Noen som har født alene (på sykehus altså)?

[AnonymBruker]

Vet du noe som ikke jeg vet..?

Jeg trenger som sagt tanker om hvordan det er eller kunne vært å føde alene, ikke mer feilinformasjon om min egen situasjon.

Du opprettet nylig en tråd om besteforeldre som ikke kan passe barnet ditt pga de velger å ikke følge dine rutiner når det kommer til mat og søvn.

Anonymous poster hash: cb1bb...7d9

[Stinelin]

Du opprettet nylig en tråd om besteforeldre som ikke kan passe barnet ditt pga de velger å ikke følge dine rutiner når det kommer til mat og søvn.

Anonymous poster hash: cb1bb...7d9

Stemmer, men du har tydeligvis ikke lest tråden grundig nok siden du skriver som du gjør. Du vet ikke mye om vår situasjon utenom bestemødrene, og jeg har heller ikke bedt om barnevaktråd i denne tråden.

Konklusjonen i den andre tråden var vel at færreste ville hatt gutten hos bestemødrene over tid. Jeg ble til og med ansett som en dårlig omsorgsperson selv som kunne ha han der i et par timer. Dette er bare tull, men jeg vil ikke ha han der lenge. Det er flere faktorer som gjør detvanskelig med dem uansett, blant annet jobbsituasjon.

Uansett er ikke det tema her, jeg ber om tanker om å føde alene.

[skruf]

Fødsler er veldig forskjellige....da jeg fødte førstejenta kunne jeg nok sikkert ha født alene, men glad jeg hadde eksen der. Ting tok tid, og jordmødrene og barnepleierene var innom sånn av og til pga det var mange fødsler samtidig (nå snakker jeg om tiden fra 4cm til jeg var 7cm og kom inn i hui og hast på selve fødestuen). Under de siste cm og utpressingfasen så gikk jeg helt i meg selv og eksisterte ikke pappaen til jenta vår. Samtidig var det en utrolig sterk opplevelse da hun var ute, han klipte navlestrengen og vi var alene sammen med den lille jenta vår.

Som jeg skrev tidligere så er jeg innmari glad at ektemannen min rakk frem da minstejenta kom til verden. Sto om liv på oss begge.

[AnonymBruker]

Vet du noe som ikke jeg vet..?

Jeg trenger som sagt tanker om hvordan det er eller kunne vært å føde alene, ikke mer feilinformasjon om min egen situasjon.

Jeg synes du skal slappe helt av og huske på at endel ender opp med å føde alene- og det går fint.

Det er tullete av andre her og fremstille det som om "stakkars babyen blir overlatt til vilt fremmede", det er høyt kompetent helsepersonell som har håndtert denne type situasjoner hundre ganger før.

Folk flest har ikke katastrofeskeisersnitt eller grusomme fødsler med noen hekser av jordmødre.

Doula er topp valg, om det ikke går føder mange fint alene, og skjer noe sinnsykt krise så er sjansen stor for at barnevaktalt. ikke hadde vært tilgjengelig på kort varsel uansett(de kunne vært på ferie eller hva).

Du og babyen kommer til å bli ivaretatt, og far kan ta ansvar hjemme og heller finne løsninger der og da dersom alt skjærer seg, noe det statistisk sett ikke gjør.

Bortsett fra på KG, da........

Om dere ikke bor sentralt og nært sykehus/barnevakt blir barnevakt fort stressende, spesielt i krisesituasjoner.

Jeg hadde valgt doula og/eller alene siden andre alternativer ikke er OK for dere.

Anonymous poster hash: 28257...ee9

[Pinkee]

Fødte første med mann tilstede, å andre alene, mens far passet eldste. Var vel omtrent samme situasjon som dere tror jeg. Gikk helt fint, jeg er/var så i min egen lille verden begge fødslene, at hvem som var der, ikke var der, var helt likegyldig. Men, var veldig greit å vite at eldste var i trygge omgivelser, slapp å tenke på det oppi det hele. Hadde jeg hatt en litt hyggeligere jordmor, hadde alt vært helt fint.

[Vera Vinge]

Jeg har bare født en gang, men om jeg var i din situasjon, ville jeg satset på å føde alene. Sønnen min er noen måneder eldre enn din, men noe av det viktigste for meg ville være å føle meg trygg på at han hadde det bra. Jeg syns det hadde vært ubehagelig å dra av gårde om jeg var usikker på om han hadde det bra. Og selv om det var fantastisk å ha med mannen under fødselen, tenkte jeg at jeg fint kunne født alene. Komplikasjoner kan man jo ikke vite noe om, men jeg tenke som deg at en nyfødt kan bli like godt ivaretatt av eksempel annen enn far om mor er i narkose. Da tenker jeg at 1-åringen trenger far mer.

[Stinelin]

Fødte første med mann tilstede, å andre alene, mens far passet eldste. Var vel omtrent samme situasjon som dere tror jeg. Gikk helt fint, jeg er/var så i min egen lille verden begge fødslene, at hvem som var der, ikke var der, var helt likegyldig. Men, var veldig greit å vite at eldste var i trygge omgivelser, slapp å tenke på det oppi det hele. Hadde jeg hatt en litt hyggeligere jordmor, hadde alt vært helt fint.

Hvordan var oppfølgingen da du fødte alene i forhold til første gangen? Og hvordan følte du det var at mannen ikke møtte dere før senere? Og han?

For meg har det også veldig mye å si at eldstemann har det fint, kjenner at jeg kan strekke meg langt for å være sikker på det.

[Pinkee]

Hvordan var oppfølgingen da du fødte alene i forhold til første gangen? Og hvordan følte du det var at mannen ikke møtte dere før senere? Og han?

For meg har det også veldig mye å si at eldstemann har det fint, kjenner at jeg kan strekke meg langt for å være sikker på det.

Neei, husker egentlig ikke, jordmor var der nok, savna henne ikke, det gjorde jeg heller ikke første gangen. Tenkte vel egentlig ikke over at han ikke møtte ungen før dagen etterpå, vi var klar over situasjonen i god tid før fødsel, så vi var forberedt på at slik ble det.

Kan heller ikke huske at han syntes det var noe problem. Som sagt, vi var klar over hvordan ting måtte løses lenge før fødsel, så vi tenkte vel aldri over at det skulle være noe problem, hverken på ene eller andre måten.

Kanskje vi var litt mer laidback til fødsel enn hva folk er nå for tiden, dette er tross alt snart 20 år siden. Nå synes jeg mange har en litt hysterisk holdning til å føde, feks dette med at far MÅÅ være tilstede.

Men, kan legge til at min første ble forløst på normal måte, å ingen komplikasjoner, sånn bortsett fra at det tok lang tid.

[Stinelin]

Godt å høre. Vi er også mer laidback mtp fødselen denne gangen, siden det er så mange andre ting å ta seg av ellers. Sist gikk liksom verden i stå da småen skulle komme, nå må livet gå sin gang (noenlunde). Etter et år med storebror tenker jeg at fødselen er jo egentlig en liten del av det å få barn, selv om det føles stort der og da.

[Gjest Eurodice]

Neei, husker egentlig ikke, jordmor var der nok, savna henne ikke, det gjorde jeg heller ikke første gangen. Tenkte vel egentlig ikke over at han ikke møtte ungen før dagen etterpå, vi var klar over situasjonen i god tid før fødsel, så vi var forberedt på at slik ble det.

Kan heller ikke huske at han syntes det var noe problem. Som sagt, vi var klar over hvordan ting måtte løses lenge før fødsel, så vi tenkte vel aldri over at det skulle være noe problem, hverken på ene eller andre måten.

Kanskje vi var litt mer laidback til fødsel enn hva folk er nå for tiden, dette er tross alt snart 20 år siden. Nå synes jeg mange har en litt hysterisk holdning til å føde, feks dette med at far MÅÅ være tilstede.

Men, kan legge til at min første ble forløst på normal måte, å ingen komplikasjoner, sånn bortsett fra at det tok lang tid.

Dette er jeg helt enig med deg i. Og en annen ting, det er et mas etter epidural, keisersnitt og det ene og det andre, også. Jeg synes mange er pysete. Man skulle tro det alltid var forbundet med livsfare å føde.

[Stinelin]

Dette er jeg helt enig med deg i. Og en annen ting, det er et mas etter epidural, keisersnitt og det ene og det andre, også. Jeg synes mange er pysete. Man skulle tro det alltid var forbundet med livsfare å føde.

Det hjelper faktisk å høre at "de erfarne damene" ikke stresser seg så opp over dette. En stund hørtes det ut som om jeg planla å seile jorda rundt på egenhånd her...

[Klematis]

Da vi skulle ha andremann, bodde vi et sted uten familie veldig nær. Det ble til at vi avtalte med naboer og et vennepar at de kunne være behjelpelige med barnepass om tidspunktet passet. Dvs at de faktisk var hjemme og f.eks. at naboen kunne komme og overnatte hos oss og levere i barnehage om det skjedde på natta. Venneparet (bodde 40 min unna) kunne evt hente i barnehage og ha eldste på overnatting om det var i en helg. Diskuterte litt med jordmora jeg gikk til, og hun mente at om det kneip, kunne vi ta med oss eldste (2 år) og så ville noen på sykehuset se etter henne akkurat når fødselen skjedde sånn at mannen fikk vært tilstede. Dette var på Haukeland. Hadde vi kommet der, og de ikke hadde hatt tid, hadde selvsagt mannen tatt seg av henne og evt forsøkt å orde slik at noen kunne komme p hente henne.

Da fødselen satte i gang, ble planen å ta med seg eldste i bilen og møte de som skulle passe henne på sykehuset (midt mellom der vi og de bodde). Hun ble vekket, kledd og fikk en skive i hånda. Så kom vi ikke lengre, for da ble det plutselig fødsel på badet ;-)

Avtal med flere og vær litt fleksible frem til det starter og dere seg hvem det vil passe for. Mest sannsynlig finner dere en løsning. De fleste hjelper jo gjerne!

[Gjest Eurodice]

Det hjelper faktisk å høre at "de erfarne damene" ikke stresser seg så opp over dette. En stund hørtes det ut som om jeg planla å seile jorda rundt på egenhånd her...

Det var bra du ikke tok det til deg, for mitt innlegg var ment generelt . Jeg har voksne barn nå. På den tiden de ble født, var det ikke vanlig, eller kanskje heller ikke tillatt, å ha med noen på fødeavdelingen.

Da jeg ventet min eldste, var jeg i arbeid til ca. tre uker før fødselen. Da bodde jeg på en midlertidig hybel i Oslo og måtte reise hjem til mine foreldre på landet. Min mann var sjømann, og vi hadde ikke hatt anledning til å kjøpe noe eget ennå. Jeg var bare 20 år.

Nok om det, det morsomme med denne historien er at min eldste er født på et gamlehjem av alle ting. Det var 6-7mil å kjøre på ikke altfor bra veier. På dette hjemmet var det avsatt to egne rom til fødende. Min mor var med meg i drosjen dit, men måtte reise tilbake igjen. Min mann var ventet hjem, men rakk ikke før etter at jeg hadde kjørt. Så jeg fødte alene, selvfølgelig med god hjelp av en herlig jordmor.

De to neste ble født på Ullevål sykehus, og de to siste på Rikshospitalet, alle gangene var jeg alene. Min mann måtte ta seg av de andre barna. Jeg var 28 år da jeg fikk den siste. Etter det steriliserte jeg meg .

Endret 8. juli 2013 av Arabella

[Klematis]

Ser nå at du ikke er interessert i tips om barnevaktsituasjonen, så da kan du bare se bort fra innlegget mitt.

Lykke til med fødsel, om den nå blir sånn eller slik!

[pantertante]

Det hjelper faktisk å høre at "de erfarne damene" ikke stresser seg så opp over dette. En stund hørtes det ut som om jeg planla å seile jorda rundt på egenhånd her...

Du høres ut til å være en person som er velsignet fri for stress selv. Både i denne tråden og i tråden om besteforeldrene og barnepass.

Tålmodigheten og roen du viser når du svarer på frekke innlegg er beundringsverdig.

Jeg var alene da jeg fødte min eldste (alenemor da) og det gikk så fint som bare det. Hadde flinke folk rundt meg og heldigvis en veldig grei fødsel.

Var egentlig greit å bare skulle forholde seg til helsepersonalet og slippe å tenke på andre enn meg selv og selve fødselen.

Det kommer til å gå veldig bra. Og om det skulle oppstå komplikasjoner er du i de beste hender så det ville jeg absolutt ikke bekymret meg for.

Du virker som en sterk og fornuftig kvinne som vet hva som er best for deg og dine.

Masse lykke til med den forestående fødselen, Stinelin.

[kokkos]

Du høres ut til å være en person som er velsignet fri for stress selv. Både i denne tråden og i tråden om besteforeldrene og barnepass.

Tålmodigheten og roen du viser når du svarer på frekke innlegg er beundringsverdig.

...

Det kommer til å gå veldig bra. Og om det skulle oppstå komplikasjoner er du i de beste hender så det ville jeg absolutt ikke bekymret meg for.

Du virker som en sterk og fornuftig kvinne som vet hva som er best for deg og dine.

Masse lykke til med den forestående fødselen, Stinelin.

Så enig!!!!

[Stinelin]

Du høres ut til å være en person som er velsignet fri for stress selv. Både i denne tråden og i tråden om besteforeldrene og barnepass.

Tålmodigheten og roen du viser når du svarer på frekke innlegg er beundringsverdig.

Jeg var alene da jeg fødte min eldste (alenemor da) og det gikk så fint som bare det. Hadde flinke folk rundt meg og heldigvis en veldig grei fødsel.

Var egentlig greit å bare skulle forholde seg til helsepersonalet og slippe å tenke på andre enn meg selv og selve fødselen.

Det kommer til å gå veldig bra. Og om det skulle oppstå komplikasjoner er du i de beste hender så det ville jeg absolutt ikke bekymret meg for.

Du virker som en sterk og fornuftig kvinne som vet hva som er best for deg og dine.

Masse lykke til med den forestående fødselen, Stinelin.

Tusen takk for gode ord, og ikke minst erfaringen din. Veldig koselig!

[Anciol]

Jeg måtte føde datteren min alene fordi hele familien min inkludert mann og svigers , samt min familie lå med magasjau inkl oppkast!

Ble lagt i isolat med drypp i armen fordi jeg og fikk magesjau og oppkast!

[Stinelin]

Jeg måtte føde datteren min alene fordi hele familien min inkludert mann og svigers , samt min familie lå med magasjau inkl oppkast!

Ble lagt i isolat med drypp i armen fordi jeg og fikk magesjau og oppkast!

Huff, hørtes ut som et mareritt!

[AnonymBruker]

Det var bra du ikke tok det til deg, for mitt innlegg var ment generelt . Jeg har voksne barn nå. På den tiden de ble født, var det ikke vanlig, eller kanskje heller ikke tillatt, å ha med noen på fødeavdelingen.

Da jeg ventet min eldste, var jeg i arbeid til ca. tre uker før fødselen. Da bodde jeg på en midlertidig hybel i Oslo og måtte reise hjem til mine foreldre på landet. Min mann var sjømann, og vi hadde ikke hatt anledning til å kjøpe noe eget ennå. Jeg var bare 20 år.

Nok om det, det morsomme med denne historien er at min eldste er født på et gamlehjem av alle ting. Det var 6-7mil å kjøre på ikke altfor bra veier. På dette hjemmet var det avsatt to egne rom til fødende. Min mor var med meg i drosjen dit, men måtte reise tilbake igjen. Min mann var ventet hjem, men rakk ikke før etter at jeg hadde kjørt. Så jeg fødte alene, selvfølgelig med god hjelp av en herlig jordmor.

De to neste ble født på Ullevål sykehus, og de to siste på Rikshospitalet, alle gangene var jeg alene. Min mann måtte ta seg av de andre barna. Jeg var 28 år da jeg fikk den siste. Etter det steriliserte jeg meg .

Joda, jeg ser at vi idag er vant med andre forventninger.

Men hvorfor er alltid historiene slik at man omtrent skal lide mest mulig - om du skjønner?

Hvorfor legges det opp til at man ikke skal få føle seg engstelig?

Min svigermor forteller også om fødselsforløp som var annerledes enn idag ifht oppholdet på sykehuset, og at hun kun fikk 2 mnd permisjon.

Men hun fremstiller ikke dette som en "slik må man holde ut" historie, hun sier at dette nok var årsaken til at hun ble totalt utslitt og delårsak til at det kun ble med ett barn.

Hun ville altså mye heller ha hatt det slik som idag på sykehus/permisjon osv - fordi hun ble utbrent og husker tilbake på akkurat det med stor skrekk og unner ingen andre det samme.

Så jeg slipper å høre disse "på 70tallet fødte vi i skauen omtrent etter å ha gått 7 timer" - hun mener heller at forholdene idag er slik det burde vært også da, og at det ikke var en god opplevelsene for henne og endel andre når det var helt annerledes.

Skjønner ikke helt hvorfor man skal legge opp til at "om noen har hatt det verre så må alle andre bare godta".

Det er lov å være engstelig, nervøs eller spent - uansett om noen andre har hatt det verre før/idag.

Ser jo det samme her med fødselshistorier fra idag også; "hva, synes du normal fødsel var kjipt? Jeg hadde fødselen fra heeeeeelvete, og derfor må du slutte å føle det slik".

Jeg er ikke "de mødrene fra den og den tidsalderen hvor man gjennomgitt ild og helvete for fødsel" - jeg har vokst opp med helt andre vilkår. Og det synes jeg er greit at jeg tilpasser meg, innenfor rimelighetens grenser

Anonymous poster hash: 28257...ee9