What would you do? Flytte vekk med barn

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 26, som har bodd på andre siden av landet enn der jeg kommer fra, i 7 år snart. Jeg har et barn på snart 4 år, og er ikke sammen med barnefaren. Jeg har tenkt lenge at jeg ikke har lyst å bo her, men at jeg vil flytte hjem der jeg kommer fra. Problemet er jo selvsagt barnet og forholdet barnet bør ha til sin far.

Hverken jeg eller barnefar har noe familie rundt oss, og han har barnet annenhver helg. Jeg føler meg enormt ensom og føler vel egentlig at jeg kunne trengt litt flere støttespillere. Jeg har noen venner, men den beste vennen, flyttet nylig herfra for godt. De andre vennene føler jeg ikke er de type vennene jeg virkelig kan stole på, og å være sosial med de innimellom gir meg ikke annet enn litt velvære der og da. Dette høres kanskje veldig rart ut, og jeg er glad i vennene mine, men det er ikke nok. Jeg savner familien min og selve plassen jeg er fra. Jeg vil at barnet mitt skal få gode relasjoner til onklene sine, besteforeldrene sine, oldeforeldre osv. Jeg vil også at han skal vokse opp på en mindre plass, og ikke i en storby som vi bor i nå.

Jeg leste en artikkel idag om at barn som blir fratatt sjansen til å være med den ene forelderen, opplever store traumer i ettertid og kan utvikle diverse psykiske plager. Dette er utrolig vanskelig, men jeg sliter såpass mye med det å være alene og å være så langt vekke fra alt og alle jeg er glad i, at det beste i mitt hode er å flytte hjem. Det er også vanskelig for meg å finne jobb i henhold til min utdanning som sykepleier, da jeg er så mye alene med sønnen min og ikke har mulighet for hjelp fra familiemedlemmer.

Jeg har forresten slitt med sosial angst hele mitt liv, i større og mindre grad, og denne kommer krypende og blir mer og mer intens jo lengre jeg er her jeg er nå. Når jeg er hjemme så er denne ikke-eksisterende.

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Dette er så grusomt vanskelig.

Anonymous poster hash: a10d0...f96

[AnonymBruker]

Det beste for barnet. Flytter du til andre siden av landet så tar du i praksis fra faren muligheten til å være far. Når det blir sånn at barnet kun ser faren to uker om sommeren og annenhver jul blir far mer som en morsom onkel man sjeldent ser. Barnet får dårlig med tilknytelse til faren sin i en sånn situasjon når far og barn ser hverandre så lite. Du ødelegger din sønns forhold til pappaen sin hvis du flytter.

Hva med å jobbe med den sosiale angsten? Melde deg inn i foreninger, tren på å være sosial, det er en nettside som heter "Social Anxiety Support" som er et forum med masse gode råd fra folk som er i samme situasjon.

Anonymous poster hash: 40b6f...c8c

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri flyttet så langt unna at det hadde umuliggjort vanlig samvær. Å flytte én time unna med bil er "greit", men å flytte til andre siden av landet så barnet må fly.. Nei.

Hvis ikke barnefar har noen rundt seg heller, kanskje han er villig til å flytte han også?

Far kan kreve hovedomsorgen hvis du flytter langt unna. Det er ikke sikkert han vinner i retten, men det kan altså skje.

Anonymous poster hash: c875c...002

[Kassiopeia]

Jeg er ei jente på 26, som har bodd på andre siden av landet enn der jeg kommer fra, i 7 år snart. Jeg har et barn på snart 4 år, og er ikke sammen med barnefaren. Jeg har tenkt lenge at jeg ikke har lyst å bo her, men at jeg vil flytte hjem der jeg kommer fra. Problemet er jo selvsagt barnet og forholdet barnet bør ha til sin far.

Hverken jeg eller barnefar har noe familie rundt oss, og han har barnet annenhver helg. Jeg føler meg enormt ensom og føler vel egentlig at jeg kunne trengt litt flere støttespillere. Jeg har noen venner, men den beste vennen, flyttet nylig herfra for godt. De andre vennene føler jeg ikke er de type vennene jeg virkelig kan stole på, og å være sosial med de innimellom gir meg ikke annet enn litt velvære der og da. Dette høres kanskje veldig rart ut, og jeg er glad i vennene mine, men det er ikke nok. Jeg savner familien min og selve plassen jeg er fra. Jeg vil at barnet mitt skal få gode relasjoner til onklene sine, besteforeldrene sine, oldeforeldre osv. Jeg vil også at han skal vokse opp på en mindre plass, og ikke i en storby som vi bor i nå.

Jeg leste en artikkel idag om at barn som blir fratatt sjansen til å være med den ene forelderen, opplever store traumer i ettertid og kan utvikle diverse psykiske plager. Dette er utrolig vanskelig, men jeg sliter såpass mye med det å være alene og å være så langt vekke fra alt og alle jeg er glad i, at det beste i mitt hode er å flytte hjem. Det er også vanskelig for meg å finne jobb i henhold til min utdanning som sykepleier, da jeg er så mye alene med sønnen min og ikke har mulighet for hjelp fra familiemedlemmer.

Jeg har forresten slitt med sosial angst hele mitt liv, i større og mindre grad, og denne kommer krypende og blir mer og mer intens jo lengre jeg er her jeg er nå. Når jeg er hjemme så er denne ikke-eksisterende.

Hva i alle dager skal jeg gjøre? Dette er så grusomt vanskelig.

Anonymous poster hash: a10d0...f96

Det jeg har uthevet har jeg sett gang på gang i virkeligheten. Jeg har til og med vært et av barna som har opplevd det selv også, og jeg kan skrive under på at det får store konsekvenser for barnet. I mine øyne er det både slemt mot det uskyldige barnet og den forelderen som ikke får muligheten til å bli kjent med ungen sin.

Ikke for å være slem men dette er noe man burde tenkt på før man får barn med noen. Samlivsbrudd er så vanlig i dag at det er noe man burde snakke om.

[AnonymBruker]

Han har fått seg dame her, så tvilsomt at han vil flytte noen plass. Jeg har for øvrig fått hans tillatelse til å flytte, selv om han absolutt ikke ønsker dette.

Og han vil nok aldri forsøke seg på å få hovedomsorgen, så det bekymrer jeg meg ikke så mye for.

Det som bekymrer meg er jo selve barnet. Er derfor jeg ennå er her jeg er.

TS

Anonymous poster hash: a10d0...f96

[AnonymBruker]

Jeg ville ha ventet til barnet ble gammelt nok til å ta fly alene, og deretter flyttet. Hvis far alikevel bare har samvær annenhver helg så er det ingenting som tilsier at det ikke blir helgasamvær sålenge barnet kan dra til faren sin.

Anonymous poster hash: 5271e...06e

[AnonymBruker]

Det er snakk om 3000 km i avstand, så annenhver helg kommer ikke til å skje. Flybillettene er dessuten svindyre.

Hvor gammel må de være for å fly alene egentlig?

TS

Anonymous poster hash: a10d0...f96

[AnonymBruker]

Barnet trenger også en fungerende mor, en utrolig vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: 19e4c...b23

[Kontormus]

5 år hos Norwegian og 6 hos SAS hvis jeg ikke husker feil.Men det er stor forskjell påbarn i den alderen, og de tar ikke med barna hvis de blir livredde.

[Kassiopeia]

Det er snakk om 3000 km i avstand, så annenhver helg kommer ikke til å skje. Flybillettene er dessuten svindyre.

Hvor gammel må de være for å fly alene egentlig?

TS

Anonymous poster hash: a10d0...f96

Jeg fløy alene for å besøke min far fra jeg var fem år. Men et par turer i året hjelper ikke mye for et barn selv om mor får det bedre av å flytte, barnet blir like skadet av å vokse opp uten en forelder. I de tilfellene jeg kjenner til ender det også opp med mye skyld og sinne mot den fraværende forelderen (som er faren i flest tilfeller), selv om det var moren som valgte å flytte så langt unna.

[AnonymBruker]

Jeg fløy alene for å besøke min far fra jeg var fem år. Men et par turer i året hjelper ikke mye for et barn selv om mor får det bedre av å flytte, barnet blir like skadet av å vokse opp uten en forelder. I de tilfellene jeg kjenner til ender det også opp med mye skyld og sinne mot den fraværende forelderen (som er faren i flest tilfeller), selv om det var moren som valgte å flytte så langt unna.

Barnet BLIR SKADET!? Hvordan kan noen i det hele tatt vite det. Jeg fungerer helt fint, alltid gjort, og er ikke skadet. Jeg og mor flyttet bort fra far, og ble faktisk ikke skadet av den grunn. Det har veldig mye med hvordan foreldre legger opp til ting selv også. Det er ikke rett at "barnets beste" alltid skal gå på barnets premisser. Forstå meg rett, men hva om en situasjone gjør mor til barnet sliten, fungerer mindre i det daglige enn før, hva om mor sitt liv dabber bort, hennes glede, hennes vilje og styrke, hvor langt kommer da dette barnet? Hjelper det og ha en mor tilstede, uansett hvilken tilstand hun er i. Hvor mye godt gjør dette samværet, og dette med bosted, om det påvirker den ene forelderen i en slik grad at det forandrer det daglige. En lite fungerende mor, er ikke det beste for barnet. Det beste for barnet er og ha TO foreldre som fungerer såpass at barnet blir mest mulig ivaretatt, og har glede i livet selv.

Det hjalp meg veldig lite og se at mamma var ofte trist, hun gråt mye, var sliten, etterhvert orket hun ikke de samme tingene som før, sjeldnere lekestunder, ting ble glemt ol, hun glemte seg selv, og var utslitt/utbrent. Det resulterte til at min livsglede forsvant, uansett samvær med pappa eller ikke.

Derimot når vi flyttet, og hun var der hun trengte, ble alt bedre. Hun var glad, jeg var glad, pappa var glad fordi vi var glade og jeg hadde det godt med meg selv igjen. Samværet bli mindre enn før, men mine foreldre var YPPERLIGE på og alltid få til noe. Jeg har en haug med filmer fra pappa, der han er på filmen og forteller litt om hva han har gjort den siste tiden, vi skrev MYE brev til hverandre, vi var sammen så mye som mulig, det gikk kjempe fint, for oss.

Så, alle barn blir ikke skadet. Folk bør begynne og tenke at det er en helhet i livet, som er til barnets beste. Og foreldre bør da også gjøre så godt de kan for og få ting til å fungere slik det er mulig, for alle.

Barnet trenger også en fungerende mor, en utrolig vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: 19e4c...b23

Signerer. Uten en fungerende forelder, fungerer heller ikke barnet. Og hva blir da "barnets beste" i det store!?

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[AnonymBruker]

Ser ingen grunn til at du ikke skal flytte, dersom det gir hele livet ditt og barnets en bedre ramme enn der dere bor nå. Både if ht. jobb og nettverk. Barnet er fortsatt såpass lite at det med venner ikke er så viktig enda, det er langt viktigere for ungen at du som som hovedomsorgsforelder fungere godt i det daglige. Og det betinger jo at du har en ok jobb og et greit nettverk, noe det ikke ser ut som du har i dag.

Relasjonen til far vil bli annerledes, men det finnes telefon/skype etc som gjør at far og barn fortsatt kan ha mye kontakt. Far kan reise på besøk til barnet og etterhvert kan også barnet reise sjøl.

Når far også aksepterer at dere flytter, er det jo ingen grunn til ikke å gjøre det.

Anonymous poster hash: 3e8b9...7ed

[Kassiopeia]

Barnet BLIR SKADET!? Hvordan kan noen i det hele tatt vite det. Jeg fungerer helt fint, alltid gjort, og er ikke skadet. Jeg og mor flyttet bort fra far, og ble faktisk ikke skadet av den grunn. Det har veldig mye med hvordan foreldre legger opp til ting selv også. Det er ikke rett at "barnets beste" alltid skal gå på barnets premisser. Forstå meg rett, men hva om en situasjone gjør mor til barnet sliten, fungerer mindre i det daglige enn før, hva om mor sitt liv dabber bort, hennes glede, hennes vilje og styrke, hvor langt kommer da dette barnet? Hjelper det og ha en mor tilstede, uansett hvilken tilstand hun er i. Hvor mye godt gjør dette samværet, og dette med bosted, om det påvirker den ene forelderen i en slik grad at det forandrer det daglige. En lite fungerende mor, er ikke det beste for barnet. Det beste for barnet er og ha TO foreldre som fungerer såpass at barnet blir mest mulig ivaretatt, og har glede i livet selv.

Det hjalp meg veldig lite og se at mamma var ofte trist, hun gråt mye, var sliten, etterhvert orket hun ikke de samme tingene som før, sjeldnere lekestunder, ting ble glemt ol, hun glemte seg selv, og var utslitt/utbrent. Det resulterte til at min livsglede forsvant, uansett samvær med pappa eller ikke.

Derimot når vi flyttet, og hun var der hun trengte, ble alt bedre. Hun var glad, jeg var glad, pappa var glad fordi vi var glade og jeg hadde det godt med meg selv igjen. Samværet bli mindre enn før, men mine foreldre var YPPERLIGE på og alltid få til noe. Jeg har en haug med filmer fra pappa, der han er på filmen og forteller litt om hva han har gjort den siste tiden, vi skrev MYE brev til hverandre, vi var sammen så mye som mulig, det gikk kjempe fint, for oss.

Så, alle barn blir ikke skadet. Folk bør begynne og tenke at det er en helhet i livet, som er til barnets beste. Og foreldre bør da også gjøre så godt de kan for og få ting til å fungere slik det er mulig, for alle.

Signerer. Uten en fungerende forelder, fungerer heller ikke barnet. Og hva blir da "barnets beste" i det store!?

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

Dette er en av tingene man bør tenke over før man velger å sette et barn til verden med et annet menneske.

Hvis du var gammel nok til å skrive brev med faren din når dere flyttet, var du også sikker gammel nok til at du allerede hadde et etablert og stabilt forhold med han. Det blir langt verre når barnet er mindre. Jeg var for eksempel bare baby.

Og Norge er forresten et land med lite flyplasser, bor man nord for landet må man ofte reise langt bare for å komme seg til en flyplass, og da blir i hvert fall samvær vanskelig.

Nei, jeg er veldig i mot det og synes det er fryktelig egoistisk av mor. Men det er vel bare fordi jeg har sett så utrolig mange tilfeller og erfart hvordan dette kan nærmest ødelegge barn, spesielt når de en gang blir eldre. En far er like viktig som en mor, det er halve deg.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Jeg tror til og med at det kan være til det beste for barnet om en mor som sliter flytter til omgivelser og nettverk som gir mest mulig trygghet og støtte. Men det er vanskelig å spå hvor fordelene oppveier ulempene for barnet.

Far er heller ikke spikret fast til nåværende bosted, far kan flytte nærmere og muliggjøre normalt samvær. Nå vil jeg ikke bli misforstått til at jeg mener at fedre skal flytte i hytt og pine etter mors innfall, men når det er tungtveiende grunner til at mor bør bo i sitt nærmiljø, og far ikke har tilsvarende utfordringer, så er det mest forsvarlige valget som far å vurdere å samarbeide for barnets beste. Hvis far prioriterer å bli boende der han er, er det også hans valg å redusere samværet (ellet søke hovedomsorg hos seg).

Støtter ellers poster om å fokusere på å optimalisere din situasjon og se om du kan bli sterk nok og få til mer nettverk der du er, før du rykker barnet opp med røttene. Det er ikke sikkert at å flytte hjem vil løse utfordringene dine.

Anonymous poster hash: 173ce...35d

[AnonymBruker]

Dette er en av tingene man bør tenke over før man velger å sette et barn til verden med et annet menneske.

Hvis du var gammel nok til å skrive brev med faren din når dere flyttet, var du også sikker gammel nok til at du allerede hadde et etablert og stabilt forhold med han. Det blir langt verre når barnet er mindre. Jeg var for eksempel bare baby.

Og Norge er forresten et land med lite flyplasser, bor man nord for landet må man ofte reise langt bare for å komme seg til en flyplass, og da blir i hvert fall samvær vanskelig.

Nei, jeg er veldig i mot det og synes det er fryktelig egoistisk av mor. Men det er vel bare fordi jeg har sett så utrolig mange tilfeller og erfart hvordan dette kan nærmest ødelegge barn, spesielt når de en gang blir eldre. En far er like viktig som en mor, det er halve deg.

Var 3,5. Så mine "brev" til pappa var vel mer "til pappa", med kruseduller. Eller at mor skrev det jeg ønsket, og hun leste de brevene jeg fikk av pappa.

Alder vil jeg mene, har ingen større betydning på hvor "skadet" du eventuellt blir.

Muligens var ikke din far flink NOK til og følge deg opp, eller mor var. Vet ikke. Men det er ikke slik at en mor skal måtte sitte i en by pga barnet, om dette går for mye ut på hennes vel og ve. Som sagt, mener jeg at forelderen den bor hos, den som har hovedomsorgen bør fungere til det maks.

Fedre får minimalt med samvær om de ikke fungerer, så hva forskjell blir det for mor når hun til slutt ikke fungerer? Et barn som ikke har noe særlig av noe....

Så lenge foreldre gjør det beste ut av en situasjon som faktisk er mulig, så vil jeg si at det er bedre i dette tilfellet. Og det er IKKE EGOISTISK av mor og tenke på seg selv også, for hun må faktisk ha det bra for og kunne ta vare på barnet sitt.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[Kassiopeia]

Var 3,5. Så mine "brev" til pappa var vel mer "til pappa", med kruseduller. Eller at mor skrev det jeg ønsket, og hun leste de brevene jeg fikk av pappa.

Alder vil jeg mene, har ingen større betydning på hvor "skadet" du eventuellt blir.

Muligens var ikke din far flink NOK til og følge deg opp, eller mor var. Vet ikke. Men det er ikke slik at en mor skal måtte sitte i en by pga barnet, om dette går for mye ut på hennes vel og ve. Som sagt, mener jeg at forelderen den bor hos, den som har hovedomsorgen bør fungere til det maks.

Fedre får minimalt med samvær om de ikke fungerer, så hva forskjell blir det for mor når hun til slutt ikke fungerer? Et barn som ikke har noe særlig av noe....

Så lenge foreldre gjør det beste ut av en situasjon som faktisk er mulig, så vil jeg si at det er bedre i dette tilfellet. Og det er IKKE EGOISTISK av mor og tenke på seg selv også, for hun må faktisk ha det bra for og kunne ta vare på barnet sitt.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

Jeg snakker ikke bare om min erfaring slik som du gjør. Det er faktisk et vanlig problem at mødre tar med barna sine langt vekk fra fedrene og deres familie, så jeg kjenner til mange tilfeller. Søker du deg litt opp på nett finner du nok av andre tilfeller også. Det rare er at ikke en eneste en av dem tar så lett på det som deg, og sitter igjen som voksen med så gode tanker om det å vokse opp uten en far. Men du er vel kanskje en av de få som var heldig da, så det kan du jo jammen meg være takknemlig for.

Det er ikke uten grunn at det har blitt forsket en del på dette, og at det har vært mye snakk om dette i media, og at det har vært stort ønske fra mange kanter om å innføre en lov som hindrer mor å flytte mer enn 10 mil med barnet. Heldigvis har det blitt litt strengere med dette, og hvis barnet er så gammelt at det har tilknytning til boplassen og hjemmet sitt, har far en mulighet i følge barneloven til å hindre dette ved å gå rettens vei.

[Kassiopeia]

Var 3,5. Så mine "brev" til pappa var vel mer "til pappa", med kruseduller. Eller at mor skrev det jeg ønsket, og hun leste de brevene jeg fikk av pappa.

Alder vil jeg mene, har ingen større betydning på hvor "skadet" du eventuellt blir.

Muligens var ikke din far flink NOK til og følge deg opp, eller mor var. Vet ikke. Men det er ikke slik at en mor skal måtte sitte i en by pga barnet, om dette går for mye ut på hennes vel og ve. Som sagt, mener jeg at forelderen den bor hos, den som har hovedomsorgen bør fungere til det maks.

Fedre får minimalt med samvær om de ikke fungerer, så hva forskjell blir det for mor når hun til slutt ikke fungerer? Et barn som ikke har noe særlig av noe....

Så lenge foreldre gjør det beste ut av en situasjon som faktisk er mulig, så vil jeg si at det er bedre i dette tilfellet. Og det er IKKE EGOISTISK av mor og tenke på seg selv også, for hun må faktisk ha det bra for og kunne ta vare på barnet sitt.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

...og hele poenget her er jo at far mister muligheten til å ta vare på barnet sitt, bare fordi mor må tenke på seg selv og hvordan hun kan ha det bra. Det er så egoistisk som man får det

[AnonymBruker]

Jeg snakker ikke bare om min erfaring slik som du gjør. Det er faktisk et vanlig problem at mødre tar med barna sine langt vekk fra fedrene og deres familie, så jeg kjenner til mange tilfeller. Søker du deg litt opp på nett finner du nok av andre tilfeller også. Det rare er at ikke en eneste en av dem tar så lett på det som deg, og sitter igjen som voksen med så gode tanker om det å vokse opp uten en far. Men du er vel kanskje en av de få som var heldig da, så det kan du jo jammen meg være takknemlig for.

Det er ikke uten grunn at det har blitt forsket en del på dette, og at det har vært mye snakk om dette i media, og at det har vært stort ønske fra mange kanter om å innføre en lov som hindrer mor å flytte mer enn 10 mil med barnet. Heldigvis har det blitt litt strengere med dette, og hvis barnet er så gammelt at det har tilknytning til boplassen og hjemmet sitt, har far en mulighet i følge barneloven til å hindre dette ved å gå rettens vei.

Ja, det blir det samme som at jeg skal si til deg at du bør søke litt opp på nett da, for og kunne se andre med samme situasjon som meg, som har kommet bra ut av en slik løsning. Selv om jeg skriver om min erfaring, og glemmer og nevne "andre" mennesker i innlegget, så betyr ikke det at det kun er min erfaring.

Og ja, ser på meg selv som en av de heldige om jeg skal kalle det for det, men det betyr ikke at jeg ikke til tider har savnet far, eller ønsket at situasjonen var mer "alle under et tak", men jeg har vært heldig og kommet godt ut av det, nettopp fordi mine foreldre gjorde det best mulig ut av det de hadde. Og det er der jeg mener slike løsninger faktisk kan funke, om foreldre faktisk gjør det beste de kan.

Igjen, hvorfor jeg mener det er tull at mor skal sitte i en by hun mistrives i, skal hun kunne gjøre det beste for barnet sitt, så må hun også ha det best mulig, ellers funker det dårlig i lengden. Og da er det tilslutt et fett om barnefaren bor i huset på siden, eller nabo byen.

...og hele poenget her er jo at far mister muligheten til å ta vare på barnet sitt, bare fordi mor må tenke på seg selv og hvordan hun kan ha det bra. Det er så egoistisk som man får det

Og nettopp derfor er det ikke egoistisk av mor. Alle foreldre må faktisk tenke på seg selv, og helheten av hele situasjonen. Hva er mer rett med at mor skal "miste" muligheten til og ta vare på sitt barn etter beste evner, om hun skulle få det værre med seg selv? Er det helt greit det, så lenge far skal få mest mulig samvær? Er det liksom svaret på "best for barnet"-far skal ha mest mulig samvær, samme pokker hva, og da har barnet det best? Folk er altfor A-4 når det gjelder hva som er "best for barna" syns jeg. Det er kun -samvær- som er svaret til folk, "mest mulig, mest mulig, mest mulig....", "far MÅ være til stede", "uten far blir barnet skadet".

Tull!

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[AnonymBruker]

Jeg snakker ikke bare om min erfaring slik som du gjør. Det er faktisk et vanlig problem at mødre tar med barna sine langt vekk fra fedrene og deres familie, så jeg kjenner til mange tilfeller. Søker du deg litt opp på nett finner du nok av andre tilfeller også. Det rare er at ikke en eneste en av dem tar så lett på det som deg, og sitter igjen som voksen med så gode tanker om det å vokse opp uten en far. Men du er vel kanskje en av de få som var heldig da, så det kan du jo jammen meg være takknemlig for.

Det er ikke uten grunn at det har blitt forsket en del på dette, og at det har vært mye snakk om dette i media, og at det har vært stort ønske fra mange kanter om å innføre en lov som hindrer mor å flytte mer enn 10 mil med barnet. Heldigvis har det blitt litt strengere med dette, og hvis barnet er så gammelt at det har tilknytning til boplassen og hjemmet sitt, har far en mulighet i følge barneloven til å hindre dette ved å gå rettens vei.

Og hvor får du det i fra? Ikke en eneste en? Er jeg den eneste som tar "lett" på ting?

Ting er ikke tatt "lett" på, men det er blitt gjort best mulig ut av situasjonen, slik at jeg den dag som voksen klarer og ta dette "lett". Er foreldre i tillegg flinke til og prate om forskjellig i oppveksten, som hvorfor, hva, hvor etc, svare og få barn til og forstå grunner til hvorfor det var/er slik, så bidrar også dette på en positiv måte, slik at det kan taes "lett" på i voksen alder.

Anonymous poster hash: d3a4a...4f0

[Kontormus]

Hvis det er så skadelig å vokse opp uten tilstedeværende far, hvorfor straffes ikke de fedre som bare reiser fra ungene sine uten å bry seg med å holde kontakt eller bidra til forsørgelse? Det er ikke akkurat få av disse heller...