Sosial angst

[Gjest Sengaia]

Jeg sliter psykisk på mange områder, og går til behandling og får medisiner.

Jeg får god hjelp, og takler ting bedre og bedre, selv om det i perioder kan være mørkere enn mørkest... Så går det fremover

Men jeg merker at den sosiale angsten ikke blir bedre. Spesielt ikke i hjembyen. Jeg er livredd for å se andre, å møte blikkene til folk osv. Jeg VET at de ikke hater meg, misliker meg, og det der. Men jeg føler meg forferdelig liten.

Jeg pleier å kjøre utenbys for å handle. Jeg prøver å øve meg på å handle her hjemme, men det er utrolig vanskelig. Jeg prøver å gå litt turer uten å kjøre langt vekk, men det blir til at jeg gjør det om kvelden så sent at jeg kan være trygg på at jeg ikke møter på noen. Så planen i kveld er å vente til det begynner å bli mørkt og ta med lommelykt ut en tur i skogen.

Jeg vet at ingen hater meg, og jeg vet at ingen bryr seg spesielt mye. Jeg vet at det bare er mine tanker og følelser som sier at dette er farlig, men det "sitter" så hardt i meg.

Jeg skriver det egentlig for å få ut litt frustrasjon, og tror ikke jeg er alene om dette, dessverre.. Noen andre som har det på samme måte? Og noen som har blitt kvitt dfen sosiale angsten?

[Gjest Arbeider]

Men får du hjelp med den sosiale angsten eller bare de andre psykiske problemene?

Ville spurt psykologen din om det finnes noen flere behandlingstilbud for deg der du bor. Vet at de har et omfattende forskningsprosjek ved ullevål oslo.

[Gjest Sengaia]

Men får du hjelp med den sosiale angsten eller bare de andre psykiske problemene?

Ville spurt psykologen din om det finnes noen flere behandlingstilbud for deg der du bor. Vet at de har et omfattende forskningsprosjek ved ullevål oslo.

Ja, jeg får hjelp med sosial angst også. Jeg vet at jeg må utfordre meg selv, og gå inn i situasjonene, men på en måte så utfordrer jeg meg selv nok som jeg gjør... jeg går jo ut døra og ser andre folk hver dag. Men skulle ønske jeg kunne gå på butikken uten problem, eller ta en tur ut i skogen uten å måtte samle mot hele dagen og vente til det ble mørkt.

[AnonymBruker]

Jeg har litt av det samme.

Ganske lenge avskrev jeg det som bare å være innadvendt og å "like kvelden bedre". Det var først når jeg nevnte til en venn at jeg jogger om kvelden fordi "alle stirrer sånn på dagtid" og hun lo at jeg skjønte at ikke alle er sånn.

Jeg føler ofte at folk ser på meg, lurer på om jeg går eller beveger meg rart og jeg er ganske paranoid. En kvinne i kassen ved min lokale butikk driver alltid og flirer og jeg trodde det var noe rart med meg. Har observert henne flere ganger i det siste og kunne konludere at hun er sånn mot alle.

Jeg er blitt noe flinkere til å takle oppmerksomhet. Verst var det som tenåring da jeg begynte å vokse meg "inn i utseendet mitt". For å være ærlig har jeg alltid vært over middels utseendemessig men som yngre var jeg en nerd, kledde meg ikke spesielt fint og var ikke en utadvendt person som gutter likte på den tiden. Når jeg begynte å få former ble jeg ekstremt ukomfortabel med oppmerksomhet fra menn. jeg har langt, blondt hår og pleide alltid å sette det i en ball oppå hodet fordi gutter stirret sånn når det hang ned.

Jeg er mer komfortabel med det nå, men det er fortsatt en rar situasjon. Jeg blir jo glad når en gutt jeg liker viser interesse, men er fortsatt veldig usikker rundt menn. Det har vært et problem fordi jeg blir en "dukke" - en som menn blir tiltrukket av pga utseendet, men jeg klarer aldri å åpne opp og vise personligheten min. Flere ganger har jeg heller kuttet av forholdet når ting blir for intimt. Det blir desto verre dersom det er flere mennesker involvert. Siste fyren jeg var ute med insisterte flere ganger på å møtes med vennene hans. I en middagssituasjon med 5-6 mennesker blir jeg helt forfrossen. Jeg overtenker og vet ikke når det er min tur til å prate.

Alt jeg kan si er at det blir bedre når man presser seg. Ikke at jeg skal fronte alkohol som en løsning, men et par glass vin gjør at en senker skuldrene på en god måte (bare IKKE drikk for mye). Det hjelper også å nærme seg nye mennesker når du er rundt noen du føler deg trygg på. Når jeg er med en nær venn er det også lettere å møte en ny person eller en mann, ettersom jeg allerede er i et godt element.

Svaret er rett og slett å presse seg, jevnlig. Jeg vet det blir sagt ofte, men det blir sagt ofte fordi det er sant.

Det hjelper også å fokusere på ting du liker å gjøre, kanskje ta opp et par nye interesser og få selvtillit gjennom å oppnå ting på den måten.

Anonymous poster hash: d320e...df4