Skal det aldri ta slutt!?

[AnonymBruker]

Hele livet mitt har vært en lang jævla tragedie og det tar faen meg aldri slutt, DET TAR ALDRI SLUTT!

Hver jævla dag er en forbanna kamp for meg. Hva kjemper jeg for? jeg aner ikke lengre, jeg aner virkelig ikke.

Alt i livet mitt går til helvete og hver gang jeg aner et bittelite lyspunkt så kommer realiteten å slår meg hardt ned igjen, jeg er rett å slett ikke ment til å ha det godt og ingen jeg kjenner bryr seg.

Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal begynne å fortelle om livet mitt, hvor skal jeg starte? Hvordan skal jeg skrive? Føler alt blir rotete å tullete uansett hva jeg skriver ettersom det er så jævla mye av det.

Jeg har sett min bror bli skutt foran fjeset mitt, jeg har mistet min mor på en av de mest grusomme måtene som jeg selv kan tenke meg, jeg har gått igjennom psysisk og noen ganger fysisk mishandling av min far når jeg var yngre, jeg har bodd på gata, jeg har aldri hatt muligheten til å leve et normalt liv. Jeg fikk en kronisk livstruende sykdom som yngre men denne slapp heldigvis taket når jeg var 17. Og helt frem til for 2 uker siden så var den borte, men nå er til og med den tilbake, jeg har det vondt, så jævli vondt og jeg føler meg så ødelagt. Jeg har vært igjennom mye og alltid kjempa meg ut av det, alltid bitt tenna sammen og håpet på en bedre morgendag men nå vil jeg ikke mer. JEG VIL FAEN IKKE MER!

NAV har kutta all støtta mi nå ettersom jeg ikke har møtt opp til hospiteringen de utplasserte meg på, grunnen til at jeg ikke har møtt opp er pga denne helvetes sykdommen som nylig har kommet tilbake for å gjøre livet mitt om til et enda større mareritt enn hva det allerede var. Legene tror ikke på meg siden alle prøvene mine er negative, NAV tror ikke på meg å påstår at det er latskap som er grunnen til at jeg ikke møter. Psykologer vil ikke hjelpe meg da de mener jeg er for oppegående for behandling og at det finnes folk der ute som trenger det mer enn meg.

Jeg føler meg totalt verdiløs og ubrukelig, jeg prøver hele tiden å komme med gode grunner til å fortsette, prøver å finne håp om at alt skal bli bedre, men etter 10år med dette faenskapet, som bare har blitt verre for hver dag som går så er jeg sliten.Så jævlig sliten.

Jeg føler jeg har prøvd å leve livet, jeg har smakt på det tøffe det har å by på, jeg har virkelig gitt det en sjanse. Jeg har prøvd, jeg har virkelig prøvd med alle kreftene jeg har. Men det blir aldri bedre,

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, jeg vet med meg selv at jeg ikke har baller nok til å ta selvmord, jeg er redd for å dø men samtidig orker jeg ikke å leve heller. Det å leve er for vondt for meg. Men nå som sykdommen min er aktiv igjen og legene mine ikke gidder å høre på meg så er det vel bare å vente på at den skal ta knekken på meg, fordi det kjennes virkelig ut som den er iferd med å gjøre nettopp dette.

Jeg har ingenting i livet mitt, ingenting. Jeg gleder meg til det er over

Anonymous poster hash: 7fd1c...2ec

[Jolene]

Ville bare gi deg en

[Gjest navnelapp]

Klem frå meg og. Eg tenker på deg. Eg veit at det ikkje hjelper noko, men det er alt eg kan gjere akkurat no. :/

[jabx]

Hva slags sykdom er det snakk om?

[AnonymBruker]

Hva slags sykdom er det snakk om?

Lupus

Anonymous poster hash: 7fd1c...2ec

[Teriyaki]

Kan ikke gjøre så mye annet enn å gi deg en klem.

Når det kommer til sykdommen din så må du bare ikke gi deg. Det er tross alt en diagnose som er komplisert å diagnostisere. Bytt lege om så

Føler med deg.

[Gjest Lypcha]

Jeg kan heller ikke annet enn å gi en klem! Forferdelig å høre at du har det så vondt. Ingen fortjener å gå igjennom det du har opplevd.