1-åring i barnehage = bra

[AnonymBruker]

Behøver ikke nødvendigvis bety at man må slutte i jobben. For all del. Men om man HAR muligheten til å jobbe redusert en stund, eller ta permisjon et halvt år ekstra, så synes jeg man burde det. Hvorfor ikke? Du sier dere hadde hatt råd..javel, hvorfor gjør dere det ikke? Vil dere ikke tilbringe så mye tid som overhode mulig med barnet deres?

Om man ikke har mulighet til å jobbe mindre, eller ta permisjon, enten fordi man ikke har råd, eller fordi jobben ikke godtar der, så kan man kutte litt ned på andre ego-prosjekter. Legge treningen litt på hylla en stund, ikke sykle og gå på ski HVER eneste dag. Slike ting.

Poenget mitt, og som jeg står ved, er at man som forelder burde ønske å tilbringe så mye tid med sitt lille barn som mulig - gitt de forutsetningene man har.

Ja, muligheten har vi. Da må mannen starte i en jobb som førte til at han ble utbrent og sykemeldt et år igjen. En jobb som fører til at han ofte ikke kommer hjem før småen legger seg.

Det er valget vi har.

For oss var det et valg som kunne tas, men som ikke er aktuelt.

Og som jeg skriver så jobber jeg så redusert som jeg kan, men ettersom mannen har omskolert seg og lå har en mye lavere lønn enn "vanlig" så er det ikke så mye.

Men aner du hvor mye mitt barn er i barnehage? Nei..

Anonymous poster hash: 94b2e...907

[AnonymBruker]

Behøver ikke nødvendigvis bety at man må slutte i jobben. For all del. Men om man HAR muligheten til å jobbe redusert en stund, eller ta permisjon et halvt år ekstra, så synes jeg man burde det. Hvorfor ikke? Du sier dere hadde hatt råd..javel, hvorfor gjør dere det ikke? Vil dere ikke tilbringe så mye tid som overhode mulig med barnet deres?

Om man ikke har mulighet til å jobbe mindre, eller ta permisjon, enten fordi man ikke har råd, eller fordi jobben ikke godtar der, så kan man kutte litt ned på andre ego-prosjekter. Legge treningen litt på hylla en stund, ikke sykle og gå på ski HVER eneste dag. Slike ting.

Poenget mitt, og som jeg står ved, er at man som forelder burde ønske å tilbringe så mye tid med sitt lille barn som mulig - gitt de forutsetningene man har.

Og her i huset så har ingen eid et par ski siden vi var 18-19 år.

Jeg husker ikke sist jeg i det hele tatt var på et treningssenter.

Og sykkel? Jeg tror vi har en i bua et sted.

Det er ikke alle som er som idioter da det kommer til den nye trenden med å kjøpe dyrt utstyr og treningstøy.

Her i huset går vi, med barn og dyr.

Merkelig hvordan folk antar at du har dyre hobbyer og mange biler ettersom man ikke tar seg råd til ekstra permisjon?

Vi har en bil, ingen dyre hobbyer, en mann under utdanning og jeg som jobber så redusert jeg kan. Vi drar omtrent aldri på noe, ferieturen i år ble i hagen.

Vi har gjort det vi kan og er absolutt på grensen for at barnet skal være så lite som mulig i barnehagen.

Men selvfølgelig KUNNE vi ha gjort det annerledes. På bekostning av livskvaliteten til min mann. Og at min mann kun så barnet sitt i helgene.

Nå ser han barnet hver dag. Så kanskje vi prioriterte være mer med barnet vårt, selv om det betyr barn i barnehage?

Anonymous poster hash: 94b2e...907

[Signe83]

Nå har jeg kun lest trådstarters innlegg, og ikke hele tråden. Så gjerne arrester meg.

Synes det blir noe snevert å skrive at ett- og toåringer ikke har godt av å være hjemme med foreldrene sine kun fordi du ser at din egen ettåring trives i barnehagen. For de fleste foreldrene som velger å ha barnet sitt hjemme fremfor barnehagen, oppholder seg ikke hjemme uten å sosialisere barnet og seg selv? Mitt inntrykk er at mødre og fedre som velger å være hjemme er flinke til å benytte seg av åpen barnehage, barnesang på dagtid, osv osv. Det å påstå at ettåringer har det bedre på institusjon fremfor hjemme hos foreldrene er noe merkelig. Psykologer, pedagoger og forskere anbefaler ofte å være hjemme med barnet så lenge som mulig. Det å sende så små barn i barnehagen er en noe nyere trend, og det finnes lite forskning som tyder på om ettåringer i barnehagen bidrar til senskader hos barn.

MEN! Ja, for det er et men.. Ikke alle barn her til lands har det bra hjemme av ymse grunner. Og det å sende så små barn i barnehagen da, trenger ikke være dumt.

[Schadenfreude]

Behøver ikke nødvendigvis bety at man må slutte i jobben. For all del. Men om man HAR muligheten til å jobbe redusert en stund, eller ta permisjon et halvt år ekstra, så synes jeg man burde det. Hvorfor ikke? Du sier dere hadde hatt råd..javel, hvorfor gjør dere det ikke? Vil dere ikke tilbringe så mye tid som overhode mulig med barnet deres?

Om man ikke har mulighet til å jobbe mindre, eller ta permisjon, enten fordi man ikke har råd, eller fordi jobben ikke godtar der, så kan man kutte litt ned på andre ego-prosjekter. Legge treningen litt på hylla en stund, ikke sykle og gå på ski HVER eneste dag. Slike ting.

Poenget mitt, og som jeg står ved, er at man som forelder burde ønske å tilbringe så mye tid med sitt lille barn som mulig - gitt de forutsetningene man har.

Jeg ser hva du vil frem til, og jeg er er forsåvidt enig med deg i at man bør prøve å være så mye sammen med barnet som mulig. Men dette tror jeg faktisk de fleste gjør!

Tiden før barnehagen på morgenen og tiden mellom henting og leggetid er hellig her i huset. Den tilbringes med den lille, så langt det lar seg gjøre (han må være med å lage middag, men annet husarbeid tas etter leggetid). Men det er nettopp det, tiden går så utrolig fort frem til leggetid. Innen middagen er ferdig og fortært, er det bare en liten time som gjenstår før den lille omtrent kollapser av søvnighet.

Derfor skulle jeg veldig gjerne jobbe redusert, men ikke alle har arbeidsgivere som ser behovet for slikt.

[Vera Vinge]

Mange har sikkert god grunn, men jeg må innrømme at jeg likevel ser ned på foreldre som har svært god råd, og istedenfor å delta i barnets første leveår, heller prioriterer arbeid, forbruk, trening og sine egne personlige mål. Å få barn handler om å ikke lenger være nummer 1, men om å bygge opp sitt barn. En viktig del av det er rett og slett å være rundt. At naboen, med sitt 200kvm store hus, to biler til halve millionen (og jeg vet, ingen lån eller gjeld) ikke kan legge de dyre skia sine på hylla en vinter, og den svindyre sykkelen i boden en sommer, kutte litt ned på jobben, kutte litt ned på å stadig kjøpe nyere og mer fancy griller, sykler og ski, og heller bruke tid på barnet sitt har jeg desverre ikke noe respekt for.

At den andre naboen, som kjører ranglete bil og sikkert sliter med å få endene til å møtes ikke kan kutte ned på jobben har jeg selvsagt stor respekt for. Men de virker likevel som mye bedre foreldre. Ser ikke typen der jage ut på ski og sykkel hver eneste dag. Han står i hagen og griller god mat til kone og barn. Han har skjønt det. Barnet er pri nummer 1. Så kan han kjøpe seg åletrang thight og dyr sykkel når ungen er et par år eldre.

Jeg det forsåvidt hvilke familier du sikter til, når du snakker om de som velger jobb, forbruk og trening foran barna på en altoppslukende måte. Men jeg syns det er litt merkelig å kreve at foreldre skal la være å sykle en hel sommer for å tilbringe all våkentid hjemme sammen med barna. Er det liksom enten-eller? Jeg tror mange foreldre blir bedre foreldre, i form av at de får mer overskudd, om de også kan trene jevnlig. Det kan gjøres etter at barna har lagt seg, om morgenen eller samtidig med resten av familien på sykkeltur (kanskje kan mor eller far ta seg en ekstra runde mens de andre sykler roligere også, for så å sykle videre sammen?). Jeg er selvsagt enig i at det er bra å bruke så mye tid som mulig sammen med barna sine. Men det høres ut som du mener at barn må ha begge foreldrene til stede samtidig hele tiden. Jeg kjenner sånne familier, og det er mye bra med det. Men det slår meg at de virker litt hjelpeløse når de for en gangs skyld er alene med barnet. Jeg ser ikke noe galt i at alle ikke tilbringer utelukkende kvalitetstid sammen. Noen ganger gjør man det, noen ganger sender man barnet for å leke alene fordi man skal gjøre husarbeid (eller tar dem med, hvis de vil). Jeg ser at noen prioriterer kanskje vel mye meg-tid, mens andre bare sitter og leker med barna hvert våkne øyeblikk, slik at barna ikke blir i stand til å aktivisere seg selv. Det må vel gå an å finne en mellomting, hvor barnet syns det har en del tid med foreldrene, men hvor de også blir vant til at barna ikke er der 100% hele tiden når de er sammen.

Men det er klart, det fleste foreldre vil vel egentlig ha mer tid med barna, og omvendt. Og selv om jeg syns det må gå an å si hva man mener om det, tror jeg mange nok foreldre har dårlig nok samvittighet allerede, slik at jeg ikke helt ser problemet med det voldsomme angrepet. Vi snakker jo ikke om omsorgssvikt her, selv om de fleste kan være enige i at det blir lange dager for mange små.

[AnonymBruker]

De nevnte forskningene er fra Tyskland, og selv om vi begge er vest-europeiske land, så er det ganske stor forskjell på oss også! Det skal imidlertid settes i gang en lignende undersøkelse i Norge, og da kan dt være at vi får samme resultat. Eller et helt annet.

Dette har absolutt med miljø og tradisjoner/kultur å gjøre.

Anonymous poster hash: de3d1...46c

[AnonymBruker]

Synes det er merkelig at noen tror at andre folk er bedre egnet til å passe barna deres enn de selv er. Man trenger ikke være pedagog for å være en god forelder.

Folk synes da vel ikke at andre er mer kapable til å ta seg av barnet enn de selv som er foreldre?! Å sende barnet i barnehage dreier seg for mange om en økonomisk nødvendighet, og at barnet har godt av å sosialisere jevnlig med andre på egen alder (og voksne) og lære ulike sosiale ferdigheter, så vel som språkutvikling og (fin og grov-)motoriske ferdigheter.

Anonymous poster hash: de3d1...46c

[AnonymBruker]

hvorfor kan ikke de som er imot at ettåringer begynner i barnehagen innrømme at et barn i barnehage lærer mange ting (tidligere) enn et barn som er hjemme med foreldrene. f.eks. sosiale koder og videre ordforråd

Anonymous poster hash: de3d1...46c

[Gjest Magdalene]

hvorfor kan ikke de som er imot at ettåringer begynner i barnehagen innrømme at et barn i barnehage lærer mange ting (tidligere) enn et barn som er hjemme med foreldrene. f.eks. sosiale koder og videre ordforråd

Anonymous poster hash: de3d1...46c

Men gjør de det?

Hvordan kan man måle dette? Min frøken begynte seint i bhg, men skravlet like vel som ettåring.

De er i en alder hvor utviklen er stor, uavhengig av om de begynner i bhg eller ikke.

Og om så skulle være tilfelle. Er det en konkurranse om hvilke barn som prater først? Er det så viktig at de lærer å stå på rekke når de er ett, kontra to år?

Er ganske sikker på at ettåringer som er hjemme med mor ikke går glipp av noe voldsomt viktig læring altså.

Må si jeg ikke helt ser hvor du vil med innlegget.

[Vera Vinge]

hvorfor kan ikke de som er imot at ettåringer begynner i barnehagen innrømme at et barn i barnehage lærer mange ting (tidligere) enn et barn som er hjemme med foreldrene. f.eks. sosiale koder og videre ordforråd Anonymous poster hash: de3d1...46c

Men hvorfor er det viktig? Det er jo ingenting som tyder på at de ikke tar igjen forspranget de andre evt har. Jeg tror barn lærer en del av å være sammen med eldre barn f.eks, men ser fortsatt ikke hvorfor man skal tenke at dette trumfer trygghet i den alderen. Som sagt, jeg har ikke problemer med at folk sender 1-åringer i barnehage, fordi de fleste føler at de må. Men jeg syns det blir rart å bruke argumentet med at de lærer så mye, fordi jeg ikke tror der er viktig over hodet i den alderen.

Nå er ikke jeg noe godt eksempel, siden jeg har hatt barnet mitt hos dagmamma og ikke hjemme som 1-åring. Men jeg ser jo at det er noen ting han ikke kan, som de jeg kjenner som har begynt rett i barnehage kan. En venninne kommenterte en dag at sønnen min endelig også skulle få lære masse barnesanger og gå i ring til bjørnen sover. Mens jeg har tenkt helt motsatt hittil, at jeg syns det har vært fint med lite organisert lek og masse kos på fanget hos dagmammaen. Dessuten er det jo ikke sånn at vi ikke synger eller leker hjemme. Blir nok litt i stuss på hvorfor mange tenker at så små barn må ha noe voldsomt avansert pedagogisk opplegg. Altså, jeg er i utgangspunktet veldig for stor tetthet av faglærte hos så små, så man har en viss sikring med at de forstår småbarns grunnleggende behov. For denne forståelsen er jo kjempeviktig. Men kravene til hva noen som passer mitt barn som er så lite, er i grunnen ikke så store mtp hva de skal tilby av planer og opplegg.

[absinthia]

hvorfor kan ikke de som er imot at ettåringer begynner i barnehagen innrømme at et barn i barnehage lærer mange ting (tidligere) enn et barn som er hjemme med foreldrene. f.eks. sosiale koder og videre ordforråd Anonymous poster hash: de3d1...46c

Min eldste, som ikke begynte i barnehage før han var to og et halvt, begynte å snakke tidligst og ble målt til å ha en høy verbal forståelse ( altså over det som ligger innenfor normalnivået)til tross for at han ikke akkurat snakker hull i hodet på folk den dag i dag om det ikke har noe med fag å gjøre.

De fleste foreldre kommuniserer med barnet sitt hele tiden. Det som gjør at en del barn får bedre ordforråd i barnehagen enn hjemme, er at i barnehagen er det mye sang, rim, regler, lesing i bøker og faste samlingsstunder. Hadde foreldrene deres sunget, lest og tullet litt mer hjemme, hadde det neppe vært noen forskjell.

Studier viser at om en ser på senere skoleresultater er det ingen forskjell på om barnet har gått i barnehage eller ikke, men at de som går på SFO har en fordel.

[AnonymBruker]

Språk er jo bare ett perspektiv her. De lærer jo også sosiale kodersom blant annet å dele. Om barnet har søsken får det sikkert mye slik læring hjemme også, men det er noe med å sosialisere og forholde seg til andre som ikke er familie.

Klart barn kan lære mye hjemme og også ta igjen "det tapte" når de begynner i barnehagen som toåringer, men det er ihvertfall ikke negativt for barn - læringsmessig - å begynne i barnhage, men det er det ingen motstandere av ettåringer i barnehagen som innrømmer.

Og nei, en ettåring trenger ikke nødvendigvis en masse pedagogisk opplegg, det er læring nok i det å sosialisere med andre, men når man først er nødt til å sende ungen i barnehagen for å kunne tjene til leverposteien på podens brødskive, så er det jo flott at de har et tilbud der det er faglærte som passer den dyrebareste skatten man har!

Anonymous poster hash: de3d1...46c

[absinthia]

De nevnte forskningene er fra Tyskland, og selv om vi begge er vest-europeiske land, så er det ganske stor forskjell på oss også! Det skal imidlertid settes i gang en lignende undersøkelse i Norge, og da kan dt være at vi får samme resultat. Eller et helt annet. Dette har absolutt med miljø og tradisjoner/kultur å gjøre. Anonymous poster hash: de3d1...46c

tyskerne har en mye lengre periode der foreldrene er med barnet i barnehagen, så jeg vil si at akkurat der, har vi egentlig noe å lære av tyskerne ( og så kunne de lært noe av oss om at barn har godt av uteliv , klatring i trær og å få være ute i regnet)

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg det forsåvidt hvilke familier du sikter til, når du snakker om de som velger jobb, forbruk og trening foran barna på en altoppslukende måte. Men jeg syns det er litt merkelig å kreve at foreldre skal la være å sykle en hel sommer for å tilbringe all våkentid hjemme sammen med barna. Er det liksom enten-eller? Jeg tror mange foreldre blir bedre foreldre, i form av at de får mer overskudd, om de også kan trene jevnlig. Det kan gjøres etter at barna har lagt seg, om morgenen eller samtidig med resten av familien på sykkeltur (kanskje kan mor eller far ta seg en ekstra runde mens de andre sykler roligere også, for så å sykle videre sammen?). Jeg er selvsagt enig i at det er bra å bruke så mye tid som mulig sammen med barna sine. Men det høres ut som du mener at barn må ha begge foreldrene til stede samtidig hele tiden. Jeg kjenner sånne familier, og det er mye bra med det. Men det slår meg at de virker litt hjelpeløse når de for en gangs skyld er alene med barnet. Jeg ser ikke noe galt i at alle ikke tilbringer utelukkende kvalitetstid sammen. Noen ganger gjør man det, noen ganger sender man barnet for å leke alene fordi man skal gjøre husarbeid (eller tar dem med, hvis de vil). Jeg ser at noen prioriterer kanskje vel mye meg-tid, mens andre bare sitter og leker med barna hvert våkne øyeblikk, slik at barna ikke blir i stand til å aktivisere seg selv. Det må vel gå an å finne en mellomting, hvor barnet syns det har en del tid med foreldrene, men hvor de også blir vant til at barna ikke er der 100% hele tiden når de er sammen.

Men det er klart, det fleste foreldre vil vel egentlig ha mer tid med barna, og omvendt. Og selv om jeg syns det må gå an å si hva man mener om det, tror jeg mange nok foreldre har dårlig nok samvittighet allerede, slik at jeg ikke helt ser problemet med det voldsomme angrepet. Vi snakker jo ikke om omsorgssvikt her, selv om de fleste kan være enige i at det blir lange dager for mange små.

Nei, jeg mener absolutt IKKE at begge foreldrene må være hjemme med barnet hele tiden. Mulig det kunne tolkes slik, men alenetid, om det så er med en kompis, med sykkelen eller med fiskestanga anser jeg som et must - for overskudd og et lykkelig samliv. Min kritikk er egentlig rettet mot de som prioriterer karriere og mye penger (de som allerede har overflod) fremfor å tilbringe tid med barnet sitt. Og siden svært mange av oss nettop har overflod, (relativt sett) så kan mener jeg man burde kutte ned på noe av sitt eget ego-kjør, for å være tilstrekkelig sammen med barnet. Om det betyr at man kan jobbe redusert, eller trene mindre, eller henge mindre med venner, eller roe ned en hobby litt..hva som helst. For ganske mange familier hvor man jobber turnus og skift, så lar det seg jo ofte gjøre å stokke litt om på ting - og da trenger man ikke nødvendigvis 100% barnehageplass i starten. Mor har dagvakt, far har kveldsvakt..da kan han vel kjøre ungen i barnehage ett par timer, også henter mor. Så tar far seg av hyling og skriking og bæsjebleier om natta. Samarbeid.

[absinthia]

Språk er jo bare ett perspektiv her. De lærer jo også sosiale kodersom blant annet å dele. Om barnet har søsken får det sikkert mye slik læring hjemme også, men det er noe med å sosialisere og forholde seg til andre som ikke er familie. Klart barn kan lære mye hjemme og også ta igjen "det tapte" når de begynner i barnehagen som toåringer, men det er ihvertfall ikke negativt for barn - læringsmessig - å begynne i barnhage, men det er det ingen motstandere av ettåringer i barnehagen som innrømmer. Og nei, en ettåring trenger ikke nødvendigvis en masse pedagogisk opplegg, det er læring nok i det å sosialisere med andre, men når man først er nødt til å sende ungen i barnehagen for å kunne tjene til leverposteien på podens brødskive, så er det jo flott at de har et tilbud der det er faglærte som passer den dyrebareste skatten man har! Anonymous poster hash: de3d1...46c

At en er obs på at barnehage ikke er det optimale, trenger ikke å bety at en er motstander av å ha dem der.

Skjønner ikke hvorfor folk må unnskylde seg med alt mulig, jeg har selv ettåringen min i barnehage, men føler ingen spesiell trang til å fremheve det som det beste alternativet. Jeg sender ham jo dit fordi jeg er nødt, akkurat som de fleste andre. Kanskje ser jeg også at ettåringene jeg har jobbet med, hadde hatt best av en litt annen hverdag, nettopp fordi jeg har jobbet så mye med dem. Det har også vært et tilbakevendende emne, når vi som jobber med dem snakker oss imellom og nettopp derfor har vi nok også gjort vårt ytterste for at de skal få det best mulig. Det er flott at det dukker opp slike undersøkelser, for da kan kanskje de minste få det enda bedre når de faktisk må i barnehagen.

[AnonymBruker]

Da vi hadde vår datter i bhg fra 1-årsalderen, så jeg fort at hun var sliten og lei ved hentingen.

Så for vår datter var bhg virkelig ikke det beste så ung, men vi hadde ikke råd til å korte ned noe på dagene- dessverre..

Men nå som 2-åring er hun en helt annen. Får hun såvidt hjem. Litt sliten, men på en helt annen måte. Veldig fornøyd, og først nå tar hun kontakt med de andre barna. Før "okkuperte" hun ofte en voksens fang, søkte mot voksne og nærhet. Morshjertet mitt gjør så vondt for denne delen, heldigvis ser jeg at hun er trygg i barnehagen. Hun byttet barnehage også, fra en stor til en mindre- det var også veldig viktig for å få ro.

Når vi får neste barn så vet jeg at den økonomiske delen vil blir lettere, for vi skal vente med flere til vi har jobbet oss oppover med studier, kurs og jobb. Når den tiden kommer, (håper jeg får jobb selv om jeg da er 30+ og i gravid-alder men det er en annen bekymring for fremtiden.. ) skal jeg gå ned i stilling etter å ha jobbet 2 år, slik at jeg kan være tilstedeværende.

Anonymous poster hash: 749c4...5c3

[AnonymBruker]

Man må heller ikke glemme at det finnes en mellomting! Man må ikke enten ha barna i barnhage 5 dager i uka, eller ikke ha dem i barnhage i det hele tatt. En løsning for mange kan være å ha barnet i barnehage 1, 2, eller 3 dager i uken og dermed nyt godt av både godene ved å være hjemme med mamma/pappa og ved å være i barnehage og leke med andre barn.

Anonymous poster hash: de3d1...46c

[Mohair]

Folk synes da vel ikke at andre er mer kapable til å ta seg av barnet enn de selv som er foreldre?! Å sende barnet i barnehage dreier seg for mange om en økonomisk nødvendighet, og at barnet har godt av å sosialisere jevnlig med andre på egen alder (og voksne) og lære ulike sosiale ferdigheter, så vel som språkutvikling og (fin og grov-)motoriske ferdigheter.

Anonymous poster hash: de3d1...46c

Jeg sikter de til dem mener at barn har det best i barnehagen. Om man kun ser barnets behov og ikke blander inn alle andre faktorer som økonomi, pensjonsopptjening, foreldrenes behov for å komme tilbake til arbeidslivet osv, så tror jeg at de aller fleste ettåringer har det best hjemme.