2 år siden terrorangrepene

[Anglofil]

Ja, jeg vet noen er lei av å bli minnet på, eventuelt at det dras opp. Men meningen med denne tråden er ikke å diskutere terrorangrepene som sådan, men heller ha en "støttetråd" for de av oss som kanskje kunne trenge det i dag. Kanskje er det noen som trenger å skrive sine tanker? Kanskje man bare vil gi eller få en klem? Det er lov å også føle glede, f.eks over at man klart å komme videre.

Jeg personlig merker det er en vond dag. Og det er litt rart, for det er tyngre i dag enn det var for ett år siden. Jeg aner ikke hvorfor, men det har kanskje noe med at det går mer og mer opp for meg (selv om det nå er hele to år siden) at mine venner ikke vil komme tilbake.

Dere som har stått nært det, eller følt det nært (man trenger selvsagt ikke å ha venner/familie osv som ble rammet selv for å føle det nært, her er alle velkomne), hvordan går det med dere?

Jeg gråt en liten skvett da klokken bikket tolv. Det virker kanskje litt tåpelig, men selv om jeg i dag stort sett lever i beste velgående i det daglige er det vondt. Sorgen er veldig sterk, noe jeg faktisk ikke hadde trodd på forhånd. Det er også litt "sårt" å sitte i utlandet og ikke kunne være nærme de jeg er glade i (unntaket er mannen selvsagt).

Mvh Yvonne

[up!]

Jeg var heldig og mistet ingen av mine nære, vil bare dele gode tanker og medfølelse med dere som ikke var like heldige. Jeg synes ikke det er noe rart at du blir overrasket av sorgen. Tapet er ugjenkallelig. Med all oppmerksomheten som fulgte, og som følger rundt alle tragedier, finnes det et samhold og en støtte som gjør at sorgen er lettere å bære. Når verden går videre, blir det vanskeligere. Tapet er der fortsatt. Savnet. Alt det vonde. Men ikke oppmerksomheten. Man strir mer i det stille. Alene.

Så alle mine gode klemmer til dere som mistet deres nære og kjære for to år siden på denne dagen, i dag

[Gjest Teta]

[Anglofil]

Jeg var heldig og mistet ingen av mine nære, vil bare dele gode tanker og medfølelse med dere som ikke var like heldige. Jeg synes ikke det er noe rart at du blir overrasket av sorgen. Tapet er ugjenkallelig. Med all oppmerksomheten som fulgte, og som følger rundt alle tragedier, finnes det et samhold og en støtte som gjør at sorgen er lettere å bære. Når verden går videre, blir det vanskeligere. Tapet er der fortsatt. Savnet. Alt det vonde. Men ikke oppmerksomheten. Man strir mer i det stille. Alene.

Så alle mine gode klemmer til dere som mistet deres nære og kjære for to år siden på denne dagen, i dag

Ja, jeg tror du har veldig rett i det. Jeg tror at sorgen ikke satt så sterkt i meg i fjor fordi jeg følte vel mer til dette samholdet du beskriver i fjor, enn i år. Sorgen har gått fra å være ganske kollektiv til å være mye mer privat. Det skal jeg innrømme er vanskelig, for gjør meg litt ensom, merker jeg. Og mannen opplevde det ikke på samme måte som meg, og når denne kollektive "greia" har falt mer og mer bort står man der litt for seg selv. Man vet ikke helt hva man skal ta seg til, akkurat på denne dagen. Jeg får dagen som den kommer, men det er merkelig å på en side være glad og ha det fint, og samtidig føle denne gjennomtrengende sorgen som bare ligger der. Merkelig, samtidig er det kanskje litt godt også, det gjør meg til et menneske også.

Så godt med klemmer!

Mvh Yvonne

[Gjest avocadoen]

For min del var det mye tyngre i fjor, men føler med alle som har en tung dag i år også!

Endret 21. juli 2013 av avocadoen

[AnonymBruker]

Mistet en gammel klassekamerat på Utøya. Vi pratet sjeldent, men vi gikk jo i klasse sammen i flere år.

Det er rart og tenke på at han er borte. Han som var så blid, omgjengelig og oppegående. Det er fælt å se hvordan familien har det, for de har det veldig veldig vondt. Tenker ekstra mye på dem i dag.

Anonymous poster hash: 3263f...f20

[AnonymBruker]

Ingen av mine nærmeste døde den dagen, men det er et par jeg har "kjent"/stiftet bekjentskap med som aldri kom tilbake. Og jeg har et par venner som mistet søsken, kjæreste og venner. For min del kjenner jeg at det er en litt tung dag, jeg er litt lei meg faktisk. Det gikk veldig innpå meg (noe som overrasket meg veldig) da dette skjedde, og det er fremdeles ubegripelig på mange punkt.

Jeg har tenkt å legge ned en rose i sentrum, og ta en tenkepause over det som har skjedd, venner som er påvirket direkte og indirekte og minnes hvorfor jeg fremdeles står sterkt for demokrati. Jeg tror nok jeg vil prøve å la dagen gå som normalt. Livet går videre, på alle måter, sorgen må man prøve å håndtere best man kan

Anonymous poster hash: 67b72...ceb

[up!]

Ja, jeg tror du har veldig rett i det. Jeg tror at sorgen ikke satt så sterkt i meg i fjor fordi jeg følte vel mer til dette samholdet du beskriver i fjor, enn i år. Sorgen har gått fra å være ganske kollektiv til å være mye mer privat. Det skal jeg innrømme er vanskelig, for gjør meg litt ensom, merker jeg. Og mannen opplevde det ikke på samme måte som meg, og når denne kollektive "greia" har falt mer og mer bort står man der litt for seg selv. Man vet ikke helt hva man skal ta seg til, akkurat på denne dagen. Jeg får dagen som den kommer, men det er merkelig å på en side være glad og ha det fint, og samtidig føle denne gjennomtrengende sorgen som bare ligger der. Merkelig, samtidig er det kanskje litt godt også, det gjør meg til et menneske også.

Så godt med klemmer!

Mvh Yvonne

Jeg tror i hvertfall du ikke skal ha så høye forventninger til deg selv i dag Bare la dagen være akkurat det den blir, og snakk med de du føler du kan snakke med. Er det som er så vanskelig når man går gjennom ting andre ikke har opplevd, man blir så alene. Og selv om folk forstår at det er vanskelig, så savner man å kunne dele erfaringer med noen som bare forstår. Fordi de vet. Kondolerer så mye med tapet av vennene dine. Det var en grusom, grusom dag. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må ha føltes å fått vite at brutaliteten stjal noen av ens egne. Kjempelei meg for deg og dere alle

[Anglofil]

Så fint dere vil dele uavhengig av hvordan man føler rundt dagen. Det er noe jeg ihvertfall setter pris på.

Mvh Yvonne

[Gjest Reza08]

Føler med alle som har hatt en vond dag i dag. Forstår godt at en del fortsatt sliter med vonde opplevelser etter denne dagen for nøyaktig to år siden.

[AnonymBruker]

Det første året er som regel preget av sjokkfase... det andre året av en viss oppfattelse og forståelse, det tredje året er vissheten...

Sorgfaser. Det er vanskelig, men ingen kan helt forstå og fatte alt som skjer og som har skjedd, Det angår ikke bare utøya og den saken, men også vår egen historie.

Det er for ufattelig.

Anonymous poster hash: 15133...5fb

[Gjest Belle Gunnes]

Jeg var så nære på å være på feil sted til feil tid sammen med gode venner. Det var bare noen små bagateller, som gjorde at vi alle var godt beskyttet men dog alt for nære allikevel. Det satte ting i perspektiv. Livet er fult av tilfeldigheter og små marginer, og oppi alt det fæle, så lærer man seg å sette mer pris på det man har.

Jeg tenker mye på de som var alt for nære og de som ikke er mer. Mine tanker går til de

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt rart å bruke heiagjengsmiley bak navnet i sånne tråder.

Anonymous poster hash: 1d657...902

[Anglofil]

Jeg synes det er litt rart å bruke heiagjengsmiley bak navnet i sånne tråder.

Anonymous poster hash: 1d657...902

Jeg kan godt skjønne at det kan virke både malplassert, og til og med støtende, hvis man ser denne smilyen i en separat sammenheng fra Mvh Yvonne. Det er jeg fullstendig klar over. Og jeg vet det at noen har følt seg støtt av dette i andre 22.juli-tråder. Derfor har jeg enten valgt å ta den vekk, eventuelt ikke diskutere i trådene i det hele tatt. Andre har også vært i kontakt med meg angående dette, og fordi jeg ikke ønsker å støte noen så har jeg derfor heller ikke brukt den i respekt for de det måtte gjelde.

Men jeg vil gjerne forklare min posisjon: denne smilyen har vært en del av Yvonne som bruker her på KG siden starten. Det har i grunn blitt min signatur, et varemerke hvis man vil, men også en måte å vise en slags vennlighet på. Den beskriver litt hvem jeg er, jeg prøver så godt jeg kan å være høflig og blid mot andre. Den er rett og slett en del av meg som person og bruker.

Grunnen til at jeg ikke valgte å fjerne smilyen eller signaturen som sådan i denne tråden er fordi jeg lovte meg selv én ting etter 22.juli: ABB skal ikke få lov til å vinne over meg. ABB skal ikke få lov til å styre meg i negativ retning, jeg vil ha normalitet og glede i hverdagen. Det er slik jeg tenker. Og det å fjerne den smilyen er slik jeg ser det, i denne tråden, helt uaktuelt. For da har jeg latt ABB få styre meg og endre meg i negativ retning.

Det kan virke merkelig, og uforståelig, men det har en stor symbolverdi for meg. Jeg ser ikke på smilyen, når jeg bruker den i denne tråden, som at jeg håner mine venner som ble drept. Jeg ser på det som en hyllest, at man kommer seg videre, til tross for alt jævelskapen og ondskapen. Slik jeg er helt sikker på at mine venner hadde håpet jeg skulle gjøre.

Så i denne tråden vil heiajenta bli værende, av de grunner jeg nevner over. Og jeg mener at denne tråden skal ha rom for det. Men jeg velger å generelt holde meg unna andre 22.juli-tråder. Litt fordi jeg ikke helt orker å diskutere det som skjedde, og fordi jeg ikke vil fjerne en smiley som for meg har høy symbolverdi. Og jeg ser ingen grunn til å kverulere eller krangle om bruken, så det er heller bedre at jeg i respekt holder meg borte. Og det er helt greit for meg, jeg har stor forståelse for at andre ser det svært annerledes enn meg.

Jeg beklager dermed hvis noen føler seg støtt, så håper jeg at det er rom for meg i denne tråden, det er et valg jeg har tenkt mye på. Jeg håper at dette er en tråd for sorg, men også for glede.

Mvh Yvonne

Endret 23. juli 2013 av Yvonne

[AnonymBruker]

Buhu, noen opplevde tap og det er trist. Men hvorfor skal dere lage så stort nummer ut av det??? Sørg for deg selv, eventuelt psykolog.

Sørger folk så massivt over Sigrid? Tenk hva den jenten gikk igjennom.

Vel, 22, juli folk, Get over it. Ikke prøv å lag en massiv tragisk sak ut av dette.

Jeg gir faen, sørger i stillhet over min bestefar som er død. Drar ikke hele Norge med i sorgen. Og bullshit med ; vi er sammen i tapet. Eh nei... Færreste i Norge mistet noen den dagen.

Anonymous poster hash: e2d9f...8c4

[AnonymBruker]

Buhu, noen opplevde tap og det er trist. Men hvorfor skal dere lage så stort nummer ut av det??? Sørg for deg selv, eventuelt psykolog.

Sørger folk så massivt over Sigrid? Tenk hva den jenten gikk igjennom.

Vel, 22, juli folk, Get over it. Ikke prøv å lag en massiv tragisk sak ut av dette.

Jeg gir faen, sørger i stillhet over min bestefar som er død. Drar ikke hele Norge med i sorgen. Og bullshit med ; vi er sammen i tapet. Eh nei... Færreste i Norge mistet noen den dagen.

Anonymous poster hash: e2d9f...8c4

Wow, så tragisk du er. Selvfølgelig er mange berørt av denne hendelsen, mange kjenner noen som ble drept eller som var der. Norge er et lite land, og det er ikke rart at det preger enkelte. Yvonne har vært veldig åpen om sin reaksjon og bakgrunn i forbindelse med 22. juli, noe jeg synes det står respekt av.

"ikke prøv å lage en massiv sak ut av dette"? Newsflash: Det er en massiv sak, det har fått store følger for mange mennesker, og det er mange som fortsatt er preget på ulike måter. Dette må det være rom for. 22. juli er og vil forbli historisk i Norge, du later som det bare er en liten fillesak.

Jeg er mye mer lei av dere som skal poengtere hvor lite dere bryr dere om 22. juli, og hvor galt det er at noen synes dette er vanskelig og leit.

Anonymous poster hash: 61e44...c4b

[Anglofil]

Buhu, noen opplevde tap og det er trist. Men hvorfor skal dere lage så stort nummer ut av det??? Sørg for deg selv, eventuelt psykolog.

Sørger folk så massivt over Sigrid? Tenk hva den jenten gikk igjennom.

Vel, 22, juli folk, Get over it. Ikke prøv å lag en massiv tragisk sak ut av dette.

Jeg gir faen, sørger i stillhet over min bestefar som er død. Drar ikke hele Norge med i sorgen. Og bullshit med ; vi er sammen i tapet. Eh nei... Færreste i Norge mistet noen den dagen.

Anonymous poster hash: e2d9f...8c4

Jeg er ikke en av dem som "lager et stort nummer ut av det". Personlig har jeg vært åpen om hva jeg har opplevd, men det er faktisk ytterst sjelden jeg egentlig ytrer meg om 22.juli, litt fordi det fremdeles er vanskelig for meg personlig, jeg orker ikke å dra opp igjen det som har vært og fremdeles er vondt for mitt vedkommende, og fordi jeg også ønsker at man skal komme seg tilbake til normaliteten.

Og det er lov å være lei omtale rundt 22.juli. Det respekterer jeg fullt ut, like mye som jeg respekterer at mange bærer med seg en dyp sorg. Derimot er dette en tråd for oss som trenger støtte, som også vil dele gleder. Ønsker du å diskutere de ting du tar opp foreslår jeg at du tar dem i egen tråd, for dette er rett og slett ikke tråden å gjøre det i.

Nei, det er ikke bare å komme over det. Ja, jeg lever et godt og fullverdig liv i det daglige, men jeg kommer nok aldri til å glemme, og sorgen vil nok alltid være der på et eller annet vis. Det er min sorg, og den har du ingen rett til å diktere. Og forøvrig er det ingen som sier at andres liv er mindre verdt, eller at vi skal sørge mindre over andre mennesker enn de som ble rammet av 22.juli. Men denne tråden handler om 22.juli. Og jo, for mange føltes den nok ganske gjemmomgripende. Kanskje ikke bare pga dødsfallene i seg selv, men også fordi det føltes som et angrep på Norge, på demokrati. For meg er ikke 22.juli bare den dagen mine venner ble drept, men også en dag som var skremmende for meg rent personlig fordi én mann klarte å gjøre ufattelig mye skade. Det minner meg på hvor sårbare vi kan være.

Så igjen: vi som har skrevet trenger kanskje denne tråden, og jeg synes vi skal få lov til det.

Mvh Yvonne

Endret 24. juli 2013 av Yvonne