Introvert og det ødelegger alt

[AnonymBruker]

Jeg har da ganske nettopp funnet ut at jeg har en introvert personlighet - mange år for seint. Jeg har alltid følt meg annerledes og skammer meg over "kravene" jeg setter til familie og nære venner. Jeg blir totalt utslitt av folk, både foreldre, kjæreste, søsken og gode venner. Altså uansett hvem det er.

Jeg har de siste 10 årene bodd for det meste alene, så lenge jeg gjør det har jeg det strålende. Det skal likevel ikke mye til for at jeg må hjem på "puste ut" dersom jeg har hatt en travel dag med mye mennesker rundt meg på skole/jobb.

Det er helt forferdelig å være hjemme i ferietider. Jeg kommer fra en stor familie og det er et styr og et mas helt fra første dag - iallefall oppfatter jeg det slik. Det er ikke morsomt for noen siden jeg blir forferdelig irritabel når jeg går tom for batteri.

Dette har også ødelagt de aller fleste forholdene jeg har vært i og jeg er redd det holder på å ødlegge ett nytt. Jeg blir sur og sint og får meg heller ikke til å forklare dette til typen. Det er jo forferdelig synn i fyren - jeg er en kald heks og føler jeg driver med psykisk tortur. Jeg mister helt kontrollen og over hvordan jeg behandler han - rett og slett. Etter noen dager alene derimot, da er jeg tilbake til å være den fantastisk snille og omsorgsfulle dama igjen. Det kan vare en uke eller to, så sakte men sikkert ender jeg opp med å bli ett monster.

Jeg føler meg emosjonelt ustabil. Jeg er mye sint og jeg er mye trist fordi jeg ikke har kontroll på tilværelsen og fordi ting ikke er som jeg skulle ønsket. Dette går ut over alle rundt meg og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger.

Noen meninger? Er det bare å legge seg inn?

Anonymous poster hash: a21cb...f03

[Gjest IntroVert]

Jeg har da ganske nettopp funnet ut at jeg har en introvert personlighet - mange år for seint. Jeg har alltid følt meg annerledes og skammer meg over "kravene" jeg setter til familie og nære venner. Jeg blir totalt utslitt av folk, både foreldre, kjæreste, søsken og gode venner. Altså uansett hvem det er.

Jeg har de siste 10 årene bodd for det meste alene, så lenge jeg gjør det har jeg det strålende. Det skal likevel ikke mye til for at jeg må hjem på "puste ut" dersom jeg har hatt en travel dag med mye mennesker rundt meg på skole/jobb.

Det er helt forferdelig å være hjemme i ferietider. Jeg kommer fra en stor familie og det er et styr og et mas helt fra første dag - iallefall oppfatter jeg det slik. Det er ikke morsomt for noen siden jeg blir forferdelig irritabel når jeg går tom for batteri.

Dette har også ødelagt de aller fleste forholdene jeg har vært i og jeg er redd det holder på å ødlegge ett nytt. Jeg blir sur og sint og får meg heller ikke til å forklare dette til typen. Det er jo forferdelig synn i fyren - jeg er en kald heks og føler jeg driver med psykisk tortur. Jeg mister helt kontrollen og over hvordan jeg behandler han - rett og slett. Etter noen dager alene derimot, da er jeg tilbake til å være den fantastisk snille og omsorgsfulle dama igjen. Det kan vare en uke eller to, så sakte men sikkert ender jeg opp med å bli ett monster.

Jeg føler meg emosjonelt ustabil. Jeg er mye sint og jeg er mye trist fordi jeg ikke har kontroll på tilværelsen og fordi ting ikke er som jeg skulle ønsket. Dette går ut over alle rundt meg og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger.

Noen meninger? Er det bare å legge seg inn?

Anonymous poster hash: a21cb...f03

Jeg har mange meninger om det. Og det første jeg tenker er: Dette kan du fikse. Og uten å legges inn.

Jeg vet så godt hva du snakker om, for jeg har ikke tatt hensyn til min introverte personlighet hele livet mitt. Men etter at jeg måtte gjøre det, for å i det hele tatt fungere som menneske, så føles livet plutselig så mye mer kontrollerbart og mulig. Jeg er et nytt menneske rett og slett. Jeg er mer alene, ja. Jeg sier mer nei og jeg trekker meg tidligere tilbake. Men når jeg sier ja og når jeg er tilstede, er jeg mer tilstede med hele meg. Og blid og glad og mer pratsom.

Første tips er: Snakk med kjæresten din. Vær tydelig. Si det som det er, at du trenger alenetid, at du er introvert og lader batteriene alene. At du blir sur og trist og irritabel om du ikke får den tida. Finn en måte du kan få samlet batteriene på. Det er lov å ha fri fra kjæresten sin, det er lov å sette grenser. Enten det er å dra på joggetur (som jeg tyr til veldig ofte), eller bare stenge seg inne på rommet med musikk. Ikke ha dårlig samvittighet for at du må være alene. Du må være alene for å bli den glade personen du egentlig er. Det vil være så mye bedre for både deg og kjæresten om du tar mer hensyn til det. En kan bli et skikkelig hespetre om en ikke får nok alenetid! Det er grusomt.

Du trenger ikke ødelegge dette forholdet også. Du kan bryte dette mønsteret. Men du må være ærlig om hvordan du er, og hva du trenger for å ha det bra. Og for å være en god kjæreste og venn.

Det er ganske vanlig at mennesker med en introvert personlighet ender opp med angst og depresjoner, nettopp fordi de ikke tar hensyn til sin personlighet og forsøker å være noe de ikke er. Eller fordi de ikke klarer å sette grenser mellom seg selv og resten av verden. Men det går an å lære, og det går an å leve et godt liv og være fornøyd med å ha en sånn personlighet. Selv er jeg stolt og glad over at jeg er som jeg er, selv om det har tatt tid å komme hit.

- Si stopp litt før du blir så sliten at det renner over. Eller du eksploderer. Jeg merker det på at jeg begynner å sone ut eller bli ukonsentrert. Det er et signal om at jeg trenger en pause. Legg inn pauser i hverdagen.

(Obs: I begynnelsen kan man jo kjenne at man trenger pause heeeele tida, fordi man er så tynnslitt at man blir helt utmattet av ingenting. Man vil kanskje bare være alene hele tida, fordi det er det letteste. Og det er lett å få dårlig samvittighet da. Særlig om man har venner og familie som er ekstroverte og som ikke forstår det. Men det er så viktig. Og det er nok lurt å være tydelig, så ikke folk tar det personlig.

Men det er utrolig hvor mye lettere det er å være sammen med andre mennesker når man er trygg på sine egne grenser. Når man kjenner når nok er nok. Når man er trygg på at man ikke blir med på ting man ikke ønsker, at man heller blir hjemme mens de andre stikker på stranda. Så kan man kanskje samle litt overskudd og treffe dem igjen senere. Eller ikke. Men ved å kjenne etter og ta den tida en trenger, så vil en kunne trene opp til å tåle mer. Og tanken på å skulle være sosial vil ikke være like utmattende. Fordi en vet at det er rom for å dra hjem, trekke seg tilbake. Det er lov å gå hjem tidlig. Det er lov å gå hjem akkurat så tidlig som en må.

Introverte mennesker bruker mer krefter på å være sosial enn ekstroverte. De tar inn all informasjon og bearbeider den. Alt av lyder og lukter og inntrykk og ansiktsutrykk og beskjeder og dobbelbeskjeder og underliggende ting. Det er forferdelig slitsomt. Men ved å være bevisst det, og sette tydeligere grenser for seg selv, kan det bli så mye lettere å forholde seg til den ytre verden. Man må ikke være kjempesosial hele tida. Man må ikke være blid. Man må ikke se alle, snakke med alle. Det er lov å være i sin egen verden. Det er så lett å tro, som introvert, at man må være like PÅ og utadvendt som ekstroverte. At det er det som er det riktige å være. Men det er feil. Det er ikke for alle å være sånn. Føler man ikke for å prate med kolleger, la det være. Si det: Jeg trenger å være litt alene. De fleste vil faktisk forstå det. Og når man får denne tryggheten, på at det er greit å være alene. Så er det så mye lettere å være sosial igjen. Man har gitt seg selv et frirom. Man har selv kontrollen.

Selvfølgelig, i en arbeidssituasjon kan man ikke velge å være alene når det passer seg, men en vil tåle så mye bedre å måtte forholde seg til andre mennesker hvis en gir seg de pausene. Det blir lettere å strekke seg litt lenger.

Tiden din og livet ditt er verdifullt. Hvorfor skal du slite deg ut på å være noen du ikke er? Ta vare på deg selv, og ta hensyn til behovene dine. Det er en grunn til at vi er skapt sånn.

Jeg kunne skrevet en bok om dette, men stopper her. Jeg ville bare si at: Det er håp! Det går an å leve veldig fint med en sånn personlighet. Du er fin og bra nok som du er. Du har lov å være alene. Du har lov å være akkurat der du er. Hverken mer eller mindre. Bare være. Og menneskene som er glad i deg, vil nok også bare at du skal ha det bra og ikke slite deg ut ved å være sammen med dem. Vær tydelig og ærlig. Dette kan du få til!

Anbefaler deg på det varmeste å leste Susan Cain sin bok: Quiet- the power of introverts in a world that can't stop speaking. Det fins masse bra litteratur om temaet. Og tips til hvordan å leve et godt liv.

Klem fra en annen introvert

[AnonymBruker]

Som introvert selv må jeg si at jeg blir litt provosert av innlegget ditt TS.

Det er som om du får det til å se ut som at vi har psykiske problemer. Er du sikker på at du ikke har noe i tillegg til at du er introvert? Det å være introvert er ikke ensbetydende med å være emosjonell ustabil, og misfornøyd med tilværelsen.

Jeg tror kansje du bør sjekke om du sliter med noe annet, og ikke legge dette over på å være introvert.

Jeg kjenner igjen mange av tingene du skriver, men det å behandle sin mann som drit og være følelsemessig ustabil er ikke typisk. Heller for en med depresjon?

Introvert er bare motsatt av estrovert. Vi liker stille stunder og mye alenetid. Likevel er vi ikke sosialt dumme, eller mennesker med et spekter av problemer innad.

Anonymous poster hash: dac1b...aee

[AnonymBruker]

Som introvert selv må jeg si at jeg blir litt provosert av innlegget ditt TS.

Det er som om du får det til å se ut som at vi har psykiske problemer. Er du sikker på at du ikke har noe i tillegg til at du er introvert? Det å være introvert er ikke ensbetydende med å være emosjonell ustabil, og misfornøyd med tilværelsen.

Anonymous poster hash: dac1b...aee

Amen. Introvert betyr ikke at man er mentalt syk. Men samfunnet anser introvert som negativt og extrovert som positivt noe som er kjempesynd! Men som hun over her sier kan det jo være noe annet som plager deg? Eller så trenger du rett og slett bare å sette ned noen grenser, og si at du trenger å lade batteriene med jevne mellomrom og at dette er noe du må gjøre alene. Jeg er introvert og får nesten nedsmeltning når jeg er hos min mor og jeg må sove på sofan uten privatliv og uten mulighet for å være alene. Det er noe som skjer HELE tiden! Kan jeg ikke bare få sitte i fred på laptopen min i stedet?

Anonymous poster hash: ea2f2...bc0

[AnonymBruker]

Les boken "Stille": http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=9243456&rom=MP

Da vil du skjønne mer av deg selv og reaksjonsmønstrene dine. Kjæresten din bør nok også lese den.

Anonymous poster hash: f6f59...bc2

[@Maja]

Jeg kunne skrevet en bok om dette, men stopper her.

Om du ein gang finn på å gjer det så vil eg gjerne lese den!

Som introvert selv må jeg si at jeg blir litt provosert av innlegget ditt TS.

Det er som om du får det til å se ut som at vi har psykiske problemer. Er du sikker på at du ikke har noe i tillegg til at du er introvert? Det å være introvert er ikke ensbetydende med å være emosjonell ustabil, og misfornøyd med tilværelsen.

Jeg tror kansje du bør sjekke om du sliter med noe annet, og ikke legge dette over på å være introvert.

Jeg kjenner igjen mange av tingene du skriver, men det å behandle sin mann som drit og være følelsemessig ustabil er ikke typisk. Heller for en med depresjon?

Introvert er bare motsatt av estrovert. Vi liker stille stunder og mye alenetid. Likevel er vi ikke sosialt dumme, eller mennesker med et spekter av problemer innad.

Anonymous poster hash: dac1b...aee

Synest det er litt i overkant å bli provosert av slikt. Kjenner meg igjen i TS sine reaksjoner, særlig måten å behandle folk rundt seg og det å kjenne seg litt ustabil. Skal altså ikkje utelukke at TS kan ha andre issues, men føler slike reaksjoner kan komme av at ein som introvert ikkje tar nok hensyn til sine eigne behov. Går det for langt så kan det gli over i emosjonell ustabilitet.

[AnonymBruker]

Hei igjen! Og tusen takk for kjempefine og gode svar! Kvinneguiden altså

Innlegget var på ingen måte ment for å provosere, jeg ser i ettertid at måten jeg skrev dette på kunne virke litt voldsom. I går var jeg bare veldig lei meg.

Som flere av dere antyder så har jeg psykiske problemer. Det faktum at jeg er introvert er bakgrunnen for dette, ikke som årsak i seg selv, men fordi jeg regelrett har jobbet i mot min egen personlighetstype i mange år. Det tok alt for lang tid før jeg fant ut at jeg er introvert, jeg har derfor i hele oppveksten følt meg annerledes og jeg brukt mye tid og energi på å framstå som noen jeg overhodet ikke er. Dette ga meg en depresjon som senere ble til en spiseforstyrrelse med sterk sosial angst. Jeg har har rett og slett hatt vanskeligheter med å finne min plass. Jeg føler ofte hverdagen virker overveldene fordi jeg rett og slett ikke vet hvilken rolle jeg har oppi alt dette.

Da jeg var anorektiker (uten å gå nærmere inn på det) isolerte jeg meg totalt, både fra venner og familie. Jeg hadde det helt topp siden jeg fikk være for meg selv. Likevel brukte jeg enormt mye tid på å observere andre mennesker, da særlig kvinner. Det var denne tilfredsheten som fenget meg, det at alle virket så lykkelige og "lette". Helt uavhengig av kropp og utseende. Jeg husker jeg fortalte dette til terapauten min, at jeg ikke brydde meg om hva jeg veide eller hvordan jeg så ut, så lenge jeg kunne være så lykkelig å tilfreds, som tilsynelatende, alle andre hadde.

Jeg skjønner i ettertid hvofor jeg hengte meg sånn opp i slike ting; jeg følte meg totalt annerledes fordi jeg ikke håndterte det sosiale uten og regelrett bli lei meg å deprimert.

Og så til den stakkars kjæresten min. Mye av bakgrunnen for hele innlegget i går var fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare dette til han, jeg overbeviser meg ofte om at jeg ikke burde ha kjæreste før jeg får orden på meg selv, noe som betyr at jeg kommer til å sabotere dette forholdet også kun fordi jeg er så rar.

Han er ikke typen til å forstå slike ting og jeg har heller ikke fortalt han noe særlig om de andre psykiske problemene jeg har hatt. Jeg føler jeg legger skylden på at "jeg er "introvert" fordi det har jeg lest meg fram til på internett". Jeg tror han vil finne det svært sårende dersom jeg sier jeg blir sliten av å være sammen med han. Han kommer garantert til å foreslå at han lover å ikke prate til meg, men kun sitte ved siden av meg i sofan. Det er jo desverre ikke slik det funker.

Men, jeg har i alle fall funnet en forklaring på hvorfor jeg er slik. Det var langt mer frustrerende (og deprimerende) når jeg bare følte meg annerledes og helt alene om dette

Anonymous poster hash: a21cb...f03

[AnonymBruker]

Jeg var den som skrev jeg ble litt provosert. Trådtittel og en god del av innholdet følte jeg var myntet veldig på at det å være introvert er et psykisk problem. De fleste som er klar over at de er introverte er vanligvis veldig fornøyde med tilværelsen, de vet hva de orker, kan si nei, og stå opp for seg selv siden man vet hva man trenger.

Det er du føler det er vanskelig med kjæresten din er veldig trist. Veldig trist... Det skal jo ikke være sånn.

Du er den du er, og han er den han er. Kanskje du kan gi ham noe å lese på der han ser at dette virkelig er deg? Slik at han forstår deg mer enn at du bare forteller?

Anonymous poster hash: dac1b...aee

[AnonymBruker]

La kjæresten din lese denne artikkelen: caring for your introvert http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2003/03/caring-for-your-introvert/302696/

Anonymous poster hash: f6f59...bc2

[AnonymBruker]

Introvert og ekstrovert er ikke noe du ER, det er en generell beskrivelse av to veldig store grupper personlighetstyper.

Og innenfor der finner man alt mulig - alle hvilket er individer.

Man får ikke negativ atferd av hverken det ene eller det andre, men det er riktig som du observerer at man henter energi fra ulike steder.

Jeg som tydelig ekstrovert henter energi utenfra - men en kronisk sykdom jeg har+angst gjør at jeg må begrense den energihentingen fordi jeg blir fysiske sliten, og det igjen gjør meg nedstemt i lengden om jeg ikke føler det er balanse.

Selv om jeg er ekstrovert blir også jeg fysisk/mentalt utslitt av samvær med mennesker jeg ikke "trives" sammen med - det er ingen fasitsvar på disse tingene.

Det at du behandler kjæresten dårlig har ingenting med introversjon å gjøre, ikke er det noe som hindrer en til noe i livet heller.

Når det blir et hinder handler det ofte om helt andre ting enn personlighetstype.

Det du trenger er nok å nøste opp i disse andre tingene du sliter med; ikke at du tilfeldigvis er introvert, noe faktisk ganske mange er

Anonymous poster hash: ad018...e5f

[Gjest Anonym TS]

Jeg legger ikke sjul på at jeg har psykiske problemer. Det jeg mener er at jeg ikke har lyktes i å ta hensyn til min introverte personlighetstype og derfor har fått problemer på andre områder. Jeg har i langt tid forsøkt å være noe jeg ikke er og det sa til slutt stopp.

Så til kjæresteproblematikken. Jeg har alltid vært slik, mot alle jeg har vært sammen med. Jeg låser meg inne og snakker lite om ting som plager meg, selv om jeg i perioder alltid er sur og grinete. Alt blir feil, uansett hva de gjør og jeg blir til en sur og kjip kjæreste. Jeg vet ikke hva det er, men ofte har jeg bare lyst til å slippe alt jeg har i hendene å skrike i frustrasjon fordi ingen rundt meg skjønner meg eller tar hensyn til meg. Jeg bruker ofte husarbeid som unnskyldning for å slippe å måtte legge meg i armkroken til typen eller for å måtte konversere med familien over desserten. Jeg får helt fnatt av tanken. Jeg har av eks-kjærester fått høre at jeg er kald, likegyldig og egoistisk, noe jeg ikke klandrer dem for. Men det er aldri hensikten, jeg bare får det ikke til uansett hvor uendelig mye jeg bryr meg om dem. Men i de gode periodene hvor jeg har energi, da er jeg sosial og kontaktsøkende og er en kjempejente. For disse mannfolka må det jo virke som om jeg har en personlighetsforstyrrelse. De greier virkelig ikke å henge med.

Og igjen. Jeg mener ikke å sette et likhetstegn mellom å ha en introvert personlighetstype og det og ha psykiske problemer. Jeg er/har bare begge deler, og det gjør det vanskelig for meg i relasjoner til andre.

[AnonymBruker]

For å sammenlikne: jeg tenker/sier ofte at min angst ødelegger svært mye for meg.

Men sannheten er jo at det til syvende og sist er jeg som ødelegger - jeg har jo faktisk et valg. Det bare krever mye mer av meg enn om jeg ikke hadde hatt angst. Men valget er fortsatt der, og jeg jobber med ta de valgene oftere.

Anonymous poster hash: ad018...e5f

[@Maja]

For å sammenlikne: jeg tenker/sier ofte at min angst ødelegger svært mye for meg.

Men sannheten er jo at det til syvende og sist er jeg som ødelegger - jeg har jo faktisk et valg. Det bare krever mye mer av meg enn om jeg ikke hadde hatt angst. Men valget er fortsatt der, og jeg jobber med ta de valgene oftere.

Anonymous poster hash: ad018...e5f

Godt poeng! Likte ikkje å lese dette, men det er fordi eg veit du har rett, og det gjelder så absolutt for meg og. Men samtidig, så tenker eg det er viktig å ikkje prøve så hardt at ein mister seg sjølv i forsøket