Trist og ensom - Unnvikende PF.

[AnonymBruker]

Trenger bare å få delt noen tanker. Jeg har så ekstremt dårlig selvtillit, så jeg har vært mer eller mindre isolert i snart 4 år. Jeg har ekstremt lyst til å være sosial på den ene siden, men problemet er at jeg føler meg så innmari stygg og mislikt at jeg ikke klarer å være avslappet og meg selv i sosiale situasjoner. Det er som å være fanget i et mareritt noen ganger! Kjenner at jeg ofte er på nippet til å bli ordentlig deprimert, men jeg tar meg selv i nakken hver gang siden jeg vet at det bare er meg selv som kan hjelpe meg selv. Men jeg finner ikke noen god fremtidsplan for livet mitt. Det er ikke som om jeg har lyst til å sløse bort resten av livet sittende alene på et rom hos foreldrene mine støttet av NAV. Tvert imot! Jeg hater å føle meg så hjelpesløs og unyttig, og derfor har jeg flere ganger prøvd å overbevise meg selv og NAV om at jeg egentlig er friskere enn jeg virker som for å prøve å komme meg videre i livet. Men det har virkelig ikke fungert, og så har jeg bare gått på en smell igjen.

Dette er en kjempeklisje, men jeg føler at livet mitt har null mening eller verdi, og jeg prøver bare å overleve det for tiden. Vil understreke at jeg ar NULL tanker om selvmord, det er bare det at jeg virkelig skulle ønske jeg visste hvordan det føltes og ha venner å finne på noe med, eller en vanlig jobb jeg trivdes i. Bare ting andre ser på som en selvfølge. Men det kommer nok aldri til å skje med meg. Jeg kan ikke bytte bort personligheten min.

Anonymous poster hash: 4c669...e92

[AnonymBruker]

Selvfølgelig har livet ditt verdi, DU er like mye verdt som alle andre, det må du aldri glemme! Får du hjelp av psykolog, har du noen å snakke med om hvordan du har det? Jeg forstår at det er vanskelig for deg å ha slike tanker og at tanken på å treffe andre mennesker kan være skummel. At du er mislikt er garantert noe du bare innbiller deg, det kan du jo ikke vite når du ikke er med andre. Det er tankene dine som tuller med deg. Prøv i det små og oppsøk situasjoner der du må omgåes andre. Gå inn i stua dersom dine foreldre har besøk, da kan du når som helst trekke tilbake til rommet ditt dersom det blir for ubehagelig, men da har du prøvd og gjerne trigget tankene dine til å forsøke igjen.

Hvor gammel er du? Du har vel klassekamerater fra tidligere når du har gått på skole. Snakk litt med dem, på facebook for eksempel. Da trenger du ikke møte dem face to face, men får øvd deg litt på å ha kontakt med andre likevel...

Jeg er helt sikker på at dersom du bare prøver litt, og ser du får respons, vil det trigge selvtilliten din, slik at du får lyst igjen og kanskje det ikke virker så skummelt likevel, når du ser det går bra!!

Anonymous poster hash: aa524...864

[AnonymBruker]

Har du vurdert å søke om støttekontakt? Går du i noen form for behandling, og hvis du gjør det, kan du få behandler til å undersøke om det finnes andre i området på din alder som kunne tenke seg nye venner?

Anonymous poster hash: 478d8...5e4

[AnonymBruker]

Støttekontakt var det jeg også hadde tenkt å foreslå det kan voksne også få, og kan være en kjempefin støtte for å få til å delta litt sosialt. En venninne av meg har det, og det fungerer veldig fint for henne.

Ellers er jo høsten nå en tid hvor alle slags lag og foreninger starter opp igjen, og er ute for å verve nye medlemmer. Det kan være en fin arena å bli kjent med folk? Har du noen interesser eller ting du har hatt lyst til å prøve?

Anonymous poster hash: ecdb5...850