De nærmeste og min helse

[vanskapning]

Begynner akkurat å komme meg igjen etter en kort dag på jobb med masse svimmelhet, holdt på å besvimt flere ganger, vært helt skjelven og utmattet... Og det slår meg at det skremmer meg litt at de nærmeste ikke er særlig interessert i min helse.

Helt siden sykdom i 8./9. klasse har jeg vært sliten og ikke orket alt som alle andre orket. Mamma så meg gå fra å være en aktiv og livlig jente som var sosial eller ønsket å være sosial hver dag etter skolen, til en jente som såvidt kom seg på skolen og som lå på gulvet, sofaen eller senga etter skolen og kanskje traff venner en gang i uka. Slik var jeg ganske lenge før det bedret seg noe, men fortsatt var jeg helt utslitt og orket veldig lite av det jeg ville. Jeg gjorde det helt greit på skolen, men da var det heller ikke igjen mye energi til venner og fritidsaktiviteter.. Mamma er en veldig bra mor ellers, men jeg skjønner ikke hvorfor dette ikke var noe hun tok tak i da hun selv har sagt at hun merket det godt. Jeg var jo hos legen flere ganger men fikk bare høre at "det går nok over".

Vel, det har ikke gått over. Noe bedring er det fortsatt, men energien er fortsatt minimal. Etter en grundig utredning har de endelig kommet fram til hva det sannsynligvis er. Og hverken mor eller kjæresten min er interessert i sykdommen... Mor har spurt litt, men kjæresten virker nærmest likegyldig. Han er en fantastisk mann på alle mulige måter, men jeg blir litt bekymret over dette...

Vi har vært sammen et år, og vi ser jo for oss en framtid sammen. Hadde noe påvirket livskvaliteten hans så mye som det gjør med meg så ville jeg ha visst alt mulig om det, men han er mer av typen "det går nok over" og "du bør trene mer". Jeg går turer hver dag, og selv om det ikke er mye så har jeg erfart at mer "voldsom" trening gjør meg enda mer utmattet. Det er flere ganger jeg har holdt på å besvimt når jeg er med han (det svartner for øynene, sjangler, må holde meg fast i noe og stå rolig/sette meg ned før det går over), og hans eneste reaksjon er "det var jo bare nesten".. Jeg skal få mer informasjon om sykdommen snart, og har fått en bunke med papirer der det står litt i grove trekk hva det handler om. Har hintet om dette og spurt rett ut om han vil se på, men han sier bare at jeg kan fortelle mer når jeg har vært der..

Må nevne at søster er veldig støttende og interessert i dette, så det hjelper jo. Men er det bare jeg som syns det er litt merkelig at mor og kjæreste ikke viser interesse? Blir mest bekymret for kjæresten egentlig, vi har det jo bra med "arbeidsfordelinger" og sånn nå som vi er nesten-samboere - men når/dersom vi skal ha barn og jeg fortsatt har så lite energi vil jo en veldig stor del av ansvaret ligge på han... Og han snakker ofte om at han gleder seg til vi skal ha barn og det er tydelig at han vil ha en framtid med meg, så jeg skjønner bare ikke hvorfor han ikke er interessert i dette... Har forsøkt å spurt han men fikk ikke noe ordentlig svar. Har tenkt å ta det opp med han igjen men litt fint om dere kan komme med innspill, mulig jeg overreagerer helt her.

[AnonymBruker]

Vet hvordan det føles. Har hatt det akkurat slik i tenårene og sliter fremdeles, mange år etter. Tror de nærmeste ofte distanserer seg for å beskytte seg selv, at de ikke orker å ta det innover seg. Og når det er diffuse plager, eller f eks ME, depresjon e.l. (men ille for de som er rammet) er det mange som ikke forstår.

Håper i alle fall at legen tar deg alvorlig. Tok mange år før jeg ble tatt alvorlig, men de fant ut til slutt hva det var (og det var ingen bagatell, er varig ufør pga det).

Du kan jo prøve å snakke med moren din og kjøresten din? Fortelle akkurat det du skriver her, at du har det vanskelig, men føler du ikke blir helt forstått?

Anonymous poster hash: a24ec...d89

[AnonymBruker]

I grunnen så er det ingen av mine kjærester som har spurt om mine lidelser. Heller ikke hva jeg har jobbet med, er interessert i osv..

Mens jeg gjerne vil høre livshistorien deres. tror mange menn bare ER sånn

Anonymous poster hash: fa09e...dcc