Gå til innhold

sørger over tap av ektemann


susvil
 Del

Anbefalte innlegg

For tre år siden ble jeg enke da min mann begikk selvmord. Han etterlot seg tre barn og meg. Det har vært mange tunge stunder og harde tak, men vi har greid oss bra. Vi har funnet mye støtte i hverandre og har et godt nettverk av familie og venner.

Jeg har nå truffet en ny mann og vi har helt nylig fått ei lita tulle. Dette gjør godt for oss alle. De tre andre barna er henrykte og føler dette som en ny start.

Jeg merker imidlertid at dette kanskje gjør at jeg tenker mer tilbake på han jeg har mistet. Vet ikke om det er naturlig fordi vi nå har kommet inn i en ny epoke eller om jeg kanskje sammenlikner opplevelser.

Er det noen som har opplevd liknende eller har noe lurt å si?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Vampen

:hug:

Jeg har ikke opplevd det samme, men jeg har opplevd sorg, og jeg synes det høres veldig normalt ut. Dette er en stor livshendelse, og da tror jeg sorgen ofte kommer mer tilbake. I tillegg har du opplevd det å få barn med mannen du mistet. Altså vil situasjonen også by på en del minner og erfaringer, som du delte med ham. Da er det ikke rart at tankene om ham, det dere opplevde sammen, og tapet av ham, titter litt mer frem enn vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje nokså normalt som du sier. Godt å høre igrunn. Mange tanker kverner i hodet. Både gode og triste. Noen ganger føles alt litt urettferdig, men sånn er jo livet. Er jo veldig glad for at jeg har fått den lille snuppa, men savnet etter ektemannen er ganske tungt å bære til tider. Det blir litt todelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Vampen

Jeg skjønner hva du mener, og jeg synes du skal tillate deg å føle på begge deler. Det er "lov", i mangel på bedre uttrykk. Jeg tror sorg er en livslang prosess. Ikke sånn at man aktivt sørger hver eneste dag, hele livet. Men selv om man er ferdig med den første akutte sorgen, går videre og får et bra liv igjen, så bærer man med seg en liten del av det. Og noen ganger blusser det opp igjen, med tanker og følelser, før det blekner igjen.

Jeg tror mye av sorgen handler om alt som ikke ble. At den store opplevelsen du har nå, også minner deg på at han ikke er der. At ditt liv går videre, men at han ikke lenger er en del av det. Og det er en tøff følelse. Følelsen blir todelt, fordi det er to følelser ved siden av hverandre. Lykke og glede på en side, savn og følelsen av urettferdighet på den andre. Jeg tror det er viktig å akseptere begge. Det ER urettferdig at du mistet mannen din. Selvfølgelig savner man en partner som blir borte på den måten. Dere hadde tross alt et liv og 3 barn sammen. Samtidig har du en ny mann, og har akkurat fått ei lita jente. Familien din har det bra. Og det er jo fantastisk! Begge deler er like reelle og sanne. Gi deg selv lov til å føle på alt, og gi det litt tid. Jeg tipper det går seg til.

Og forresten, gratulerer med tulla!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk :-) så mye klokt å si. Det er jeg virkelig takknemlig for. Du har nok rett, ting går seg sikkert til etterhvert. Jeg prøver å tenke sånn, men innimellom føles det som sagt vanskelig. Så er det ikke minst den følelsen av at tre av barna mangler faren sin mens ho minste har sin. De er jo helt uskyldige og mitt hjerte verker når jeg begynner å tenke på det. Min nye mann gjør jo det som står i hans makt for å være en god reservefar, men jeg vet hva de har gått igjennom og det er kanskje den tanken som smerter mest. Så stor traume så tidlig i livet. Jeg kan på en måte godta at han valgte å forlate meg, men at han gjorde barna så vondt-det er tungt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok ha gjort det samme om det var meg, så tipper det er ganske vanlig.

Men så fint at du og dere har kommet dere videre. Gratulerer så masse med mann og datter! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Vampen

Mammahjertet og behovet for å verne barna sine er ikke noe man skal undervurdere. Det er en sterk kraft. Og jeg har ingen problemer med å forstå at et selvmord, og måten det har påvirket barna dine, er vanskelig å finne ut av. Du får dessverre ikke endret på det som har skjedd. Et av barna dine har sin far, tre av dem har dessverre ikke det. Det ER både tragisk og urettferdig, men vanskelig å gjøre noe med. Det var hans valg, ikke ditt. Det var han, av årsaker jeg ikke vet noe om, som ikke maktet mer. Det du kan gjøre noe med, er det du gjør allerede. Dere gjør det dere kan for å gi alle barna en god og trygg hverdag.

Jeg er egentlig ikke troende, men jeg fant en slags trøst i denne bønnen:

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,

The courage to change the things I can,

And wisdom to know the difference.

Om man er religiøs eller ikke spiller egentlig ingen rolle, visdommen i ordene er der likevel. Og ikke glem at barn er fantastisk robuste. De blir selvfølgelig påvirket av et slikt traume, men som du skrev i HI, de er henrykte over en ny lillesøster, en ny start og nytt liv. Nyt den følelsen nå, så finner dere ut av de tøffe dagene når de kommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...