Ung og kreftsyk

[Victoria-]

Noen andre her som har vært eller er i samme situasjon?

Jeg synes på mange måter det har vært vanskelig å komme tilbake til hverdagen etter at behandlingen ble avsluttet i fjor sommer. Går til kontroller hver tredje måned, men går stadig i beredskap for å ta i mot dårlige beskjeder. Jeg klarer ikke å ufarliggjøre fysiske plager som jeg gjorde før kreften. Blir utslitt av meg selv. Jobber virkelig med å endre tankegangen og å akseptere at fremtiden brått er blitt mer usikker.

Noen som har tips eller erfaring i hvordan håndtere situasjonen på en bedre måte?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært syk selv, men fulgt en nær venninne. Hun fikk tilbud om støttegruppe på sykehuset, og det var flere hun kunne velge mellom. For unge, for kvinner osv. Lurer på om ikke Kreftforeningen var inne i bildet her. Hun fikk også tilbud om samtaler med psykolog, men hun takket nei da hun var veldig fornøyd med kreftsykepleieren og pratet med henne istedet.

Tror jeg vil anbefale deg å snakke med noen som har erfaring med kreftsyke. Det er ikke noe vits å snakke med noen som ikke har gått gjennom det selv, eller er utdannet og har jobbet med kreftsyke.

Anonymous poster hash: cba4c...9e7

[AnonymBruker]

Har du sett på U-go, ungdomsgruppen i Kreftforeningens tilbud? Der er det både arrangementer du kan være med på, men de har også lokallag rundt omkring der du kanskje kan treffe likesinnede,

Anonymous poster hash: 0e7f7...c29

[Victoria-]

Tusen takk for gode tips! Har bare hatt et par samtaler med fastlegen ang hvordan jeg har det psykisk. Han har sagt at jeg kan ta kontakt med ham når jeg selv føler behovet. Ideelt sett hadde jeg sikkert hatt faste timeavtaler med ham, kreftsykepleier el.l. en periode. Fastlegen uttrykte at han hadde stor tro på min evne til å komme meg gjennom dette. Men så er jeg "flink" til å bagatellisere egne problemer overfor andre..

Har sett litt på nettsiden til ungdomsgruppa i kreftforeningen - har helst tatt litt avstand fra andre kreftrammede i frykt for å miste dem til sykdommen, men fordelene veier kanskje opp for ulempene

[AnonymBruker]

Du må ikke bagatilisere det. Det er jo en utrolig tøff periode!

Fastlegen er jo litt vanskelig å ringe når man trenger å snakke nå! om du skjønner. Hvorfor har du ikke fått tilbud om kreftsykepleier?

Det finnes helt sikkert andre som ikke ønsker å omgås mange andre kreftsyke, så sykehuset eller Kreftforeningen burde kunne sette deg i kontakt med en likemann/kvinne. Dere må jo ikke møtes eller snakke sammen hele tiden. Men vite at dere kan ringe og grine, fortelle en vits eller få ut tanker om alt mulig som friske ikke skjønner.

Anonymous poster hash: cba4c...9e7

[AnonymBruker]

Vi har et barn som fikk kreft i fjor. Alt går helt fint med han, men jeg kjenner igjen den frykten. Frykten topper seg når det nærmer seg ny kontroll så får jeg en kjempe utladning når kontrollen er over og prøvene er helt fine. Jeg kjenner nå et år etter diagnosen at jeg sliter veldig psykisk, tenker på det vi har vært igjennom, redsel for tilbakefall eller ny kreft. Jeg vet at disse følelsene må jeg leve med resten av mitt liv, men håper redselen vil blekne med årene når jeg ser hvor friskt barnet vårt er.

Jeg vil gi deg en kjempe klem og håper at din frykt og dine tanker og vil blekne med tiden <3

Anonymous poster hash: 0ff26...5a7

[AnonymBruker]

Noen andre her som har vært eller er i samme situasjon?

Jeg synes på mange måter det har vært vanskelig å komme tilbake til hverdagen etter at behandlingen ble avsluttet i fjor sommer. Går til kontroller hver tredje måned, men går stadig i beredskap for å ta i mot dårlige beskjeder. Jeg klarer ikke å ufarliggjøre fysiske plager som jeg gjorde før kreften. Blir utslitt av meg selv. Jobber virkelig med å endre tankegangen og å akseptere at fremtiden brått er blitt mer usikker.

Noen som har tips eller erfaring i hvordan håndtere situasjonen på en bedre måte?

Hei

Jeg har også vært kreftssyk og hadde det litt som deg den første tiden. Jeg gikk ikke til psykolog, men tok litt fri fra livet det første året. Sov mye og gikk mange turer i skogen. Det gikk heldigvis bra med meg, men synes det var veldig tøft likevel. Jeg var også redd mye, og trodde hver "vondt" i kroppen var tegn på alvorlig sykdom. Hos meg ble det bedre og bedre etterhvert som årene gikk.

Plei deg selv, fysisk og psykisk. Jeg ser noen over meg her råder deg til å bruke psykolog dersom du ønsker, det er kankskje ikke så dumt. Man har mange tunge tanker i forb. med alvorlig sykdom og det kan vare godt å snakke med noen. Det blir bedre, jeg lover deg. Gi deg selv 1-2 år til før hverdagen er helt tilbake.

Klem.

Anonymous poster hash: 74462...b0f