Jeg er samfunnets taper!

[AnonymBruker]

Hele barndommen min var kaos og usikkerhet og redsel. Jeg gikk på tå-hev og var på vakt for neste utbrudd. Jeg visste ikke om noe annet, og stengte meg inne på rommet mitt. Mitt eget lille fristed. Jeg satt musestille og lagde aldri en lyd.

Jeg var tynn og blek, og en redd liten jente.
Jeg ble ekstremt stille og innesluttet, og hadde ingen følelser. Følelsene mine var inni meg, men jeg følte ikke på dem.

Selv om det er mange gode stunder med foreldrene mine, så var frykten min for den sinte og oppfarende faren min skremmende og ødeleggende på meg, og moren min var tafatt og gjorde ingenting... Begge hadde nok med seg selv, og jeg bar masse følelse alene... Hadde ingen å prate med.

Mange i slekten min var veldig slemme mot meg i barndommen og da jeg var ung. Tror de ikke forstod hvorfor jeg var som jeg var...

Det gikk mange år, der jeg bare eksisterte, og jeg pratet aldri om følelser. Jeg klarte det ikke. Jeg gikk på skolen hver dag, og var bare tilstede....

Etter vgs kom jeg meg ut i jobb og studier. Jeg slet veldig med å studere og slet veldig med det sosiale livet, så endte opp med å bare jobbe noen år, men ble stadig mobbet. Jeg var vant til å være musestille og å ikke prate, og jeg ble dårlig av sinte stemmer.

Jeg bare tok imot frekke, nedlatende kommentarer, og at folk lo av meg bak ryggen min, og klarte ikke gjøre noe med det, og til jeg til slutt møtte veggen og knakk sammen.

Jeg var 25 år og ble sykmeldt. Det var egentlig mange andre grunner til dette, som fysisk sykdom, men det psykiske hadde kanskje en god årsak selv om jeg ikke skjønte det da...

Da jeg var 26 kom jeg under NAV, og jeg begynte å gå til psykolog for å ordne opp i det skakkskjørte og ikke eksisterende følelses-livet mitt.

Det skulle gå mange år, pga fysiske og psykiske problemer, før jeg begynte å våkne og se verden med andre øyne.

Kanskje all den dårlige ikke-eksisterende hjelpen fra helse-Norge? Har gått til så mange psykologer og psykiatere som ikke forstår meg, så ga opp, og måtte hjelpe meg selv.

Den gode terapien har jeg fått gjennom nettet. Her kan jeg skrive så mye jeg vil, og skrive det jeg vil. Det er lett for meg å ordlegge meg når jeg skriver. Værre er det å prate ...

Idag er jeg 32 år, jobber i en skjermet bedrift og har bare 1 år igjen av AAP-pengene. Jeg er redd, fordi jeg har vært så isolert i mange år. Redd for hva som skjer etter at AAP-pengen blir borte.

Jeg må jobbe, men vil jeg bli mobbet igjen?

Mine jevnaldrende, samboere som single, har kommet inn på boligmarkedet, noe jeg vil slite veldig med alene. Har ikke så mye oppsparte midler, men har litt.

Om ikke ting ordner seg blir jeg uføretrygded, for jeg har falt veldig ut av samfunnet...

Jeg føler meg lite verdt, og føler meg som samfunnets taper. Mange som ikke forstår situasjonen min, og mener jeg er snylter og alt mulig ...

Hadde de levd mitt liv ville de forstått!

Hadde jeg blitt sett som barn, ville jeg kanskje levd et helt annet liv enn jeg lever idag...

Hilsen taperen i samfunnet.

Anonymous poster hash: 09d57...90a

[AnonymBruker]

Du har ikke falt helt ut av samfunnet ettersom du klarer å arbeide i en skjermet bedrift, det finnes mennesker som ikke klarer det engang. Her jeg bor finnes det faste ansatte i en av de bedriftene vi har her, men den er også regnet som en av de beste i landet. Hør med sjefen der du er om det er mulighet for fast ansettelse, snakk med NAV om hva dere skal gjøre fremover. Å fylle seg med angst for fremtiden fører ingen vei enn nedover.

Anonymous poster hash: 77496...95a

[AnonymBruker]

Du har ikke falt helt ut av samfunnet ettersom du klarer å arbeide i en skjermet bedrift, det finnes mennesker som ikke klarer det engang. Her jeg bor finnes det faste ansatte i en av de bedriftene vi har her, men den er også regnet som en av de beste i landet. Hør med sjefen der du er om det er mulighet for fast ansettelse, snakk med NAV om hva dere skal gjøre fremover. Å fylle seg med angst for fremtiden fører ingen vei enn nedover.

Anonymous poster hash: 77496...95a

Hvilken bedrift er det, da? Jeg flytter gjerne på meg for å få det bedre. Har ingen eller ingenting som holder meg igjen her, bortsett fra at jeg ikke takler så bra store forandringer...

Anonymous poster hash: 09d57...90a

[AnonymBruker]

Korleis kan du kalle deg sjølv ein tapar? Eg skulle gitt masse masse for å vere så flink å skrive som du!

Ja, du har opplevd mykje kjipt. Men du må ikkje gå gjennom livet og tru at du er den einaste. Vi er mange som går rundt i verden medsmå og store sår, og som prøver etter beste evne å finne småting og glede seg over.

Anonymous poster hash: 2aa4f...104

[Gjest Minelly]

Det er dem som har behandlet deg dårlig som er samfunnets tapere. Du virker på meg som en reflektert kvinne, du vet hvorfor ting har blitt som de har blitt men ikke hvordan du skal komme deg videre.

Jeg er ikke psykolog og kan desverre ikke guide deg videre i livet, men jeg kan ihvertfall gi deg et råd; ALDRI se på deg selv som en taper. Du er så mye mer enn det!!!!!!

Lær deg å smile over "the little things", altså, begynn å finn gleden i ting du før har tatt for gitt. Det er sunt å smile, og det frigjør stoffer som gjør deg glad

Lykke til!!!!!!!

[AnonymBruker]

Du er da ikke snylter når du jobber i en skjermet bedrift? jobb er jobb!

Anonymous poster hash: 9a93c...a2a

[AnonymBruker]

Slutt opp TS.. Du er ingen taper. Livet er ikke alltid enkelt. Så en får bare prøve å gjøre det beste ut av det. Og ikke minst jobbe seg ut av problemene.

Jeg har vel noe av samme bakgrunn som deg. Ble veldig mobbet på skolen.

Pga dette ble jeg veldig usikker ovenfor andre mennesker. Sosial angst kalles det visst. Dette førte til problemer med studier og jobb. Siden man må...ja...omgås andre mennesker.

Sosial angst er veldig vanskelig å kjempe seg ut av. Du må utfordre deg selv hele tiden.

I Norge blir det ekstra vanskelig å slite med dette problemet. Fordi mentaliteten her er at folk er litt mer innesluttet enn i andre kulturer. Det er ikke vanlig å uoppfordret ta kontakt med andre mennesker, smile og utstråle varme.

Psykologer og psykiatere kan ikke helpe deg med ditt problem TS. Det du trenger er å utfordre deg selv og du må ha venner/sosial trening.

Jeg fant ut at det ble for tøft med en vanlig jobb. Der man omgås andre mennesker i sitt arbeid. Altså..har ikke så store problemer lenger med å være sosial, men det er når jeg må omgås mennesker i en presset arbeidssituasjon jeg sliter. Jeg takler veldig dårlig om noen ler av meg, kjefter eller presser meg.

Derfor fikk jeg meg en nattjobb hvor jeg ikke trenger å treffe på slike mennesker (kolleger,kunder etc). Passer meg ypperlig. I tillegg bruker jeg hver ledig stund til å reise utenlands hvor folk er mer åpne. Det er rart. Men jeg føler meg så mye friere da. Man blir liksom dratt med i den gode viben. Her hjemme kan jeg ofte gå inn i skallet mitt.

Prøver å jobbe og stå på endel nå. Når jeg er 45-50 år flytter jeg utenlands for godt.

Anonymous poster hash: 39548...ca6

[AnonymBruker]

Det er aldri for sent å ta tak i ens liv, og du er enda ung.

Anonymous poster hash: 10076...30d

[AnonymBruker]

Takk for svar og gode ord alle sammen! <3

Alle har mer enn nok med seg selv. Hvem skal ta vare på deg om ikke du gjør det?

Det er mye sant i dette ... men man må ofte få noen år på baken før man forstår det likevel.

Anonymous poster hash: 09d57...90a

[AnonymBruker]

Jeg vet så altfor godt hva du snakker om. Har hatt et lignende liv, har en mnd igjen av aap nå, har akk fullført videregående fag etter altfor mange år som innlagt med div psykiske sykdommer osv. Har søkt meg inn på høyskole, og jobber i praksis. Er veldig takknemlig til saksbehandleren min på nav for hun har virkelig hjulpet meg fremover. Jeg vet at en del har mye nedlatende å si om nav og de som går på nav, men i mitt tilfelle så har de vært veldig behjelpelige til å få meg framover i livet. Jeg hverken føler eller ser på meg som en snylter, og har aldri vært det, fordi jeg vet jeg var altfor syk da jeg ikke jobba eller gikk på skole, og det var ekstremt slitsomt å ha det sånn ( Hadde alvorlig psykisk sykdom som handikappet meg helt pga traumatiske hendelser i livet). Men jeg har alltid hatt en enorm viljestyrke, og har jobbet hardt for å komme meg fram. Selv når jeg var innlagt og ikke gjorde noe kjempet jeg en hard kamp innvendig, som var nødvendig. Det er ikke sånn at om man faller ut av skole/jobb en periode pga sykdom og må søke støtte, at man da snylter. De som dømmer folk på det grunnlaget har rett og slett ikke kunnskap nok, og er ikke verdt å høre på. Livet handler om så mye mer, og psykisk sykdom kan være både veldig invalidiserende, og ikke mins veldig farlig om man ikke får hjelp. Men du må alltid være sterk og du må tenke at livet ditt er ikke over enda, du har fortsatt mange år å leve, prøv å nå inn til hjertet ditt og jobb deg mot et mål

Anonymous poster hash: 52c07...7c3