Den nye jobben kveler meg.

[AnonymBruker]

Nå har jeg begynt i ny jobb og har vært der i 2 uker. Jobben er bra, stillingen er høy og jeg har mye ansvar, lønna er bra og jeg slet for å få den.

Men problemet er at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å fortsette der. Jeg er redd for å feile, redd for å dumme meg ut, redd for å si ting feil, redd for å ikke klare jobben rett og slett.

Jobbe som arkivar

Jeg føler at det er mye å gjøre og jeg vet ikke hvorfor jeg takket ja til en så høy stilling. I forrige uke hadde jeg møte med 10 andre menn fra avdelibgen og alle de pratet og engasjerte seg bortsett fra meg. Jeg satt som den store idiotien og skjønte ikke et bær av det de sa. Jeg kan jo noe det gjør jeg, men når jeg gjør det jeg kan er sjefen aldri tilstede, så jeg får liksom aldri sjansen til å vise hva jeg kan

Jeg kan heller ikke bare slutte plutselig. Jeg har ingen grunn og kundene er veldig fornøyd med meg, og jeg føler at de som jeg jobber tett med også er det, men jeg føler ikke at jeg strekker til. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Virkelig. Jeg er bare sliten og lei alt dette

Anonymous poster hash: 3a42f...8b7

[AnonymBruker]

TS her

Det skulle stå jeg skulle ønske jeg jobbet som arkivar eller noe slikt for å slippe menneskelontakt og de jævlige møtene

Anonymous poster hash: 3a42f...8b7

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om du lar engstelige tanker kontrollere livet ditt.

Jeg ville først og fremst prøvd å gå i samtaler med psykolog om det som jo er ditt "imaginære" syn på hvordan du takler jobben - for virkeligheten er jo en helt annen enn hva du tenker.

Det er ganske vanlig med angst.

Så vanskelig, og så enkelt. Siden du har fått god lønn kan du oppsøke privat psykolog så du slipper ventelister, og du får kanskje også time etter arbeidstid dersom de tilbyr dette.

Det ville jeg prøvd en god stund før jeg hadde kuttet ut jobben du faktisk er veldig god til å gjøre.

Når det er sagt har jeg slitt med akkurat samme følelser som deg - pga angst.

Jeg synes det var ufattelig vanskelig. Nå som jeg har vært lenge uten jobb(ufrivillig) er det ingenting jeg heller vil enn nettopp å ha en jobb tilbake igjen - og hva jeg anser som vanskelig å mestre nå er helt endret.

Om du i årevis sliter så med dette at det går utover helsen kan du alltids ta omskolering, men da bør du være helt lammet av angst tenker jeg på en sånn måte at det går utover hele din livskvalitet på sikt, og samtaletilbud ikke hjelper noe.

Anonymous poster hash: 82369...73a

[Gjest Kim]

Det høres ut som om du kanskje sliter med sosial angst? eller avvikende personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

TS her

Det skulle stå jeg skulle ønske jeg jobbet som arkivar eller noe slikt for å slippe menneskelontakt og de jævlige møtene

Anonymous poster hash: 3a42f...8b7

Sikker på at du ikke vil falle til ro etterhvert som du lærer mer i og om jobben?

Nå vet jeg ikke hvor mye du kunne fra før av om faget og yrket, men det er en grunn til 6 mnd prøvetid i de fleste bedrifter. Går ut i fra at du har det nå. Jeg syns du sette deg mål om å være ut prøvetiden, og bruk perioden til å sette deg inn i faget/yrket, få kontroll på denne kanskje overveldende følelsen du har, lag deg egen mestringsstrategi og fokusere på mestring og kontroll, produksjon og ferdigstillelse for så og så lang tid om gangen. Alt er en prosess og prosess består av en rekke delmål før en kommer frem til målet (uansett personlig eller jobbmessig). Gjør gjerne refleksjonsnotater hver uke og se mest på alt det positive som du tross alt har gjort uavhengig av hvem som var til stede. Godt arbeid lønner seg alltid!!!

Mentoring/sparringspartner er også flott om du kan få til et samarbeid med.

Lykke til og håper du finner trygghet og balanse. Det kommer neppe av seg selv, men med gode grep lar seg løse. :-)

Anonymous poster hash: 91112...c53

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om du lar engstelige tanker kontrollere livet ditt.

Jeg ville først og fremst prøvd å gå i samtaler med psykolog om det som jo er ditt "imaginære" syn på hvordan du takler jobben - for virkeligheten er jo en helt annen enn hva du tenker.

Det er ganske vanlig med angst.

Så vanskelig, og så enkelt. Siden du har fått god lønn kan du oppsøke privat psykolog så du slipper ventelister, og du får kanskje også time etter arbeidstid dersom de tilbyr dette.

Det ville jeg prøvd en god stund før jeg hadde kuttet ut jobben du faktisk er veldig god til å gjøre.

Når det er sagt har jeg slitt med akkurat samme følelser som deg - pga angst.

Jeg synes det var ufattelig vanskelig. Nå som jeg har vært lenge uten jobb(ufrivillig) er det ingenting jeg heller vil enn nettopp å ha en jobb tilbake igjen - og hva jeg anser som vanskelig å mestre nå er helt endret.

Om du i årevis sliter så med dette at det går utover helsen kan du alltids ta omskolering, men da bør du være helt lammet av angst tenker jeg på en sånn måte at det går utover hele din livskvalitet på sikt, og samtaletilbud ikke hjelper noe.

Anonymous poster hash: 82369...73a

Du vet ikke hva det betyr for meg å få et svar. Tusen takk. Jeg bare gråter og er redd, redd for hva som skal skje, redd for å få sparken, redd for alt alt. Er redd at andre skal tenke at jeg er dum, jeg vil egentlig bare jobbe i et lukket sted uten folk. Men det går ikke. Jeg har utdannet meg og må jobbe med det jeg kan, men jeg føler ikke at jeg strekker til. Føler meg som den dummeste der. Alle har erfaring og og de uten erfaring har høyere grad enn meg og har utdannet seg masse. Jeg er helt ny og helt fersk jeg vet det, men jeg ... Vet ikke hva jeg skal si. Får angst av å tenke på stedet og mine kolleger.

Ts

Anonymous poster hash: 3a42f...8b7

[AnonymBruker]

Kanskje du sikta litt høyt når du valgt deg jobb? Hva med å søke seg litt nedover igjen? Da slipper du alle kravene du nå frykter at du ikke kan leve opp til. Hvis du ikke skjønner noe av det de andre snakket om, er du kanskje litt underkvalilfisert, eller så regner de med at dette er noe du helt sikkert kommer fort inn i. Gi det litt tid, TS.

Anonymous poster hash: 78fcc...872

[AnonymBruker]

Kanskje du sikta litt høyt når du valgt deg jobb? Hva med å søke seg litt nedover igjen? Da slipper du alle kravene du nå frykter at du ikke kan leve opp til. Hvis du ikke skjønner noe av det de andre snakket om, er du kanskje litt underkvalilfisert, eller så regner de med at dette er noe du helt sikkert kommer fort inn i. Gi det litt tid, TS.

Anonymous poster hash: 78fcc...872

Sikta ikke høyt. Fikk tilbud og takket ja. Noen andre har like kvalifikasjoner som meg men de virker klokere tror ikke de har behov for folk i annen stilling, de trenger meg der.

Anonymous poster hash: 3a42f...8b7

[AnonymBruker]

Det er faktisk helt greit å feile TS Så kjør på, gjør ditt beste så lenge det går.

Hva slags type jobb er det egentlig snakk om?

Anonymous poster hash: b51d9...1e9

[tingeling]

Hei TS

To uker er ingenting i en ny jobb. Alle forventer at du må lære bedriften, oppgavene, menneskene og språket å kjenne. Og alle de du jobber med vet at ting tar lenger tid å gjennomføre de første gangene. Be om et møte med sjefen din, si at du er usikker og spør hvordan dere sammen kan finne løsninger slik at du kommer inn i jobben så fort som mulig.

Jeg er selv i prøvetid, har vært det i to måneder, og sitter daglig i møter hvor det er masse jeg ikke skjønner. Det er kjempetøft å begynne i en ny jobb, men det blir bedre når man begynner å få oversikt. Ikke vær så streng mot deg selv

[AnonymBruker]

Før du her blir diagnostisert med angst og det som verre er, så skal du vite at dette er helt naturlige følelser i en ny jobb :-)

Det er en grunn til at du har fått jobben! Noen har jo tydeligvis troen på deg! Gi det noen måneder hvertfall før du vurderer hva du takler og ikke takler.

Anonymous poster hash: 685fb...83e

[Harlekin]

Angst faktisk ... jeg synes dette høres ut som helt vanlige følelser i en stressende tid, jeg.

Dette er helt normalt i en ny jobb! To uker er ikke lang tid. Gi deg selv tid - ingen forventer at du skal kunne alt med en gang. Og du må jo gjøre mye riktig, siden kundene er fornøyd med deg Ta en dag om gangen, du lærer mer og mer, og be om hjelp når du trenger det. Og vær stolt over at du fikk jobben!

[AnonymBruker]

Hei TS

To uker er ingenting i en ny jobb. Alle forventer at du må lære bedriften, oppgavene, menneskene og språket å kjenne. Og alle de du jobber med vet at ting tar lenger tid å gjennomføre de første gangene. Be om et møte med sjefen din, si at du er usikker og spør hvordan dere sammen kan finne løsninger slik at du kommer inn i jobben så fort som mulig.

Jeg er selv i prøvetid, har vært det i to måneder, og sitter daglig i møter hvor det er masse jeg ikke skjønner. Det er kjempetøft å begynne i en ny jobb, men det blir bedre når man begynner å få oversikt. Ikke vær så streng mot deg selv

Takk for gode ord. Jeg føler meg så dum når jeg ikke engasjerer meg mens gutta kan alt og prater om alt, til og med han nye kunne prate litt. Jeg satt bare der jeg er så redd for å få sparken og drite meg ut foran hele bedriften jeg gråter hver dag før og etter jobb, jeg har gått ned i vekt og jeg gleder meg til helgene , men til og med i helgene tenker jeg på jobben.

Ts

Anonymous poster hash: 3a42f...8b7

[AnonymBruker]

Høres ut som meg da jeg begynte i ny jobb for et halvt års tid siden. Jeg gruet meg til å gå på jobb hver dag, og så frem til helgene, følte jeg ikke kunne jobben min skikkelig osv. Men, gradvis går det bedre og bedre, man kommer mer inn i oppgavene, blir bedre kjent med kollegaene, jobbmiljøet, og dermed føler man seg tryggere. Bit tennene sammen og fortsett, så skal du se at det går mye bedre om noen uker!

Anonymous poster hash: 2ffd8...1cf

[Frøken Smilla]

Huff, jeg føler med deg! Men to uker er ingenting i denne sammenhengen. De sier at det tar ca 6 måneder før man har funnet seg "ordentlig til rette" i en ny jobb, det er så lang tid det tar å venne seg til rutiner, sjargonger, bli kjent med både det fysiske miljøet og arbeidsmiljøet, og klare å gjøre alt som er forventet av en uten at det virker overveldende.

Jeg tror du har svært høye krav og forventninger til deg selv, høyere enn det dine ledere og kolleger har nå i starten. Senk skuldrene, tillat deg å ikke kunne "alt", og så vil det gå gradvis bedre, tror jeg.

Lykke til!

[tingeling]

Kan du be om møter med disse "gutta" og lære mer om hva de gjør? De fleste er mer enn villige til å hjelpe en som er ny og dele sin kunnskap. Et annet tips er å lese agendaen for et møte godt og forberede noen spørsmål omkring dette. Ikke vær redd for å spørre

[Ellevill]

Hold ut! Gi den nye jobben et år. Føler du fortsatt at du ikke trives må du finne ut om det er arbeidet/miljøet du ikke liker eller om det er du som personlig har problemer.

Det er ikke rart å bruke mange mnd på å komme inn i ny jobb! Lykke til!! :-)

[Gjest Lille-pus]

Du trenger ingen diagnose TS, du trenger å justere kraftig ned det urealistiske forventingspresset du har lagt på deg selv.

I to uker, ti arbeidsdager, har du vært i den nye stillingen.

Din sjef vet aldeles utmerket at du ikke har vært i denne posisjonen før, og forventer ikke mirakler.

Kundene er fornøyd (bravo!) og dine mennesker er fornøyde (superbravo!).

Jeg ville booket en samtale med din sjef om jeg var deg, og så forteller du hva du nå føler du 'bakser og sliter med', og spør om litt hjelp.

I min jobb sier jeg at det er lov å gjøre feil, - det er nesten påkrevet, for den som aldri gjør en eneste feil... det mennesket gjør ikke det skapte grann og om h'n gjør noe så er det så overarbeidet at h*n har mistet den oppsiden som kunne vært der om h*n hadde turd å ta en kalkulert sjanse der og da.

Enhver beslutning er korrekt når den tas.

Den er korrekt utifra den informasjon man hadde da den ble tatt.

Og enhver beslutning kan endres når det kommer ny informasjon på bordet.

Dette er de viktigste av ,mine egne 'regler'.

Dette går godt skal du se. Du har dyktige mennesker med deg i din avdeling/ditt område.

Bruk dem. Spør om råd og innspill, rrekk dem med når du har muligheten.

Det er viktigere å vite hvem som vet enn å vite alle svarene selv.

Spør om hjelp, spør om forjklaringer, spør og grav !

Det finnes ikke en kjeft som vil synes du er dum. Det dumme er å ikke spørre.

[AnonymBruker]

Jeg har utdanna meg som helsesekretær, men føler ikke jeg strekker til. Tør nesten ikke søke på et legekontor, fordi jeg er redd for å ikke kunne det skikkelig.. Så du er ikke alene.

Anonymous poster hash: f96ff...554

[Scoop]

Det høres ut som om du kanskje sliter med sosial angst? eller avvikende personlighetsforstyrrelse.