1-åring i barnehage = bra

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke sikkert at "A4-pakken" er riktig for alle, men jeg slår et slag for at 1-åringer har det bra i barnehagen. Ser at mitt eget barn trives der og lærer mye nytt hver dag.

Hvis det er noe politikere eventuelt skal fokusere på, er det å gi flere småbarnsforeldre mulighet til å hente tidlig i barnehagen 1-2-3 dager i uken.

Jeg tror imidlertid IKKE at det er bra verken for en,i utgangspunktet yrkesaktiv mor, og et sosialt barn å tilbringe hver eneste dag hjemme i et eller to år eller flere - mens de andre er i barnehagen/på jobb og lærer seg mye nytt hver dag.

Anonymous poster hash: f0084...924

[absinthia]

Ettåringene har det stort sett ok i barnehagen, men det hadde vært bedre om de kunne vente til de var 1,5 til 2 år. Dette er fordi den sterkeste tilknytningsperioden til de nærmeste omsorgspersonene foregår fra ca 1-2 år og fordi det medfører et vanvittig stress for barnet å begynne såpass tidlig - dette vet vi fordi det har viktig målt kraftig forhøyede kortisolverdier på så små barn opptil et halvt år etter barnehagestart.

Ofte vil f.eks et barn på 9 måneder virke som om det får en lettere tilvenning i barnehagen, men det er bare fordi det ikke har kommet like langt i utviklingen, når barnet kommer til perioden hvor den sterkeste tilknytningen foregår får de også en reaksjon på barnehagestarten.

En ettåring kan ikke knytte seg til mer enn 4-5 omsorgspersoner, så det er ihvertfall svært viktig at den har gode primærkontakter i barnehagen.

Behovet for den store sosialiseringen med andre barn, kommer ikke før de er rundt to, selv om de er sosiale skapninger fra begynnelsen av.

For all del, jeg har vært og er pedagogisk leder i barnehage og har vel tatt imot sånn ca 13-17 barnehagestartere og hatt to barn som begynte i barnehagen når de var ett - de andre var 1,5 og 2,5 så jeg vet at det stort sett går helt fint, men ingen lurer meg til å tro at dette er direkte bra! Det samme sier studiene som har blitt gjort.

Jeg har jobbet mye med ettåringer i barnehage

Edit: Skulle bare tilføye at det er flere andre gode grunner enn jeg har listet opp her til ikke å sende ettåringen sin i barnehage om en ikke er nødt, men jeg orker ikke å holde foredrag. Om man googler f.eks barnehage primærkontakt ettåring vil man antagelig finne noen bra fagskriv og studier.

Endret 20. august 2013 av absinthia

[Gjest FuturePrimitive]

Leste forleden at forskere har funnet ut at barn i ett års alder ikke knytter seg spesielt mye til andre barn eller voksenpersoner. Nå finnes det sikkert forskere som mener det motsatte også, men jeg synes det høres logisk ut at så små barn har mer enn nok med å forholde seg til én, til nøds to omsorgspersoner. At barn fra to års alder er med andre barn, opplever andre voksenforbilder/omsorgspersoner, og lærer seg en viss grad av selvstendighet tror jeg bare er sunt. Men det jeg virkelig IKKE kan forstå, fra en forelders synspunkt er hvorfor folk ikke ønsker å være med barnet sitt? La oss si du jobber 8 til 4, henter barnet i barnehage klokka 5, spiser middag, ser barnetv og så er det leggetid. Da sitter man igjen med helga, som ofte resulterer i at foreldrene er stressa, og barnets entusiasme oppleves som mas, og det som burde være en hyggelig weekend sammen sliter ut foreldrene enda mer - før det er nok en slitsom arbeidsuke. Dessuten ser jeg jo som regel at naboer med små barn like ofte bruker helga til å gjøre personlige greier, som å sykle seg lange turer (hvorav den ene er hjemme sammen med barna), jogge halve dagen eller noe annet sånn selvrealiseringsgreier. Så hva da..du ser ungen din èn dag i uka?

De aller fleste av oss sitter greit i det. Vi er to som jobber, vi har en eller to biler, vi eier hus eller rekkehus, vi har foreldre med enda bedre jobber og enda bedre råd, vi har søsken og venner med det samme, vi er sunne, friske og raske. Hvorfor man da ikke velger å jobbe litt mindre i de årene hvor barna trenger deg mest forstår jeg ikke. Folk flest i starten av tretti-åra har så god råd at de kan bruke 20-30.000 på ferieturer, kjøpe barneutstyr nytt, overrøse barnet med leker og morro, nye klær, ipads, ipods, det finnes ingen grense på hvor mye vanlige folk har i dag. Så hva med å heller forbruke litt mindre, og heller bruke litt dyrbar TID med barna dine?

PS; Jeg er klar over at noen har det tøfft økonomisk og aldeles IKKE er fra middelklassen, har foreldre med både tid og penger, eller eier hus, eller har to biler, og knappt får det til og gå rundt selv med to inntekter. Det har jeg all forståelse for. Men de aller fleste har det mer eller mindre som plommen i egget i dette landet. Nyt det mens det varer, og bruk tid med barna dine.

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke sikkert at "A4-pakken" er riktig for alle, men jeg slår et slag for at 1-åringer har det bra i barnehagen. Ser at mitt eget barn trives der og lærer mye nytt hver dag.

Hvis det er noe politikere eventuelt skal fokusere på, er det å gi flere småbarnsforeldre mulighet til å hente tidlig i barnehagen 1-2-3 dager i uken.

Jeg tror imidlertid IKKE at det er bra verken for en,i utgangspunktet yrkesaktiv mor, og et sosialt barn å tilbringe hver eneste dag hjemme i et eller to år eller flere - mens de andre er i barnehagen/på jobb og lærer seg mye nytt hver dag.

Anonymous poster hash: f0084...924

Helt enig!

Gutten min på rett over 1 år har akkurat begynt i barnehagen. Det er så gøy å se hvor mye han har utviklet seg bare de to ukene han har vært der. Han leker på en helt annen måte, har så mye nytt å vise til oss.

Nå jobber jeg bare deltid så jeg har heldigvis mulighet til å hente han tidligere to dager i uken. Så vi får også god tid til å kose oss sammen bare vi to også. Og når far kommer jeg har de to kvalitetstid sammen.

En jeg kjenner derimot har barnet sitt hjemme på det 3 året nå. Der bytter besteforeldre på å passe på barnet, mens mor og far jobber. Jeg tror det barnet hadde hatt godt av å leke med gjevnaldrene og ikke bare de "gamle".

Anonymous poster hash: fc528...c42

[Gjest Magdalene]

Signerer absinthina.

Ettåringer har det nok greit i bhg, men jeg mener at så små barn har det best hjemme sammen med mamma eller pappa. De har ingen behov for det barnehagen kan tilby så tidlig, som ikke foreldrene kan.

Det er jo ikke lenge siden denne forskningen på barn og stress var, hvor resultatet viste at det er de barna som tilsynelatende har det enkelt og tilpasst seg barnehagehverdagen bra, som faktisk hadde størst produksjon av stresshormonet kortisol. Og det er jo aboslutt ikke heldig.

Forstår at mange ikke har økonomisk mulighet til å utsette barnehagestarten, men å unnskylde det med at barna har det så mye bedre i bhg enn hjemme (som mange bruker som unnskylding for å lette egen samvittighet) er for dumt. For det er jo absolutt ikke tilfelle, noe ALLE burde klare å se, uavhengig av økonomisk situasjon.

[AnonymBruker]

hva med å heller forbruke litt mindre, og heller bruke litt dyrbar TID med barna dine?

PS; Jeg er klar over at noen har det tøfft økonomisk og aldeles IKKE er fra middelklassen, har foreldre med både tid og penger, eller eier hus, eller har to biler, og knappt får det til og gå rundt selv med to inntekter. Det har jeg all forståelse for. Men de aller fleste har det mer eller mindre som plommen i egget i dette landet. Nyt det mens det varer, og bruk tid med barna dine.

Godt du tok med det sisste her, for fy fader så sinna jeg ble når jeg leste resten!!! Hadde vi hatt bare halvparten av det du ramset opp, hadde jeg vært lykkelig!!!

Joda 1 åringer har det stort sett bra i bhg, mine også. Jeg tror faktisk de har godt av det. Når første begynnte i bhg ble jeg helt overasket over alt hun lærte der, jeg hadde neppe klart å lære henne halvparten om hun skulle vært hjemme med meg.

Det som er problemet er de laaaange dagene mange desverre får, fordi foreldrene ikke har økonomisk muligheter til å jobbe redusert. Det er ikke vilja det står på, men økonomien!

Jeg mener virlelig at småbarnsforeldre burde få 6 timers dager uten å gå ned i lønn. Dette hadde hulpet veldig på, for at ungene kunne få kortere dager i bhg, familien hadde fått mer tid sammen, og jeg tipper antallet kvinner som rett og slett møter veggen hadde sunket...

Anonymous poster hash: 91118...20d

[AnonymBruker]

Leste forleden at forskere har funnet ut at barn i ett års alder ikke knytter seg spesielt mye til andre barn eller voksenpersoner. Nå finnes det sikkert forskere som mener det motsatte også, men jeg synes det høres logisk ut at så små barn har mer enn nok med å forholde seg til én, til nøds to omsorgspersoner. At barn fra to års alder er med andre barn, opplever andre voksenforbilder/omsorgspersoner, og lærer seg en viss grad av selvstendighet tror jeg bare er sunt. Men det jeg virkelig IKKE kan forstå, fra en forelders synspunkt er hvorfor folk ikke ønsker å være med barnet sitt? La oss si du jobber 8 til 4, henter barnet i barnehage klokka 5, spiser middag, ser barnetv og så er det leggetid. Da sitter man igjen med helga, som ofte resulterer i at foreldrene er stressa, og barnets entusiasme oppleves som mas, og det som burde være en hyggelig weekend sammen sliter ut foreldrene enda mer - før det er nok en slitsom arbeidsuke. Dessuten ser jeg jo som regel at naboer med små barn like ofte bruker helga til å gjøre personlige greier, som å sykle seg lange turer (hvorav den ene er hjemme sammen med barna), jogge halve dagen eller noe annet sånn selvrealiseringsgreier. Så hva da..du ser ungen din èn dag i uka?

De aller fleste av oss sitter greit i det. Vi er to som jobber, vi har en eller to biler, vi eier hus eller rekkehus, vi har foreldre med enda bedre jobber og enda bedre råd, vi har søsken og venner med det samme, vi er sunne, friske og raske. Hvorfor man da ikke velger å jobbe litt mindre i de årene hvor barna trenger deg mest forstår jeg ikke. Folk flest i starten av tretti-åra har så god råd at de kan bruke 20-30.000 på ferieturer, kjøpe barneutstyr nytt, overrøse barnet med leker og morro, nye klær, ipads, ipods, det finnes ingen grense på hvor mye vanlige folk har i dag. Så hva med å heller forbruke litt mindre, og heller bruke litt dyrbar TID med barna dine?

PS; Jeg er klar over at noen har det tøfft økonomisk og aldeles IKKE er fra middelklassen, har foreldre med både tid og penger, eller eier hus, eller har to biler, og knappt får det til og gå rundt selv med to inntekter. Det har jeg all forståelse for. Men de aller fleste har det mer eller mindre som plommen i egget i dette landet. Nyt det mens det varer, og bruk tid med barna dine.

Snakk om å motsi seg selv til slutt i innlegget her! Ja, tro det eller ei, selv om vi er to som jobber så har vi ikke råd til å være hjemme med barne selv om vi vil. Da virker slike innlegg som dette ekstremt kvalme og provoserende!

Anonymous poster hash: 35738...586

[mamma_mia]

Jeg er helt uenig i at en 1 åring har det bedre i en barnehage enn hjemme med mor. Det finnes mange undersøkelser som støtter opp om at 1 åringer har det best hjemme, det er bare til å ta et kjapt google-søk.

Jeg sier ikke at 1 åringen ikke kan ha det bra i en barnehage, men hvorfor skulle det være bedre for et så lite barn å være i en barnehage fremfor å være hjemme med mor?

Jeg har 1 åringen min hjemme og synes det er fantastisk at jeg kan gi ham en rolig start på livet. Ingen stressende morgener, han har meg der hele tiden, kan sove middagslur i sin egen seng og er ikke utslitt på ettermiddagen.

[Gjest Magdalene]

Når første begynnte i bhg ble jeg helt overasket over alt hun lærte der, jeg hadde neppe klart å lære henne halvparten om hun skulle vært hjemme med meg.

Anonymous poster hash: 91118...20d

Nå er jeg veldig spent på hva en ettåring lærer i bhg som den ikke kan lære hjemme.

Det er så mange foreldre som undervurderer hvor viktige akkurat de er for egne barn.

OG - er det så viktig at de lærer det når de er et år, kontra to år?

[mamma_mia]

Forstår selvsagt at mange MÅ ha barnet I barnehage pga økonomi, men jeg mener uansett at en 1 åring har det aller best hjemme hvis en har denne valgmuligheten.

[AnonymBruker]

Off jeg liker ikke helt tanken på å sende min ettåring i barnehage. Er selv skeptisk til bhg for de minste. Vi klarer å utsette start til han er 16-17mnd. Og kun 4dager i uken, men blir ca 7,5t om dagen. (Jeg skal jobbe 80%, men får bare ha fri en dag i uken, og ikke kortere dager i steden). Hva tror dere om dette?

Anonymous poster hash: ce01b...f24

[AnonymBruker]

Får da inderlig håpe 1-åringen min blir en frisk gutt da, når den tid kommer.

Er alenemor, "eier" en bil, leier leilighet, jobber 100% (6.30-14.30), tjener relativt ok (450000), studielån og billån, men har fremdeles ikke mulighet til og være hjemme med gutten når den tid kommer.

Og si at barn med TO foreldre under samme tak burde kunne være hjemme er jo tull og tøys. Mine foreldre hadde ikke den muligheten til tross for å være to. Du er ikke mer heldig bare fordi antall omsorgs personer i hjemmet er dobbelt.

Anonymous poster hash: 5af32...c71

[AnonymBruker]

Alle, også småbarnsforeldre, har mulighet til å redusere stillingen sin. Da kan man fint få en ordning hvor man henter tidlig noen dager eller er hjemme med barnet en dag eller to i uken.

Man må gjøre noen prioriteringer - er det viktigere at barnet er kortere tid i barnehagen enn å ha to biler, dyr leilighet, oppusset hus, hytte, sydenferier, hund, hest, campingvogn etc.?

Anonymous poster hash: 88c1d...a35

[Gjest susidusi]

Vurderte faktisk å sende den 6mnd gamle dattra mi i barnehage, slik at jeg fikk fortsette på studiene mine. Men hun var så liten og hjelpeløs på så mange måter.

Er veldig glad jeg valgte å vente enda et år før hun begynte i bhg. Angrer ikke et sekund men 1åring i bhg ser jeg ikke problemet med.

[AnonymBruker]

Nå er jeg veldig spent på hva en ettåring lærer i bhg som den ikke kan lære hjemme.

Det er så mange foreldre som undervurderer hvor viktige akkurat de er for egne barn.

OG - er det så viktig at de lærer det når de er et år, kontra to år?

Viktig poeng! Foreldre er svært viktige for barna sine og jeg synes at man undervurderer seg selv og sin rolle kraftig om en tror at barnehagen er bedre.

Barna lærer uansett ting når de er klare for det. Når en ettåring begynner i barnehagen er de i en periode hvor det er lett å se at de er i en rivende utvikling og de aper etter andre barn, men dette betyr ikke at barn som begynner tidlig i barnehage lærer mer enn andre barn som venter et år eller to.

Når vi legger til rette for ettåringer, forsøker vi så godt som mulig å gi dem ro, de vante rutinene, plass til å boltre seg på, leke, vi synger sanger, lar dem få leke med forskjellige materialer og for eksempel vann, setter dem i sandkassa, tar dem med på tur og passer samtidig på at det ikke blir for mange aktiviteter, men alt dette kan man gjøre hjemme også. Ofte kjenner man også noen med barn som man kan omgås litt i helgene, eller kanskje man har storesøsken i hus. Så tilbudet man har hjemme er faktisk like bra om en bare tar barnet med på ting en selv gjør og lar det få plass til å romstere litt.

Det er også svært stor forskjell i barnehagene, hadde en gang et vikariat i en liten barnehage langt utenfor allfarvei, der det var vanskelig å få tak i folk. Førskolelæreren var sykemeldt noen måneder fremover. Assistentene mine var to hyggelige, snille, men ufaglærte damer, som tydelig heller ikke hadde fått noe særlig veiledning, for det syntes både på hvordan de snakket til barne og metodene deres ( som var velmente, men helt på jordet) Jeg må si at jeg var temmelig sjokka over måten de tok i mot den ene nykommeren som begynte i barnehagen et par dager før meg. Her var det snakk om at de for det første tydeligvis ikke hadde en primærkontakt ,brukte svært lite tid på gulvet med barna, så han ble ikke kjent med dem, da han ikke ville ha trøst av dem, ga de opp og lot han bare gå rundt å gråte og være overlatt til seg selv, fordi han "bare måtte venne seg til"

Da jeg tok fatt i saken, fordi jeg skjønte allerede etter to dager at her var det bare meg det kom an på om dette barnet fikk en bra oppstart. Etter å ha forsøkt å gi dem en del tips om hvordan det skulle være og hva de skulle gjøre og skjønt at jeg ikke kom noen vei, for de skjønte ikke hva jeg mente eler så nikket de og var enige uten å forandre praksis, eventuelt var fulle av unnskyldninger om " dårlig tid, foreldrene har ikke vent ham til andre folk og blablabla" ! ble dette " mitt barn" og siden jeg brukte tid på ham dilter han jo naturlig nok i hælene mine, noe som skapte irritasjon og medførte klager på meg til min sjef ( som heldigvis skjønte saken og visstnok satte igang et slags " opplæringsprogram" rett etter at jeg dro, men ihvertfall den ene av disse sluttet.

De intetanende foreldrene som hadde barna sine i denne barnehagen var fornøyde og det var en " grei nok" barnehage for 4-6 åringen, men småbarnskunnskap utover mating og bleieskift var på et lavmål, selv om alt ble gjort i beste mening.

Så spør nøye etter hvilke rutiner de har ved oppstart og besøk barnehagen ofte før barnet begynner for fullt, bruk gjerne lang tid på tilvenning, slik at barnet får bli rimelig godt kjent med personalet, mens en av foreldrene også er tilstede.

Anonymous poster hash: 33384...622

[AnonymBruker]

Alle, også småbarnsforeldre, har mulighet til å redusere stillingen sin. Da kan man fint få en ordning hvor man henter tidlig noen dager eller er hjemme med barnet en dag eller to i uken.

Man må gjøre noen prioriteringer - er det viktigere at barnet er kortere tid i barnehagen enn å ha to biler, dyr leilighet, oppusset hus, hytte, sydenferier, hund, hest, campingvogn etc.?

Anonymous poster hash: 88c1d...a35

Jeg blir så forbanna på sånne innlegg og holdinger!!!!

Vi er to stk, jobber 100% men tjener lite, NEI vi har ikke mulighet til å jobbe redusert.

Ok vi har en grei leilighet, men langt i fra noe luksus og barna må dele rom.

Ingen av oss har råd til lappen/bil, så kan ikke spare noe der. Vi eier så absolutt ingen hytte, men er heldige å kan låne av og til.

Syden har jeg ikke vært på 10 år, ungene har aldri vært på ferie...

Tror folk at alle tjener 400.000++++ i året???

Det er faktisk mange som gjerne skulle gått ned i stilling for å være hjemme, men som ikke kan, hvis barna i det hele tatt skal få mat på bordet!

Det er ikke alltid det er prioriteringene det går, er faktisk ikke alle som kan få spart inn noe mer enn de allerede har gjort, bare for å overleve...

Anonymous poster hash: 91118...20d

[Vera Vinge]

Jeg forstår ikke det en del foreldre snakker om, at barnehage er bra for 1-åringer fordi de lærer så mye. Jeg tror så små barn trenger trygghet og ro framfor å lære masse triks. Når det er sagt, sendte jeg selv sønnen min til dagmamma da han var 1 år. Og jeg tror ikke han får permanente skader av det. Men det føltes ikke spesielt godt, og jeg får fortsatt vondt inni meg når jeg tenker på hvor liten han var. Jeg kan ikke si at jeg angrer heller, pga ulike ting, men jeg vil helst ha nestemann hjemme litt lenger. Nå er han 19 mnd og har akkurat begynt i barnehage. Han kunne fint vært hjemme lenger for sin egen del, da han fortsatt ikke leker med andre barn (er mer opptatt av lekene foreløpig enn å leke aktivt med barna). Men jeg ser likevel at han har mer direkte utbytte av å være der likevel, framfor tidligere, hvor det var mer oppbevaring fordi vi voksne måtte jobbe.

Men jeg har hele tiden vært opptatt av å ha ham hjemme så mye som vi har mulighet til. På grunn av lang reisevei til jobb for oss begge, begrenser det seg litt hvor mye vi kan korte ned en gjennomsnittsdag, men med et par unntak, har vi klart å trikse det til så han har hittil har hatt firedagers uke. Det har hjulpet en del på samvittigheten som har gnagd meg.

Jeg skjønner at mange sliter med å jobbe redusert og har liten fleksibilitet i jobben. En ting er når man bor relativt billig, noe annet er når man bor der boligprisene er høye. Og man helst ikke vil flytte fordi man har familien i nærheten, noe som også er bra for barn og voksne. Så jeg skjønner hvorfor jeg og mange andre har valgt å starte så tidlig, men for meg funker det ikke å prøve å late som så små barn har bedre av å bli passet av andre enn foreldrene.

[AnonymBruker]

Ettåringene har det stort sett ok i barnehagen, men det hadde vært bedre om de kunne vente til de var 1,5 til 2 år. Dette er fordi den sterkeste tilknytningsperioden til de nærmeste omsorgspersonene foregår fra ca 1-2 år og fordi det medfører et vanvittig stress for barnet å begynne såpass tidlig - dette vet vi fordi det har viktig målt kraftig forhøyede kortisolverdier på så små barn opptil et halvt år etter barnehagestart.

Ofte vil f.eks et barn på 9 måneder virke som om det får en lettere tilvenning i barnehagen, men det er bare fordi det ikke har kommet like langt i utviklingen, når barnet kommer til perioden hvor den sterkeste tilknytningen foregår får de også en reaksjon på barnehagestarten.

En ettåring kan ikke knytte seg til mer enn 4-5 omsorgspersoner, så det er ihvertfall svært viktig at den har gode primærkontakter i barnehagen.

Behovet for den store sosialiseringen med andre barn, kommer ikke før de er rundt to, selv om de er sosiale skapninger fra begynnelsen av.

For all del, jeg har vært og er pedagogisk leder i barnehage og har vel tatt imot sånn ca 13-17 barnehagestartere og hatt to barn som begynte i barnehagen når de var ett - de andre var 1,5 og 2,5 så jeg vet at det stort sett går helt fint, men ingen lurer meg til å tro at dette er direkte bra! Det samme sier studiene som har blitt gjort.

Jeg har jobbet mye med ettåringer i barnehage

Edit: Skulle bare tilføye at det er flere andre gode grunner enn jeg har listet opp her til ikke å sende ettåringen sin i barnehage om en ikke er nødt, men jeg orker ikke å holde foredrag. Om man googler f.eks barnehage primærkontakt ettåring vil man antagelig finne noen bra fagskriv og studier.

Beklager at jeg sporer av her, men jeg er bare nødt til å spørre deg om en ting.

Mener du at det er bedre for en ettåring å være mest hjemme? Altså at han drar i barnehagen da han må, men er hjemme de dagene han kan?

For jeg har gått ned så mye jeg kan overhodet i stillingsprosent, men jeg kunne ikke utsette barnehagestart uansett hva jeg gjorde, så barnet må gå i barnehage 1-2 dager i uken. De dagene besteforeldre har fri, så kan han ha fri eller kortere dager. Men så sier noen at barnet vil føle seg utenfor og utrygg i barnehagen hvis det har så mye fri.

Jeg har snakket med en pedagogisk leder og hun sier at barnet i starten ikke har det tidsperspektivet at det. Gjør noe å være borte i tre dager, det er heller bare positivt at de har fri så de ikke blir så slitne.

Men ettersom dette da er en person av alle som har meninger om dette, så er jeg så usikker. Magefølelsen min forteller meg jo at jeg skal ha han hjemme da jeg har fri i starten og at det er det beste.

Anonymous poster hash: 94b2e...907

[absinthia]

Beklager at jeg sporer av her, men jeg er bare nødt til å spørre deg om en ting.

Mener du at det er bedre for en ettåring å være mest hjemme? Altså at han drar i barnehagen da han må, men er hjemme de dagene han kan?

For jeg har gått ned så mye jeg kan overhodet i stillingsprosent, men jeg kunne ikke utsette barnehagestart uansett hva jeg gjorde, så barnet må gå i barnehage 1-2 dager i uken. De dagene besteforeldre har fri, så kan han ha fri eller kortere dager. Men så sier noen at barnet vil føle seg utenfor og utrygg i barnehagen hvis det har så mye fri.

Jeg har snakket med en pedagogisk leder og hun sier at barnet i starten ikke har det tidsperspektivet at det. Gjør noe å være borte i tre dager, det er heller bare positivt at de har fri så de ikke blir så slitne.

Men ettersom dette da er en person av alle som har meninger om dette, så er jeg så usikker. Magefølelsen min forteller meg jo at jeg skal ha han hjemme da jeg har fri i starten og at det er det beste.

Anonymous poster hash: 94b2e...907

Når en ettåring først skal begynne i barnehage, hadde det i en ideell verden vært best om han var der få timer men omtrent hver dag. Det er viktig at det er litt kontinuitet, så barnet slipper å venne seg på nytt for hver gang/ at det tar lang tid å få et forhold til de voksne i barnehagen fordi det blir for sporadisk, så spesielt i begynnelsen er det bedre at barnet er der f.eks 4 dager i uka, på hel tid enn f.eks 2 om en gjerne vil redusere på dagene.

Kanskje kan barnet være i barnehagen f.eks til etter lunch eller soving, mens du gjør noe annet om du har mye fri i starten, slik at barnet får både tid til å høre seg kjent, men likevel får god tid med deg? Eller du kan kanskje spørre barnehagen om dere kan komme litt på besøk, innimellom når du har fri.

Etter noen måneder er det ikke så viktig lenger fordi barnet da forhåpentligvis har knyttet seg godt til en eller flere voksne i barnehagen og gjort seg kjent med omgivelsene.

[Missy1]

Alle barn er forskjellige og jeg tenker man må se an barnet.

Jeg for min del er kjempe gla sønnen min begynte når han var 1år. Hvis ikke hadde det tatt lenger tid før vi fikk greie på at han hadde utviklingsforstyrrelser og uten hjelp i tidlig alder blir fremtidsutsiktene dårligere.

Blir litt irritert når folk er så bedrevitene og mener ting om hva som er bra for andres barn, det vet de ingenting om. Mitt barn er i bhg hver dag, selv når jeg er hjemme. I bhg får han viktig trening og oppfølging av fagfolk som han trenger for å utvikle seg