Samboers sønn

[Gjest Esther]

Vi snakker om to forskjellige saker her ... jeg for min del reagerte på hennes beskrivelse av barnet som lite tiltalende, overvektig og ekkel. DET utsagnet kan rett og slett ikke bortforklares ... og har ingenting med om man elsker et stebarn fra første stund eller ei ...

Mulig jeg har vært heldig som har hatt en mann som elsker like mye min sønn fra tidligere forhold som han gjør med han vi har felles. Tror ingen kommer på at han ikke er hans biologiske sønn - like fantastiske er hans foreldre ...

Ser nå at jeg har mye å være takknemlig for ...

[Brunhilde]

Etter å ha lest denne tråden blir jeg sjokkert over at voksne mennesker kan tillate seg å ikke bare føle så negativt overfor barn, men attpåtil skrive at de føler slik.

Nei, enten får dere godta barn fra tidligere forhold, eller så får dere holde dere langt unna! Barna har ikke bedt om å bli født og de fortjener langt bedre enn å bli brikker i et spill mellom voksne mennesker!

Og Camcar, med mindre du er en god skuespiller med evner langt over gjennomsnittet så merker din stesønn dine antipatier - du burde skamme deg!

[:-) anna]

Vi snakker om to forskjellige saker her ... jeg for min del reagerte på hennes beskrivelse av barnet som lite tiltalende' date= overvektig og ekkel. DET utsagnet kan rett og slett ikke bortforklares ...

Men det var jo ikke det hun sa!! Ordene hun bruke var at:

"Han er ikke spesielt tiltalende, litt overvektig, klossete og lat. "

Og det er et ganske mye svakere utsagn enn det du siterer!

Det er ikke alle barn som fra naturens side er like sjarmerende og hyggelige. De som er det får mye gratis. Med at "han ikke er spesielt tiltalende" kan hun faktisk ha ment at han ikke var av den typen. Altså at han ikke er den typen barn som alle synes er lett å like.

Ingenting om ekkel. Det kom derimot i denne setningen lengre nede:

"Problemet er at jeg etterhvert har begynt å ekle meg over ham. Han spiser for mye, griser når han spiser, griser på toalettet, sitter helst bare og spiller X-box og skryter hele tiden."

Hun sier altså ikke at hun synes han som person er ekkel. Men at hun ekler seg over oppførselen hans. (Altså bl.a at han tisser utover på do og at han griser når han spiser.)

Det er det forskjell på: - man kan gjøre dumme ting, uten å være dum.

Jeg synes det er flere som overreagerer her. Når noen skriver inn på KG og ber om råd, så synes jeg faktisk det er ganske dårlig gjort å spikre de til veggen med kommentarer om at man burde skamme seg over å ha slike følelser o.s.v. Det er faktisk enormt lite konstruktivt!!!!

Faktisk så vet vi at hun prøver å gjøre noe med følelsene sine for gutten. OG problemene hun har i forholdet til guttens far.

For det er faktisk det hun skriver og ber om råd om.

[Gjest Anonymous]

Om man har slike tanker om et barn, så tror jeg virkelig det vil prege hverdagen til denne fam.

Hun skriver at hun har problemer i forholdet og det har hun til de grader.

For meg virker det som om det er MYE hennes samboer ikke vil og det skaper problemer for henne og gutten.

Tør påstå at hadde denne fam fungert uten alle de problemer som hun beskriver så fikk hun en "knagg" mindre å henge sin utillfredshet på.

I dette tilfellet så vil jeg tro mye går utover denne gutten.

Nei, det er ikke lett å være steforelder. Ikke for noen. Det er barn det er snakk om og mange burde tenke seg om før de tok den rollen.De aller færreste tenker over at det skal vare livet ut. Det kommer barnebarn, svigerbarn og det vil alltid være hjemmet deres.

vet om flere voksne barn som oppsøker far/mor med steforelder sjelden. De føler seg ikke velkommen. Barnebarn blir også rammet av dette.

Har selv en venninde som var i 20 årene og fikk stebarn i 10 årsalderen. Hun sytes det ikke var greit med besøkshelgene og gledet seg til den var over. Jeg unnskyldte henne med at hun ikke hadde varn selv.

Da hun fikk et barn selv ble besøksrommet til barna fjernet for det skulle det nye barnet ha. Så da ble det slutt på overnatting.

Så kjøpte de hus og det kunne ikke falle henne inn og ordne rom til disse to barna som nå var noe eldre. De bodde jo i samme by....

I dag er disse barna sjelden på besøk. Ikke en gang har de tatt de med på ferie, ikke invitert til jul osv....Det er ikke noe enestående tilfelle...

Jeg har også en venninde som er stikk motsatt. Hun sitter nå og syr bunad til konfirmasjonen til stedatter. Hun skal ikke ha noe forskjell på ungene der i gården. Stebarna bor til henne.

Der er barna en selvfølge. Der er det ikke snakk om at nå skal vi ha ferie så nå skal du være hos mor. Foreldre setter ikke bort barna i ferier bare forde om man er steforelder.

Felles for de begge eks. og meg er at en må jobbe for å få en fam til å fungere. Steforeldre er vel den som må jobbe mest.

Mine eks er at alle barna er helt normale velfungerend barn. Noen tykke, noen tynne. Noen var grisete osv..

I alle fam kommer ikke lykken av seg selv. Når det begynner å gå utover barna da er det på tide å gjøre noe med forholdet.

Tror det er lettere for menn å gå inn i sterollen enn for kvinner.

[Gjest Esther]

Anna - jeg synes uttalelser som dette er graverende:

Problemet er at jeg etterhvert har begynt å ekle meg over ham

At du synes det er helt greit - versågod - jeg synes det er trist lesing og jeg setter bare mer og mer pris på min eksmann som tiltross for at han er (var) stefar for min sønn, alltid har behandlet ham som sin biologiske.

Anna - svar meg oppriktig: Hadde du syntes det var helt greit at dine barn skulle vokse opp sammen med en ste-forelder som har gjort seg slike meninger om han eller henne ?

[:-) anna]

Anna - jeg synes uttalelser som dette er graverende:  

At du synes det er helt greit - versågod - jeg synes det er trist lesing og jeg setter bare mer og mer pris på min eksmann som tiltross for at han er (var) stefar for min sønn, alltid har behandlet ham som sin biologiske.

Anna - svar meg oppriktig: Hadde du syntes det var helt greit at dine barn skulle vokse opp sammen med en ste-forelder som har gjort seg slike meninger om han eller henne ?

Neida Esther, jeg sier ikke at jeg synes det er OK å ekle seg over et barn. Men jeg skjønner at det KAN skje i frustrasjon over et barn som har helt andre grenser og oppdragelse enn hva man selv ville sørget for at et barn hadde. I dette tilfelle er det snakk om et barn som tydelig har spesielle problemer (tics for eksempel) Og det er snakk om en stemamma som har prøvd å hjelpe, men blitt avvist av både far og mor. Jeg skjønner frustrasjonen over at man ofte "ikke har noe med å legge seg opp i oppdragelsen til barnet." SELV om barnet for eksempel ikke har fått lære helt normal folkeskikk og hygiene. Og selv om barnet helt tydelig trenger hjelp med ting, men ikke får den hjelpen.

Og nei, Esther: Jeg hadde naturligvis ikke syntes noe om at noen eklet seg over barnet mitt. Og det er jo på et vis derfor man gjør det man kan for å lære barn hva man gjør i hvilke situasjoner. - for at de skal fungere på en slik måte sammen med andre at de ikke blir reagert negativt på.

Jeg synes også forferdelig synd på denne gutten. Men ikke fordi han har den stemoren han har. Hun virker som om hun stiller opp for ham. At hun klager sin nød her inne synes jeg faktisk er bra. For da vet hun at dette ikke er noe hun har rett til å ta ut på gutten. Hun har aldri sagt at dette er følelser hun er stolt over å ha. Og hun har aldri sagt at det er guttens feil.

Jeg synes mer synd på ham for de foreldrene han synes å ha. Det virker ikke som om de gir ham den hjelpen han trenger for å fungere godt.

[Gjest Esther]

Ok - da er vi nesten enige, Anna :-)

[:-) anna]

:-) (liker igrunn best å være enig)

[camcar]

Jeg reagerer på måten du omtaler et barn på. Med de tanker du har om han så gir du vel deg selv en sperre på og like gutten.

Du har vel kansje overført noe av problemet over til den gutten, men du har da problemer i ditt forhold.

Ser han ikke vil ha barn med deg, abort, husarbeid.

Det må være vondt for gutten og ha en reservemor som deg. Er det noe barn merker så er det slike ting.

Håper dere gjør noe for å få forhold til å fungere før det ødelegger for gutten.

Tenk deg dine barn får samme opplevelsen av stefar som du gir gutten. Du hadde vel flyttet?

Jeg tror du trekker en del raske slutninger her. Som nevnt over var dette et forum for å pøse ut litt frustrasjon på en irrasjonell måte. Har heller ikke noe problem med å se at det kan virke provoserende. På tross av mine frustrasjoner, er jeg svært bevisst på mitt forhold til denne gutten.

Vi har et godt forhold, han kommer oftere til meg med problemer eller andre ting enn til sin egen far. Hvis han skal ringe for å gi beskjeder overrasker han meg stadig med å ringe meg før han ringer sin far.

Jeg behandler ham på ingen måte annerledes enn jeg behandler mine egne barn, det er mulig jeg er litt mer ettergivende når det gjelder denne gutten pga dårlig samvittighet fordi jeg føler som jeg gjør.

Tror overhode ikke du skal synes synd på ham Samboeren min stiller ikke opp på samme måte for mine barn, det er noe som er problematisk ved vårt forhold. Det er vel en av grunnene til at jeg anstrenger meg ekstra for å ikke gjøre forskjell mellom barna. Kanskje er noen av følelsene mine relatert til mitt forhold til min samboer, som ikke er bra for tiden.

Vi får se hva familierådgiving kan gjøre. Jeg håper på et positivt utfall. Og jeg jobber stadig med meg selv både i samboerskapet og i forhold til min stesønn.

[camcar]

Det finnes uansett ingen unnskyldning for å kalle et barn lite tiltalende' date=' overvektig og ekkel ... Hadde det noensinne kommet meg for øret at noen hadde beskrevet mine barn slik så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort - de hadde ihvertfall aldri fått tatt del i deres liv mer ...[/quote']

Det er vel noe av grunnen til at jeg velger et anonymt forum kanskje?

Det _er_ et tabubelagt emne. Og noen gansger er det kanskje deilig å få skrevet det ned, uten at det betyr at det er det man lever etter???

[camcar]

Etter å ha lest denne tråden blir jeg sjokkert over at voksne mennesker kan tillate seg å ikke bare føle så negativt overfor barn' date=' men attpåtil skrive at de føler slik.[/quote']

Har du aldri negative følelser om andre i visse situasjoner? Følelser som du kanskje er redd å vedkjenne deg selv, og som også kan være kontekst-avhengig? Hvis du leser nøye mitt første innlegg på denne tråden vil du kanskje forstå at de følelsene jeg har er noe jeg har vanskelig for å vedkjenne meg selv, og at jeg overhode ikke lar disse følelsene få fritt spillerom i det virkelige liv. Det var her snakk om en irrasjonell utblåsning.