når barnet trasser

[Teriyaki]

Hvordan takler dere det når ungen slår seg vrang på stellebordet, slår, sparker, hyler, roper nei og rett og slett er umulig. Alt man for eksempel har sagt at vi skal dra og bade, men han har misforstått og trodd at vi skal bade i badekaret, og blir derfor hysterisk når jeg kler på.

Slike sammenbrudd har vi flere ganger for dag. Han har aldri vært slik, mulig det er fordi vi er på andre uken med ferie og han er full i energi. Men han nærmer seg to år, så vil tro det også bare er trass og tøyning av grenser.

Likeså nekter han å spise brødskive. Vil bare ha eple. Prøvde flere ganger å tilby han brødskive hvis han var sulten. Endte med at han la seg uten kvelds.

Når jeg har mulighet til å gi han en direkte konsekvens, så gjør jeg det. Som at når han nekter å kle på, så blir vi inne. Men ofte er det ikke et alternativ å droppe å dra. Han slår og biter og ler bare når jeg snakker strengt til han. Når jeg tar han bort fra situasjonen blir han bare sur og lei, og da vil han plutselig ingenting. Da får jeg ikke røre han en gang.

Så lenge han ikke har disse trassanfallene så er han en usedvanlig blid unge. Kanskje også derfor jeg blir så sliten av dette da dette virkelig er en helomvending.

Så tips for å takle trass unge mottas gjerne. Et par ganger har jeg blitt direkte sint, men vet jo at jeg kommer ingen vei med meningsløs kjefting. Han blir to år om 3 måneder.

På den andre siden er han høfligheten selv. Sier takktakk til den minste ting, Hehe.

[AnonymBruker]

Har bare ventet min ut jeg, lagt på været som man sier. blir to om to mnd, og ikke så ille trass ennå.

I dag ville han ikke ha på smikke. Jeg satt ham på gulvet og så fortsatte resten av familien å spise. Han fikk rase fra seg, kom tilbake, satt seg opp og godtok smikken uten mer bråk. Hadde nok sett for seg å spise uten.

Ofte det som skaper trøbbel. Brutte forventninger. Han ser for seg at nå skal han gjøre sånn, og så har han misforstått eller får ikke til.

Prøver å forberede litt før vi skal gjøre ting. Nå skal vi snart opp å skifte bleie, når du har lagt på plass sauen i puslespillet går vi å skifter bleie, nå løfter jeg deg opp og så går vi å skifter bleie. Gjentagelser i det uendelige

Anonymous poster hash: 4a3e9...9e0

[Teriyaki]

Joda jeg gjør jo disse tingene jeg også, og det har pleid å funke. Den siste uken har det derimot blitt mye værre. Men det er velkanskje bare en periode vi må gjennom, selv om det er slitsomt.

[AnonymBruker]

Barnet tester grenser og prøver å finne ut hva han kan bestemme og ikke.

Samtidig har de svært sterke følelser, og selv om det for deg kan virke ubetydelig at det ble svømmebasseng istedenfor badekar, så kan det for han føles som om "verden går under". Da kan det kanskje hjelpe at du sier at du forstår at han ville bade i badekaret, men at vi skal ha klær på å gå. Det er viktig å ta følelsene på alvor. Men det er du som bestemmer.

Angående hva han skal spise, ha på seg osv. Det kan gjerne hjelpe å gi han to valg. Gi han valget mellom den røde eller den blå genseren for eksempel, eller havregrøt eller brødskive til kvelds... Noen ting må de få bestemme, men jeg syns ikke han skal få bestemme om dere skal være inne eller ikke om du har bestemt at dere skal dra et sted.

Det er helt normalt at slike anfall kommer flere ganger for dagen. Vi er også midt i det. Slitsom, men det går over.

Anonymous poster hash: 66ec8...68d

[AnonymBruker]

Henger meg på denne
Jentungen min fyller to år om 3 mnd, og er allerede mye trass. Har prøvd den der hvor jeg lar henne ligge å rase, men hun stopper aldri. Kan rase i flere timer i strekk.

Anonymous poster hash: e1935...136

[Teriyaki]

Å gi han anerkjennelse for følelsene sine er jeg stort sett flink på. Men han virker ikke til å forstå.

Jeg prøver å la han velge mellom to pålegg, men har hittil ikke fått noen særlig respons. Han bare tar tak i begge deler.

Men han er tidlig ute med språket, og klarer fint å uttrykke seg. Sjeldent jeg ikke forstår hva han vil.

[Sushi]

Det som funker her er å forklare hva/hvor vi skal (og hvorfor), gjerne i sammenheng med det vi driver med. For eksempel at vi må ha på sko og jakke nå, for vi skal gå til svømmehallen. Eller "du må sitte på ryggen til mamma nå, for vi skal gå langt. Når vi kommer fram skal du få gå selv."

Slår hun seg helt vrang og blir sint på meg så lar jeg henne ligge på gulvet og hyle seg ferdig. Eventuelt spør jeg om vi bare skal bli hjemme (hvis det er et alternativ). Så sier jeg kanskje at jeg ikke orker å høre på ropingen, og at hun kan komme ut i gangen når hun er ferdig. Etterpå snakker vi om at hun ble sint, og hvorfor det ble som det ble.

Edit: Og når det gjelder mat så får hun av og til ønske seg noe spesielt til kveldsmat, men stort sett bestemmer vi, og da er det det som blir satt fram som er alternativet. Hvis hun ikke vil ha så kan hun droppe å spise. Akkurat på mat er vi veldig konsekvente, for vi vil prøve å slippe å få en veldig kresen unge, og vil ikke ha kamper rundt middagsbordet. Dermed er målet at mat ikke skal være et diskusjonstema.

Endret 14. august 2013 av Sushi

[Ciara]

Det er en veldig slitsom fase, men jeg synes det høres ut som om dere gjør mye riktig.

Hva vi gjør:

Sparking og sprelling ved stellebordet: Har vi tid til det kan vi forsøke å roe ned eller vente litt. Andre ganger må man jo avgårde, og da er det rett og slett å holde ungen fast og få det gjort. Alt mens man er rolig og forklarer hvorfor.

Mat: Her er det streng linje, for vi aksepterer ikke mye dill ved bordet. Vil ikke barnet ha mat, vil ha noe annet (etter først å ha bestemt seg for noe og fått det) etc får det beskjed om at det ikke blir mer mat enn det han har fått. Og mye tull = vekk fra nattbordet så vi andre får spist opp.

Jeg kan ikke få understreket det nok (ikke ment direkte til deg, Teriyaki, men generelt) viktigheten av å beholde roen. Om nødvendig får heller den andre forelderen overta. De gangene jeg har hisset meg opp (selv for tålmodige sjeler kan det være veldig vanskelig å la være ) har det bare gjort vondt verre.

[Vera Vinge]

Min er et par mnd yngre enn din, Teryaki, så han forstår jo noe mindre da. Men jeg forklarer veldig lite. I den grad jeg gjør det, er det nesten mest for å holde praten i gang for min egen del, så jeg ikke hisser meg opp. Han forstår ikke så mye sammenhenger ennå, så jeg gjør nok mest sånn at jeg bare gjennomfører med makt. F.eks. bleieskift eller påkledning. Som oftest klarer jeg å avlede ham med å prate om det vi gjør mens jeg holder ham fast, og så løser det seg ved at han blir nysgjerrig på det jeg snakker om, sånn at jan glemmer at han egentlig var sint. Jeg orker ikke så mye dill, så jeg ser at et par venninner syns jeg er vel streng som bare kjører på når jeg vil ha noe gjort. Mulig dette endrer seg noe når han blir bare litt større, når han da kan se mer sammenhenger mellom ting. Som at hvis han nekter a, så blir det ikke b. Men jeg er opptatt av at han forstår at det er noen ting han ikke kan bestemme. Syns mange barn får for mye valgmuligheter. Støtter det at hvis det er greit at de får velge noe, så får de bare et par alternativer å velge mellom.

Jeg er nok litt temperamentsfull selv, så det kan være vanskelig å beholde roen når han slår seg helt vrang. Men jeg ser at det bare blir verre av det. Så prøver alt jeg kan å være rolig. Men ikke alltid jeg klarer det, altså.

Og jeg kjenner godt igjen at jeg faktisk kan bli overrasket hver gang gutten min blir veldig sinna. Så blid og fornøyd det meste av tiden, men han har et voldsomt temperament når han først slår seg vrang. Og jeg kan også forstå hvorfor de blir så sinte, for her skjer det også gjerne når han hadde sett for seg noe annet, og så kommer jeg og bryter inn. Så syns jo det er greit at han viser sinne, og ved å forstå det, blir jeg mindre frustrert selv. Men bleier må jo skiftes osv. Men som en annen over, prøver jeg å være flink til å forberede framfor å bare plukke ham opp for å plutselig sette i gang med noe.

Endret 14. august 2013 av Vera Vinge

[Ciara]

Helt enig i at barn må lære at voksne bestemmer en del ting. Her ble for eksempel tannpussen gjennomført med tvang i flere måneder (etter å ha prøvd hyggeligere metoder, naturligvis). Husker det var en tråd om det, hvor mange syntes tannpuss med tvang var forkastelig. Selv mener jeg det er helt nødvendig hvis ikke andre metoder fungerer...

Men altså, makt kommer man til en viss grad ikke utenom. Og det synes jeg er uproblematisk så lenge man forholder seg rolig og ikke er sint på barnet (det er altså ikke snakk om noen kamp, som jeg tror er det mange ser for seg når de hører ordet "tvang").

[Teriyaki]

Høres ut som vi gjør det rett da. Må bare smøre oss med tålmodighet og fortsette å beholde roen.

Men ofte når han slår seg vrang, og jeg forklarer at nå skal vi kle på for å dra til bestemor, så får jeg bare et surt og krasst nei tilbake. det er da jeg blir tvunget til å "tvangskle" han.

[AnonymBruker]

Å, som jeg kjenner meg igjen! 2-åringen vår (snart 3) ble en helt annen person på dagen, nesten, for et par uker siden.

Jeg ble litt bekymret, helt til jeg heldigvis fikk logikken på plass og skjønte at det barnet bare kommuniserte- var egne meninger som hun nettopp hadde oppdaget at hun selv hadde.

Dessverre ble vår "englebarn" et helt gjennomsnittlig barn som alle andre til slutt. ( )

Her er maten hovedtema om dagen. Det begynte med tannpussen, men nå som vi har lært oss Fantorangens "pussesang" så går det unna. Tro om Fantorangen har en "spis maten du blir servert"-sang?

Selv med kun 2 alternativer til pålegg av gangen, så vil hun plutselig ha begge eller ingen- eller selvfølgelig noe helt annet. Dropper vi alternativer, så er det plutselig brødskiven hun ikke vil ha. Da vil hun ha knekkebrød/alt annet. Spiser hun ikke kvelds (som ikveld), fordi "jeg er mett!" etter å ha drukket opp melken, så får hun jammen meg ikke kveldsmat etter tannpussen er unnagjort, maten ryddet vekk og sengen venter. Da ble det bråk Protesterer hun på kveldstid så er det som oftest verst, ettersom hun garantert er trett i tillegg.

Og hvor kommer den luringen fra? Den utspekulerte siden, som prøver alt fra " Jeg er glad i deg, mamma!" mens hun gir meg en klem- "Kan jeg få xxx?", til " ". Det har ikke jeg lært henne, det kan jeg skrive under på..

Alle disse småepisodene er komiske etter en halvtimes hvil etter kvelden er tatt. Men når det står på.. Tålmodigheten og humøret settes fort på prøve.

Vi beholder roen, men er vi begge der når det virkelig settes igang et rabalder, så bytter vi på å være der til tider. Er jeg alene med henne, og jeg kjenner roen min skranter.. Da forteller jeg henne rett ut at "jeg blir lei meg, og at hvis hun har mer på hjertet enn det som er kommet frem- så kan hun komme til meg og fortelle det. Ikke skrike, men fortelle." Så går jeg.

De fleste gangene har det roet seg etter et par innpust for seg selv, før hun følger etter og prater dempet. Politisk korrekt eller ei, her sliter jeg bare meg ut om jeg skal prate oss ut av det. Når det et visst punkt, må jeg bare gå i naborommet og roe meg ned samtidig som jeg venter på at hun får roet seg selv ned.

Er det derimot snakk om å rekke noe, og kokepunktet er nådd, da biter jeg tennene sammen, før jeg forteller henne med en så rolig tone som mulig (vi bestemmer hele veien uansett, enkelte områder er vi veldig konsekvente, mens andre områder er litt mer fri- ikke misforstå) at f.eks "Nå er det nok, siden du nekter å gå så bærer jeg deg med meg. For du skal være med uansett." Så gjør jeg det med den typen tvang som er beskrevet over her, uten et ord.

Er det noe jeg har lært på disse ukene, er at det går igjen er at det ikke finnes en bestemt løsning i alle situasjoner. Hvert nye problem som dukker opp, kan fort resultere i noe annet enn sist. Slitsomt å leve i nuet, men jommen skal jeg oppdra barnet mitt til å servere frokost hver søndag morgen når hun er gammel nok, som betaling for strevet vårt nå

Anonymous poster hash: 8cf65...f5d

[AnonymBruker]

Skal nevne i tillegg her, før jeg stikker fra tråden for nå, at det å på grensen til å overdrive rosen når hun mestrer noe nytt eller gjør det hun blir fortalt. Da frister det til gjentagelse senere, merker jeg meg.

Mange små diskusjoner oppstår på at hun skal gjøre småting selv, for jeg vet hun kan- hun bare ønsker å bli dullet med eller få litt ekstra oppmerksomhet fordi jeg skal f.eks kle på meg mens hun kler på seg-altså fokusere på meg selv fremfor henne-. Ettersom hun er enebarn, så er hun litt for vant til å være i sentrum hele tiden. Skulle gjerne hatt søsken her i gården, kjenner jeg. Men uten søsken så må vi lære henne at hun er ikke sentrum i alt på andre måter.

Selv om ikke det alltid går like smooth på når det gjøres, så godtar hun til slutt å gjøre ting selv. Som oftest..

Anonymous poster hash: 8cf65...f5d