Mafaldas excel-ark

[Gjest åffårno]

Jeg erklærer meg herved som typisk unnasluntrer i alle kjedelige sammenhenger

Eller; jeg er så lei av å alltid være den som tar ansvar at jeg bare etterhvert unnasluntrer på typisk "dugnaden". Dvs; sender mannen på alt som krever praktisk arbeid.

Jeg tar det igjen ved å være frivillig i alt annet, men da mer "krisesenteret i byen" enn "ordne blomsterbedet i borettslaget".

Men jeg kommer ikke til å nekte å bake ei kake eller ordne litt en 17.mai for noen unger.

Men jeg blir ikke Mafalda heller - det er nærmest umulig

Jeg er litt sånn som heller sitter i et eller annet politisk bydelsutvalg/styre i noe humanitært noe på kveldene enn å delta på dugnadene i nabolaget. Eller; jeg har faktisk sittet i styret i borettslaget. Men det blomsterbedet nekter jeg å nærme meg, altså.

Ikke kommer jeg til å delta på speiderturer heller - men det er mest fordi jeg faktisk ville sinket alle og enhver (igjen; sender mannen).

Poenget mitt her er egentlig; ja, det er idiotisk å aldri gidde å bake den kaka - men jeg tror det mange foreldre blir oppgitt over kanskje er mengden av unødvendige ting som absolutt skal organiseres. Type avslutning for avslutninga for avslutninga X 3, og det skal helst serveres tapas og være 7 møter i forkant.

Det er liksom et poeng i å se nytten av disse dugnadene - og droppe alt som faktisk bare er totalt unødvendig(les; hundre møter).

Det er ekstremt mange ineffektive mennesker der ute som ikke evner å organisere noe som helst, og det bare gidder jeg ikke delta i.

Jeg steiker gjerne de vaflene, men jeg gidder altså ikke ha 3 møter i forkant for å bestemme om vi skal ha 2 eller 3 vaffeljern, appelsinjuice eller husholdningssaft.

Jeg er for effektiv planlegging!

[Gjest pysepusen]

Godt å lese om flere som ikke gikk i Luciatoget, Ciara! Her satt han fint på en stol, holdt meg i hånda og "jeg ej jedd, mamma". Og man skal ikke kimse av det å være "jedd" altså

Jeg ble egentlig litt oppgitt av foreldrene i barnehagen, jeg. Selv om jeg sikkert hadde vært lik om han gikk. Samtlige så Luciatoget gjennom linsa på iPhonen/Samsungen

[Gjest Neferet]

Da var Nøtteknekkeren sett for aller første gang for meg, min venninne og hennes ekstatiske åtteåring! Og det jeg kanskje tenkte aller mest var hvorfor har jeg ikke gjort dette før...?? Det var jo superstas, og er absolutt en kandidat for neste års adventstid også! Og så disse bittesmå da... Jeg synes forsåvidt det er stas med de eldre og teknisk dyktige danserne, men de bittesmå er likevel i en klasse for seg selv altså!!!

[Mafalda]

Fy fader, tårene sitter løst hos mange etter at de får barn altså.

Årets største gråte-event må jo være lucia-toget. Tror 99% av mødrene var blanke i øynene. Bortsett fra meg, jeg stod nemlig i en mørk krok med treåringen og prøvde febrilsk å overbevise ham om at han måtte bli med å gå i toget. Stakkars skrotten var utrøstelig fordi barnehagen hadde ETT lys for lite, og dermed fikk ikke han. Og det lyset var sånn ca det eneste ved luciatoget han gledet seg til. Så da ble det fortvilte tårer og total motstand da toget skulle starte.

Registrerte en tråd på barneforumet der en mor hadde kommet tre minutter for sent og gått glipp av hele toget. Vel, hos oss var toget TRE KVARTER forsinket. Passet meg ekstremt dårlig. Jeg har jo hatt store problemer med å komme på jobb hver dag og heller ikke jobbet fulle dager, så da blir slike ekstraforsinkelser spikeren i kista. Så dermed måtte Tårnfrid være den første av foreldrene som forlot lussekattene.

Så da måtte fru Småbarnskjeks felle en tåre likevel, ikke på grunn av et rørende luciatog, men på grunn av følelsen av å være særdeles mislykket luciamor

Uff, jeg kjenner den følelsen jeg også. Nå gikk Luciatoget utmerket her, selv om vi hadde glemt lyset som HK-jenta sto med i hånda rett før vi skulle dra, men det er jo nok av andre sammenhenger der man kommer til kort og føler at alt gikk ad undas. Nå var jo verken lys eller forsinkelse din feil, men så lenge barna er så små at de ikke forstår den siden av saken hjelper det ikke stort, man burde liksom være Supermamma som fikser alt allikevel... Men: det går alltid et tog. I hvert fall til neste år!

Men altså- tre kvarter for sent?

Da hadde jeg blitt ganske sinna, rett og slett. Og jeg er ikke typen til å klage på barnehagen i hytt og pine, men det går ikke an å være så omtrentlig med tidspunktene når foreldre tross alt skal på jobb. Det må jo være flere enn deg som syntes at dette var dårlig?

Ikke overraskende at gravide gråter under artistgallaen, det gjør da vi andre også. Inkludert vår statsminister på direktesendt tv

Følelser er sunt og bra. Har jeg hørt

Jeg fikk jo utrolig nok ikke med meg denne artistgallaen, men jeg hadde jo allerede snufset litt...

HK-jentas fløytekonsert, den med de tre tonene, forløp aldeles strålende. Og jeg grein ikke en gang (!), var bare glad og stolt!

Men det var en konsert for fløyte- og sangelever. Her må jeg bare tilstå: jeg får the creeps av 11 år gamle jenter som synger surt på hjalmarengelsk. Det gjør fysisk vondt. Men i år var det ikke så altfor ille, og jeg kom meg greit igjennom sang-delen av programmet... helt til det dukket opp en liten gutt i rullestol, med dårlig diksjon og enda dårligere sangstemme, og en far som spilte piano til hans framføring av "Mitt hjerte er ditt". Åh-herre-min-hatt-og-skaper. Snakk om å skru på krana.

Men jeg fant en viss trøst i at jeg ikke var alene. Selv den unge fyren med hipster-bart ved siden av meg ble mistenkelig blank i øya og kremtet i et sett.

Sant, det. Og noen er jo lettrørte hele livet.

Jeg, derimot, har aldri vært lettrørt før jeg fikk barn. Jeg har kommet med kyniske uttalelser som er litt ubehagelige å bli konfrontert med i dag.

"Pøh, jeg kommer ALDRI til å gråte på 17. mai!"

"Den stygge julepynten barna lager kommer ALDRI opp på mitt juletre!"

He he.

Skyldig x 2.

Jeg skulle jo aldri bli sånn dum, lettrørt småbarnsmamma, jeg er jo altfor kul til det

Hva tenker de egentlig med om alle andre når de klarer å slenge ut av seg en slik kommentar?

Jeg var en som alltid stilte opp (skriver var, fordi nå er det nesten ingenting å stille opp på lenger, da ungene begynner å være over den alderen) Og jeg hadde en mann som var pendler og som i 95 % av tilfellene var borte når barnas aktiviteter skjedde. Men jeg har aldri hatt problem med å få ting gjort fordi. Ungene blir etterhvert ganske selvgående, spesielt når det er kjente omgivelser, som barnehagen eller skolen.

Åh, har du også brukt den der "Stikk ut og lek dere, mamma kommer snart?"

Hadde faktisk en morsom opplevelse med akkurat det for en uke siden, da 30 foreldre var samlet i intens konsentrasjon mens talentsjefen himself gikk igjennom planer og krav og målsettinger og alt mulig på tavla. Så banker det på døra:

The big boss: Neimen, hei?

HK-jenta: Hei!

Boss: Hva vil du for noe?

HK-jenta: Jeg må bare finne mamma. Jeg må på do!

Jada...

Jeg var Lucia på seksårs (aka førskolen)! Seks år gamle meg hadde blitt superrasende og laga baluba 12. desember, for jeg SKULLE være Lucia. Men det kunne de jo ikke garantere, for det skulle jo være loddtrekning om hvilken jente som fikk være Lucia. Gjett hvem som ble trukket? Var tilogmed blond på den tiden, men det hadde jo ikke så mye å si på førskolen. Senere derimot, var det alltid hun med det lange, lyse håret som ble valgt.

Det må være skjebnen, helt klart!

I barnehagen til HK-jenta har de for øvrig gått bort fra hår-prinsippet. Der er det den eldste jenta i barnehagen som er Lucia, punktum. HK-jenta trodde lenge hun hadde en sjanse, hun er jo født før midten av januar, men jammen var det ikke en som var enda noen dager eldre...

Jaja, håper Lucia-feiringen forløp fint for store og små hos dere, og at du fikk en god lørdagskveld og søndag! Denne uka har vel også sitt av avslutninger og juleforberedelser kan jeg tenke meg?

Joda, selv om siste uka før jul ofte er litt roligere igjen (nei, dette var IKKE et tips til den der ute som har lyst til å klemme inn en avslutning til av noe slag her). Det er siste uka i november + de to første i desember som virkelig er drepen.

Men det gjenstår jo litt da. Har akkurat sendt Gubbe og eldstesønn ut døra med pålegg og oppskåret paprika og agurk til klassens julefrokost. I går var det obo-avslutning for SnillVimsen, i morgen er det fløyteavslutning, der jeg er arrangementsansvarlig, og på torsdag er det julekonsert for Susains kor.

Og da er vi jammen i mål, gitt! Det gikk i år også!

..... så er det bare å få rundvasket hele huset, kjøpt juletre og julemat og gjøre alt klart til vi får middagsbesøk på fredag, men det er jo praktisk talt, øh, bare hyggelig.

[Gjest Tekola]

Snakket med mamma angående julevask her om dagen, og hun er fortsatt lykkelig over å måtte ha vaskehjelp for å hjelpe ei venninnes venninne med oppholdstillatelse (mamma er arbeidsgiver, hun damen får betale skatt og mamma får rent hus ). For selv om både jeg og lillebror har flyttet ut, så er julevasken like nedprioritert i år også. For nå har hun jo mer tid til å bake kransekaker, så hun er vel på rundt 41 hittil, og da orker hun ikke å vaske så himla mye i tillegg

Jeg har måttet fjerne Carolas "Himlen i min favn" fra spillelista, for jeg stortuter hver gang den kommer på. "Varfor tar din hand så hårdt et grep om mammas hååår"

[Mafalda]

Godt å lese om flere som ikke gikk i Luciatoget, Ciara! Her satt han fint på en stol, holdt meg i hånda og "jeg ej jedd, mamma". Og man skal ikke kimse av det å være "jedd" altså

Jeg ble egentlig litt oppgitt av foreldrene i barnehagen, jeg. Selv om jeg sikkert hadde vært lik om han gikk. Samtlige så Luciatoget gjennom linsa på iPhonen/Samsungen

Nei, å være jedd skal man ikke kimse av. Og noen ganger er det helt greit å være tilskuer, uten en mamma som styre og pusher og overtaler og maser på at du må jo gjøre dette her, vennen min.

Haha, må flire av telefonbetraktningen din. Du har så evig rett.

Og som deg må jeg glatt innrømme at jeg har tatt min andel av filmer jeg også, og fremdeles gjør det, men jeg prøver faktisk å la telefonen ligge til tider og bare- gisp!- følge med på det som skjer.

Men en ting er nå å se alt som foregår gjennom en linse på telefonen, en annen ting er mammaer og pappaer som fullstendig mangler folkeskikk og stikker telefonen opp i været i en fullsatt sal, så de bak ikke kan se noe som helst. Hensynsfullt!

Poenget mitt her er egentlig; ja, det er idiotisk å aldri gidde å bake den kaka - men jeg tror det mange foreldre blir oppgitt over kanskje er mengden av unødvendige ting som absolutt skal organiseres. Type avslutning for avslutninga for avslutninga X 3, og det skal helst serveres tapas og være 7 møter i forkant.

Det er liksom et poeng i å se nytten av disse dugnadene - og droppe alt som faktisk bare er totalt unødvendig(les; hundre møter).

Det er ekstremt mange ineffektive mennesker der ute som ikke evner å organisere noe som helst, og det bare gidder jeg ikke delta i.

Jeg steiker gjerne de vaflene, men jeg gidder altså ikke ha 3 møter i forkant for å bestemme om vi skal ha 2 eller 3 vaffeljern, appelsinjuice eller husholdningssaft.

Jeg er for effektiv planlegging!

Helt enig.

Kanskje jeg har deltatt i for mange møter med toåring på selvstyr ute i klatrestativet, eller kavete baby på fanget, for jeg blir fullstendig gal av møteplagere og ting som draaaar ut og draaar ut. Jeez, har ikke folk annet å bruke tida si på? Faktisk er jeg nesten over i det intolerante, også i jobbsammenheng- hvis du ikke har noe glupt å si, så hold kjeft og la oss bli ferdige med det. Må nesten ta meg selv i nakken til tider og huske på at andre har rett til å si sin mening, selv om det ikke akkurat er revolusjonerende saker de kommer med...

Men det er mye preik ute og går, så jeg har lært meg noen triks på veien:

1) Proklamer høyt og tydelig, idet du ankommer møtet klokka seks, at du dessverre er nødt til å gå klokka sju. Da blir det fart i sakene!

2) Ha med baby eller plasser et litt eldre barn i klatrestativet i skolegården. Forklaringen gir seg selv. Igjen: det blir fart i sakene.

Snakket med mamma angående julevask her om dagen, og hun er fortsatt lykkelig over å måtte ha vaskehjelp for å hjelpe ei venninnes venninne med oppholdstillatelse (mamma er arbeidsgiver, hun damen får betale skatt og mamma får rent hus ). For selv om både jeg og lillebror har flyttet ut, så er julevasken like nedprioritert i år også. For nå har hun jo mer tid til å bake kransekaker, så hun er vel på rundt 41 hittil, og da orker hun ikke å vaske så himla mye i tillegg

Jeg har måttet fjerne Carolas "Himlen i min favn" fra spillelista, for jeg stortuter hver gang den kommer på. "Varfor tar din hand så hårdt et grep om mammas hååår"

Kanskje spillelistene burde ha et slags "kjeks-filter?"

Og jeg ser levende for meg at julevasken aldri kommer på topp-prioritet uansett. Som din mor er inne på, så er det jo så mye koseligere å gjøre andre ting enn å vaske, så selv når husets håpefulle begynner å forlate redet har vi vel samme greia år etter år: en dags panikkvasking når mor og far er alene i heimen.

Men akkurat nå ser jeg faktisk veldig godt hvorfor vi ikke har vaskehjelp: det er jo ikke vaskingen som er problemet, det er rotet og tingene. Det er der jobben ligger, og med mindre vi får tak i en god, gammeldags hushjelp blir det ikke rare reduksjonen i arbeidsmengden. Det er nok en forskjell på å ha hjemmeboende barn og ikke

Jeg trøster meg med Bruce Springsteen på full guffe, og Kristin Halvorsens bevingede ord om at "Det er mye terapi på bunnen av ei vaskebøtte". Strengt tatt føler jeg ikke noe presserende behov for terapi (det måtte i så fall være tre timers aromaterapi for den Smule-ødelagte ryggen og nakken min... dream on!), men på den annen side ville mangel på vasking utløst opptil flere terapikrevende situasjoner, så hun er jo inne på noe. På en måte.

[Wolfmoon]

Gleden ved å ikke ha barn, er jo at jeg ikke det problemet med å ikke vaske så mye. Mitt immunforsvar tåler litt møkk, for å si det sånn. Å bare ta det verste før besøk funker fint, helt til foreldrene mine kom på besøk med valpen som absolutt skulle sjekke ut hele leiligheten. Den svarte hunden var grå da han kom fram fra under senga mi. Men nå trenger jeg jo ikke å støvsuge under der på en stund

Og rotet er problemet hos meg også, for det gjør det jo umulig å vaske. Og hver gang jeg prøverå rydde, ender det alltid opp medå bli mer rotete. Uvisst av hvilken grunn

[Mafalda]

Gleden ved å ikke ha barn, er jo at jeg ikke det problemet med å ikke vaske så mye. Mitt immunforsvar tåler litt møkk, for å si det sånn. Å bare ta det verste før besøk funker fint, helt til foreldrene mine kom på besøk med valpen som absolutt skulle sjekke ut hele leiligheten. Den svarte hunden var grå da han kom fram fra under senga mi. Men nå trenger jeg jo ikke å støvsuge under der på en stund

Og rotet er problemet hos meg også, for det gjør det jo umulig å vaske. Og hver gang jeg prøverå rydde, ender det alltid opp medå bli mer rotete. Uvisst av hvilken grunn

Du får sørge for at Fido kommer på besøk oftere! Kanskje til og med finne en slags moppe-genser eller lignende (jeg har sett det til babyer- body med påmontert støvmopp), tre den på den stakkars hunden, og få ham til å foreta en total støvtørking av alle kriker og kroker.

Akkurat det med at det blir mer rotete, før det begynner å bli ryddig, er en evig motivasjonsdreper her også. Som min mor sier: det blir alltid verre før det blir bedre... og jeg vet jo at hun har rett, men det er jaggu ikke lett å holde motivasjonen oppe når det ser ut som verst!

Smule og jeg er hjemme igjen etter å ha risikert liv og helse på farefull ekspedisjon til Tveitasenteret (dit Zalando av en eller annen merkelig grunn insisterer på å sende pakkene mine, selv om det er flere andre hentepunkt som er langt nærmere). Faren består i krakilske pensjonister ikledd allværsjakke. De EIER senteret, så bare pass deg! Jeg var så hinsides frekk at jeg forsøkte å beholde plassen vår i køen til baker Samson, og da fikk jeg det onde øyet, altså

Men jeg har tenkt litt (!), og må bare legge til at det du sier om å begrense seg, åfforno. Alle kan ikke gjøre alt hele tiden, det sier seg selv. Susain er jo på god vei til å gå i mine fotspor, og selv om jeg synes det er bra har jeg ved flere anledninger måttet arrestere henne, og si "Du, det der skal ikke du ta ansvar for. Du kan ikke påta deg å drive alt" (snakker nå om ting som at hun gikk glipp av cellotimen fordi ingen andre gadd å rydde etter et fellesarrangement, når hun ber meg bake enda en kake fordi ingen andre gidder å ha med seg, og best av alt: når hun ber Gubben kjøre til jobben og printe ut et gruppeprosjekt, "fordi ingen andre (av de åtte på gruppa :plystre) har printer". Nei vettu hva, av og til må man bare si at sorry, dette får noen andre fikse.

I tillegg til å bli fullstendig utslitt og ta på seg for mye ansvar, er det også noe med å spre seg for tynt. Gjøre litt av alt, i steden for å gjøre et par ting skikkelig.

Det siste er mye av grunnen til at jeg har abdisert på bauger og kanter i år. Etter mange herrans år som sammenhengende klassekontakt, 17.mai/juletrefest-gruppeleder, lagleder og FAU-dame, har jeg nå begrenset meg til ett eneste verv (fløytegruppa), og det føles veldig bra. For all del, jeg gjør jobben min nedover i hierarkiet (baker kaka og møter opp, står i kafeen i de foreskrevne timene, henter og selger doruller, spiser meg feit på kakene vi skal selge til inntekt for kor-tur), men ikke noe planlegging-, rapportering- og organiseringsansvar på meg dette året. Herlig.

Herlig, og også et sjeldent eksempel på at det er mulig å finne en middelvei.

For som Ciara og smilo har jeg også en sterk følelse av at det er de samme menneskene som enten stiller opp, eller melder seg ut, omtrent samme hva det gjelder. Ikke for det, det finnes sikkert unntak (og jeg er enig med at blomsterbed strengt tatt kan telle mindre enn internasjonal solidaritet, åfforno- man må velge hvor energien skal brukes!), men veldig ofte er det navn som er gjengangere på lista. Han som var FAU-leder i barnehagen dukker opp som trener i barnefotballen noen år senere, og hun som var klassekontakt i første klasse ender opp som finanskomite-leder for klasseturen.

Og til de som tror at jeg har mye på tapetet: jeg har faktisk møtt min overmann. Han finnes!

Jeg satt jo som høyst ufrivillig møtende vara i bydelsutvalget da NaniRonaldo og Susain var små. Valgkomiteen hadde bedt på sine knær om å få inn en ung kvinne på lista, og sjuende plass var jo så sikker som... tja, så sikker som ingenting, faktisk. For en person flyttet, og en ble syk, og plutselig var jeg pent nødt til å lese de blekkene på 200 sider som støtt og stadig dumpet ned i postkassa. Ikke for det, jeg er engasjert av natur og synes politikk er gøy, men det var litt over the top, det hele.

Uansett, jeg satt sammen med en fin fyr som også var ufrivillig møtende vara. Hyggelig type, og vi stemte stort sett alltid i samme retning (for barnehager, enslige mødre og Nelson Mandela, mot israelske appelsiner, rasisme og kutt i ungdomsklubben). Etter periodens slutt tror jeg begge pustet lettet ut, og overlot til andre, litt mindre tidsklemte mennesker, å overta skuta. Nå var det tid for å slappe av.

Et par år senere spaserer jeg inn til møte i cup-styret i idrettslaget, og hvem finner jeg der, stirrende lettere beskjemmet ned i bordplata? Samme fyren, selvsagt, som representerte jenteårgangen 1999 og har kjøpt bil med plass til opptil tre ballnett i bagasjerommet. "Joda, jeg savner politikken, men akkurat nå er det mer bruk for meg her", som han sa. "Og når jentene blir litt større, og jeg har gjort unna et par år i idretten, så vil jeg gjerne tilbake til bydelspolitikken igjen".

Men nei, han dukket ikke opp på listene til neste valg heller. Derimot dukket han opp på mailinglista til det lokale historielaget, som kontaktperson for en jubileumsbok de holdt på å skrive.

Sist gang våre veier krysset hverandre, var på speiderdugnad, i øsende regn. Vi gadd ikke spørre hverandre hvorfor vi var der engang, bare så på hverandre med det der "Jeg vet hvordan du har det, kompis"-blikket, og satte i gang med nedvask av møkkete speiderkjøkken. Under pølsespisingen litt senere vekslet vi noen ord om speidingens fortreffeligheter, og jeg kom til å nevne at jeg var ganske fornøyd med å ha klart å sy på de fleste av guttungens merker på skjorta.

"Ja, ikke sant. Det er litt stress dette med merkene som skal sys på hele tiden. Men du har da sydd på mange, ser jeg? Menneh... den speiderliljen er strengt tatt sydd på opp ned. Og på feil arm. Bare sånn at du er klar over det".

D.E.F.E.A.T.

[Wolfmoon]

Jeg er dypt imponert, å komme helskinnet ut av Tveita senter er en imponerende prestasjon! Det er nemlig mitt lokalsenter, og jeg kjenner godt til de skumle pensjonistene der. Heldigvis slipper jeg ganske lettvindt unna, for jeg er sjelden på bakeren

Og med langhåret hund, så trenger man definitivt ikke moppegenser. Den pelsen funker som en støvmopp helt av seg selv. Jeg skal derimot notere meg det bak øret i tilfelle jeg noensinne skulle komme til å få barn

Endret 17. desember 2013 av Wolfmoon

[smilo]

Helt enig.

Kanskje jeg har deltatt i for mange møter med toåring på selvstyr ute i klatrestativet, eller kavete baby på fanget, for jeg blir fullstendig gal av møteplagere og ting som draaaar ut og draaar ut. Jeez, har ikke folk annet å bruke tida si på? Faktisk er jeg nesten over i det intolerante, også i jobbsammenheng- hvis du ikke har noe glupt å si, så hold kjeft og la oss bli ferdige med det. Må nesten ta meg selv i nakken til tider og huske på at andre har rett til å si sin mening, selv om det ikke akkurat er revolusjonerende saker de kommer med...

Men det er mye preik ute og går, så jeg har lært meg noen triks på veien:

1) Proklamer høyt og tydelig, idet du ankommer møtet klokka seks, at du dessverre er nødt til å gå klokka sju. Da blir det fart i sakene!

2) Ha med baby eller plasser et litt eldre barn i klatrestativet i skolegården. Forklaringen gir seg selv. Igjen: det blir fart i sakene.

Åh, har du også brukt den der "Stikk ut og lek dere, mamma kommer snart?"

Hadde faktisk en morsom opplevelse med akkurat det for en uke siden, da 30 foreldre var samlet i intens konsentrasjon mens talentsjefen himself gikk igjennom planer og krav og målsettinger og alt mulig på tavla. Så banker det på døra:

The big boss: Neimen, hei?

HK-jenta: Hei!

Boss: Hva vil du for noe?

HK-jenta: Jeg må bare finne mamma. Jeg må på do!

Jada...

Så skyldig.... :D

Jeg har også store problemer med møter på jobben som drar ut i det uendelige. Da skulle jeg gjerne hatt en baby eller en tissetrengt 5-6 åring som bare må ha hjelp

[SmallTalk]

Jeg er også intolerant på møter som drar ut med unødvendig pjatt, og jeg har blitt rimelig flink til å få møter unna i raskt tempo dersom det er jeg som er møteleder.

Alt som ikke er relevant for møtet og som innebærer detaljdiskusjon av løsninger osv, tas etter møtet av de som det er interessant for. Jeg får helt spader av folk som skal sitte i møter og diskutere detaljer på løsninger opp og ned og i mente dersom det ikke er det møtet egentlig gikk ut på, og jeg får like mye fnatt av de som aldri kan bestemme seg for om man går for løsning A, B eller C og skal ha x-antall møter for å vurdere frem og tilbake når man ikke har tid til det.

---

Jeg holdt på å sette kaffen i vrangstrupen når jeg leste gjennom lokalavisen her om dagen... En som bor i bygda her er tatt for oppbevaring og salg av narkotika, og etter pengesummene som er funnet, så må det dreie seg om ganske store kvanta. Saken har vært gjennom retten en gang og er nå oppe i retten på nytt, og tiltaltes forklaring er såpass oppsiktsvekkende at det har blitt gjengitt i lokalavisen.

Vi snakker om en mann i 30-åra her, uten egne barn, men med en samboer som har barn fra før. Mannen ble tilfeldigvis stoppet i en politikontroll for et års tid siden, hvor en politihund snuste seg frem til noen gram med hasj og en stor sum penger. Dette førte til razzia i mannen bolig og arbeidssted (selvstendig næringsdrivende) hvor politiet der fant utstyr for pakking og veiing av narkotika, og det antas at mannen dermed har omsatt narkotika i ganske stort kvanta basert på pengene de fant. Mannens forklaring i retten er derimot noe spesiell:

Man påstår at han er biseksuell og prostituert og at han selger seksuelle tjenester til andre menn!

Og at det dermed ikke var så rart at politiet fant en stor sum penger når det visst nok ikke er vanskelig å omsette homosex for rimelig store summer årlig. Mannen hadde visst nok prøvd å få noen av sine over 20 faste klienter til å stille opp i retten for å vitne på dette, men merkelig nok så hadde han ikke fått til dette...

Trenger jeg å si at påtalemyndigheten stiller seg noe tvilende til denne forklaringen?

Jeg må faktisk si at jeg ble litt sjokka når jeg leste artikkelen. Mannen har samboer og stebarn, og han mener at det er bedre å prøve å renvaske seg med å si at han selger homosex enn å ta straffen på drøye to år og å holde kjeft? Jaja...

[Gjest Neferet]

Alt som ikke er relevant for møtet og som innebærer detaljdiskusjon av løsninger osv, tas etter møtet av de som det er interessant for. Jeg får helt spader av folk som skal sitte i møter og diskutere detaljer på løsninger opp og ned og i mente dersom det ikke er det møtet egentlig gikk ut på, og jeg får like mye fnatt av de som aldri kan bestemme seg for om man går for løsning A, B eller C og skal ha x-antall møter for å vurdere frem og tilbake når man ikke har tid til det.

Du beskrev akkurat arbeidshverdagen min for tida, og det verste av alt er at jeg ikke har en rolle som kan drive prosessen videre engang, men bare må forholde meg til det de til slutt kommer fram til en gang i fremtiden...!!

[Mafalda]

Så mange som kjenner seg igjen i problematikken "eviglange, lite konstruktive møter", da

Men det som virkelig er rart, er at noen må jo synes det er stas og sitte med slikt pjatt som drar ut og drar ut. Ellers ville det jo ikke skjedd. Er de over gjennomsnittet glade i å høre sin egen stemme gjenta varianter av det som allerede er sagt? Eller har de bare problemer med å skjønne at alle detaljer ikke er relevant for alle? Eller- og her nærmer vi oss kanskje sakens kjerne- er møtet tross alt et avbrekk fra de arbeidsoppgavene som ligger og venter?

Nei, Smilo har rett: også i jobbsammenheng kunne det lønt seg å ha med en baby eller tissetrengt femåring til tider!

Og SmallTalk. påtalemyndighetens skepsis høres svært berettiget ut! Men som deg skjønner jeg ikke helt hva han prøver å vinne på forklaringen. Her er man altså tatt på fersken med narkotika, utstyr til produksjon og veiing, og så vil han i tillegg ha på seg at han er prostituert i tillegg? Det høres jo ut som gullegode saker for en som i praksis er familiefar...

********************

Enkelte dager begynner bare sååå utrolig bra!

Smule våknet ti på fire, og puppen var slett ikke nok for henne- hun var spill våken og klar for action. Jaja. Bare å stå opp, det. Men på vei opp trappa kjenner jeg en mistenkelig kjent stinkelukt... Og selvsagt, hunden har vært dårlig i magen, så det ligger en halv liter diarebæsj utover stuegulvet og stinker to high heaven. For å se de små gleder i hverdagen: Snille Dyret har unngått teppet denne gangen, og holdt seg til parketten som er relativt enkelt å rengjøre (fram med Klorin i tillegg til vanlig vaskemiddel, jeg har tross alt en baby som krabber rundt der hele dagen). Men lukta var ganske gjennomtrengende. Takk og lov for at vi er inne i julehøytiden og kan fyre opp røkelse i alle kriker og kroker.

Så, da det var godt og vel fjernet, satte jeg meg til ved pc'en på kjøkkenet sammen med Smule for å surfe litt. Det går vel tre minutter før "klangelang-klingeling-dunk!" lyder fra stua...

... og der har amaryllisen på toppen av pianoet tatt overbalanse, og falt først ned på pianotangentene, deretter ned på stolen (der det selvsagt ligger en jakke og et babyteppe), og så ned på gulvet. Med store mengder jord-dryss på hver "stasjon". Hmpf. Har kostet opp det verste, men trenger egentlig støvsugeren for å få opp alt, ikke minst på tangentene. Men det må nesten vente til resten av huset er oppe.

Det ligger an til å bli en bra dag: to ulykker før klokka fem om morgenen...

Får trøste meg med tanken om at vi faktisk kom i mål med fløyteavslutningen, i år som i fjor, og selv om det var småkaotiske tilstander og temmelig travelt, så ble det bra! Og ikke minst: jeg er ferdig! I kveld er det absolutt siste post på juleprogrammet: Susain synger julekonsert klokka sju. Men min innsats i denne forbindelse er høyst overkommelig:

1. Møte opp på riktig sted

2. Betale billett

3. Høre på konsert

4. Gå hjem

Altså verken kake, rigging eller rydding. Dette kan jeg like!

(så gjenstår det bare å se om NaniRonaldos rykter om cup denne helgen også var bare rykter, eller om vi faktisk må sette av siste lørdag og søndag før jul til fotballen også. Mormor har planlagt både det ene og det andre- Flåklypa og juleverksted og hele pakka- så hun blir neppe blid hvis det enda en gang dukker opp noe som ødelegger planene. Men sånn er det i talent-segmentet i fotballen: sier de hopp, så må du hoppe. Eventuelt leve med risikoen for at noen andre hopper inn i plassen din, og det er vel ganske åpenbart at det ikke er noe alternativ for husets nest mest ensporede person...)

[Ciara]

Møteplagere: På min jobb i hvert fall tror jeg det handler om at det er for få skravlesettinger, slik at skravla får utløp på møterommet. Noe noen synes er flott, andre irriterende. Nettopp avhengig av hvilket forhold man har til arbeidsoppgaver som venter.

Men de verste møtene er fredagsmøtene. Da er det motsatt fenomen som inntreffer, nemlig: "Jeg vil ha helg, dette må gå fort, jeg sier ja til alt og satser på å rekke det til uka!" Så sitter man der da, mandagen etter, med en bunke delvis uforståelige notater og vissheten om at man tok på seg for mye. En kollega av meg sier følgende: "ALDRI book møter på en fredag, det er FARLIG! FARLIG!' Hehe.

Humrer alltid litt når jeg går inn på "Mine innlegg" og ser at tråden ble oppdatert 05.40 Jeg kjenner nemlig følelsen godt. Bra du klarer å ha litt humor, det er gull verdt slike dager. Aner ikke hvor mange ganger jeg har stått opp med baby grytidlig. Og når vi endelig har kommet oss ordentlig opp, hva skjer? Da sitter det lille krapylet og GJESPER. Har mange ganger forestilt meg at ungen humrer innvendig og tenker: "Sånn der fikk jeg 'a opp, på tide å sove!"

Og å stå opp til hundediaré, usj... All medfølelse herfra! Ha en fin dag

[Gjest Neferet]

Jeg håper hendelser før kl fem om morgenen ikke er toneangivende for resten av dagen!! Og dette med å stå opp til hundediaré har du min medfølelse på også, har nemlig prøvd det....

[Hjarte]

Hjelpes! Det var kanskje like greit at du måtte stå opp såpass tidlig, for jeg kan ikke tenke meg at det ville blitt noe bedre om den fikk ligge og godgjøre seg noen timer på parketten

Godt å se flere som ikke er begeistret over møter som blir fulle av gjentakelser, og pjatt. Etter at jeg kom inn i arbeidslivet så oppdaget jeg en ny type møter som ikke akkurat er mitt hjerte nært, nemlig møter som er ledet av noen som begeistret annonserer at de vil prøve noe "nytt". De vil gjerne ha møter der mye av tida blir brukt på at deltakerne skal sitte i grupper for å diskutere et emne, eller åpne seg opp om sine opplevelser/erfaringer om det som møtelederen har tatt opp, gjerne fra barndommen og privatlivet ellers. Dette skal så skrives ned, og etterpå så tar møteleder en runde for å høre hva hver gruppe har skrevet ned, slik at vi kan diskutere det i plenum. Det ender bestandig med at deltakerne sitter og skitprater, eller irriterer seg over at ikke møtet kan foregå uten alt pratet imellom. Nå skal det legges til at disse møtene gjerne foregår på kveldstid når arbeidsdagen er over, og folk gjerne er slitne.

[Mus-Katt]

Æsj, ja! Folk som bare drar ut i møter med irrelevant pjatt..

På jobben min har vi hatt en stor reorganisering (eller heter det omorganisering på norsk?) der 250 folk måtte gå.

...Og det var alltid den samme personen, i de fleste av disse møtene i løpet av våren 2013, som bare måtte skildre hvordan han føler det "inni seg" og hvordan situasjonen påvirker psyken hans.. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har sittet skjult mine øyne bak hånda og tenkt "HOLD KJEFT, HOLD KJEFT, HOLD KJEEEEEEFT!" eller at øynene har gått i kryss og jeg ser at alle andre tenker det samme. Blir ikke bare irritert, men flau på deres vegne.

[Surriball]

Åh, eller "arbeidsmøter". Det vil si møter hvor vi gjør jobben i plenum. Gjerne ting som min disiplin ikke har snøring på, så jeg ikke har noe å bidra med. Men jeg må være der likevel, for det er viktig at vi samarbeider.

[Gjest Tekola]

Jeg skjønner jeg må slutte å klage når jeg synes det er tidlig at vesla våkner rundt fem

Dog, vi blir fort liggende å sløve til seks/syv, høre på Radio Norge, vesla får spise på noe nytt mamma'n finner i nærheten av senga ( i morges ble det en pakke våtservietter ) og så karrer vi oss opp når hun blir sulten en gang

Bah, jeg tror det er et eget rom i helvete for dem som detaljplanlegger på møter. Det har vært ille nok i alt av elevråd og lignende jeg har sittet i

[dreia]

Eg må vel innrømma at eg går imot straumen her inne. Eg syns faktisk at møter ofte er heilt ok, og kan innimellom bidra til at det trekk litt ut i tid. Men det kjem jo litt an på møtet, møtedeltakarane, kva arbeidsoppgaver som ventar, når på dagen (f.eks. sein ettermiddag - då vil eg heim!) osv. Eg trur nok mykje skyldes at eg har ein noko ensom jobb, der eg er nokså aleine om mange av arbeidsoppgavene. Men slepp eg unna, er eg aldri møteledar, berre ein som bidrar liiitt til at me sporar litt av...

Håper dagen blei bedre etter den dårlige starten. Det må den nesten ha blitt, med nyvaska hus og greier. Julevask - check!