En dagbok - Mengo

[Mengo]

Livet med deprisjoner er ikke spesielt enkelt. Spesielt når det er en sykdom folk ikke ser. Folk går bare ut i fra at du er en sur og gretten person. Ikke spesielt hyggelig. Noe som jeg er, jeg bare klarer ikke alltid klistre på det smilet, være hyggelig. Det sliter meg ut. Oppi alt dette skal jeg søke jobb, være hyggelig mot nye folk og ta vare på meg selv. Dette vil min dagbok handle om, min daglige kamp mot en sykdom man ikke ser. Man ikke snakker om, hvordan min kjære takler mine dårlige dager.

[nuggets]

[Mengo]

I dag startet dagen med at jeg ikke ville stå opp. Jeg måtte, for ting måtte gjøre så og si med en gang alarmen gikk av, men jeg ville ikke. Etter 20 minutter ekstra i sengen fikk min kjære meg til å stå opp. Han forklare meg at jeg "måtte" stå opp nå, vis ikke måtte jeg gjøre ting alene. Han skulle jo trossalt på jobb, så han hadde begrenset med tid han kunne hjelpe meg..

Det tok ikke mer enn fem min og gjøre, så kunne jeg legge meg igjen. Og det gjorde jeg, hode traff rett på puten. I dag er en dårlig dag. Min kjære la seg ned bak meg å holdt rundt meg. Fortalte meg at han var der om jeg trengte noen og snakke med. Han var der om jeg trengte han. Jeg måtte sloss for og ikke begynne og gråte. Da kom han aldri til å gå på jobb. Så fort jeg hørte at han låste døren, kom tårene som bestilt. I dag er virkelig ikke en god dag. Etter ikke så mange minuttene med gråting fant jeg sofaen istedenfor. Kanskje det hjelper å ikke ligge i sengen, jeg er villig til og prøve så og si alt. Men i dag er ikke en god dag, i dag føles det ut som at ikke noe som helst kan hjelpe....