Mafaldas excel-ark

[Ciara]

Pyntestøv - tenker du på det danske programmet? Kjempeinteressant, synes jeg. Og med en viss lettelse må jeg si jeg ikke kjenner meg igjen. Før jeg fikk barn synes jeg småbarnstilværelsen hørtes direkte skummel ut - man hører om skrikeunger, trass, skrantende forhold til mannen, kaos, helvete med å kombinere jobb og hjem. Jeg er nok heldig, for jeg synes ikke det er sånn. Og prøver å si det til andre skremte barnløse også For all del, ungene trasser innimellom som alle andre, det er mer å rydde og fikse og det hender mannen og jeg småkrangler om ting som har med barna å gjøre. Men i det store og det hele synes jeg det er mer idyll enn helvete.

Mulig det endrer seg hvis man har mange barn og ikke bare to, som jeg har, men jeg håper jo at folk flest velger antall barn etter hvor stor kapasitet de har

Det var også interessant å se at det paret i dokumentaren som hadde størst problemer med å få dagen til å gå opp også hadde høyest standard på det meste. Gode jobber, stort fancy hus, sommerhus osv.

Jeg ser det samme i mitt eget liv det siste året, den viktigste årsaken til at det har vært slitsomt er at vi har renovert hus (=mer husarbeid, mer bekymringer, mer å gjøre, det ene passer, den andre pusser opp). Tror mange har det sånn, at man i småbarnsfasen også flytter og bruker mye tid på hus. Mao, barna er i mange tilfeller ikke hele årsaken til at livet er slitsomt for foreldrene.

Ikke ment som et direkte svar til deg, Pyntestøv, bare noen betraktninger om den dokumentaren

[Ciara]

Puh!

Første uka etter en lang juleferie ble akkurat så slitsom som jeg forestilte meg, og nå skal det jaggu meg bli godt med helg!

Og dette blir en spennende helg, for nå har vi (les: jeg) endelig fått Knerten inn på sitt eget rom og ligger på sofaen og venter på at han skal sovne.

Samboeren er nemlig verdens største hønepappa, og har synes tanken på at Knerten skulle flytte ut av soverommet vårt og inn på sitt eget rom rett over gangen (som er ca 120 cm bred) har vært direkte grusom. I dag fikk han derimot ikke noe valg lenger, for imens han var på jobb, så hadde jeg en "slappe av" dag hjemme hvor jeg fikk flyttet senga til Knerten fra vårt soverom til hans. Og ettersom samboeren i tillegg har en guttekveld ute av huset, så var det også jeg som sto for leggingen i kveld, og da har han ihvertfall ikke noe han skulle ha sagt.

---

Og der var det helt stille gitt! Det ble bare 1 time med tumling der inne, mot at han normalt sett slokner innen 10 min, og det vil jeg si er godkjent ettersom han tross alt sover på helt nytt rom nå.

---

Huff! Jeg kjenner jeg blir helt svett bare ved å lese om hverdagen din, Mafalda.

Personlig så har jeg nok med å komme meg gjennom 50% jobb, henting i barnehage, middagslaging og null aktiviteter på kvelden for tiden, og hadde virkelig slitt dersom jeg hadde måttet håndtere noe mer enn dette. Akkurat nå så er jeg sjeleglad for at Knerten er alt for liten til å være med på noen som helst aktivitet på ettermiddagen, og i grunnen er storfornøyd dersom jeg sitter på gulvet sammen med han og leker at vi lager mat. Og det skal han ha, han er veldig flink til å kokkelere på komfyren sin og å late som om han lager suppe på legodyrene sine eller koker kaffe til mamma'n sin.

---

Nå nærmer jeg meg 24 uker med stormskritt!

Og ettersom alle svangerskapsbøker nå skal ha det til at man er inne i en periode hvor energinivået er på topp, formen er på topp og man strålet, så er det jo helt toppers å kjenne at energien forsvinner mer og mer for hver dag som går, at korsryggen og setemusklene begynner å stivne uten noen grunn og at jeg definitivt ikke stråler.

I går fikk jeg faktisk beskjed fra svigermor om at det var på tide å kaste inn håndkleet nå og å komme meg til legen for å få meg 100% sykemelding, og selv om det sitter langt inne å innrømme dette, så må jeg faktisk si at jeg tror jeg bør si meg enig med henne. Jeg er såpass nær det tidspunktet hvor jeg ble lagt inn på sykehus sist pga risiko for prematur fødsel, og jeg kjenner at jeg ikke fungerer i jobb særlig mye lenger pga manglende energi og at jeg begynner å bli mer og mer redd for at jeg skal ha for kort livmorhals denne gangen også. Nå skal jeg heldigvis på sykehuset om litt over 1 uke, og da får jeg ihvertfall et svar på hvordan det ser ut denne gangen. Jeg må si jeg krysser fingrene for at det ikke er noen endring siden uke 18, for jeg kjenner at tanken på å måtte ligge på sykehus borte fra Knerten over lengre tid gir meg en skikkelig vond klump i magen...

Det er skjønt når barna sover på eget rom! Jeg tror jeg er en mellomting mellom deg og mannen din, jeg strittet i mot flyttingen, men med en gang det var gjort syntes jeg det var deilig. Kunne lese på senga, slippe å våkne av smålydene til barnet (ikke jeg, men mannen - han sover lett), rydde i klesskap eller gjøre andre ting der inne uten å tenke på at barnet kan våkne.

Håper han sovner lett i kveld!

Jeg håper du får full sykemelding. At du selv tror det er riktig sier jo det meste. Håper du får hvilt litt og slipper mange bekymringer

[SmallTalk]

Det er skjønt når barna sover på eget rom! Jeg tror jeg er en mellomting mellom deg og mannen din, jeg strittet i mot flyttingen, men med en gang det var gjort syntes jeg det var deilig. Kunne lese på senga, slippe å våkne av smålydene til barnet (ikke jeg, men mannen - han sover lett), rydde i klesskap eller gjøre andre ting der inne uten å tenke på at barnet kan våkne.

Håper han sovner lett i kveld!

Jeg håper du får full sykemelding. At du selv tror det er riktig sier jo det meste. Håper du får hvilt litt og slipper mange bekymringer

Flyttingen har gått bra hittil, så jeg krysser fingrene for at det fortsetter slik.

Samboeren ser merkelig nok ut til å ha innfunnet seg med situasjonen han også, enda han synes det er veldig fælt at Knerten ikke sover rett ved siden av han lenger.

Det har vært litt rart å ikke sovne inn til pustelydene fra Knerten, det skal jeg innrømme, men nå som han har blitt 17 mnd var i grunnen tiden veldig moden for å venne han til å sove på eget rom før det kommer en ny skapning i hus utpå vårparten. Å skulle flytte han ut på eget rom da tror jeg hadde blitt verre.

Og ikke minst så har du veldig rett i at det er deilig å kunne slå på nattbordlampa igjen, kunne lese på senga, rote rundt i klesskapene etter leggetid eller, kort og greit, gjøre andre ting der inne uten frykt for å vekke noen.

---

Jeg har heldigvis stående beskjed fra legen om å ta kontakt dersom det ikke skulle fungere med 50% sykemelding, og jeg har vel egentlig litt på følelsen av at hun helst hadde sett at sykemeldingsgraden hadde vært litt høyere enn jeg har insistert på.

Men, jeg må innrømme at jeg fortsatt er i tenkeboksen på om jeg skal be om 100%, selv om jeg er sliten, for jeg hater virkelig følelsen av å måtte kaste inn håndkleet på eget initiativ. Forrige gang var det helt greit å bli 100% sykemeldt, da hadde jeg jo kort og greit ikke noe valg, men frem til neste kontroll på sykehuset, så er det jo opp til meg om jeg vil kaste inn håndkleet eller ikke. Og den følelsen, den liker jeg ikke helt...

[Pyntestøv]

Pyntestøv - tenker du på det danske programmet? Kjempeinteressant, synes jeg. Og med en viss lettelse må jeg si jeg ikke kjenner meg igjen. Før jeg fikk barn synes jeg småbarnstilværelsen hørtes direkte skummel ut - man hører om skrikeunger, trass, skrantende forhold til mannen, kaos, helvete med å kombinere jobb og hjem. Jeg er nok heldig, for jeg synes ikke det er sånn. Og prøver å si det til andre skremte barnløse også For all del, ungene trasser innimellom som alle andre, det er mer å rydde og fikse og det hender mannen og jeg småkrangler om ting som har med barna å gjøre. Men i det store og det hele synes jeg det er mer idyll enn helvete.

Mulig det endrer seg hvis man har mange barn og ikke bare to, som jeg har, men jeg håper jo at folk flest velger antall barn etter hvor stor kapasitet de har

Det var også interessant å se at det paret i dokumentaren som hadde størst problemer med å få dagen til å gå opp også hadde høyest standard på det meste. Gode jobber, stort fancy hus, sommerhus osv.

Jeg ser det samme i mitt eget liv det siste året, den viktigste årsaken til at det har vært slitsomt er at vi har renovert hus (=mer husarbeid, mer bekymringer, mer å gjøre, det ene passer, den andre pusser opp). Tror mange har det sånn, at man i småbarnsfasen også flytter og bruker mye tid på hus. Mao, barna er i mange tilfeller ikke hele årsaken til at livet er slitsomt for foreldrene.

Ikke ment som et direkte svar til deg, Pyntestøv, bare noen betraktninger om den dokumentaren

Jeg velger å svare deg likevel jeg, for jeg syns du gjorde noen gode betrakninger. Jeg så ikke hele programmet, så fikk ikke med meg alt. Men, jeg tror du har rett. Det handler om forventninger, og å være raus med hverandre. Det er ikke til å kimse av at søvnmangel gjør noe med en. Jeg blir lett oppfaren og kan ta den minste kritikk i verste mening om jeg er i det hjørnet, men jeg og samboeren snakker alltid om det i etterkant og ingen av oss går rundt over lenger tid og er irritert på hverandre. Det har resultet i en god, åpen dialog. Er ikke sikkert vi hadde hatt den om vi ikke hadde hatt barn, for barn tvinger en til å løse problemer og å gå litt utenfor seg selv. Er lett å bli navlebeskuende under, og i etterkant av en krangel, men nå MÅ jeg se det fra hans posisjon og nærme meg en forsoning fordi vi har barn. Jeg tror forholdet vår styrkes, og blir bedre jeg. I hvert fall har vi det utrolig fint sammen

Når det er sagt tror jeg nesten oppussing er en større påkjenning for forholdet enn barn, i hvert fall ikke langt unna, hehe.

[Mafalda]

Ååååh, nå er jeg virkelig drittlei kake!

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: det er utrolig dårlig timing å ha tre bursdager på 2,5 uke. Virkelig. Ikke blir det bedre av at det er midt på svartvinteren heller, jeg gleder meg stort til å frakte dagens kake- "kunstverk" (jada, det ligger et aldri så tynt fondant-lag av ironi her, ja. Det ble riktignok Hello Kitty-kake, og med litt godvilje ligner den til og med, men jeg kommer nok aldri til å gå cupcake-bloggemødrene i næringa, for å si det sånn) ned glatte bakker mens jeg fryser fingrene av meg.

Hvilket minner meg på at jeg aldri har vært mindre glad for å kunne si "Hva var det jeg sa?"... Den snøen og kulda som hadde vært så koselig i jula, når vår eneste oppgave var å sitte i sofaen og gumle marsipan, har nå ankomme-, klar til å gjøre tilværelsen enda litt tyngre de neste ukene. Hurra for vinter. Men men, det er jo hyggelig for ungene da, om ikke annet. Snart blir det akekonkurranser og skidager i barnehagen, og jeg skal prøøøøve å holde den tanken når jeg står fast i bakken her og ikke kommer verken opp eller ned.

Marsipankake? Virkelig?

Ja, lukter ikke det pensjonist, så vet ikke jeg!

Men neida. Husets mannlige hormonbombe går for marsipankake og lange underbukser når det er kaldt. Den gutten ble muligens født som 50-åring!

(Her har gubben begynt å mase om ny baby...Han blir 40 om 11 mnd fikk jeg beskjed om i går, så hvis han skulle ha et barn til, så måtte den komme før han ble 40!!! Jeg har da et år igjen til jeg blir 30, og syns jeg har goooood tid )

tilbake til en som tydeligvis også er litt tidsklemt!

Og ja, jeg snakker om dagbokskravling, ikke om barneproduksjon... For der er jeg helt på linje med deg (svarte jo i tråden også). At mannen din mener at han plutselig blir gammel i november faller litt på sin egen urimelighet. Hadde du foreslått å vente i flere år kunne jeg skjønt ham, men å vente til du har jobbet litt gjør ham ikke så uendelig mye eldre spør du meg. Men dere finner vel ut av det!

Visakortet tåler en førtigraders vask i vaskemaskinen, så litt småbarnssikling er bare barnematen...
Lykke til med tannlegebesøk, med litt bedøvelse går det som en lek.

Tannlege Ken så som sagt bekymret ut der et øyeblikk, men han fikk jo pengene sine. Ikke så rent få penger heller, men litt skal det jo koste med pen resepsjonist og jazzlokaler og tannlege med blendehvite tenner (og dermed effektiv pulverisering av selvtillit på kjøpet, hvilket varp!).

Og jo, det er kanskje verdt å koste på seg en bedøvelse. Antageligvis er det ikke så ille å borre som mine minner fra skoletannlege-tiden vil ha meg til å tro, men hvorfor ta sjansen. Et lite stikk, og så går alt så meget bedre. Jo, det høres ut som en god plan!

Personlig så har jeg nok med å komme meg gjennom 50% jobb, henting i barnehage, middagslaging og null aktiviteter på kvelden for tiden, og hadde virkelig slitt dersom jeg hadde måttet håndtere noe mer enn dette. Akkurat nå så er jeg sjeleglad for at Knerten er alt for liten til å være med på noen som helst aktivitet på ettermiddagen, og i grunnen er storfornøyd dersom jeg sitter på gulvet sammen med han og leker at vi lager mat. Og det skal han ha, han er veldig flink til å kokkelere på komfyren sin og å late som om han lager suppe på legodyrene sine eller koker kaffe til mamma'n sin.

---

Nå nærmer jeg meg 24 uker med stormskritt!

Og ettersom alle svangerskapsbøker nå skal ha det til at man er inne i en periode hvor energinivået er på topp, formen er på topp og man strålet, så er det jo helt toppers å kjenne at energien forsvinner mer og mer for hver dag som går, at korsryggen og setemusklene begynner å stivne uten noen grunn og at jeg definitivt ikke stråler.

I går fikk jeg faktisk beskjed fra svigermor om at det var på tide å kaste inn håndkleet nå og å komme meg til legen for å få meg 100% sykemelding, og selv om det sitter langt inne å innrømme dette, så må jeg faktisk si at jeg tror jeg bør si meg enig med henne. Jeg er såpass nær det tidspunktet hvor jeg ble lagt inn på sykehus sist pga risiko for prematur fødsel, og jeg kjenner at jeg ikke fungerer i jobb særlig mye lenger pga manglende energi og at jeg begynner å bli mer og mer redd for at jeg skal ha for kort livmorhals denne gangen også. Nå skal jeg heldigvis på sykehuset om litt over 1 uke, og da får jeg ihvertfall et svar på hvordan det ser ut denne gangen. Jeg må si jeg krysser fingrene for at det ikke er noen endring siden uke 18, for jeg kjenner at tanken på å måtte ligge på sykehus borte fra Knerten over lengre tid gir meg en skikkelig vond klump i magen...

Hehe, så søtt med liten gutt som lager kaffe til mamma!

La oss håpe han fortsetter trenden (selv om det kan komme noen ulykker på veien. Det er tanken som teller, og alle må prøve og feile litt!) og etter hvert serverer ordentlig kaffe og selvlagde vafler!

Krysser fingrene for sykehus-avtalen denne uka, håper inderlig at alt ser bra ut! Det blir noe HELT annet å være på sykehus når du har en liten en hjemme som savner deg, det er nesten ikke til å holde ut (og så er det jo alltid sånn at må man, så må man- det er ikke det. Klart du hadde taklet det hvis du måtte, men jeg håper virkelig at alt ser bra ut og du kan fortsette hjemmetilværelsen sammen med lille store Knerten!).

Og selv om halve nesten hele KG sikkert er uenig med meg, så vil jeg slå et slag for å lytte til svigermor, jeg altså!

Fordelen med det ekstreme programmet ditt er vel at du ikke rekker å lide deg gjennom kamp i dag... Det er ikke akkurat noen betryggende forestilling i dag heller.

Men det BLE jo tre poeng, hurra!

Tre deilige poeng, som i alle fall redder oss fra total ydmykelse- i denne runden, i alle fall.

Men noen stor kamp var det ikke. Lurer på hva Moyes tenker, sånn innerst inne? Men det er klart, med fjorårets storscorer og redningsmann på tribunen er oppgaven vanskelig. Likevel er en skadet van Persie ikke nok til å forklare at midtbanen knapt setter ballen i spill og forsvaret lekker som en sil

Men tre poeng ble det. Og akkurat nå har jammen Ronaldo fått Gullballen også, hurra!

Det finnes en viss rettferdighet i verden (innimellom)!

[Mafalda]

Flyttingen har gått bra hittil, så jeg krysser fingrene for at det fortsetter slik.

Samboeren ser merkelig nok ut til å ha innfunnet seg med situasjonen han også, enda han synes det er veldig fælt at Knerten ikke sover rett ved siden av han lenger.

Det har vært litt rart å ikke sovne inn til pustelydene fra Knerten, det skal jeg innrømme, men nå som han har blitt 17 mnd var i grunnen tiden veldig moden for å venne han til å sove på eget rom før det kommer en ny skapning i hus utpå vårparten. Å skulle flytte han ut på eget rom da tror jeg hadde blitt verre.

Og ikke minst så har du veldig rett i at det er deilig å kunne slå på nattbordlampa igjen, kunne lese på senga, rote rundt i klesskapene etter leggetid eller, kort og greit, gjøre andre ting der inne uten frykt for å vekke noen.

Så herlig at flyttingen fungerer, selv med en hanefar som helst skulle hatt Knerten ved siden av seg (slike tanker har overhodet ikke min mann Han tolererer unger i senga- hvis ikke hadde ekteskapet vårt vært på gyngende grunn for opptil flere barn siden, hehe!- men å få være i fred på sitt eget soverom verdsettes høyt av Gubben.

Og egentlig av meg også. Savner litt det du sier om å kunne finne noe i klesskapet eller lage litt sengeknirk (eller rett og slett bare snu seg akkurat som man måtte ønske) uten frykt for å vekke en liten Duracell. Dere får nyte det fram til soverommet okkuperes på nytt!

Forøvrig har Kasper også funnet ut at "mamamamah" er magisk. Han sier det med en klagende og bearbeidende undertone. Han ålekrabber seg etter meg mens han nærmest roper mamamama, stopper jeg så klatrer han oppover beinet mitt med et bistert uttrykk mens han fortsetter klagingen - mamamama. Til jeg tar han opp. Da er han strålende fornøyd. Tror ikke det betyr mamma, tror det betyr: "Hei du, ikke stikk fra meg a'! Kom tilbake!!!"

Jeg har også inntrykk av at det er et sånn multifunksjonelt ord, men at det uttrykker misnøye. Det er i alle fall et "ord" som brukes når det er noe de vil ha, de savner, de protesterer på. Og som de regner med at mamma kan fikse. Så det er der de legger lista, liksom: hvis de bare roper mamamamah, så kommer hun puppedama og ordner det med sin magiske kraft.

Akk ja. De kommer til å bli skuffet en vakker dag!

Årets KG-dagbok går virkelig til deg Mafalda. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - du fortjener en bredere leserskare. Føler meg så priviligert som har mulighet til å lese dine hverdagsbetrakninger. Selv om det virker slitsomt, og til tider utmattende, med en såpass stor familie så virker dere alle genuint lykkelige. Og når vi er inne på det, så du nrk-programmet om småbarnsforeldre og lykke, eller rettere sagt, mangelen på sådan? Det later ikke til å være beskrivende for dere, ut fra hva jeg kan lese gjennom linjene her i dagboka de. Såklart går man ikke rundt og er superoverlykkelig hele tiden, men sånn på det jevne. Det er i hvert fall inspirerende.

Pyntestøv - tenker du på det danske programmet? Kjempeinteressant, synes jeg. Og med en viss lettelse må jeg si jeg ikke kjenner meg igjen. Før jeg fikk barn synes jeg småbarnstilværelsen hørtes direkte skummel ut - man hører om skrikeunger, trass, skrantende forhold til mannen, kaos, helvete med å kombinere jobb og hjem. Jeg er nok heldig, for jeg synes ikke det er sånn. Og prøver å si det til andre skremte barnløse også For all del, ungene trasser innimellom som alle andre, det er mer å rydde og fikse og det hender mannen og jeg småkrangler om ting som har med barna å gjøre. Men i det store og det hele synes jeg det er mer idyll enn helvete.

Mulig det endrer seg hvis man har mange barn og ikke bare to, som jeg har, men jeg håper jo at folk flest velger antall barn etter hvor stor kapasitet de har

Det var også interessant å se at det paret i dokumentaren som hadde størst problemer med å få dagen til å gå opp også hadde høyest standard på det meste. Gode jobber, stort fancy hus, sommerhus osv.

Jeg ser det samme i mitt eget liv det siste året, den viktigste årsaken til at det har vært slitsomt er at vi har renovert hus (=mer husarbeid, mer bekymringer, mer å gjøre, det ene passer, den andre pusser opp). Tror mange har det sånn, at man i småbarnsfasen også flytter og bruker mye tid på hus. Mao, barna er i mange tilfeller ikke hele årsaken til at livet er slitsomt for foreldrene.

Ikke ment som et direkte svar til deg, Pyntestøv, bare noen betraktninger om den dokumentaren

Jeg velger å svare deg likevel jeg, for jeg syns du gjorde noen gode betrakninger. Jeg så ikke hele programmet, så fikk ikke med meg alt. Men, jeg tror du har rett. Det handler om forventninger, og å være raus med hverandre. Det er ikke til å kimse av at søvnmangel gjør noe med en. Jeg blir lett oppfaren og kan ta den minste kritikk i verste mening om jeg er i det hjørnet, men jeg og samboeren snakker alltid om det i etterkant og ingen av oss går rundt over lenger tid og er irritert på hverandre. Det har resultet i en god, åpen dialog. Er ikke sikkert vi hadde hatt den om vi ikke hadde hatt barn, for barn tvinger en til å løse problemer og å gå litt utenfor seg selv. Er lett å bli navlebeskuende under, og i etterkant av en krangel, men nå MÅ jeg se det fra hans posisjon og nærme meg en forsoning fordi vi har barn. Jeg tror forholdet vår styrkes, og blir bedre jeg. I hvert fall har vi det utrolig fint sammen

Når det er sagt tror jeg nesten oppussing er en større påkjenning for forholdet enn barn, i hvert fall ikke langt unna, hehe.

Åh, dette programmet har jeg gått glipp av. Gjett om jeg fikk lyst til å se!

Uten å ha sett det (kanskje ligger det på nett-TV, hvis jeg har flaks?), så synes jeg dere kommer med gode betraktninger begge to. På hvordan barn på en måte stresser opp livet og fyller det med alt fra skitne gummistøvler til søvnmangel og tenåringskviser/kriser, men samtidig gjør det større ved at man må løfte blikket og se mer enn seg selv. Og jeg tror mange irritasjonsmomenter og stressmomenter egentlig kunne vært tatt med roten hvis man var flinkere til å observere seg selv litt utenfra, ta en liten time-out, og tenke litt. Det er nok mange som kjefter og stresser på autopilot, og det er ganske trist. Det er ti ganger så enkelt å lage vonde sirkler som å bryte dem, dessverre. Det er selve skrekken min: å plutselig en dag innse- selvsagt etter at ungene har flyttet ut- at søren, vi KUNNE ha hatt det fint, det var bare jeg som var for stressa/sur/sliten/ego til å se det. Det er en av grunnene til at jeg prøver å holde et positivt fokus (selv om jeg feiler så det suser, og det ofte. Bare så det er sagt!)

Men godt at gjenkjennelseseffekten ikke var all verdens, da, damer! Og det selv om jeg faktisk har fått med meg fra pensum (det lille jeg kan, og som jeg alltid må brife med, mao) at lykkenivået av samvær med egne barn tilsvarer lykkenivået av å ta kollektivtrafikk i rushtiden. Hehe.

Og Pyntestøv, tusen takk for flotte ord! Blir nesten litt rørt, som den kjeksen jeg er!

**********************

Håper teksten ble mer forståelig enn hva som surrer rundt i mitt eget, skakkjørte hode

Helga var jo hektisk, og i dag har vi vært på sangkurs og fløyte og bakt kake, og siden min lille nydelige skatt ikke akkurat har det største søvnbehovet i verden (understatement!) ligger jeg noen døgn bakpå Bomull i hodet og sand i øynene og sikkert en del vakre skriveleifer. Så hvis argumentasjonsrekka er unormalt hakkete og hullete, så er det altså søvnmangel som er årsaken.

Ikke bare er det timeantallet det står på, men jeg er unormalt trøtt for tiden også.

Joda.

Joda.....

..... det tok akkurat to hele perioder med ikke-prøving, det, så er jeg smelt på tjukken igjen. Det høres jo ut som en dårlig vits. Hva er det med våre geners spinnville behov for å reprodusere seg selv?!?

Såh. 2014 kunne blitt det året der vi vinket farvel til barnehage-epoken, og fikk fire skolebarn og mer fritid. Noe ethvert normalt menneske ville satt pris på å gjøre, antar jeg.

I steden starter vi på scratch, med to stk baby på halvannet år, stuck i bleie- og bysseperioden i enda noen år til. To gale gamle mennesker og en bil som er for liten.

Det verste er at jeg tror det blir ganske kult!

Ønsker alle en hyggelig kveld, nå MÅ jeg prøve å få tøtta til å sove. Ellers er det reell fare for at jeg sovner først, og muligens også oppå henne

[Mus-Katt]

hahahah!! Du tar kaka! GRATULERER! FANTASTISK!

Håper du får deg litt effektiv søvn nå da

[SmallTalk]

Hey, hey, hey! Gratulerer så mye!

Og jeg som synes at det blir to tette her i huset. Du går ihvertfall meg en høy gang her...

Kan jeg spørre hva de kommende storesøsknene synes om å få enda et småsøsken i hus?

[Serafina.]

Gratulerer! To småttiser som kommer til å få stor glede av hverandre, og resten av gjengen.

Dere er gærne.

[Ciara]

Å herregud, Mafalda! Sitter med et stort glis her! Gratulerer så mye! :)

Og dere er absolutt klin kokos, he he. Men hatten av, det står virkelig respekt av å orke! Og nok en nydelig liten en kommer til å se dagens lys!

Gleder meg til fortsettelsen

Når blir termin da?

[Gjest Doh]

Kommer sterkere tilbake med kommenteringa, men: gratulerer!

[Surriball]

Herlighet, gratulerer så mye!! Dere er jo bare fantastiske! Som de andre skriver: hatten av, det er imponerende!

[Frøken Vims]

Dæven, you got balls!

GRATULERER

[Wolfmoon]

Wow ... jeg har ikke ord, bare ... wow!

Men gratulerer så mye, det høres jo ut som om dere tar det med et smil som vanlig

[Nótt]

Gratulerer så mye, du gale gale - herlige damen!!

[Gjest Nikki09]

Se så, da fikset jo julekalenderproblemet ditt seg helt selv Massemassemasse gratulerer

[Gjest Tekola]

Grisekonge!

Gratulerer!

[Serafina.]

Se så, da fikset jo julekalenderproblemet ditt seg helt selv Massemassemasse gratulerer

Akkurat det tenkte jeg også på.

[Ciara]

Mafalda, pell deg inn hit igjen, dette må vi jo snakke om!

Hvordan er formen?

Hvordan reagerte mannen?

Har dere fortalt det til resten av familien?

[Mus-Katt]

Mafalda, pell deg inn hit igjen, dette må vi jo snakke om!

Hvordan er formen?

Hvordan reagerte mannen?

Har dere fortalt det til resten av familien?

haha, ja samme tenkte jeg =)

Venter i spenning på detaljene....