Ødelagt

[AnonymBruker]

Takk for at du leser dette.

Jeg har vært inn og ut av sykehus en stund, i tillegg har jeg nylig fått baby. Jeg mistet omtrent hele barseltiden. Mistet masse tid, kan ikke amme lenger osv. Har hatt store smerter og sliter med traumer etter sykehusoppholdene. Føler ikke jeg kjenner ungen min, og sliter med dystre tanker.

Jeg tror jeg har fått separasjonsangst og gråter stort sett hver eneste dag. Tåler ingenting, gråter for alt. Plutselig får jeg "flashbacks" der jeg får et sjokk og gjenopplever det jeg har opplevd av vonde ting.

Psyken min er helt ødelagt, jeg lå hele sommeren og grein, skalv, var livredd, ensom, trist, bitter og hadde smerter osv. Jeg skal søke meg inn på kommunalt tilbud om psykolog. Etter anbefaling fra psykiater og fordi jeg sliter veldig. Men jeg vet at de kun tar inn "de sykeste".

Hvordan foregår det, jeg vet fastlegen søker, men er det noe jeg kan si til legen som kan øke mine sjanser for å få hjelp? Jeg vet ikke om jeg klarer å overbevise legen om at jeg har det så ille som jeg faktisk har det. Eller om jeg klarer å sette ord på det. Om jeg tørr være åpen, redd for å begynne og grine der...

Det er dobbeltsidig også, jeg vakler fra å være glad og i godt humør til å plutselig få mørke tanker eller vonde følelser og enten deppe eller sitte og grine. Fra å være sterk og positiv det ene minuttet til å bryte sammen det neste.

Jeg prøver å være sterk, men vet ikke om jeg noensinne kan bli frisk uten hjelp denne gangen. Har vært psykisk syk tidligere, depresjon, men det kom jeg meg ut av etter noen år og med hjelp fra kjæresten min og noen andre jeg kjenner. Det var helt annerledes den gangen. Dette er noe annet. Noe posttraumatisk?

Denne gangen trenger jeg profesjonell hjelp, og jeg er livredd for å ikke få det. Har ikke råd til privat psykolog, og psykiatrisk sykepleier eller hva det heter har jeg ikke noe ønske om å gå til (tidligere erfaring).

Noen tips?

Anonymous poster hash: 7fd10...060

[AnonymBruker]

Takk for at du leser dette.

Jeg har vært inn og ut av sykehus en stund, i tillegg har jeg nylig fått baby. Jeg mistet omtrent hele barseltiden. Mistet masse tid, kan ikke amme lenger osv. Har hatt store smerter og sliter med traumer etter sykehusoppholdene. Føler ikke jeg kjenner ungen min, og sliter med dystre tanker.

Jeg tror jeg har fått separasjonsangst og gråter stort sett hver eneste dag. Tåler ingenting, gråter for alt. Plutselig får jeg "flashbacks" der jeg får et sjokk og gjenopplever det jeg har opplevd av vonde ting.

Psyken min er helt ødelagt, jeg lå hele sommeren og grein, skalv, var livredd, ensom, trist, bitter og hadde smerter osv. Jeg skal søke meg inn på kommunalt tilbud om psykolog. Etter anbefaling fra psykiater og fordi jeg sliter veldig. Men jeg vet at de kun tar inn "de sykeste".

Hvordan foregår det, jeg vet fastlegen søker, men er det noe jeg kan si til legen som kan øke mine sjanser for å få hjelp? Jeg vet ikke om jeg klarer å overbevise legen om at jeg har det så ille som jeg faktisk har det. Eller om jeg klarer å sette ord på det. Om jeg tørr være åpen, redd for å begynne og grine der...

Det er dobbeltsidig også, jeg vakler fra å være glad og i godt humør til å plutselig få mørke tanker eller vonde følelser og enten deppe eller sitte og grine. Fra å være sterk og positiv det ene minuttet til å bryte sammen det neste.

Jeg prøver å være sterk, men vet ikke om jeg noensinne kan bli frisk uten hjelp denne gangen. Har vært psykisk syk tidligere, depresjon, men det kom jeg meg ut av etter noen år og med hjelp fra kjæresten min og noen andre jeg kjenner. Det var helt annerledes den gangen. Dette er noe annet. Noe posttraumatisk?

Denne gangen trenger jeg profesjonell hjelp, og jeg er livredd for å ikke få det. Har ikke råd til privat psykolog, og psykiatrisk sykepleier eller hva det heter har jeg ikke noe ønske om å gå til (tidligere erfaring).

Noen tips?

Anonymous poster hash: 7fd10...060

Jeg sliter selv og vet hvor vanskelig det er å klare å forklare akkurat hvordan det er for lege/psykolog. Ikke ta dette feil opp, men.... om du har selvmordstanker, dette går an å ha selv om man ikke har noen seriøse planer om å direkte gjøre det, så er dette noe som teller for at du trenger hjelp og som også kan korte ned ventetiden. Du kan også be om å få fylle ut en MADRS, et skjema som kartlegger i tallform hvor store symptomer du har. Det er ofte lettere å fylle ut et skjema enn å snakke. I tillegg kan jeg anbefale å skrive ned hvordan du har det. Skriv ned hva slags tanker du har, hvordan det påvirker hverdagen din og deg. Dette kan du både gi til fastlegen din og psykologen som du etterhvert får. Les litt om DPS, dette er et senter med psykologer, leger ++ som kan kartlegge deg og dine problemer og om du trenger mer behandling enn de timene du får der så kan de henvise deg videre til rett type behandling. Ville bare nevne det, for da kan fastlegen din sende en henvisning dit. Tror det er kortere ventetid for å komme inn her, enn hos de enkelte psykologene.

Anonymous poster hash: d281d...416

[AnonymBruker]

Tusen tall for tips, skal sjekke det ut litt nærmere. Lurt det med å skrive ned tanker og følelser. Men samtidig er jeg redd for å utlevere meg for mye, at han skal tenke at jeg er gal eller teit, men det er vel vitsen med dette, at legen skal skjønne at jeg er litt.. At jeg sliter nå.

Anonymous poster hash: 7fd10...060

[AnonymBruker]

Tusen tall for tips, skal sjekke det ut litt nærmere. Lurt det med å skrive ned tanker og følelser. Men samtidig er jeg redd for å utlevere meg for mye, at han skal tenke at jeg er gal eller teit, men det er vel vitsen med dette, at legen skal skjønne at jeg er litt.. At jeg sliter nå.

Anonymous poster hash: 7fd10...060

Akkurat sånn følte jeg det også, og føler det vel sånn fremdeles. Til fastlegen kan du i korte trekk si hva det handler om, trenger ikke gå i detalj.... men han/hun må vite litt for å kunne skrive en henvisning og sende deg videre. Gjør det og be samtidig om å få ta en MADRS. Og så kan du høre om DPS er en mulighet når han skal skrive henvisningen. Jeg skrev ned i detaljer til psykologen, følte ikke jeg ville utlevere meg på den måten til fastlegen. Men jeg har vel fortsatt ikke fortalt ordentlig hvordan jeg har det og klarer ikke snakke om det i dybden. Jobber i helsevesenet selv og det påvirker meg nok på den måten at jeg synes det er rart å selv være pasienten. Synes det er ille å være den som det blir skrevet om og at de personlige tingene jeg sliter med kommer på trykk.

Anonymous poster hash: d281d...416

[AnonymBruker]

Det er sikkert ganske naturlig at vi føler det sånn. Men heldigvis har fornuften min overlevd og den er sterk, jeg tror jeg skal klare å være ærlig, jeg vet hvor uhyre viktig det er for meg, og ungen min, at jeg kan bli frisk.

Jeg må bare være ærlig, i allefall mot en psykolog, men lan jo skrive det litt enklere til fastlegen ja men samtidig må jeg gi uttrykk for hvor alvorlig det er.......

Anonymous poster hash: 7fd10...060

[AnonymBruker]

Fødselsdepresjon? eller begynte dette før du fikk baby?

Anonymous poster hash: f8cf4...a2e

[AnonymBruker]

Fødselsdepresjon? eller begynte dette før du fikk baby? Anonymous poster hash: f8cf4...a2e

jeg vet du tenker fødselsdepresjon, det har alle gjort, helt til de hører min historie

Psykiateren jeg snakket med sa han tenkte det og først, men ikke trodde det var det etter å ha hørt meg snakke om følelsene mine (psykiateren jobber på sykehuset).

Kan kanskje være et snev av det allikevel, det er i allefall sikkert en form for depresjon.. Men nå skal ikke jeg selvdiagnosistere (? Eller hva det heter). Får skrive ned litt til fastlegen og håpe på det beste..

Jeg kjenner legen ganske godt, han kan være litt kald og bagatelliserende.. Men håper han skriver søknaden på en måte som gjør at jeg får et opplegg. Tror det er dps jeg skal søke på.

Anonymous poster hash: 7fd10...060

[AnonymBruker]

Søk hjelp for ditt og barnets skyld. Kjempeviktig for barnets utvikling. Høres ut som en ganske alvorlig fødselsdepresjon. Om du er redd for å skade barnet og/eller være alene, kan det grense til fødselspsykose.

Anonymous poster hash: 6a940...19e

[AnonymBruker]

Og bytt fastlege om han ikke tar deg på alvor! God bedring

Anonymous poster hash: 6a940...19e

[AnonymBruker]

Søk hjelp for ditt og barnets skyld. Kjempeviktig for barnets utvikling. Høres ut som en ganske alvorlig fødselsdepresjon. Om du er redd for å skade barnet og/eller være alene, kan det grense til fødselspsykose.Anonymous poster hash: 6a940...19e

er redd forå være alene, men ikke for å skade ungen http://forum.kvinneguiden.no/uploads//emoticons/default_Happy.gif' alt=':)'>

Anonymous poster hash: 7fd10...060

[AnonymBruker]

er redd forå være alene, men ikke for å skade ungen Anonymous poster hash: 7fd10...060

Du burde uansett søke hjelp, sånn at du får det bedre og kan jobbe med tilknytningen til barnet.. Jeg var et sånt barn, med en mor som ikke søkte hjelp. Har borderline i dag...

Anonymous poster hash: 6a940...19e

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noe problem for deg å få hjelp, for det høres virkelig ut som om du trenger det. Du nevner posttraumatisk stress, og de symptomene du nevner kan tyde på det - men det er strenge krav til hva slags opplevelser du må ha i bunn for å få en slik diagnose, så det er vanskelig å si om det kan dreie seg om dette uten å vite mer (du trenger ikke utdype). Men om det er mistanke om PTSD så får du garantert hjelp, for det er en alvorlig diagnose. Har selv (kompleks) PTSD.

Masse masse lykke til, håper du får hjelp og blir bra igjen.

Anonymous poster hash: 4124c...8b4

[AnonymBruker]

Tusen takk. Jeg skrev det i brevet til legen, at det er for alles skyld at jeg vil ha hjelp. Og når man har baby og sliter små jeg gjør, burde man kanskje havne et stykke foran i køen.. Pga ungen.

Anonymous poster hash: 7fd10...060

[AnonymBruker]

Skrev ned følelsene på papir, fastlegen tok meg ikke på alvor. Gadd nesten ikke å lese det, han skumleste veldig, og med en gang snakket han om psykiatrisk sykepleier...

Han var mest opptatt av ta blodprøve og resultatene. Da jeg sa jeg var veldig redd for sprøyter og så videre, virket det som om jeg var skikkelig teit.

Kanskje jeg kan spørre en ps.sykepl. om jeg kan få psykolog.

Anonymous poster hash: 7fd10...060