Jeg har det så vondt.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det vanskelig i 8 år nå. Jeg har blitt mobbet, og sliter. Selvtilliten, selvbildet. De tmeste er ødelagt.

Jeg vil så gjerne fortelle min fastlege om hvordan jeg har det. Jeg vet at jeg trenger hjelp, men synes det er så vanskelig. Jeg vet jeg vil begynne å gråte når jeg forteller han det.. Det er ikke til å unngå. Men jeg synes det er litt småkleint å gråte foran han, fordi jeg.. Jeg vet ikke.

Jeg er på kanten av stupet, men klarer ikke å ta det siste steget alene. Kan noen hjelpe meg? Noen som har råd å komme med? For hittil har det bare vært en tanke å få hjelp, men jeg vet at jeg må. Jeg er så nær, men likevel så fjern.

Anonymous poster hash: 0ff2d...6e8

[Cessa74]

Uff dette hørtes ikke bra ut.. Selvsagt må du oppsøke hjelp - og mange HAR klart å komme ut av slike destruktive tanker. Klart du har mye verdifullt i deg, men før andre kan se deg og like deg må du like deg selv! Hvis det er så vanskelig å ta dette opp ansikt til ansikt med fastlegen kan du jo evnt skrive brev til han hvor du ber om hjelp? Evnt ringe støttetelefon - feks for psykisk helse - der er du anonym og får snakke med svørt flinke og fine mennesker med taushetsplik;

http://www.psykiskhelse.no/index.asp?id=27269

Følg linken!

Ønsker deg alt godt, varm klem fra meg

Endret 29. juli 2013 av Cessa74

[Gjest sweetsugar]

Jeg har det også ganske vanskelig for tiden, og sliter selv med å ta kontakt med legen angående dette.. Det eneste jeg har av råd er å stå på, ikke gi opp uansett hvor langt nede du føler deg, snakk med noen nære du vet du kan snakke med når det er som værst, og ta ett steg av gangen. Du kan jo kansje bare ringe legen din (om man har mulighet?) og fortelle det,så han vet i det første steget at du sliter, så kansje han kan hjelpe deg å komme og gi deg ett lite spark bak?

[AnonymBruker]

Hallo

Takk for råd og lenke.

Huff, så leit at du også sliter, sweetsugar. Er det noe av det samme, eller noe annet?

Men hvordan skal jeg sende et brev? Kan jo ikke sende det på privat adresse, og nr hans finner jeg ikke.

Det eneste som er bra med meg, er at jeg ikke gir opp. Jeg har en tro på at jeg kan klare dette, men det vil ta tid... Jeg har egentlig ingen å snakke med om dette - ingen jeg ønsker å snakke med det om.. Vil helst ikke det. Og det er grunnen.. Jeg har holdt dette inne så lenge, at jeg vet ikke hva jeg vil gjøre når jeg forteller det..

Anonymous poster hash: 0ff2d...6e8

[AnonymBruker]

Ta med brevet til en time hos fastlegen og be om henvisning til psykolog. Mye enklere å ordlegge seg i et brev enn når man sitter der foran personen. Har du noen som kan være med deg til fastlegen ( hvis du ønsker)?

Anonymous poster hash: acacd...f5a

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et lite brev.. Men synes det er så tøft og sitte der mens han leser det. Huff. Går det ikke an å sende det til han, uten å måtte avtale en legetime først?

Jeg har desv ingen jeg kunne tenke meg å ta med.. Desv.

Anonymous poster hash: 0ff2d...6e8

[AnonymBruker]

Du kan levere det i luken på legekontoret og si at det kun er til fastlegen og at han må øese det før timen din.

Anonymous poster hash: 292b1...c5a

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et lite brev.. Men synes det er så tøft og sitte der mens han leser det. Huff. Går det ikke an å sende det til han, uten å måtte avtale en legetime først?

Jeg har desv ingen jeg kunne tenke meg å ta med.. Desv.

Anonymous poster hash: 0ff2d...6e8

Du kan be om å få levere brevet til han og deretter gå ut på venterommet. Be han kalle deg inn igjen etter han har lest brevet.

Anonymous poster hash: acacd...f5a

[Cessa74]

Du kan fint levere brevet på legekontoret med legens navn. Da må du beskrive hvorfor dette er vanskelig for deg å ta opp med legen. Hvis det i utgangspunktet er for tøft for deg å se legen etter at brevet er lest, kan du skrive at du ønsker svar fra han vie telefon feks?

[Gjest Angst]

Jeg har hatt det vanskelig i 8 år nå. Jeg har blitt mobbet, og sliter. Selvtilliten, selvbildet. De tmeste er ødelagt.

Jeg vil så gjerne fortelle min fastlege om hvordan jeg har det. Jeg vet at jeg trenger hjelp, men synes det er så vanskelig. Jeg vet jeg vil begynne å gråte når jeg forteller han det.. Det er ikke til å unngå. Men jeg synes det er litt småkleint å gråte foran han, fordi jeg.. Jeg vet ikke.

Jeg er på kanten av stupet, men klarer ikke å ta det siste steget alene. Kan noen hjelpe meg? Noen som har råd å komme med? For hittil har det bare vært en tanke å få hjelp, men jeg vet at jeg må. Jeg er så nær, men likevel så fjern.

Anonymous poster hash: 0ff2d...6e8

Jeg har det sånn som deg, og av samme erfaring med mobbing. Har gått så lenge med angst og indre uro at immunforsvaret mitt er ødelagt så jeg er fysisk syk hele tiden Prat med noen før det er "for sent", samtidig som en psykolog bare er et hjelpemiddel, du må jobbe godt med deg selv også. Vær din beste støttespiller (lettere sagt enn gjort, jeg vet) men når det gjelder legen så tenk at du skal gjøre dette for deg selv, du har hatt det vondt og er blitt behandlet dårlig, så det minste du fortjener er å få hjelp. Du fortjener et godt liv, så kort og skjørt livet er burde det ikke leves i smerte. Og btw, legen ser vel slike gråtetilfeller hver dag og kommer ikke til å tenke mer på det etter du er forlatt rommet

Har ikke lest alt over her, men du vet at når det er privat psykolog så trenger du ikke vente for time, eller gå gjennom legen?

[Rumle]

Kanskje du kan sende det direkte til legekontoret, hvis du ikke vil prate med de i resepsjonen om det? Bare adresser det til legen din. Det vil nok bli åpnet av legesekretæren, som sikkert går igjennom post, men de har jo også taushetsplikt og er nok vant til å å gå igjennom mye sensetiv informasjon.

Et annet alternativ er å levere det når du går fra timen, og bare si at du har noe du ikke klarer å ta opp ansikt til ansikt, men at du har skrevet det ned, så han kan lese det til neste time, og at du da gjerne vil snakke om det?

Håper du finner en løsning på dette, Ts - forstår godt at det ikke er lett

[Gjest sweetsugar]

Hallo

Takk for råd og lenke.

Huff, så leit at du også sliter, sweetsugar. Er det noe av det samme, eller noe annet?

Men hvordan skal jeg sende et brev? Kan jo ikke sende det på privat adresse, og nr hans finner jeg ikke.

Det eneste som er bra med meg, er at jeg ikke gir opp. Jeg har en tro på at jeg kan klare dette, men det vil ta tid... Jeg har egentlig ingen å snakke med om dette - ingen jeg ønsker å snakke med det om.. Vil helst ikke det. Og det er grunnen.. Jeg har holdt dette inne så lenge, at jeg vet ikke hva jeg vil gjøre når jeg forteller det..

Anonymous poster hash: 0ff2d...6e8

Det er ganske mye av det samme. Selvbildet, selvtillit, blitt mobbet, en god del angst osv.

Det er bra at du ikke gir opp. Skjønner at du føler du ikke har noen å snakke med, og at du ikke ønsker det heller, men noen ganger hjelper det å bare få det ut. Når noen vet at du har det vondt, og prøver å hjelpe, så hjelper det oftest en god del, så vet du at du ikke er alene om det.. Jeg var/er som deg, har holdt det inne lenge, og holder det enda inne. Jeg kan bare fortelle at det bygger opp ett enormt sinne, du blir/er (kan bli) irritabel og sint og lei deg for den minste ting, noe som er veldig slitsomt. Hadde ett konstant sinne i over ett år pga jeg sleit så mye, og jeg har aldri vært så psykisk sliten som jeg var på den tiden. Anbefaler deg av hele mitt hjerte å bare ta kontakt med legen å skaffe hjelp! Du har jo troen på deg selv, du har tro på at du greier å komme deg ut av det, og det eneste du trenger å gjøre er å be om hjelp.

Nå er det ikke det at dette skal handle om meg, men jeg hadde en 5 minutters samtale med saksbehandler i kriminalomsorgen der jeg fortalte at jeg hadde angst for det og det, og det var bare det at jeg informerte om at jeg hadde det, snakket ikke om det eller noe, jeg bare gjore sånn at saksbehandler fikk vite om det, og etter det minsket angsten min rundt 50%. SÅ enkelt kan det være, så ønsker deg massemasse lykke til, for dette skal du klare!