Jeg kan ikke dele mitt hjerte lenger..

[Gakkepus]

Jeg kan ikke gi mitt hjertet til han. Jeg kan ikke dele det lenger. Den sorgen jeg kjenner, til tross for hvor mange maneder har passert oss, knuser meg innvendig. Det knuser meg innevendig hver gang jeg horer han si ordene 'jeg elsker deg', og jeg bare nikker og smiler omt til han. Jeg foler den frykten han foler pa meg, jeg foler den desperasjonen han foler. Jeg vet hvor inderlig han onsker a hore meg si 'la oss prove igjen. La oss fa dette pa riktig spor. Jeg elsker deg, og jeg lar ga alt som var'. Jeg har latt ga, jeg har tilgitt hans utroskap, men jeg har ikke glemt, og den kjaerligheten jeg ga han, har blast bort som sand. Den har gatt ned med skipet, og jeg er skipets kaptain.

Jeg ma forlate han, jeg ma ga. Starte noe nytt, men tanken pa at vi har tilbragt 7 ar sammen, gjort alt sammen, og na, skal jeg spyle ned alt som var, fordi jeg ikke deler de folelsene lenger. Er det min feil? Nei, alt var perfekt. Alt var som det skulle vaere, men sa raste det fortere enn jeg rakk a blunke. Hva gjor jeg? Min samvittighet forteller meg at jeg bor bli, at han ikke er sterk nok, at jeg kan ikke forlate han og knuste hans bilde av hvordan et liv bor se ut, men samtidig, hva far han ut av a leve med en som ikke kan gi han det han fortjener?

Det siste aret har jeg kjempet med hjertet og hode, jeg har provd a komme meg videre, legge bak meg de forstyrrende bildene av han og hun andre. Og det er borte, men det sviket stikker for dypt, og jeg kan ikke gjore noe annet enn a innromme det ovenfor han og meg selv, at jeg ikke elsker han lenger.

Jeg har og mott en, eller, vi har vaert venner evig lenge, men, han ble plutselig noe mer i mine oyne, da han dukket opp til tid pa riktig sted, og holdt meg i handen, nar jeg folte meg sa langt nede. Han var og er som den forbudte mystiske rytteren som rir pa sin hvite hest, og redder meg fra den morke skogen. Og jeg bor vite sa mye bedre, jeg studerer psykologi, jeg tillater med selv a si, at jeg har mye kunnskap, og jeg vet hvordan vonde situtasjoner tvinger en person til a strekke ut en arm og hape pa at den kommer tilbake med noe bedre, med noe som kan dempe den smerten, de morke tankene. En erstatning. Oh, hva er det jeg gjor? Jeg er ikke forelsket, men jeg er betatt, men jeg vet ikke hvorfor, jeg spor meg selv daglig, hva det er jeg liker ved han? Han er jo full av darlige vaner, han kjenner ikke til ordet 'kompromiss', han kan vaere egoistisk og veldig sta, men fortsatt, hjertet mitt hopper over noen slag hver gang han sender meg en melding som helt aerlig, ikke formidler stort...

Jeg er nodt til a finne ut av det.

Endret 2. august 2013 av Gakkepus

[Gjest]

Jeg håper det hjalp for deg å skrive ned disse ordene.

Når man blir betatt av et annet menneske uten å være forelsket, kan det bety at man er misfornøyd med sin egen livssituasjon, noe du også beskriver.

Han sviktet deg på det dypeste ved å være utro mot deg. Du sier at du har tilgitt ham, men ikke glemt. Tryggheten din har blitt revet bort fra deg, og jeg skjønner veldig godt at du sliter med å se noen grunn til å være sammen med ham. Jeg syns ikke du skal bli hos ham hvis du føler at det er feil. Er det ingen kjærlighet mellom dere to, er det heller ingen grunn til å holde sammen.

Men - har dere prøvd terapi? Har dere snakket ordentlig sammen - sånn som du skriver til oss her?

[Gakkepus]

Tusen takk for innlegget ditt, sunglasses. Du har helt rett i det du skriver angaende min livssituasjon, og jeg er ikke fornoyd, selv om jeg har alt jeg onsker meg, jeg gjor alt jeg har dromt om, jeg studerer det jeg elsker, men likevel, er min livskvalitet redusert, og mest fordi jeg vet jeg ma sare han, se han grate, ga ut den dora og ikke snu meg. Hvordan takler man sant? Hvordan gjennomforer man en saann handlig, vitende om hvor mye det knuser den andre personen?

Jeg har foreslatt terapi, men han er fryktelig redd for a grave i noe han mener er 'glemt a bortgjemt', og jeg kan dessverre ikke tvinge han til terepi, og for a vaere helt aerlig, jeg tror ikke jeg har nok krefter ei lyst. Hjertet og folelsene mine er ikke lenger pa riktig plass, og jeg kan ikke se for meg at parterapi kan vekke noe hos meg. Det er dodt. Borte. Sa alt, alt for langt unna, og det er det som gjor sa vondt.

Jeg forstaar og, at det jeg holder pa med, med han andre, de sakalte 'folelsene', som jeg velger a beskrive mer som 'illusjon', er absolutt ikke det jeg burde holde pa meg, er absolutt ikke der fokuset mitt bor vaere, og tro meg, nar jeg sier, at jeg har provd sa mange ganger a avslutte alt. Jeg tror sterkt pa at man ma avslutte et avsnitt for man kan pabegynne ett nytt ett, og det er absolutt ikke hva jeg gjor na. Jeg skammer meg saann.. Fordi det er ikke saan jeg vil vaere. Det er heller ikke saann jeg har blitt oppdratt, og det som er frustrerende, er at jeg vet hva jeg gjor galt, men jeg bryter ikke med det.

Endret 2. august 2013 av Gakkepus

[Gjest]

Det er ikke noe rart at du føler deg dradd til den andre personen med tanke på hva du har gjennomgått. Men det er - dessverre - bare en løsning på dette her, og det er å snakke med din partner og fortelle ham det du skriver her. Du må la ham gå, du må lukke igjen den døren. Ja, han vil nok bli såret, men det er bedre for dere begge om du setter en strek for dette nå og ikke går rundt med dette en stund før du gjør noe.

Partneren din merker nok at noe er i gjære. Han venter kanskje på at noe skal skje.

Jeg husker godt disse følelsene, for jeg har vært i en slik situasjon selv, men da var ikke noe utroskap inkludert. Da min partner gjennom fire år plutselig gjorde det slutt og erklærte at følelsene hadde vært borte lenge, fikk jeg en knekk. Det gjorde utrolig vondt, noe det gjør ennå. Flere ganger tenker jeg at det hadde vært langt bedre om forholdet bare ble avsluttet mye tidligere. Jeg gikk jo rundt og ante noe, men jeg gjorde ingenting med det - noe jeg angrer dypt på idag. Men den gangen skjønte jeg jo ingenting.

Selv om din partner har vært utro og gjort seg ufortjent til din tillit, fortjener han sannheten fra deg, og det så fort som mulig. Å sette strek for et forhold som har vart i sju år, med alt dere har bygget opp sammen, er søren ikke enkelt, men det er enda verre å fortsette det.

Jeg vet du vil få det mye bedre med deg selv om du får gjort dette her, og jeg håper at du greier å finne en god løsning for alle parter. Det vil være tøft en god stund - jeg skal ikke lyve - men til slutt ordner deg seg - det gjør det alltid, noe jeg (endelig) har lært!

[Gakkepus]

'Jeg elsker deg. Ville bare si det, fordi jeg savner deg. Du er her, men saa langt unna meg'. Jeg titta opp av boka mi, og saa han dypt inn i de blaa oynene som glinset som to sma klinkekuler. 'Jeg vet du gjor, og jeg vet jeg er langt unna. Vet ikke hvordan jeg skal ro inn mot land'. Stillheten falt over oss som nattens morke. Vi saa paa hverandre i noen sekunder, han med et haap i oynene, mens jeg med et tomt blikk. I det oyeblikket syntes jeg saa synd paa han. Han var saa liten, saa hjelpeslos der han stod, som et lite barn som nettopp hadde mistet sine foreldre i butikken. Jeg ville staa opp fra soafaen, legge fra meg boken, og gi han en klem, men kroppen min var som laast, og den ville ikke rikke deg. En tanke slo meg om at jeg kan ikke styre mine folelser etter hvor skylding jeg foler meg, etter hvor synd jeg syns paa han. Jeg tok en siste titt i oynene hans, og sa 'det er noe du har bragt over deg selv, over oss', et still sukk kom ut av munnen hans og tomme ord som han har gjentatt gang pa gang de siste manedene fylte rommet, 'jeg vet det. Jeg er saa klar over det.'

Han gikk inn paa rommet, laaste seg inne, mens jeg ble sittende igjen med en tom folelse. Var det virkelig nodvendig aa stro mer salt i saaret? Jeg lukket oynene og lyttet til det okende pulsen. Ett hjerteslag, to hjerteslag, tre hjerteslag......men ingen for han.. 'Jeg er ikke der. Jeg er ikke forelsket og jeg elsker ikke' hvisket jeg lavt under nesa i haap om at han kanskje horte det jeg sa, men han gjorde ikke det. Jeg lukket oynene igjen og renset tankene mine. Haapet paa at den situasjonen kunne lose seg av seg selv, bare forsvinne, men realiteten banker paa doren, og jeg vet at det er kun et avsnitt jeg maa avslutte for jeg pabegynner et nytt ett, men tanken paa aa knuse han, knuser meg, og om jeg kunne, hadde jeg paatatt meg smerten. Men livet er ikke saa enkelt. Dette er min reise.

God natt

Endret 2. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Natten holder meg vaaken. Vinduene er morke, men i det fjerne, horer jeg bilene kjore forbi i hoy hastighet. Hastigheten minner meg om mitt liv det siste aaret. Jeg kan ikke huske detaljene, men jeg husker avsnitt. Det passerte fortere enn jeg hadde forestilt meg. Min mor sier at verden roterer fortere, og det er derfor tiden passerer oss saa fort.

Ved siden av meg paa gulvet ser jeg hunden min vri seg i senga, etter et desperat forsok paa aa finne riktig liggestillig. Det sies, at med tiden, blir hunden mer lik eieren sin, men kanskje det er omvendt, kanskje eieren blir mer lik hunden?

Jeg finner frem mobilen min. Den er slitt og har knust skjerm, og jeg tror de fleste som leser dette, kan tenke seg hvilken mobil jeg har. Jeg leter etter en spesifikk melding, og leser den om og omigjen. Innholdet er ikke spesielt komplisert, det er et saa simpelt sporsmaal som 'vil du motes i morgen og finne paa noe?', men meldingen er ikke fra hvilken som helst person. Det er fra den forbudte, mystiske rytteren som jeg skrev om i tidligere innlegg. Den mindre fornuftige delen av meg, mildt sagt, er fristet til aa svare som alltid 'ja, veldig gjerne', men den fornuftige delen av meg, fraraader meg videre kontakt inntil jeg har faatt ordnet alt det jeg skal her hjemme. Men jeg foler meg litt som en liten jente i lekebutikken som bare maa ha den barbiedukka, og nekter aa hore pa morens korte avslag 'nei'. Jeg bor absolutt ikke, fordi jeg faar ikke noe ut av det, enn kortvarig glede og en haug med forvirrelse, men samtidig, han farger min verden med farger som ikke har blitt tatt i bruk for, ikke at min verden er graa, men aspekter av den per dags dato, oser ikke mer sterke farger.

Jeg svarer kort paa meldingen, og angrer det neste sekundet. Prover aa rettferdiggjore mitt valg, ved aa fortelle meg selv at jeg 'bare moter en venn', fordi jeg har lyst. Men pussig nok, er jeg betatt av denne vennen, og situasjonen ser plutselig her annerledes ut.

Endret 3. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Solskinnet omfavnet oss rundt frokostbordet. Frokosten var simpel og enkel. Jeg satt og pirket paa maten min, som jeg alltid gjor. 'Har du ikke matlyst?', 'nei', svarte jeg kort men omt. Han saa paa meg med bekymret blikk og sukket. Jeg saa ned paa det som en gang var en brodskive. Alle de bitene utgjorde en helhet for ti minutter siden, na ligger de spredd utover som puslebiter. Uten aa lofte blikket mitt, fortalte jeg han om 'elefanten i rommet'. 'Vi vet begge at den er her, men vi snakker ikke om den', han saa paa meg med taarer i oynene og sa 'jeg vet det, og det gjor vondt'.

Minuttene raste forbi, og stillheten ga meg frysninger. Er jeg virkelig klar? Jeg savner han naar han er bortreiset, men jeg klarer ikke aa leve med han naar han er hjemme. Kommer jeg til aa angre, eller er jeg bare redd for aa gi slipp paa noe som har vart saa lenge? Tid er strengt tatt ikke en riktig forklaring, og folk skiller veier etter langt mer tid enn syv knappe aar. Saa hva er det, da?

Jeg er ung. Jeg er bare 23 aar, men jeg har erfart mye i livet mitt, baade godt og vondt. Det har gjort meg til den personen jeg er i dag, men jeg foler meg som et tre. Et tre som har vokst ukontrollert det siste aaret, og spredt sine greiner i en helt annen retning. Vi har vokst fra hverandre, eller er det kanskje mer riktig aa si, at det er jeg som har vokst fra han? At det er jeg som soker etter noe mer, enn et forhold som drar meg ned og stadig stiller sporsmaalstegn ved det? Han har gjort sine feil, han har betalt for de med taarer og pinende anger, men det betyr ikke at han ikke er et godt menneske, med hjerte av gull. Han fortjener aerlighet fra meg og respekt, men jeg er redd, redd for aa skrive dette her og hores egoistisk ut, men jeg vil ikke angre, se han med en annen jente og tenke paa hvorfor jeg ikke ga det mer tid, hvorfor jeg ikke forsokte aa faa dette paa riktig spor. Men saa horer jeg stemmen til moren min som et ekko paa fjellet, som minner meg paa, at ingenting kan tvinges fram. At det som alltid har vaert aldri, vil aldri bli alltid..

Endret 3. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Jeg tok en lang dusj i haap om aa vaske av meg dagens synder og forvirrende tanker. Jeg tenkte paa dagen i dag, tenkte paa at jeg kjopte fire billetter, naar jeg egentlig trengte to, tenkte paa kontoen min, som sakte, men veldig sikkert, krympet i volum, jeg tenke paa han. Mystiske rytteren. Han som fyller mine aarer med kokende blod. Forvandler meg til en liten jente som nettopp har blitt midlertidig og kortvarig forelsket i en av de mange guttene i klassen. Som loper hjem etter skolen for aa skrive i en rosa dagbok. Laaser den med nokkel, og haaper paa at ingen aaper porten til hennes dype tanker - til sjelen hennes.

Dagen i dag har vaert hektisk. Min samboer opplevde enda ett panikkanfall. Heldigvis for han, vet jeg hvordan jeg skal roe han ned, men jeg kjenner et urovekkende sug i magen hver gang det skjer. 'Pust inn med nesa, pust ut med munnen din', sier jeg rolig og behersket, og takker gudene for at han ikke kjenner min okende puls. Han ser paa meg og myser som om han ser opp mot sola og sier, 'jeg vil ikke vaere svak, men verden min raser uten deg'. Hjertet mitt synker til bunns. Til bunns det skipsvraket ligger, men jeg ignorer det han sier, og ber han om aa fokusere paa det som er viktig, og det er aa roe ned kroppen. Han aapner munnen sin, men for han rekker aa si noe, legger jeg en haand paa skulderen hans, og ber han om aa ikke snakke noe mer..

Det var ikke mange minutter som passerte oss, for han fikk roet seg ned, men det foltes som en evighet i min verden. Tankene mine begynte a lope uten stans. Har jeg virkelig samvittighet til aa forlate han? Vil han klare seg uten meg, eller vil hans verden kollapse? Jeg onsker ingen skade, men det er det jeg er i ferd med aa gjore. Jeg kjenner en taare presse paa i oyekroken, men for den rekker aa dekke til skinnet mitt med en sti av salt, torker jeg den bort og tenker paa det min far alltid har jeg. Store jenter graater ikke, og har du tenk til aa graate, fjern deg selv fra situasjonen. Jeg innser hvor idiotisk det egentlig er. Aa vise folelser er det mest saarbare en person kan gjore. Tillate seg selv aa felle en taare, uten aa fole at hele verden dommer og ler, men til tross for min fornuftige tankegang, torket jeg det som var en antydning til min saarbarhet fortere enn jeg rakk aa blunke... En av oss maa vaere den sterke, en av oss maa ro dette skipet trygt inn til havn. Det er plass ei tid for meg aa graate. Ikke naa.

Jeg forlot han, og gjennomforte mitt mote med den mystiske rytteren, men jeg var fravaerende og i egene tanker. Oynene hans, vakre som alltid, stilte usagte

sporsmaalstegn, men hva skulle jeg si, naar jeg ikke hadde et svar selv? Naar han kun er en venn, men en venn jeg er betatt av, og han betatt av meg? Jeg forstaar naa, som skriver dette, hvor mye jeg kompliserer livet mitt, og jeg er takknemlig for at ingen kan se mitt ansikt. Mitt ansikt som skammer seg aa tilstaa at jeg er for feig og for redd til aa ta det riktigte steget, og fjerne meg selv fra en situasjon som ikke bringer noe godt med seg. Jeg regner med, at jeg kan kvalifiserers til det som kalles for 'jeg vil ha kaka og spise den'. Forferdelig.

Jeg foler meg blottet hver gang jeg skriver i denne saakalte 'dagboken', men den gjenspeiler mine folelser og tanker. Alt det jeg ikke er i stand til aa si hoyt, alt det som koker under ett lokk. Ett speil som forteller sannheten uten naade.

Endret 4. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Den varme, tropiske luften fylte opp gatene, solen speilet seg i asfalten, men veiene var tomme. 'Sondag', sa jeg, og provde aa faa i gang en form for samtale. 'Mhm, hviledag', svarte han. Jeg ble staaende ved vinduet i noen minutter til. Oynene mine vandret. som om de provde aa finne noe fornuftig aa fokusere paa. Traerne bevegde seg i takt med den svake vinden, og de gule bladene danset rolig ned for de traff gresset. 'Hosten er rett rundt hjornet', sa jeg, 'bladene, de er gule allerede. Kan ikke huske naar sommeren banket paa dora'. 'Hosten', tenkte jeg, det er den aarstiden som forbindes med doden. Med ett liv som er i ferd med aa do ut. Akkurat som stjerneskudd.

Mobilen ringte. De var han, den mystiske rytteren. Jeg lot den ringe noen ganger til for jeg tok den. 'Hallo?', spurte jeg som om jeg ikke visste hvem som ringte. 'Hei, det er meg', horte jeg i enden av roret. Hjertet mitt hoppet over noen slag, men jeg lot ikke det komme til syne i stemmen min. Samtalen var kort men informativ. Vi skulle motes utenfor butikken og gaa sammen paa kino. Jeg la paa uten aa si hadet, blikket festet til mobilen og tenkte 'hva er det jeg gjor? Jeg vet jo ikke hva det er jeg liker ved han'.

Etter filmen gikk vi oss en tur. Tankene mine kokte over, men jeg provd aa fokusre paa ordene hans. 'Du horer ikke paa meg', sa han bestemt med fortsatt veldig omt. Det var ikke sant. Jeg horer alltid paa alt han sier, og jeg horer til og med paa det som er usagt og det som er mellom linjene. Dessverre nok, plukker jeg opp egenskaper i hans personlighet som jeg ikke liker. Som jeg ikke kan overse. Jeg forstaar mer og mer at han kun er en erstatning. En midlertidig glede. Et midlertidig avbrekk. Han er som det kredittkortet som maa brukes paa noe pent i butikken, men etterlater en sur ettersmak i munnen, naar man innser hvor hoy gjelda vokser seg. Han er min gjeld. Som oker i storrelse for hver gang vi motes.

Endret 5. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Han legger seg ved siden av hunden og stryker han forsikig over den vonde magen. Jeg observerer hvor omt og kjaerlig han behandler hunden, og tenker for meg selv, at en vakker dag, kommer han til aa vaere en fantastisk far til sine barn. Jeg har alltid blitt fortalt av min mor, at hvordan en mann behandler dyr, gjenspeiler hans personlighet og hans hjerte. Jeg tviler ikke ett sekund paa det.

Han titter opp paa meg, og jeg gir han ett bekreftende nikk. 'Det kommer til aa gaa bra, han blir frisk', hvisker jeg. Et smil kommer frem mens han fortsetter aa stryke det fantastiske kosedyret.

Han reiser fra meg snart og blir borte. En storm av folelser fyller mine oyne opp som tidevann og jeg forstaar ikke hvorfor jeg er saa forvirret. Hvorfor tanken paa at han reiser, knuser en liten del av meg. Det er som om jeg ikke vet hva jeg vil, det er som om jeg vil ikke leve uten han, men kan heller ikke leve med han. Sexlivet er dodt. Jeg kan ikke huske sist jeg kysset han godnatt, sist jeg holdt han i haanda. Jege vet han onsker alt det tilbake, men jeg klarer ikke aa gi han det han onsker. Det er en stor sperre jeg ikke kan fjerne, og jeg orker ikke tanken paa aa tvinge meg seg til aa gjore noe jeg ikke vil. Jeg har provd en gang, og jeg folte meg forferdelig.

Hunden min ligger i fotenden og uffer seg som en eldre bestefar. Han er saa uskyldig og lojal, saa uviten om hvordan vaar verden egentlig er, og hvilke utordringer vi mennesker moter. Alt han kjenner til, er hvordan hans eier behandler han. Min lille (store) perle.

Endret 5. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Natten har skylt innover byen. De tunge skyene syns i horisonten, og venter paa aa komme paa scenen. Klokka har nettopp passert midtnatt, og jeg teller timene til hans avreise. En uro brer seg i kroppen min, et uventet savn stikker i hjertet. Jeg forstaar ikke hvorfor, fordi jeg har skrevet en rekke innlegg om vaart mislykka forhold som holder paa aa bli brutt ned til stov og blaast bort med vinden. Men naa, naa stiller jeg sporsmaal ved alt. Savner jeg han, fordi han er en vane, eller savner jeg han fordi det er folelser jeg ikke tillater meg selv aa kjenne paa? Tiden faar vise.

Endret 7. august 2013 av Gakkepus

[Gakkepus]

Min bardomsvenn gaar igjennom en tung tid naa. Kjaeresten hans er doende. 24 aar gammel jente holder paa aa miste livet sitt. Kroppen hennes holder paa aa gi opp. Vaer vennlig og send en liten tanke, til tross for at du ikke kjenner henne personlig. Ingen fortjener aa do for livet har rukket aa begynne.

Maatte englene vaakte over deg.

Endret 8. august 2013 av Gakkepus