Sykemeldt eller ikke?

[Gjest Meg]

Hei

Etter å ha gått med lavt stoffskifte (hypothyreose) over 20 år før jeg fikk behandling, er skadene så blitt store at man ikke greier å medisinere meg slik at jeg føler meg frisk. Dette er en ikke uvanlig sak, og hender blant ca 20/30% av de hypothyreoserammede. En av mine store utfordringer er at jeg er stressintolerant, noe som for øvrig også er et problem for min arbeidsgiver. Jeg hadde tilrettelagt arbeid og jobbet i en 60% stilling, samtidig som jeg var 40% ufør. Med ny sjef (mellomleder - er ansatt i en stor statlig bedrift) i fjor sommer forsvant all tilrettelegging, og jeg ble gradvis sykere og sykere. Jeg prøvde å nå frem med argumenter om at jeg trengte tilretteleggingen, som var avtalt på et høyere organisatorisk nivå en min mellomleder, men ble ikke hørt. Ved hypothyreose vil medisinen kunne helt slutte å virke, dersom man får tilstrekkelige stresshormoner i kroppen - dette skjedde med meg :-(. Resultatet ble at jeg fikk en tilleggssykdom som kan komme ved stress - en kronisk sykdom, der kun symptomene kan behandles. Denne vil jeg slite med resten av livet.

I tillegg til disse utfordringene har jeg en del problemer med mage og tarm, som gjør at kroppen ikke tar opp livsnødvendige næringsstoffer. Dette må derfor tilføres med ujevne mellomrom på sykehuset. Ettersom det er uenighet blant alle vikarlegene jeg følges opp av, har jeg nå ikke fått vedlikeholdsbehandling av sykehuset, slik at man nå i neste uke må begynne med "brannslokking". I tillegg er jeg belemret med ytterligere tilleggsplager, blant annet har jeg måttet gå på hjertemedisin allerede fra ung alder. Min far fikk sitt første infarkt da han var i 20-årene, han ble dessverre ikke mer enn 46 år. Jeg har visstnok arvet hans helsemessige utfordringer, men har heldigvis blitt fanget opp, og får adekvat behandling.

Problemet nå er at formen min er særdeles uforutsigbar for tiden. Den ene dagen ligger jeg på sofaen hele dagen, og kommer meg ikke ut av huset. Den neste kan være bedre, og da sørger jeg for mosjon og frisk luft - noe legen har sagt er viktig for å kunne bli bedre. Jeg har vært sykemeldt leeenge, og føler at leder og kollegaer begynner å synes at jeg har vært borte for lenge i forhold til min sykdom.

Hva synes dere er rimelig? Bør jeg presse meg tilbake i jobb så fort som mulig, og ligge hjemme de dagene jeg ikke greier å jobbe, og jobbe dobbelt de dagene kroppen fungerer? Eller bør jeg vente til formen er bedre, nyte de gode dagene, og isolere meg de dårlige? Jeg hadde nok greid å gå på jobb de gode dagene, dersom det virkelig gjaldt å overleve. Da hadde jeg nok greid det meste. Men legen anbefaler meg å vente. Jeg aventer nå adekvat behandling, og jeg har nå gjerne et par tre dager i løpet av en uke, hvor jeg kommer meg ut, og får rørt meg litt, eller i det minste få frisk luft.

Jeg sliter med dårlig samvittighet overfor kollegaer og arbeidsgiver. Jeg vurderer å søke full uføretrygd, og avslutte arbeidslivet, men synes det er for ille. Jeg er meget dyktig i mitt arbeide, og har mye å tilføre min arbeidsgiver. En kollega av meg har nettopp fått en alvorlig sykdom, og jeg er bedt om å være med på i et spleiselag på jobb, for å løpe han blomster. Selv har jeg ikke mottatt noe fra mine kollegaer, noe slipp en måte styrker meg i troen på at "allmenheten" er av den oppfatning av at jeg burde vært og gjort min plikt som ansatt. Hva syns dere?

Hilsen en med en god dag i går, og elendig dag i dag :-(