Medisinstudiet + PPU ?

[Golde]

Jeg er for øvrig lektor med 8 års høyere utdanning bak meg. Men jobber selvsagt ikke som lærer lenger.

Anonymous poster hash: 484b6...594

Det er da ingen grunn til slik nedlatende klapping? Jeg sier jo bare at det, i hvert fall på min arbeidsplass, er helt normalt med en profesjonsutdanning + PPU, eller i hvert fall master + noe ekstra. Noe som er relevant til trådens tema.

Du kan da ikke mene at en person som har fullført medisinstudiet ikke sitter inne med mye kunnskap som det ikke er bruk for i undervisning på helse og sosialfag?

Tja, slik er det jo for de fleste lektorer i skolen. Har du master i biologi, er nok det meste av fagkunnskapen ikke helt relevant for undervisningen i skolen. Men dette er et snevert syn på kunnskap og kunnskapsformidlere. Jeg ser det som en stor fordel at læreren har kunnskap utover pensumsområdene i skolen. En viktig del av faget er jo nettopp å motivere elevene til å se muligheter innen faget.

Hvis TS har et ønske om å jobbe med ungdom og undervisning, så synes jeg hun skal gå for det. Om læreryrket bare er en vei unna medisinen, så er det heller på sin plass å se på andre muligheter.

[Gjest WendyClear]

Det er da ingen grunn til slik nedlatende klapping? Jeg sier jo bare at det, i hvert fall på min arbeidsplass, er helt normalt med en profesjonsutdanning + PPU, eller i hvert fall master + noe ekstra. Noe som er relevant til trådens tema.

Tja, slik er det jo for de fleste lektorer i skolen. Har du master i biologi, er nok det meste av fagkunnskapen ikke helt relevant for undervisningen i skolen. Men dette er et snevert syn på kunnskap og kunnskapsformidlere. Jeg ser det som en stor fordel at læreren har kunnskap utover pensumsområdene i skolen. En viktig del av faget er jo nettopp å motivere elevene til å se muligheter innen faget.

Hvis TS har et ønske om å jobbe med ungdom og undervisning, så synes jeg hun skal gå for det. Om læreryrket bare er en vei unna medisinen, så er det heller på sin plass å se på andre muligheter.

Helt enig når det kommer til master i biolog feks. Men her er det jo snakk om å eventuelt undervise i et mer praksisrettet fag, helse og sosial. Og det er jo noe helt annet å ha en profesjonsutdanning enn en mer generell master i et fag.

Jeg tolket det slik at TS var ute etter en måte å komme bort fra legeyrket på, og derfor kom jeg med forslag på yrker som kan passe bedre etter min mening.

[Grønt blad]

WendyClear, en master er sjelden generell, snarere omvendt. En master er som regel ganske snever.

[Gjest WendyClear]

WendyClear, en master er sjelden generell, snarere omvendt. En master er som regel ganske snever.

Nja, mer generell enn et profesjonsstudie tenker nå jeg, men ser hva du mener. Selv om masteroppgaven i seg selv er snever så skal man jo kjenne til hele bredden av feltet man har forsket på i bunn. Man glemmer jo ikke det man har lært på bachelornivå selv om man har skrevet om en spesifikk ting i masteroppgaven.

[Grønt blad]

Nja, mer generell enn et profesjonsstudie tenker nå jeg, men ser hva du mener. Selv om masteroppgaven i seg selv er snever så skal man jo kjenne til hele bredden av feltet man har forsket på i bunn. Man glemmer jo ikke det man har lært på bachelornivå selv om man har skrevet om en spesifikk ting i masteroppgaven.

Jeg er fortsatt ikke enig med deg. I et profesjonsstudium som medisin skal man innom mange ulike områder, men man velger ikke ut ett område som man fokuserer mer på og fordyper seg i. Se oppbygning av medisinstudiet ved UiO. Skal man gjøre det, må man ta en doktorgrad.

Bachelor gir en mer generell innføring innen ulike områder på det valgte fagfeltet, slik man gjør på profesjonsstudiet i medisin (man har bare mer på hvert område når man studerer medisin). På masternivå velger man et område man vil fokusere på, og man avslutter med et års forskning på et snevert og avgrenset tema. En master skal være snever, og det må den også være for at man i det hele tatt skal klare å få god innsikt i hva som allerede gjort, samt forske litt på ett år.

[AnonymBruker]

TS her.
Tusen takk for alle svar. Jeg har sendt en epost til universitetet for å undersøke hvilke muligheter jeg har.
Jeg vil bli lærer fordi jeg tror det er et flott yrke, givende og viktig.

Anonymous poster hash: 4f478...206

[suf]

TS her.

Tusen takk for alle svar. Jeg har sendt en epost til universitetet for å undersøke

hvilke muligheter jeg har.

Jeg vil bli lærer fordi jeg tror det er et flott yrke, givende og viktig.

Anonymous poster hash:

[acronym="Full hash:

4f47839eda263bb721877bb135ef2206"]

4f478...206

Hei Ts. Synes det er kjempefint at du har funnet ut hva du vil. Og at du går for det du vil og brenner for uavhengig av hva andre mener. Legeyrket er ingen dans på roser, så å gå halvhjertet inn i det yrket er ikke å anbefale. Selv har jeg gått tre år på medisin i Oslo, men har nå fått permisjon fra studiet. Trives ikke i legerollen, alt for mange aspekter ved det yrket som ikke tiltrekker meg. Blir nok andre veier for meg også. Er tøft å avslutte et profesjonsstudie som der er mye prestisje rundt. Merkelig nok, men virker som om mange blir mere sjokkert når du velger bort slike studier enn andre. Men det er flere av oss heldigvis. Alt for mange som studerer medisin pga lønn og status (mitt inntrykk).

[AnonymBruker]

Hei Ts. Synes det er kjempefint at du har funnet ut hva du vil. Og at du går for det du vil og brenner for uavhengig av hva andre mener. Legeyrket er ingen dans på roser, så å gå halvhjertet inn i det yrket er ikke å anbefale. Selv har jeg gått tre år på medisin i Oslo, men har nå fått permisjon fra studiet. Trives ikke i legerollen, alt for mange aspekter ved det yrket som ikke tiltrekker meg. Blir nok andre veier for meg også. Er tøft å avslutte et profesjonsstudie som der er mye prestisje rundt. Merkelig nok, men virker som om mange blir mere sjokkert når du velger bort slike studier enn andre. Men det er flere av oss heldigvis. Alt for mange som studerer medisin pga lønn og status (mitt inntrykk).

Takk! Har du planer om å fullføre studiet, eller skal du begynne på noe nytt?

Jeg er enig i det du skriver. Folk skjønner ikke hvordan det går an å slutte på medisin, men de har ikke gått der selv og vet ikke hvordan det egentlig er.

Lykke til med valget!

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 4f478...206

[suf]

Takk! Har du planer om å fullføre studiet, eller skal du begynne på noe nytt?

Jeg er enig i det du skriver. Folk skjønner

ikke hvordan det går an å slutte på

medisin, men de har ikke gått der selv og

vet ikke hvordan det egentlig er.

Lykke til med valget!

Hilsen TS

Anonymous poster hash:

4f478...206

Takk TS.

Trenger det. Vanskelig valg. Jeg er usikker på om jeg fullfører. Hvis jeg bestemmer meg for noe annet snart kan det hende jeg slutter på medisinstudiet. Har veldig lyst til å studere psykologi profesjon, tenker å prøve det mens jeg har permisjon fra medisin.

Men du tenker å gjøre ferdig medisinstudiet? Synes du det er greit å gjøre ferdig de to siste årene når du ikke vil jobbe som lege? Jeg tenker at det må være tungt siden det er masse klinikk og et hardkjør uten like de to siste årene, iallefall på UiO. I tillegg til den tøffe avsluttende kliniske eksamenen etc. Men du er likevel motivert for å gjøre deg ferdig?

Ønsker deg også masse lykke til. Er godt å vite at det er flere der ute i samme båt. Som du sier kan ingen forstå hvordan medisinstudiene er før de har prøvd det, er en spesiell mentalitet der.

[AnonymBruker]

Takk TS.

Trenger det. Vanskelig valg. Jeg er usikker på om jeg fullfører. Hvis jeg bestemmer meg for noe annet snart kan det hende jeg slutter på medisinstudiet. Har veldig lyst til å studere psykologi profesjon, tenker å prøve det mens jeg har permisjon fra medisin.

Men du tenker å gjøre ferdig medisinstudiet? Synes du det er greit å gjøre ferdig de to siste årene når du ikke vil jobbe som lege? Jeg tenker at det må være tungt siden det er masse klinikk og et hardkjør uten like de to siste årene, iallefall på UiO. I tillegg til den tøffe avsluttende kliniske eksamenen etc. Men du er likevel motivert for å gjøre deg ferdig?

Ønsker deg også masse lykke til. Er godt å vite at det er flere der ute i samme båt. Som du sier kan ingen forstå hvordan medisinstudiene er før de har prøvd det, er en spesiell mentalitet der.

Lykke til med psykologi profesjon, det høres veldig spennende ut! Følg hjertet ditt.

Jeg tror det blir tungt å fullføre, men jeg skal prøve. Er heller ikke motivert for å begynne på et annet studie. Folk sier at jeg har mange muligheter bare jeg fullfører.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: 4f478...206

[suf]

Lykke til med psykologi profesjon, det

høres veldig spennende ut! Følg hjertet

ditt.

Jeg tror det blir tungt å fullføre, men jeg

skal prøve. Er heller ikke motivert for å

begynne på et annet studie. Folk sier at

jeg har mange muligheter bare jeg

fullfører.

Hilsen TS

Anonymous poster hash:

4f478...206

Takk, jeg er nødt til å prøve noe annet. Men du har sikkert rett i at det er mange muligheter med medisinerutdanningen selv om man ikke vil jobbe som kliniker. Men det kommer litt ann på hva man vil. Jeg kjenner noen som fullførte medisin selv om vedkommende ikke fant seg tilrette som lege. Vedkommende fikk det helt grusomt i turnus. Etter turnus fikk h*n jobb på folkehelsa men trivdes ikke der heller. Å sitte og gjøre statistiske beregninger og analyserer tall etc hele dagen ble veldig kjedelig, i tillegg var h*n

veldig mye overlatt til seg selv, litt dårlig miljø. Forskerjobb kan være svært ensomt. Vedkommende sluttet, og har fortsatt ikke funnet seg tilrette noe sted. Men du har jo andre planer :-) Som åpner opp for mange veier.

Og om du skulle ombestemme deg kan jeg trøste deg med at det er flere som har sluttet etter så mange år. Jeg kjenner selv til en person som sluttet etter 4 år. Det var et tøft valg men det beste hun har gjort.

Det ordner seg nok for oss tilslutt :-)

[suf]

Lykke til med psykologi profesjon, det

høres veldig spennende ut! Følg hjertet

ditt.

Jeg tror det blir tungt å fullføre, men jeg

skal prøve. Er heller ikke motivert for å

begynne på et annet studie. Folk sier at

jeg har mange muligheter bare jeg

fullfører.

Hilsen TS

Anonymous poster hash: [acronym="Full hash:

4f47839eda263bb721877bb135ef2206"]

4f478...206

Vil bare si at dersom du ikke er motivert for noe nytt studie kan det sikkert være greit å prøve og fullføre. Du har jo klart deg i 4 år så det vil nok gå greit, men tøft ja. Jeg er ikke sikker på om jeg er motivert for å gå gjennom de 3 siste årene med det rotteracet som er på medisin, et sinnsykt kjør de siste årene (har flere venner som er ferdig nå og i turnus, noen angrer seg). Jeg er veldig motivert for nytt studie så litt annerledes situasjon. Krysser fingre for at det ordner seg for deg. Føler med deg siden jeg kjenner meg igjen i deg :-)

[AnonymBruker]

Ønsker deg også masse lykke til. Er godt å vite at det er flere der ute i samme båt. Som du sier kan ingen forstå hvordan medisinstudiene er før de har prøvd det, er en spesiell mentalitet der.

Er medisin egentlig så spesielt? Klart man tror det, når man fra første dag på Domus Medica får vite at man er "kremen av norsk ungdom" og at doktorskolen er noe helt spesielt og kjempevanskelig. Deretter går nesten 20 % hen og stryker på førstesemestereksamen, som oftest i noe så trivielt som grunnleggende statistikk...

Etter å ha studert i flere år, og blitt kjent med folk på andre linjer eller snakket med gamle venner som studerer andre ting, er jeg neimen ikke så sikker på at medisin er så veldig spesielt. De jeg kjenner som går "tilsvarende studier" (her snakker jeg selvfølgelig ikke om frie fag på Blindern, (førskole)lærerutdanning på distriktshøgskolen eller slike studier, men om andre femårige studier: odontologi, rettsvitenskap, sivilingeniør osv.) bruker like mye tid på skole som medisinstudenter flest, og jeg har innsett at mengden pensum på medisin virkelig ikke er noe større enn på de nevnte studier! Den største forskjellen er vel kanskje at man på medisin har mer obligatorisk oppmøte (praktisk undervisning på sykehus o.l. tar jo mye tid) enn på mange andre studier, slik at man i mindre grad prioriterer tidsbruken sin selv.

På mitt kull var det forresten "mange" som sluttet i løpet av eller etter det første året, og også noen som sluttet senere. Medisinstudiet, eller for den saks skyld legeyrket, passer ikke for alle, og hvis man finner ut dette i løpet av studiet er det like greit å slutte, eller i det minste ta permisjon og prøve noe annet en stund. Nå som hvem som helst kan studere medisin begynner vel terskelen for å slutte å bli litt lavere...

Anonymous poster hash: 01212...69d

[AnonymBruker]

Takk, jeg er nødt til å prøve noe annet. Men du har sikkert rett i at det er mange muligheter med medisinerutdanningen selv om man ikke vil jobbe som kliniker. Men det kommer litt ann på hva man vil. Jeg kjenner noen som fullførte medisin selv om vedkommende ikke fant seg tilrette som lege. Vedkommende fikk det helt grusomt i turnus. Etter turnus fikk h*n jobb på folkehelsa men trivdes ikke der heller. Å sitte og gjøre statistiske beregninger og analyserer tall etc hele dagen ble veldig kjedelig, i tillegg var h*n

veldig mye overlatt til seg selv, litt dårlig miljø. Forskerjobb kan være svært ensomt. Vedkommende sluttet, og har fortsatt ikke funnet seg tilrette noe sted. Men du har jo andre planer :-) Som åpner opp for mange veier.

Og om du skulle ombestemme deg kan jeg trøste deg med at det er flere som har sluttet etter så mange år. Jeg kjenner selv til en person som sluttet etter 4 år. Det var et tøft valg men det beste hun har gjort.

Det ordner seg nok for oss tilslutt :-)

Hei igjen Tøft av deg å begynne på et nytt studie.

For å være ærlig kunne jeg sluttet nå, men føler meg presset til å fullføre. Motivasjonen er også alle mulighetene etter studiet. Og jeg har ikke funnet noe bedre alternativ foreløpig. Hvorfor vil du gå psykologi?

Kjekt å komme i kontakt med noen likesinnede

Anonymous poster hash: 4f478...206

[AnonymBruker]

Vil bare si at dersom du ikke er motivert for noe nytt studie kan det sikkert være greit å prøve og fullføre. Du har jo klart deg i 4 år så det vil nok gå greit, men tøft ja. Jeg er ikke sikker på om jeg er motivert for å gå gjennom de 3 siste årene med det rotteracet som er på medisin, et sinnsykt kjør de siste årene (har flere venner som er ferdig nå og i turnus, noen angrer seg). Jeg er veldig motivert for nytt studie så litt annerledes situasjon. Krysser fingre for at det ordner seg for deg. Føler med deg siden jeg kjenner meg igjen i deg :-)

Ville det vært en mulighet å videreutdanne deg innen psykiatri og bli psykiater? eller er det psykolog du vil bli?

Takk. Det ordner seg nok ja

Anonymous poster hash: 4f478...206

[suf]

Hei igjen Tøft av deg å begynne på et

nytt studie.

For å være ærlig kunne jeg sluttet nå, men føler meg presset til å fullføre.

Motivasjonen er også alle mulighetene

etter studiet. Og jeg har ikke funnet noe

bedre alternativ foreløpig. Hvorfor vil du

gå psykologi?

Kjekt å komme i kontakt med noen

likesinnede

Anonymous poster hash:

4f478...206

Kjenner igjen følelsen å ville slutte umiddelbart. Jeg har kjent på det for lenge, men dessverre ikke gjort noe. Det har jo medført at jeg har gått flere år enn jeg skulle gjort og da blir det vanskeligere å slutte. Man tenker jo hele tiden at det blir sikkert bedre neste semester :-)

Du har ikke tenkt på muligheten for å få godkjent de årene på medisin som en bachelor og søke deg direkte inn på et masterstudium? Kjenner til noen som tok en master i et eller annet på Blindern, vedkommende fikk godkjent alle årene på medisin og begynte direkte på master. Mulig h*n måtte ta et enkeltemne i et fag eller noe før masteren, men du kan jo sjekke. Men dersom du ikke interesserer deg for noe spesielt er det kanskje dumt å bare hoppe på noe annet. Får du ikke godkjent noe av medisinårene/fagene dersom du starter på feks lektorutdanningen?

Jeg har alltid interessert meg veldig for psykologi, særlig normalpsykologi, menneskehjerne og hvordan den fungerer, og atferd hos mennesket. Tok noen slike fag før jeg begynte på medisin. Det at jeg begynte på medisin og ikke psykologi var nok mye pga press fra folk rundt meg (og ja status, dessverre influerte det valget mitt), og det faktum at det for meg var vanskeligere å komme inn på psykologi på den tiden (man måtte ha A på grunnfag/årsenheten, var visst et ekstremt trangt nåløyet). Nå kommer man inn på bakgrunn av VGs karakterer, og da

stiller jeg jo sterkere. Etterhvert på medisinstudiet har det vokst frem en gnagende følelse av at jeg er på feil sted, og et savn etter noe mer. En bredere forståelse av mennesket. Interesserer meg mye mer for forebyggende arbeid og da med vekt på mental helse, hvordan mental helse og mentale prosesser virker inn etc. Jeg orker heller ikke tanken på å skulle jobbe med fysisk sykdom dag

ut og dag inn. Som lege oppfatter jeg at man først og fremst driver med brannslokking, for meg er det på mange måter meningsløst. Jeg ønsker å jobbe med de bakenforliggende faktorer, og det er det lite fokus på i medisinstudiet. Mental helse er også en sterk faktor i fysisk helse. Jeg vet jo ikke hva jeg går til i psykologistudiet, men den innsikten jeg sitter med nå tror jeg kanskje det kunne være det rette studiet for meg. Men i første omgang tar jeg permisjon fra medisinstudiet for å prøve meg på

psykologi. Vil ikke gjøre noe overilt.

Skjønner at du føler deg presset til å fullføre studiet, kjenner på der samme selv. Det er ikke mye støtte jeg har møtt i forhold til valget mitt, det gjør det ekstra slitsomt. Særlig når man føler som man gjør.

[AnonymBruker]

De jeg kjenner som går "tilsvarende studier" (her snakker jeg selvfølgelig ikke om frie fag på Blindern, (førskole)lærerutdanning på distriktshøgskolen eller slike studier, men om andre femårige studier: odontologi, rettsvitenskap, sivilingeniør osv.) bruker like mye tid på skole som medisinstudenter flest, og jeg har innsett at mengden pensum på medisin virkelig ikke er noe større enn på de nevnte studier!

Anonymous poster hash: 01212...69d

Og du har ikke studert medisin selv? Jeg kan love deg at det krever langt mer enn de fleste andre studier. Jeg har gjort begge deler, nemlig.

Anonymous poster hash: 484b6...594

[AnonymBruker]

Og du har ikke studert medisin selv? Jeg kan love deg at det krever langt mer enn de fleste andre studier. Jeg har gjort begge deler, nemlig.

Anonymous poster hash: 484b6...594

Jo, det har jeg faktisk...

Anonymous poster hash: 01212...69d

[suf]

Ville det vært en mulighet å videreutdanne deg innen psykiatri og bli psykiater? eller

er det psykolog du vil bli?

Takk. Det ordner seg nok ja

Anonymous poster hash:

[acronym="Full hash:

4f47839eda263bb721877bb135ef2206"]

4f478...206

I utgangspunktet ser jeg for meg at jeg ville trives bedre som psykolog enn som psykiater mtp arbeidsoppgaver og ulik ansvarsfordeling. Men jeg kjenner ikke godt nok til forskjellene til at jeg kan si meg skråsikker på det. Siden jeg har gått så mange år på medisin ville det vært smartere å gjøre meg ferdig og bli psykiater. Men jeg har ingen interesse av å jobbe med tyngre psykiske lidelser, og kanskje ikke i det hele tatt med sykdom. Jeg brenner for forebyggende arbeid med vekt på mental helse. Psykologer har mye mere omfattende kunnskap om normalpsykologi enn psykiatere som er viktig for å skille det syke fra det normale, og for å unngå sykeliggjøring av normale tilstander. Psykologistudiets omfattende innhold av psykologispesifikke fag (og ikke medisinske og farmakologiske tilnærminger) tror jeg er mer i tråd med mine interesser og mitt verdigrunnlag. Men valget er imidlertid fryktelig vanskelig.

Blir spennende å se hvor vi lander tilslutt Ts. Viktigste er at man gjør det som er best for seg selv, jobben/yrket skal man ha resten av livet :-)

[suf]

Og du har ikke studert medisin selv? Jeg

kan love deg at det krever langt mer enn

de fleste andre studier. Jeg har gjort

begge deler, nemlig.

Anonymous poster hash:

[acronym="Full hash:

484b652558e2aaa58eea593b4c5b2594"]

484b6...594

Jeg har også prøvd begge deler. Det som gjør medisinstudiet mye mere krevende er ikke at det faglig sett er så vanskelig, for det er det ikke. Men all den obligatoriske undervisningen og smågruppene. Har gjerne skole fra 8-15, og deretter må du begynne å lese. Andre fagområder har gjerne bare undervisning noen timer i uken, altså mye tid til lesning. Pensum kan oppfattes større på medisin for det er jo ingen klar avgrensning på hva du må kunne. Du bør kunne mest mulig, for du vet at du etterhvert skal stå alene på vakt og ta imot alvorlig syke pasienter. Da nytter det ikke si at dette stod ikke på pensum. Men nivået/vanskelighetsgraden på faget er ikke noe større, tvert imot er det mange fagområder som er mye mere komplekst enn medisin.