Bekymret for barnets situasjon hos mor

[Gjest Bekymret Pappa]

Hei,

Jeg og barnemoren flytte fra hverandre for flere måneder siden. Det var en del krangling på slutten, men jeg kan aldri huske å ha latt dette gå ut over datteren vår. Jeg sier jeg aldri kan huske, fordi det eneste jeg husker er mors oppførsel mot barnet vårt.

I tiden vi bodde sammen, hadde hun utrolig lite tolmodighet med datteren vår, hun hevet stemmen unødvendig ofte, barnet vårt ble hysterisk og gråt, hvorpå mor svarte med å skrike enda høyere til barnet og si ting som; "Nå gidder jeg faen ikke mer! Vi blir inne, eller pappa kan ta deg ut!". Jeg observerte også at hun kastet ting i veggen når barnet var til stedet, om hun ble provosert. Disse tingene traff veggen rett ved siden av barnet.

Nå når vi bor fra hverandre, vet jeg ikke hvordan situasjonen er, men barnet vårt har ved flere anledninger fortalt meg ting som skremmer meg litt. Listen er som følger:

- Røyking i rommet ved sidenav barnet, hvor barnet bekrefter at hun får røyk i nesen.

- Skriking, mer skriking og uendelig mye kjefting.

- Kasting av leker og bamser når barnet ikke følger "ordre".

- Knusing av ting, f.eks. barnets favorittalerken fordi barnet ikke tok "ordre".

- Biting, noe barnet tar opp igjen og igjen (selv om det trolig bare skjedde en gang).

Barnet forteller meg at det er meg det er best å være hos, liker meg bedre enn mamma og at det er så godt at jeg ikke skriker eller hever stemmen. Jeg hevet stemmen litt en gang, da begynte hun nesten å grine og sa "Nå kjefter du nesten sånn som mamma gjør!". Det verste var, da barnet fortalte meg at: "Mamma er bare bitte litt slem". At et barn kan engang si at mamma er slem, er for meg helt ufattelig.

Jeg spurte barnet hvordan barnet følte det når mamma skrek. Svaret jeg fikk var: "Jeg blir helt stiv, og gjør sånn som dette..." - Det vil si, barnet stivner, trekker skuldre sammen og viser tydelig frykt i hele ansiktet.

Jeg har også fått bekreftet i fra felles venner at mor hever stemmen unødvendig mye og regelrett brøler til barnet for de minste filleting, samt at hun ofte er mer opptatt av å gå ut når det er hennes helger, enn å tilbringe kvalitetstid med barnet.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men jeg er rimelig sikker på at dette ikke er hvordan et barn skal ha det annen hver uke. Barnet har en helt annen personlighet når min uke starter, men blir betraktlig bedre etter dag to. Barnehagen forteller meg også om problemer med oppførsel o.l. når jeg henter i starten av min uke, men etter en til to dager av min uke, er alt bra og jeg og barnet får skryt for god oppførsel.

Jeg er helt fortvilet, men hva kan jeg gjøre? Snakke med mor er helt uaktuelt, da hun nekter på alt, eller sier at hun gjorde noen av tingene før, men at alt er over nå og at alt er bedre.

[Gjest Bekymret Pappa]

Kan også legge til at barnet fortalte meg at mamma hadde bedt henne om å ikke fortelle pappa at hun kjeftet som hun gjorde, og at barnet sa det var en god ide om hun latet som hun ikke fortalte meg noe, men heller lurte mamma og fortalte meg alt.

[Tomaten]

Dette ville jeg tatt opp med familievernkontoret.

Hørtes ikke bra ut.

[Gjest Bekymret Pappa]

Hva kan jeg forvente der? Når foreldre slipper unna med enda verre mishandling av barn enn dette (fordi det er det dette er, pskyisk terror), hvordan skal jeg forvente noe mer ang. barnets problem (det er tross alt barnet deti hovedsak går ut over)?

[Løvetanten]

Om dere har delt omsorg ville jeg personlig holdt henne tilbake fra samvær med mor og kontaktet barnevern, lege og advokat. Hadde ikke gamblet et sekund lengre med barnets mentale og fysiske helse.

Har hun hovedomsorgen så ville jeg tatt kontakt med alle tre overnevnte og satt fokus på mors uholdbare oppførsel samt satt igang formalitetene for å ta en rettssak om daglig omsorg.

Det aller viktigste du gjør nå er å dokumentere, dokumentere, dokumentere! Ta gjerne film av datteren din når hun forteller om mamma og hva hun gjør. Snakk med barnehage, fastlege- vær tilstede 150% og engasjer deg maks. Ikke la det koke bort eller tro på løfter om at ting skal bli bedre. Skriv gjerne ting opp i en bok med dato og klokkeslett. Ta vare på alle mailer og sms. Skriv ned samtaler når du husker de.

Lykke til!

Endret 9. juli 2013 av Løvetanten

[Gjest Bekymret Pappa]

Takk for gode råd!

SMSer og eposter inneholder aldri noe om dette, men det å filme barnet når hun forteller disse tingene, kan være lurt.

Mitt største problem, er jo at barnet sikkert er glad i mor også, men jeg tror ikke hun har godt av å være der. Jeg ønsker bare å gi henne en trygg og god oppvekst, men er redd for å bli møtte av det offentlige med den innstilling at mor uansett er godt egnet som omsorgsperson. Frykten for å tape på dette, er stor, og dersom jeg taper, taper barnet enda mer.

[Teriyaki]

Signerer løvetannen. Du må bare stå på, uansett om du opplever motstand!

[Løvetanten]

Og dersom du gjør ingenting...?

Sånn det er nå har du desverre ikke noe valg. Jeg og mannen min har erfaring med høykonflikt og problematisk samarbeide, og du kan aldri være forberedt nok! Ta denne muligheten du har fått nå. Barnet er enda åpent og forteller deg ting, og hun kan fortelle det samme til barnevern og sakkyndig. Gjør det nå før mor truer henne mer og hun lukker munnen for godt. Barn kan skremmes til stillhet

[Teriyaki]

Ikke minst: hvis du ikke gjør noe, så vil jenta di sannsynlig klandre deg for det når hun blir voksen og forstår mer.

[AnonymBruker]

Dette hørtes fryktelig trist, og urovekkende ut.

Mor trenger mer enn bare en samtale, hun trenger å innse at hun må få hjelp til sinnemestring. Dette er veldig skadelig for barnet - og jeg tenker at det beste for barnet er å være mest hos deg nå.

Samtidig er jo mor veldig viktig for barnet også, så du må tilstrebe en løsning hvor barnet ikke mister kontakten.

Kunne du vurdert å gå til juridiske skritt for å ha barnet på fulltid? Og at mor får mer og mer besøks/samværstid etterhvert?

Jeg tviler på situasjonen er "alvorlig nok" dessverre til at det blir en enkel sak, men jeg ville undersøkt mulighetene.

Barnet vil få varige skader om du ikke gjør noe nå, og har sannsynligvis blitt skadet allerede. Hun er jo skrekkslagen. Men som sagt er det viktig at du går riktig frem her, ikke bare juridisk - men også slik at ikke mor i mellomtiden øker temperamentet enda mer.

Jeg tenker også familievernkontoret er et naturlig sted å gå i samtaler om dette, mor trenger å se utenfra hvor vondt oppførselen hennes gjør hennes barn.

Anonymous poster hash: daad2...ab2

[Gjest Bekymret Pappa]

Takk for gode tips, jeg skal diskutere dette med jurist på barnesaker og ta det videre derfra.

Takk igjen, ingen av dere behøvde hjelpe meg, men dere valgte å gjøre det og det er jeg utrolig takknemlig for. Om ikke annet, har jeg inspirasjon og styrken jeg trenger for å gjøre noe med dette, på en ryddig og skikkelig måte.

[ViljaH]

Har ikke noe erfaring å dele, vil bare si at du må stå opp for barnet ditt, ikke la det skure og gå og håpe det årnær seg. Vær en aktiv pappa som tar ansvar! Barnet trenger minst 1 normal fornuftig forelder.

[AnonymBruker]

Ville bare si at jeg er så glad for at barnet ditt har deg!

Lykke til.

Anonymous poster hash: 6a16f...eb0

[xinnia]

Gjør som Løvetann forslår- men barnevernet er ikke noe poeng å ta kontakt med, da de ikke kan gjøre noe . ( snakker av erfaring, da far til mine barn var slik som dette).

Gå for å få hovedomsorgen for datteren, så kan mor eller få vanlig samvær.

Vær den voksne, ta ansvar og kjemp for datteren din, og husk at selvsagt er den lille gla i sin mamma, og det skal hun også få lov til å være... så snakk om mamma, men i en god tone uansett å hardt det kan være.. du vil garantert få din lønn for alt strevet om noen år:-)

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg og barnemoren flytte fra hverandre for flere måneder siden. Det var en del krangling på slutten, men jeg kan aldri huske å ha latt dette gå ut over datteren vår. Jeg sier jeg aldri kan huske, fordi det eneste jeg husker er mors oppførsel mot barnet vårt.

I tiden vi bodde sammen, hadde hun utrolig lite tolmodighet med datteren vår, hun hevet stemmen unødvendig ofte, barnet vårt ble hysterisk og gråt, hvorpå mor svarte med å skrike enda høyere til barnet og si ting som; "Nå gidder jeg faen ikke mer! Vi blir inne, eller pappa kan ta deg ut!". Jeg observerte også at hun kastet ting i veggen når barnet var til stedet, om hun ble provosert. Disse tingene traff veggen rett ved siden av barnet.

Nå når vi bor fra hverandre, vet jeg ikke hvordan situasjonen er, men barnet vårt har ved flere anledninger fortalt meg ting som skremmer meg litt. Listen er som følger:

- Røyking i rommet ved sidenav barnet, hvor barnet bekrefter at hun får røyk i nesen.

- Skriking, mer skriking og uendelig mye kjefting.

- Kasting av leker og bamser når barnet ikke følger "ordre".

- Knusing av ting, f.eks. barnets favorittalerken fordi barnet ikke tok "ordre".

- Biting, noe barnet tar opp igjen og igjen (selv om det trolig bare skjedde en gang).

Barnet forteller meg at det er meg det er best å være hos, liker meg bedre enn mamma og at det er så godt at jeg ikke skriker eller hever stemmen. Jeg hevet stemmen litt en gang, da begynte hun nesten å grine og sa "Nå kjefter du nesten sånn som mamma gjør!". Det verste var, da barnet fortalte meg at: "Mamma er bare bitte litt slem". At et barn kan engang si at mamma er slem, er for meg helt ufattelig.

Jeg spurte barnet hvordan barnet følte det når mamma skrek. Svaret jeg fikk var: "Jeg blir helt stiv, og gjør sånn som dette..." - Det vil si, barnet stivner, trekker skuldre sammen og viser tydelig frykt i hele ansiktet.

Jeg har også fått bekreftet i fra felles venner at mor hever stemmen unødvendig mye og regelrett brøler til barnet for de minste filleting, samt at hun ofte er mer opptatt av å gå ut når det er hennes helger, enn å tilbringe kvalitetstid med barnet.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men jeg er rimelig sikker på at dette ikke er hvordan et barn skal ha det annen hver uke. Barnet har en helt annen personlighet når min uke starter, men blir betraktlig bedre etter dag to. Barnehagen forteller meg også om problemer med oppførsel o.l. når jeg henter i starten av min uke, men etter en til to dager av min uke, er alt bra og jeg og barnet får skryt for god oppførsel.

Jeg er helt fortvilet, men hva kan jeg gjøre? Snakke med mor er helt uaktuelt, da hun nekter på alt, eller sier at hun gjorde noen av tingene før, men at alt er over nå og at alt er bedre.

Kort fortalt. Mekling familievernkontor el.lign. Videre reise sak om bosted barn hos deg.

Noen annen måte er vanskelig. Du må samle helst skriftlig informasjon om tilstanden. Advokat og en lang kamp venter deg. PPT , barnevern må utale seg.

[Gjest Svar til bek pap]

Ta det opp med moren FØR du starter noe som du kanskje vil angre på senere. Advokat, PPT og Bv høres voldsomt ut.

Hva med en rolig samtale med denne moren? du beskriver en som er deprimert.

[Løvetanten]

Ta det opp med moren FØR du starter noe som du kanskje vil angre på senere. Advokat, PPT og Bv høres voldsomt ut.

Hva med en rolig samtale med denne moren? du beskriver en som er deprimert.

Nei, nei, nei. Det vil bare gjøre at moren skjuler det hun gjør og kanskje skremmer barnet til å ikke snakke med pappa. Mor må ikke vite at far vet. Kjempeviktig!

[AnonymBruker]

Ta det opp med moren FØR du starter noe som du kanskje vil angre på senere. Advokat, PPT og Bv høres voldsomt ut.

Hva med en rolig samtale med denne moren? du beskriver en som er deprimert.

Nei, nei, nei, ikke ta det opp med moren, spesiellt med tanke på datteren din. Gå veien om fagpersonell først, det viktige her er å skåne datteren. Å fagpersonell kan fortelle hvordan man går fram, hvordan man skåner barnet.

Forstår jeg det dithen at du er villig til å ta over omsorgen for barnet? At du vil at hun skal bo hos deg å ha besøksrett hos mor? Hvis det, er det bare å kjøre på. Det er tross alt et barn det er snakk om her.

Anonymous poster hash: b81b5...1f6

[Gjest Gjest]

Dere tar feil, en skal aldri trigge mer til konflikt enn det som allerede er, og hvorfor skal ikke far gi grei beskjed til mor at han vet?

HVIS mor derimot bruker barnet i kamp mot far stiller det seg annerledes, da er jeg bekymret for omsorgsevne.

Mye godt samarbeid kommer mer god kommunikasjon, se løsninger sammen og handle deretter.

[Gjest Gjest]

Man må regne med at barnet sier til moren at det er mye bedre å være der enn til pappa.