Gå til innhold

Er lillebror en psykopat? (langt)


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Storesøster

Jeg er ei jente på 18, som bor sammen med min familie på fem. Jeg har to lillebrødre på 8 og 12, samt mor og far.

I dette innlegget har jeg valgt å fokusere på broren min på 12, som sliter med psykiske problemer.

Helt siden barndommen har det vært noe spesielt med broren min. Han har alltid vært en gutt som har skilt seg ut blant mangfoldet, på en mer negativ måte. Han har så lenge jeg kan huske, hatt et dårlig rykte på seg, da han gjennom tiden har funnet på alt fra små til store "sprell". Venner har i perioder også vært et fremmedord for ham, noe som har heldigvis har tatt seg opp litt i ny og ne. Broren min er plaget med en hel del. Han har alltid vært et sentralt mobbeoffer, og har aldri verken hatt en interesse som han har brent innmari for, eller vært særlig engasjert (inkludert skole). Det har også alltid vært noe "feil" med hans væremåten. Uhorvelig vanskelig å beskrive, men han har liksom alltid

holdt på med ett eller annet som å ta seg selv på hodet, ruske seg selv i håret, ta håret bak ørene samtidig som han har gjort piende lyder og liknende. Dette også i sitt eget selskap. En venninne av moren min, som har studert psykologi i noen år, sier at dette er tydelige tegn på psykiske

forstyrrelser. Det er noe som skremmer meg.

Broren min kan man karakterisere som veldig spesiell. Han har skumle

tendenser til å være direkte livstruende i situasjoner der alt står på hodet, og en liten småkrangel har utviklet seg til et stort dilemma. Han kan uten å tenke seg grundig nok om, hive både lysestaker, fjernkontroller og det som er han nær i det øyeblikket, på en utvalgt person. Han er ikke redd for å skade noen, og dersom man tar en titt på uttrykkene hans i akkurat det øyebliket, forteller det mye. Han kjemper, og gjør alt som står i hans makt for å gå av med seiren. Et slikt dilemma ender som regel med at moren min ikke klarer å takle dette selv, og ringer til naboen for hjelp. Det ender ofte i en bitter slutt, med tårer og vonde tanker som konsekvens. Dette skjer vanligvis 2-4 ganger i uka.

Jeg vil i noen situasjoner, påstå at broren min kan være et ondt menneske. Det er fælt å bruke slike ord om min egen bror, men det er såpass klart at man bare må innse realiteten. Han fryder seg over å se andre lide, enten han steller i stand katastrofen selv eller om

han er uskyldig i saken. Man kan se på språks- og kropssuttrykk hvordan han nyter å se andre pines. Særlig lillebroren min på 8, som han vet han har mer makt over enn oss andre i familien. Det er en ren tortur å være et vitne til, da man itillegg må la det fortsette siden han kan ende i et ubeskrivelig raseri hvor man kan i verste fall, kan ofre sitt eget liv. Jeg må rett og slett bare innrømme at såpass mye smerte som har pådratt mine nærmerste gjennom tiden, er han et hat, men til tross for at han er min egen bror har jeg vondt for å gjøre det.

Jeg har alltid vært veldig usikker på hva som i grunn er galt med broren min. Jeg har aldri fått et klart svar fra foreldrene mine, til tross for at de har fortalt meg at broren min sliter på mange plan. Det er vondt og vanskelig å forholde seg til, når man går rundt ham dag inn og dag ut, uten å ha en peiling på hva som er feil med ham, men at man ser

tydelige, meget tydelige symptomer på at noe er i veien med gutten. Men selvsagt har jeg funnet fram til mine egne teorier, og oppdaget at det er helt klart at her er det behov for hjelp. Snarest! (Må legge til, at det er flere som står familien vår nær som er med meg på denne saken)

Foreldrene mine har fortalt meg at de har vært, og fortsatt er i kontakt med en psykolog som skylder hans angst for fly- heis- sprøyteskrekk osv. Jeg har fått vite, at denne psykologen ikke har aning om hva han sliter med utenom, som feks. hans tendenser til å ende i et grufult raseri som følge av kasting, og rett og slett, livsstruende situasjoner. Mitt råd til dem, er å ta dette opp med psykologen men mor sier de har mer enn nok med å kurere angsten. Likevel tror jeg denne psykologen hadde hatt godt av å vite hva som skjuler seg bak alt, som også kan ha en viss innvirkning på angsten han sliter med. PPT (?) kontoret har også undersøkt ham, og funnet tegn på forstyrrelser. Jeg er egentlig ganske uviten i akkurat den saken, da foreldrene mine visstnok vil holde dette

litt skjult for meg. Jeg har bedd foreldrene mine gang på gang, å ta kontakt med noen for behandlig- men da bortforklarer (?) moren min seg med at hun er redd for resultatene av diverse tester. Det er skremmende å vite, samt uansvarlig.

Faren min er bosatt i en annen del av landet, grunnet jobbsammenheng og moren min er derfor hjemme med oss barna (om jeg i det hele tatt kan kalle meg et barn lengre..) i ukedagene. Det er tydelig at dette gir synlige spor etter henne, og hver eneste dag er hun helt utslitt. Siden faren min flyttet, har hun mistet motet og humøret fullstendig, da hun

må takle broren min på egen hånd. Jeg synes veldig synd på henne, og prøver å fortelle henne at her er det nødt til å gjøres noe! Det kan umulig forsette på denne måten, da man ser at også forholdet mellom moren og faren min er iferd med å gå i grus. Jeg har, sammen med blant annet tanten min som er en reflektert person på alle måter og står familien nær, fortalt mor og far at den eneste løsningen på dette "helvetet" er å ta

kontakt med en psykolog, om ikke psykiater. Det er tydelig at broren min sliter psykisk, og det er også tydelig at det tærer på ham selv og menneskene han omgås sammen med. Likevel, trass i alt de går i gjennom og man kan se måten de tærer på både dem og broren min selv, er de ikke villige til å ta i mot hjelp. Kanskje fordi, det finnes feilfrie dager der alt går på skinner, selv om det er fryktelig når det først pågår.

Det er vondt å se på - fryktelig vondt. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne ha gjort, men dessverre er jeg bare en uerfaren attenåring som i grunn ikke har et ord med å si i spillet.

Så, hva sier dere da? Jeg er tross alt bare søsteren hans, og ikke hans foresatt. Men det er virkelig behov for hjelp i denne situasjonen, før alt ikke går helt galt. Det skremmer meg å se hvordan han vil ende opp

i framtiden, dersom ikke noen trer inn snart.

Hva skal jeg gjøre? :roll:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Poirot

Det skal mye til for å sette en diagnose som psykopat. Som søsteren til en bror med adhd kjenner jeg mye igjen av det du skriver. Lyder og rare bevegelser kan minne om Tourette, som en del av de med adhd har.

Søk på ADHD på nett og sjekk om du finner mer. Du kan også finne tråder om det her i forumet.

Adhd er en tilstand som påvirker hele familien. Det kan være svært vondt. Om det er det han har, må du huske på at han er syk/preget av en tiltand han ikke kan noe for, ikke ond. Det finnes medisiner og tiltak man kan sette i verk. Han kan muligens få assistent på skolen, støttekontakt og avlastning.

Dette må foreldrene dine isåfall få utredet.

Lykke til, og vit at du ikke er alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette hørtes ikke lett ut. Jeg synes du er flink som tar tak i situasjonen. Kan hende er det lettere for deg enn foreldrene dine å forsøke å gjøre noe med det. Tror det er utrolig sårt for en forelder å måtte innse at noe er galt med barnet sitt, det er nok en ganske stor mental barriere man må over for å innrømme noe sånt overfor seg selv.

Først skal det sies at jeg ikke er psykolog, og mine meninger/råd til deg er derfor basert på ting jeg har erfart i livet + helseutdannelse på et annen felt enn psykologi.

Det første som slår meg er at det gjelder å få foreldrene dine til å innse hva fornektelsen deres gjør med resten av familien. Både de og du, og ikke minst den yngste broren din lider under dette.

Jeg synes du har vært flink til å forklare hvordan situasjonen oppleves for deg. Kan du vise innlegget ditt til dem, kanskje de får en aha-opplevelse da?

En annen ting å gjøre kan være å bringe inn fastlegen til broren din. Forklar situasjonen slik du har gjort her, og spør om legen kan ta kontakt med foreldrene dine for å prøve å "vekke dem". Legen kan foreslå ulike hjelpetiltak, f.eks. henvisning til barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, og det er mulig at slike forslag vil ha større gjennomslagskraft når det kommer fra legen enn når familiemedlemmer foreslår det.

Jeg tror ellers det er viktig at du tar vare på deg og din yngste bror. Jeg kan ha medlidenhet med alle i familien, men dere er i en spesiell stilling i og med at dere ikke har noen virkelig innflytelse på det som skjer. Ikke kan dere styre oppførselen til broren deres, og ikke kan dere få ham med til behandling. Dessverre er det foreldrene deres som må ta den avgjørelsen.

Prøv så godt du kan å være en støtte for din yngste bror når 12-åringen har vært fæl med ham. Kanskje dere kan ha noen stunder for dere selv, ta ham med på kino, gå å bade eller noe annet dere har glede av. Vær åpen for å snakke med ham når du ser han har behov for det.

Ønsker deg lykke til. Håper dere kan få hjelp, og at du klarer å beholde din egen helse oppi dette. Du virker som en veldig flott og sterk 18-åring -fortsett med det! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

:klappe:

Kjempebra, Kate!

Jeg synes det er helt utrolig å lese om hvordan dine foreldre fornekter situasjonen. Kanskje det bare er små tiltak eller medisinering som skal til for at ting skal bli bedre for dere ale sammen. Hvis ikke foreldrene dine gjør noe så synes jeg du burde ta saken i egne hender å iversette noe, f.eks ta kontakt med fastlegen eller psykologen. Det virker som om du er en fin 18-åring så dette klarer du nok helt sikkert. Og det som er sikkert er at noe må gjøres, før han skader andre eller seg selv alvorlig...

Lykke til :rosasmil:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klappe:

Kjempebra, Kate!

Jeg synes det er helt utrolig å lese om hvordan dine foreldre fornekter situasjonen. Kanskje det bare er små tiltak eller medisinering som skal til for at ting skal bli bedre for dere ale sammen. Hvis ikke foreldrene dine gjør noe så synes jeg du burde ta saken i egne hender å iversette noe, f.eks ta kontakt med fastlegen eller psykologen. Det virker som om du er en fin 18-åring så dette klarer du nok helt sikkert. Og det som er sikkert er at noe må gjøres, før han skader andre eller seg selv alvorlig...

Lykke til :rosasmil:

med hilsen fra Kaisa som ikke var inlogget

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Storesøster

Takk for mange positive svar, dere. Har søkt en del på nettet etter ADHD, og fant mye informasjon. Det ser ut til, at denne sykdommen stemmer noenlunde overens med min lillebrors symptomer.

Hvis ikke foreldrene dine gjør noe så synes jeg du burde ta saken i egne hender å iversette noe' date=' f.eks ta kontakt med fastlegen eller psykologen.[/quote']

Ja, dette har streifet meg. Men ettersom foreldrene mine virker utrolig lite aktive når jeg gjelder å iverksette noe, er jeg redd de avviser et evt. tilbud. Men dog, selvsagt verdt et forsøk. Jeg ser hvor mye dette tærer på foreldrene mine, særlig mor, og det er da jeg har vanskeligheter med å forstå hvorfor de unngår å ta kontakt med noen profisjonnele. Det skader ihvertfall ikke? Kanskje har de kontakt med en psykolog fra før, uten at jeg vet om det. Men så lenge situasjonen ikke har bedret seg de siste årene (tvert imot), er det tydelig at noe bør gjøres.

Dette går ikke bare ut over familien og dem han omgås, men også ham selv! Det er fælt å tenke på, at slikt pågår uten at man tar tak i det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...Og hvis det er ADHD så er det litt viktig at det blir stilt en diagnose, for om man vil ha ritalin så TROR jeg det er slik at tilstanden må være påvist før en viss alder.

Dessuten bør jo lillebroren din, om det er mulig å gjøre noe for å forbedre situasjonen få den nødvendige hjelpen fortest mulig uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange positive svar' date=' dere. Har søkt en del på nettet etter ADHD, og fant mye informasjon. Det ser ut til, at denne sykdommen stemmer noenlunde overens med min lillebrors symptomer.[/quote']

Det beste er vel å ta kontakt med BUPP der du bor. De utreder barn i forhold til denne diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...