eller flere personlighetsforstyrrelser som gjør de til helseskadelige for andre mennesker. Her kan man lese om det: https://www.nb.no/items/ac6c2fddef6d4af2a5588c8929d43acf?page=0&searchText=sjarmør og tyrann

 

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

Viktig informasjon:

https://www.politiet.no/aktuelt-tall-og-fakta/strasak-2017/hvor-lite/

https://www.politiet.no/rad/vold-i-nare-relasjoner/er-du-utsatt-for-vold/

"Ulike former for vold

Hvis du opplever at en du står nær får deg til å føle deg redd, kanskje får deg til å gjøre ting du ikke vil, hindrer deg i å leve livet ditt slik du ønsker, eller snakker nedsettende om deg, så er det også vold, selv om det ikke etterlater synlige merker. Å utsette andre for vold er ulovlig.

Det finnes mange typer vold i nære relasjoner" https://dinutvei.no/utsatt/314-har-jeg-blitt-utsatt-for-vold

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

Psykologisk nedbrytning

I litteraturen er det på flere måter belyst hvordan mennesker kan brytes ned under vold, fornedrelse, overgrep og tortur, og at dette kan ha alvorlige konsekvenser for selvbilde, identitet, følelser og atferd (5). Leonore Walker (1984) beskrev hvordan kvinner som hadde blitt utsatt for langvarig og alvorlig voldsatferd led av lavt selvbilde, apati og hjelpeløshet, depresjon og andre mentale lidelser. Walker brukte begrepet; "lært hjelpeløshet" (6) for å forklare hvorfor så mange voldsutsatte kvinner ikke forlater voldsutøver. https://www.psykologforeningen.no/publikum/videoer/videoer-om-livsutfordringer/aa-vaere-offer-for-vold-i-naere-relasjoner

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

Det hadde vært fint om så mange som mulig sprer informasjonen fra innlegg og linker i denne tråden til så mange som mulig, slik at flere kommer seg ut av voldelige forhold og flere får hjelp til å få et godt liv.

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

https://dinutvei.no/utsatt/hjelpetilbud-til-utsatte/248-krisesenter-omtale

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

Det er mange kloke ord og gode råd i denne tråden

 

Anonymkode: fda76...59b

[AnonymBruker]

På 14.2.2018 den 2.36, Mille96 skrev:

Jeg har selv opplevd vold i nære relasjoner, dette med samboer. Jeg har desverre heller ikke "klart" å gå. Etter 4 år med noen episoder innimellom, noen perioder mer enn andre. Volden har ikke vært varende når det først har skjedd. Det er som regel en eller to episoder nære også kan det gå noen mnd før det eventuelt skjer igjen. For meg tror jeg at jeg har funnet ut hvorfor det kanskje kan være så vanskelig å gå. Dette har med psykopater å gjøre også, for psykologen min/ psykologene og familien min mener at samboeren min også er psykopat. 

Jeg vet jeg burde gå. Jeg vet jeg burde bygge meg selv opp igjen, alene. Men jeg er så avhengig å ha noen "andre" der, hvis jeg skal gå fra han. Og jeg kan ikke forestille meg et liv uten han engang, så å gå er egentlig ikke noe alternativ. Så fucked er det her hos meg. 

Forklaringen min er at de gangene jeg har fått nok og prøver å gå, så går jeg fra en "verden" som jeg kaller det, som jeg vil beskrive som et helvete, men samtidig himmelen. Og det er det som er skummelt. Fordi du forlater ikke bare noe som er jævlig, men faktisk noe som er det beste du vet om. Mens jeg er i denne himmel-helvete verden, er jeg ikke blind. Jeg kan se over til den andre "verden" som ligger nære. Jeg ser sol, varme og grønt gress. (som er en metafor for den normale siden) Men, det som er annerledes med denne verdenen er at det er sånn nesten hele tiden, i verste fall regner det litt innimellom, men det blir alltid fint vær igjen ganske snart. Selvfølgelig er det jo denne "verdenen" som er mest stabil og trygg. Og man tenker at det er mest safe å være der. Men det som er så vanskleig med "helvete-himlen verden" er at når det stormer der, stromer det helt jævlig. Det er flodbølger, du drukner nesten. Det lyner, det tordner. Det er jordskjelv. Men, når det er fint der, er det så mye finere enn den andre verden. Det er store slott, det er hester, det er mye varmere enn på den andre siden, solen er dobbelt så stor sammenliknet med den andre siden. Det er sikkert litt vanskelig å følge med her nå, men håper dere forstår hittil og forstår hva jeg referer til. 

Så det som skjer når du da forlater "helvete-himlen verden" er at da er det jo mest sannsynlig helvete der. Så du drar, og du har "en fot" over i den "normale verdenen" der det meste er stabilt. Men du er redd. Du er redd for å angre, for å miste "helvete himmel verden" du er redd det aldri kommer tilbake. Hvorfor? Jo, fordi "helvete-himmel verdenen, er soleklart mer ustabil enn "normal verden", men "helvete-himmel verden", er så SINNSYKT mye  bedre enn "normal verden" når den er bra. Så det er derfor jeg er redd. En annen ting som alltid for meg tilbake, som sier seg selv er at når du forlater "helvete-himmel verden" og du blir borte fra den. Savner den deg etter noen dager kanskje, og da forvandler den seg til å bli fantastisk og har alt du noengang kunne drømme om der. Du vet det er utsabilt, men du klarer ikke si nei. 

 

Det er jo en form for avhengighet. Fælt å høre at du ikke har greid å gå. Det eneste som hjalp meg å gå var at jeg visste at den verdenen jeg og eksen hadde var basert på ja ingenting. Hans følelser var ikke genuine. Han hadde ikke empati og hadde kun kjærlighet for seg selv. "Kjærligheten" han hadde for meg var en illusjon. Og først når jeg innså at jeg lurte meg selv ved å bli i forholdet og innså at han så meg bare som en bruksgjenstand han kunne manipulere og utnytte, så betydde han ingenting for meg lenger. Det kom til et punkt der jeg forsto at jeg ville leve med noen som elsket meg- ektefølt og ikke med følelser han kopierte fra de han så rundt seg. Nå har jeg funnet meg en slik mann, som vil meg godt og som virkelig bryr seg. Og som har stått ved min side i dårlige og gode perioder. 

Anonymkode: c5a91...4ae

[AnonymBruker]

På 1.2.2017 den 9.41, AnonymBruker skrev:

" Det vanligste kjennetegnet er som tidligere nevnt vekslingen mellom invasjon av overveldende følelser og total avstumping av følelser. En annen person har hatt makt over hen, en annen person har kontrollert hen. Hen har gradvis mistet kontakt med sin indre stemme og sine egne behov. Hen har levd i en verden hvor det er en annen som definerer hva hen skal eller ikke skal gjøre. Flere forfattere beskriver denne gradvise uthviskingen av den voldsutsattes selv og indre stemme.

Mangel på indre stemme som fungerer som veileder i livet og hverdagen er symptomatisk, det er vanlig at den voldsutsatte er avhengig av andres perspektiver og verdensforståelser og selv ikke har kontakt med sin indre stemme. De lever ofte i de andres blikk, og prøver å leve opp til andres forventninger.

Dette henger sammen med at kvinner som har levd i flere år i mishandlingsforhold har anvendt flere forskjellige strategier for å få slutt på volden, de har vært sinte på voldsutøver, de har vært grensesettende, eller rolige og selvoppofrende. Uansett hvordan de har oppført seg så har volden vært stabil og dette fører til en prosess hvor de gir opp tanken på forandring og forsøker istedenfor å akseptere sin situasjon, det er spesielt denne prosessen som for en utenforstående virker helt uforståelig"

Kjenner meg godt igjen

 

Anonymkode: 710d2...fca

me2

Anonymkode: bb8f7...e82

[AnonymBruker]

På 15.3.2019 den 23.40, AnonymBruker skrev:

Mange mishandlere har en eller flere personlighetsforstyrrelser som gjør de til helseskadelige for andre mennesker. Her kan man lese om det: https://www.nb.no/items/ac6c2fddef6d4af2a5588c8929d43acf?page=0&searchText=sjarmør og tyrann

 

Anonymkode: fda76...59b

Hvis linken ikke virker, gå direkte til Nasjonalbiblioteets side her https://www.nb.no/ og søk opp Sjarmør og tyrann. Boken kan leses gratis der.

Anonymkode: fda76...59b

[GinandTonic]

føkger

[AnonymBruker]

Løfter tråden.

Anonymkode: 1d1b7...116

[AnonymBruker]

Megan Montgomery ble skutt og drept av Jason på en parkeringsplass i 2019, tre måneder etter at hun gikk fra ham og begynte å jobbe for å advare andre kvinner mot å leve i voldelige forhold.

Bare noen uker før hun ble skutt og drept, skrev hun følgende på sosiale medier, ifølge Al.com:

- Jeg ønsker vise dem hva faresignalene er, og hvorfor det er så vanskelig å komme seg ut - for å hjelpe dem med lovgivningen, hjelpe dem til å dra tidligere, skrev Meghan etter at hun hadde forlatt sin ekskjæreste.
https://www.nettavisen.no/nyheter/for-meghan-31-ble-drept-la-hun-ut-disse-meldingene-for-a-vise-andre-kvinner-hva-voldelig-oppforsel-er/s/12-95-3424109840

Anonymkode: 29f9a...d82

[AnonymBruker]

Veldig viktig tråd! 

Anonymkode: 36aa7...082

[AnonymBruker]

 

Denne diskusjonstråden kan være til hjelp!

 

Her er det flere som deler erfaringer fra vold i nære relasjoner:

 

 

Anonymkode: 29f9a...d82

[AnonymBruker]

Gjest Gjest skrev (På 29.8.2013 den 0.50):

Hei!

På side 5 og 6 i dette dokumentet, står det om behandling ved kompleks PTSD:

1. stadium: Før behandling, behandlingsrammer, alliansebygging, sikkerhet,

affektregulering, stabilisering, ferdighetsbygging, utdanning, egenomsorg og støtte

2. stadium: Avbetinging, sorg, oppløsning og integrering av traumene.

3. stadium: Utvikling av seg selv og relasjoner til andre.

Kompleks PTSD kan man få av bl.a. psykisk mishandling i nære relasjoner.

Jeg vet ikke hvilken diagnose du har, men av det du forklarer, inkl det med "utslettet", kan det kanskje være hjelp for deg og oppbyggende for deg om din behandler jobber med deg med noe av dette som står i følgende dokument om behandling:

http://sor.rvts.no/filestore/Filarkiv/Dokumenter/Fagstoff/Psykisk_helse/Komplekse_traumer_komplekse_reaksjoner.pdf

Her er den nye nettadressen for det dokumentet:

https://rvtssor.no/filer/backup/Komplekse_traumer_komplekse_reaksjoner.pdf

Anonymkode: 29f9a...d82