What would you do? Flytte vekk med barn

[Kassiopeia]

Hvis det er så skadelig å vokse opp uten tilstedeværende far, hvorfor straffes ikke de fedre som bare reiser fra ungene sine uten å bry seg med å holde kontakt eller bidra til forsørgelse? Det er ikke akkurat få av disse heller...

De bør jo "straffes" like mye som de mødrene som bare tar med seg barnet sitt og flytter det så mange mil unna faren sin at noe slags samvær ikke går.

Ja, det blir det samme som at jeg skal si til deg at du bør søke litt opp på nett da, for og kunne se andre med samme situasjon som meg, som har kommet bra ut av en slik løsning. Selv om jeg skriver om min erfaring, og glemmer og nevne "andre" mennesker i innlegget, så betyr ikke det at det kun er min erfaring.

Og ja, ser på meg selv som en av de heldige om jeg skal kalle det for det, men det betyr ikke at jeg ikke til tider har savnet far, eller ønsket at situasjonen var mer "alle under et tak", men jeg har vært heldig og kommet godt ut av det, nettopp fordi mine foreldre gjorde det best mulig ut av det de hadde. Og det er der jeg mener slike løsninger faktisk kan funke, om foreldre faktisk gjør det beste de kan.

Igjen, hvorfor jeg mener det er tull at mor skal sitte i en by hun mistrives i, skal hun kunne gjøre det beste for barnet sitt, så må hun også ha det best mulig, ellers funker det dårlig i lengden. Og da er det tilslutt et fett om barnefaren bor i huset på siden, eller nabo byen.

Og nettopp derfor er det ikke egoistisk av mor. Alle foreldre må faktisk tenke på seg selv, og helheten av hele situasjonen. Hva er mer rett med at mor skal "miste" muligheten til og ta vare på sitt barn etter beste evner, om hun skulle få det værre med seg selv? Er det helt greit det, så lenge far skal få mest mulig samvær? Er det liksom svaret på "best for barnet"-far skal ha mest mulig samvær, samme pokker hva, og da har barnet det best? Folk er altfor A-4 når det gjelder hva som er "best for barna" syns jeg. Det er kun -samvær- som er svaret til folk, "mest mulig, mest mulig, mest mulig....", "far MÅ være til stede", "uten far blir barnet skadet".

Tull!

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

Med din innstilling håper jeg virkelig ikke du har barn. Hva er så feil med at far skal få ha samvær med barnet sitt? Hva er det du ikke skjønner med at et barn er like mye far sitt barn, som det er mor sitt. En god mor må selvfølgelig først og fremst sette barnets behov før sine egne.

Her er det ikke en gang snakk om hvor mye samvær far skal ha med barnet sitt. Og jeg tror forresten du har misforstått helt. Det er ikke snakk om å flytte til nabobyen. Det blir noe helt annet enn å flytte til andre siden av landet. Norge er et veldig langt land sist jeg sjekket

Endret 14. august 2013 av Suvana

[AnonymBruker]

Med -den- innstillingen? Innstillingen om at et barn kan vokse opp, uskadet og ha en like fin oppvekst selv om det ikke bor i samme by som far? Innstillingen om at mor/far-den med hovedomsorgen bør ha det best mulig med seg selv for og kunne ta vare på barnet sitt? Ser ikke mye feil i det.

Og hvor skrev jeg at far IKKE skal ha samvær? Jeg nevnte; MÅ bf ha -mest- mulig samvær tiltross for alt annet som skaper en helhet for barnet, for at det skal være "beste for barnet"?

Og nabobyen, ikke ta det så "rett frem", er fullt klar over at TS tenker på og flytte til andre siden av landet. Jeg mener fremdeles det samme.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[AnonymBruker]

Og, en god mor/far, forelder generellt kan være i noen tilfeller vanskeligere og få til, om forelder ikke er god mot seg selv.

Er lenge igjen før TS driver over til den "psykisk syke" forelderen, så noe overdrevent, men det er faktisk viktig og ta vare på seg selv også, tro det eller ei.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[Kontormus]

Problemet er at far ikke KAN straffes for ikke å være interessert i barnet sitt. Det eneste som synes å ha noe for seg er at holdningene hos folk flest syns det er forkastelig, men det er skremmende tyst angående det.

Det er ikke nødvendigvis slik at den som hsr den daglige omsorgen skal innrette seg etter samværsforelderen eller barnet. Forholdene er sjeldent bare sort/hvitt, og dom noen nevner så kan også far flytte på seg... i teorien.

Det er faktisk ikke helt uvesentlig hvordan mor fungerer i hverdagen når det er hun dom tar seg av barnet 80% av tiden. Det er ikke bare enkelt å være muttens alene et sted man føler seg fremmed.

[Kontormus]

Sorry for skriveleifene, men med telefonen får seg ikke se teksten før jeg poster...

[skruf]

Jeg er iallefall av den formening om at når man har fått barn så plikter man seg, både far og mor, til å bo i nærheten til hverandre sånn at barnet skal få regelmessig samvær med den forelderen det ikke bor fast med. Det ideele når barna er så små at det bare er annenhver helg synes jeg også er å ta sikte på en 50/50 -løsning etterhvert.

Bor selv i en by jeg ikke trives i, og har null familie i pga jeg og eksen har et barn sammen. Den dagen barnet blir ferdig med Vgs så flytter jeg.

[hjärterdam]

Jeg er iallefall av den formening om at når man har fått barn så plikter man seg, både far og mor, til å bo i nærheten til hverandre sånn at barnet skal få regelmessig samvær med den forelderen det ikke bor fast med. Det ideele når barna er så små at det bare er annenhver helg synes jeg også er å ta sikte på en 50/50 -løsning etterhvert.

Bor selv i en by jeg ikke trives i, og har null familie i pga jeg og eksen har et barn sammen. Den dagen barnet blir ferdig med Vgs så flytter jeg.

Denne situasjonen har jeg også vært i (er jeg delvis i enda). Familien min bor i en annen landsdel, og jeg mistet mye nettverk da jeg og far gikk fra hverandre.

Stedet vi bor på nå er fortsatt ikke et sted jeg ville valgt å bo på om jeg kunne velge av alle steder i hele Norge, men det er her sønnen min har bodd hele livet og har sin fars familie og sitt nettverk. Han er forresten nå seks og var nesten fire da vi gikk fra hverandre.

Innrømmer glatt at tanken på at jeg ville flytte "hjem" streifet meg mer enn en gang de første månedene (og den detter stadig innom). Samtidig ser jeg at det båndet han har med faren sin er veldig viktig for dem begge, og jeg anser ikke far som mindre viktig enn meg, vi praktiserer forresten en 50/50 ordning.

Ja, kanskje jeg hadde hatt det bedre om jeg var der jeg er vokst opp, men hvor godt ville far hatt det uten mulighet til å se sønnen sin mer enn noen ganger i året?

I mine øyne er det svært egoistisk å tenke at selv om far heller ikke har familie et sted så er det "bare" å flytte. Jeg og min eks valgte et sted vi ville oppdra barn på, jeg har selv pr i dag ikke noe sterkt ønske om å bli her for alltid, men det er fortsatt samme sted som vi valgte som et greit sted for han å vokse opp på.

I vår familie har vi nå kommet i den situasjonen at vi har barn på hvert vårt sted med 7 timers reise mellom hvor vi da bor på det ene stedet selv, og den er vanskeligere å få til å fungere på en god måte enn om alle hadde bodd en halvtime unna hverandre. (Her er det flere faktorer inne i bildet på hvorfor det er og blir sånn, men jeg går ikke nærmere i det, da situasjonen ikke bare er "min", og jeg ikke ønsker å utlevere samboeren min som også er aktiv bruker her inne).

Vi har noen utfordringer foran oss der, men er bare nødt til å finne en måte som fungerer best for de barna vi har valgt å sette til verden, ikke bare det som vi voksne har lyst til.

Edit, la til litt.

Endret 15. august 2013 av hjärterdam

[AnonymBruker]

Bor selv i en by jeg ikke trives i, og har null familie i pga jeg og eksen har et barn sammen. Den dagen barnet blir ferdig med Vgs så flytter jeg.

Signerer!

Bare at jeg har familie her.

For min del er det snakk om å flytte en time med tog, og far bor allerede langt nok unna at vi aldri kommer til å ha annet enn annenhver helg (cirka time med kollektivt). Den dagen han er ferdig med VGS, da drar jeg.

Anonymous poster hash: 689fb...7c1

[AnonymBruker]

Jo, jeg ser deres ståsted også, du flytter ikke bare fordi du ikke liker byen, men gir meg ikke på det med og flytte, OM det er nødvendig.
Jeg kan fint bo en plass jeg ikke er super begeistret for, er ikke det som er greia i min mening. Men om jeg da begynner og slite, si med depresjon, er ofte trist, har det vondt, gråter etc, og ting begynner å gå innpå meg på den måten, så velger jeg og være "egoistisk" som dere kaller det, og flytter, gjør det beste ut av situasjonen, prater mye med barnet i oppveksten, sørger for at barnet får den best mulige type samvær med far, og lar barnet slippe og se at mor har det vondt og ikke fungerer.

Som "suvana" sier med og søke opp på nett, så finnes det plenty med artikler der mor har havnet i en slik situasjon der hun ikke lenger klarer og ta best mulig vare på barnet sitt pga psykiske issues som har oppstått, og det sies og ikke være så sunt for barna det heller, uansett samvær.

Det heter også at barnet skal ha mest MULIG samvær med far, som i at det samværet som blir satt, blir satt ut fra en helhet i barnets liv, og hva barnet har av behov.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[hjärterdam]

Kan jeg stille deg et spørsmål, TS? Det er ikke krasst eller vondt ment, men noe som det virker som mange mødre rett og slett ikke tenker over.

Om far ønsket å flytte, av de grunnene du selv oppgir, hadde du da flyttet dit han ønsket for å få til et best mulig samvær? Og hvis ikke, hvorfor ikke det?

[AnonymBruker]

Kan jeg stille deg et spørsmål, TS? Det er ikke krasst eller vondt ment, men noe som det virker som mange mødre rett og slett ikke tenker over.

Om far ønsket å flytte, av de grunnene du selv oppgir, hadde du da flyttet dit han ønsket for å få til et best mulig samvær? Og hvis ikke, hvorfor ikke det?

AB oppforbi er ikke TS. Jeg har visst "tatt over" tråden ser jeg nå :/

Vet ikke om TS er har vært innom siden i går...

Men jeg kan svare fra mitt ståsted, om det hjelper

Ja, om det lå til rette for barnet. Alder, tilknytning til plassen barnet allerede bor på, venner, familie-om disse tingene ikke var i livet til barnet kunne jeg flyttet med. Om det var mer for enn imot, så ja.

Om tilknytningen til den plassen barnet bor på er viktig, masse venner, aktiviteter, familie etc, at disse tingene var en stor del i llivet til barnet, nei. Jeg ville ikke flyttet fra helheten, om det innbar at barnet fikk ekstra dager med far, så lenge det uansett ble noe samvær.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[Blådotter]

Som noen andre også skriver, mener jeg det ikke er uvesentlig hvordan mor har det. Når det er sagt, er jeg nå litt i tvil om at ting blir bedre av at du flytter "hjem". Når man ikke har det bra, er gresset ofte grønnere på den andre siden, men jeg avviser ikke at du har rett, jeg kjenner deg jo ikke. Men hvis du ikke kan holde stedet ut, tenker jeg at du bør flytte og at det er barnets beste.

Jeg tror at dere som foreldre kan opprettholde et godt forhold mellom far og sønn selv om dere bor langt unna. Igjennom skype, telefon, positiv omtale av far - altså at dere finner en måte å inkludere far i hverdagen hans på. Og så bør dere påkoste barnet den flyveturen så ofte som mulig....

[Kassiopeia]

Jo, jeg ser deres ståsted også, du flytter ikke bare fordi du ikke liker byen, men gir meg ikke på det med og flytte, OM det er nødvendig.

Jeg kan fint bo en plass jeg ikke er super begeistret for, er ikke det som er greia i min mening. Men om jeg da begynner og slite, si med depresjon, er ofte trist, har det vondt, gråter etc, og ting begynner å gå innpå meg på den måten, så velger jeg og være "egoistisk" som dere kaller det, og flytter, gjør det beste ut av situasjonen, prater mye med barnet i oppveksten, sørger for at barnet får den best mulige type samvær med far, og lar barnet slippe og se at mor har det vondt og ikke fungerer.

Som "suvana" sier med og søke opp på nett, så finnes det plenty med artikler der mor har havnet i en slik situasjon der hun ikke lenger klarer og ta best mulig vare på barnet sitt pga psykiske issues som har oppstått, og det sies og ikke være så sunt for barna det heller, uansett samvær.

Det heter også at barnet skal ha mest MULIG samvær med far, som i at det samværet som blir satt, blir satt ut fra en helhet i barnets liv, og hva barnet har av behov.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

Kan du komme med link til en av disse artiklene du snakker om da?

Altså det er mange grunner til at man kan ende opp å slite psykisk eller ende opp deprimert, men det første steget man kan ta da er å gå til behandling. Hvis det er sånn at man virkelig sliter psykisk, så blir man ikke "frisk" av å bare flytte en plass. Det vet jeg alt om Barnets beste bør fortsatt være første prioritet. Selv før man velger å få barn, bør man jo tenke over om hvordan det vil bli hvis man av en aller annen grunn skulle gå fra hverandre. Hvis man da har lite nettverk hvor man bor, familie og venner er langt unna og kjæreste er eneste grunn til at man bor der man bor, så sier det seg jo selv at det ikke er gunstig å starte en familie der.

Uansett hvordan du prøver å vri og vende og på det så er det urettferdig for både barn og far når mor tar et så drastisk og egoistisk valg.

Endret 15. august 2013 av Suvana

[hjärterdam]

AB oppforbi er ikke TS. Jeg har visst "tatt over" tråden ser jeg nå :/

Vet ikke om TS er har vært innom siden i går...

Men jeg kan svare fra mitt ståsted, om det hjelper

Ja, om det lå til rette for barnet. Alder, tilknytning til plassen barnet allerede bor på, venner, familie-om disse tingene ikke var i livet til barnet kunne jeg flyttet med. Om det var mer for enn imot, så ja.

Om tilknytningen til den plassen barnet bor på er viktig, masse venner, aktiviteter, familie etc, at disse tingene var en stor del i llivet til barnet, nei. Jeg ville ikke flyttet fra helheten, om det innbar at barnet fikk ekstra dager med far, så lenge det uansett ble noe samvær.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

Takk, jeg følger ikke så godt med på AB-kodene Jeg merker jo at jeg som mor som selv bor et sted jeg ikke trives fryktelig godt på blir nysgjerrig på andres tankesett i samme situasjon

Det jeg ofte reagerer på i situasjoner der mor ønsker å flytte (snakker IKKE spesifikt om noen nå, det her er et generelt inntrykk, og kanskje på grensa til avsporing, men... ), er at så lenge det er mor som flytter er "alt" ok. Dvs mor kan ta med barnet fra stedet h*n er vokst opp på og har alle de tingene du nevner slik som nettverk osv. Men om far av en eller annen grunn skulle ønske å flytte så er det plutselig "feil", på grunn av akkurat de samme tingene. Ble det forståelig?

Kanskje jeg har vært heldig som har en fantastisk far til min sønn, men det kan vel ikke være slik at "alle" de andre fedrene er så udugelige at det ikke er noe tap for barnet å bli tatt med langt unna far?

[AnonymBruker]

Som noen andre også skriver, mener jeg det ikke er uvesentlig hvordan mor har det. Når det er sagt, er jeg nå litt i tvil om at ting blir bedre av at du flytter "hjem". Når man ikke har det bra, er gresset ofte grønnere på den andre siden, men jeg avviser ikke at du har rett, jeg kjenner deg jo ikke. Men hvis du ikke kan holde stedet ut, tenker jeg at du bør flytte og at det er barnets beste.

Jeg tror at dere som foreldre kan opprettholde et godt forhold mellom far og sønn selv om dere bor langt unna. Igjennom skype, telefon, positiv omtale av far - altså at dere finner en måte å inkludere far i hverdagen hans på. Og så bør dere påkoste barnet den flyveturen så ofte som mulig....

Jeg ga deg en pluss men var for rask med det så se bort i fra den ene I et land som norge er det ikke bare å påkoste en flytur for å få se far. Hvis man som i dette tilfelle skal flytte til andre siden av landet må man nok ofte både ta fly og kjøre, ta tog eller buss veldig langt før man kommer til flyplassen. Jeg synes ikke man kan opprettholde et far/sønn eller far/datter forhold bare over brev og skype. Man får ikke knyttet ordentlig bånd på den måten.

Anonymous poster hash: 1ee53...fce

[AnonymBruker]

Kan du komme med link til en av disse artiklene du snakker om da?

Altså det er mange grunner til at man kan ende opp å slite psykisk eller ende opp deprimert, men det første steget man kan ta da er å gå til behandling. Hvis det er sånn at man virkelig sliter psykisk, så blir man ikke "frisk" av å bare flytte en plass. Det vet jeg alt om Barnets beste bør fortsatt være første prioritet. Selv før man velger å få barn, bør man jo tenke over om hvordan det vil bli hvis man av en aller annen grunn skulle gå fra hverandre. Hvis man da har lite nettverk hvor man bor, familie og venner er langt unna og kjæreste er eneste grunn til at man bor der man bor, så sier det seg jo selv at det ikke er gunstig å starte en familie der.

Uansett hvordan du prøver å vri og vende og på det så er det urettferdig for både barn og far når mor tar et så drastisk og egoistisk valg.

Rart det hjalp meg da stedet, huset, "venner", det "sosiale"...alt slet meg psykisk ned. Nå når jeg bor hvor jeg bor: Du "vet" mye du.

Også må du som så mange andre, slutte med denne her "det må du tenke på på forhånd", "du må tenke langsiktig". Altså, skal man begynne og tenke før man knytter skolissene og går ut døra? Ting går ikke alltid slik som man tenker, og noen ganger kan man tro eller se for seg det beste, og sitte igjen med det værste, ut av det blå-uansett hvor langt frem du tenker!

Vi kan alle vri og vende på ting, meninger er heldigvis en gratis ting i livet, og urettferdig er det for en eller annen part uansett hvor mye DU også vrir og vender på ting. Urettferdig for mor om hun skal sitte deprimert i en vond situasjon, urettferdig for barn og se mor ha det slik, urettferdig for far om de flytter, urettferdig er det i det store uansett.

Så da syns jeg at det er bedre og gjøre det BESTE ut av det, i stedet for og tenke at far MÅ ha MEST mulig samvær.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[Løvetanten]

Bor selv i en by jeg ikke trives i, og har null familie i pga jeg og eksen har et barn sammen. Den dagen barnet blir ferdig med Vgs så flytter jeg.

Samme her. Det var utgangspunktet mitt, men med årene har jeg begynt å trives kjempegodt her.

Man får mer og mer venner, bygger seg kontaktnett, møter kanskje en ny partner og gjør det beste ut av det.

Å skulle rive ungene bort fra far, tanter, onkler, besteforeldre, kusiner og nevøer virket bare helt utenkelig. Fars side av familien er like verdifull som mors, og siden vi bodde i byen der de bodde så var det også de som hadde mest med ungene å gjøre helt fra fødselen av.

[hjärterdam]

Samme her. Det var utgangspunktet mitt, men med årene har jeg begynt å trives kjempegodt her.

Man får mer og mer venner, bygger seg kontaktnett, møter kanskje en ny partner og gjør det beste ut av det.

Å skulle rive ungene bort fra far, tanter, onkler, besteforeldre, kusiner og nevøer virket bare helt utenkelig. Fars side av familien er like verdifull som mors, og siden vi bodde i byen der de bodde så var det også de som hadde mest med ungene å gjøre helt fra fødselen av.

Veldig enig med deg!

Jeg fikk en knekk på flere vis da vi gikk fra hverandre, og spesielt da jeg oppdaget at så mye av nettverket "vårt" var hans.

Men som du sier, tida hjelper, jeg stortrives ikke her enda, vet ikke om jeg vil gjøre det noen gang, men det er bedre, og det blir bedre, det bare tar tid.

[AnonymBruker]

Takk, jeg følger ikke så godt med på AB-kodene Jeg merker jo at jeg som mor som selv bor et sted jeg ikke trives fryktelig godt på blir nysgjerrig på andres tankesett i samme situasjon

Det jeg ofte reagerer på i situasjoner der mor ønsker å flytte (snakker IKKE spesifikt om noen nå, det her er et generelt inntrykk, og kanskje på grensa til avsporing, men... ), er at så lenge det er mor som flytter er "alt" ok. Dvs mor kan ta med barnet fra stedet h*n er vokst opp på og har alle de tingene du nevner slik som nettverk osv. Men om far av en eller annen grunn skulle ønske å flytte så er det plutselig "feil", på grunn av akkurat de samme tingene. Ble det forståelig?

Kanskje jeg har vært heldig som har en fantastisk far til min sønn, men det kan vel ikke være slik at "alle" de andre fedrene er så udugelige at det ikke er noe tap for barnet å bli tatt med langt unna far?

Nei, altså, jeg tror slik som "suvana", misforstår litt hva jeg egentlig mener med det og flytte.

Tenker ikke at mor bare skal kunne flytte fordi hun vil, og det er den eneste grunnen. DA er det egoistisk. Om ting ligger til rette for barnet og mor har det bra der hun er, selv om det ikke er ønske-byen og bo i, så velger du ikke og flytte kun pga ditt eget ønske om en ny by.

Men om det er på grensen til at mor faktisk begynner og slite, og har det vondt, at det ikke bare er byen og stedet som er feil, så tenker jeg annerledes. Som nevnt, jeg kan godt på en plass jeg ikke er begeistret for, men så lenge jeg fremdeles er glad inni meg, og faktisk funker, så blir jeg fint boende. Skulle det da forandre seg, og jeg skulle faktisk begynne og virkelig slite, bli deprimert, ha det fælt, og dette går ut over min livs glede, så ser jeg også at dette kan ha en negativ virkning på barnet.

Mener også at dette gjelder for far. Om far velger og flytte langt bort bare fordi han vil, så kan han fint få noen "drittsekk" gloser slengt etter han, men om far kommer og prater med meg, og forklarer hvordan ting virkelig ligger an, at plassen, stedet, "det sosiale" ol tar knekken på han, så vil ikke jeg frata han hans livsglede pga samværet. Jeg ønsker heller at barnet skal få et fint og harmonisk, og godt samvær, når samværet skjer, enn at barnet skal være hos en far MEST mulig, når far ikke er glad. Er ikke far eller mor glad, så blir det fort noe som merkes på barn. Syns litt at samværet er "bortkastet", om samværet i seg selv ikke er et godt samvær, om du skjønner?

Og noen ganger, så jo, mener jeg at far kan være så "udugelig" at mindre samvær kan funke. Litt sånn, "er du ikke glad, så er ikke de rundt deg glad" greia. Har du 50/50 samvær med en far som jobber mye, ikke tar deg med på aktiviteter, ikke leker med deg, leser bøker, gjør gøyale og lærerike ting, hva er da vitsen med og være hos far så mye?

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[Kassiopeia]

Rart det hjalp meg da stedet, huset, "venner", det "sosiale"...alt slet meg psykisk ned. Nå når jeg bor hvor jeg bor: Du "vet" mye du.

Også må du som så mange andre, slutte med denne her "det må du tenke på på forhånd", "du må tenke langsiktig". Altså, skal man begynne og tenke før man knytter skolissene og går ut døra? Ting går ikke alltid slik som man tenker, og noen ganger kan man tro eller se for seg det beste, og sitte igjen med det værste, ut av det blå-uansett hvor langt frem du tenker!

Vi kan alle vri og vende på ting, meninger er heldigvis en gratis ting i livet, og urettferdig er det for en eller annen part uansett hvor mye DU også vrir og vender på ting. Urettferdig for mor om hun skal sitte deprimert i en vond situasjon, urettferdig for barn og se mor ha det slik, urettferdig for far om de flytter, urettferdig er det i det store uansett.

Så da syns jeg at det er bedre og gjøre det BESTE ut av det, i stedet for og tenke at far MÅ ha MEST mulig samvær.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

Da høres det ikke ut som du kan ha slitt så mye psykisk da, depresjon er faktisk en psykisk sykdom, og det er litt mer omfattende enn at man er deprimert en dag, og plutselig frisk den andre dagen. Siden psykisk sykdommer har blitt så vanlig i dag, tror jeg folk bruker det litt for ofte, når man egentlig bare har det litt vanskelig, men ikke noe mer. Alle har dårlige perioder, for livet er ekstremt tøft og krevende, men det betyr ikke at man sliter psykisk av den grunn.

At du kan sammenligne en så stor besluttning som å få et barn (som jeg anser som en av de største oppgavene man pådrar seg i livet), med å knytte skolissene sine sier jo bare sitt Jeg fikk forresten ikke noen link til noen artikkel som du sa det florerte av på nett.

Hvis far hadde vært den som hadde hovedomsorgen tror jeg plutselig at mange av dere mødre hadde følt det helt annerledes, om barnet deres skulle bli revet vekk opptil flere hundre mil fra dere.