Gruer meg til barna hans kommer:(

[Gjest Fleecejakke]

Dere må nok begge bare innse at ungene kommer en gang i måneden i ti år framover. Bli voksen og ta ansvar. Enten flytter du ut eller så blir du venner med ungene og lærer deg å leve med dem.

[Bolla*]

Nå er de jo hos dere bare én helg i måneden, og da har dere hele resten av månede til å være "frie".

Hva med å planlegge litt dere kan gjøre sammen med barna når de er på besøk, så dere ikke blir så rastløse?

[Gjest]

Men hvordan har dere det ellers?

Om han reagerer med sinne når du prøver å ta opp ting som er vanskelige, så har du det jo ikke bare bra?

Du ser hvordan har håndterer ungene sine. Er dette en mann du faktisk kan tenke deg barn med?

Du skal ikke være i et forhold fordi du er redd for å skuffe, men du skal ikke gå ut av det bare fordi noen her inne mener det er best.

Du må finne ut hva som fungerer for deg, slik at du blir ivaretatt.

[AnonymBruker]

Herregud, ser for meg at han sitter og er rastløs og sur fordi ungene Hans er på besøk og fordi du ikke tropper opp og tar initiativ til å gjøre ting som barna vil like.

Det er da søren meg ikke ditt ansvar..

Anonymous poster hash: 1ddb8...b34

[AnonymBruker]

Personlig syns jeg jo det er altfor lite og se barna sine så lite. Hvis jeg får egne barn kunne jeg aldri tenkt meg en slik ordning. Pga lang avstand til barnemoren er det blitt slik, jeg føler jo også synd på barna som ser faren sin så lite.

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Gjest Gjest]

En helg i måneden... Bare å pakke sammen og flytte ut.

[Gjest TS]

TS her!

Jeg mistenker litt at han vil at vi skal fungere som en familie, noe som ikke er så lett for meg i løpet av så kort tid. jeg sier ikke at det ikke er aktuelt om kanskje 2 år, men nå syns jeg ting er veldig vanskelig.

[Gjest Gjest]

TS her!

Jeg mistenker litt at han vil at vi skal fungere som en familie, noe som ikke er så lett for meg i løpet av så kort tid. jeg sier ikke at det ikke er aktuelt om kanskje 2 år, men nå syns jeg ting er veldig vanskelig.

Akkurat, som en sa over da. Han er sur fordi du ikke går automatisk inn i mammamodus og gjør livet hans behagelig med å sørge for trivsel og tiltak. Dump ham.

[Gjest Riskjeks]

Jeg tror nok alt kom veldig brått på meg. Plutselig fikk jeg følelsen av og ikke kunne gjøre som jeg vil. Også er det jo ikke mine barn. Samboern min er ålreit nok med dem han, men jeg har inntrykk av at han blir veldig rastløs fordi han er også vant til og gjøre som han vil! Og det kan man jo ikke med små barn på besøk.

Anonymous poster hash: d246a...12d

Hvis han blir rastløs av bare EN helg med BARNA SINE, s lurer jeg litt på om dette er en fyr du har lyst på barn med...

TS her!

Jeg mistenker litt at han vil at vi skal fungere som en familie, noe som ikke er så lett for meg i løpet av så kort tid. jeg sier ikke at det ikke er aktuelt om kanskje 2 år, men nå syns jeg ting er veldig vanskelig.

Dvs han vil at du skal påta deg en morsrolle så han kan gjøre minst mulig med sine egne unger?

Kan ikke få sagt det nok, her må dere snakke sammen. Skal dere ha en fremtid sammen, må du kunne forholde deg til barna, være venn med dem og glad i dem. Men det er jo ikke det samme som at han skal overlate sine egne barn til deg.

Ut i fra det lille du har skrevet her, høres ikke denne fyren ut som en mann du burde få barn med.

Jeg vil nok en gang råde deg til å flytte ut, og la forholdet deres utvikle seg mer før dere evt flytter sammen igjen!

[Petrus]

Først: en stor klem til deg. Dette er vanskelig, ikke minst om mannen din ikke kan snakke med deg om situasjonen. Det er IKKE lett å bli en ny voksen i barns liv. Spesielt ikke når du er fars kjæreste (samboer) der far, barn og barnas mor har ulike, gjerne uavklare forventninger til deg og din rolle. Du og kjæresten din må snakke sammen om dette, søk gjerne hjelp hos feks familievernkontoret. Dere må samarbeide om et bedre forhold til barna. Det kan hjelpe litt å huske at dette kan være vanskelig også for far og mor (oppdragelse er ikke lett), og enda mer vanskelig for nye partnerer. Lykke til!

[sol87]

Hmm. Jeg tror du bør finne ut hva det er du "ikke liker" med barna. Kan det hende at du rett og slett ikke er så glad i barn (ja, jeg vet det er TOTALT ulovlig her inne på kg, men det er faktisk mulig). I så fall er ikke forholdet helt liv laga....

Ofte trenger man litt tid for å bli kjent med barn. Unger kan jo rett og slett virke veldig irriterende om man ikke kjenner dem og forstår dem. Personlig ville jeg prøvd å bli mer kjent med dem før jeg ga opp. Du og din samboer må også bli enige om hvilke grenser som gjelder i deres hjem, hvis det også har ført til problemer.

[sol87]

Hun har tatt et forhastet valg, ja, men det er nå forholdsvis umodent det også... Og å mislike barna til kjæresten på den måten ER umodent. Klarer man ikke takle at kjæresten har barn, må man finne seg en som ikke har barn. Sånn er det faktisk.

Nei, det er ikke umodent å mislike noens barn. Det som er umodent er å ikke reflektere over det, eller å ikke prøve å gjøre noe med det. Jeg finner det mye mer umodent å slenge ut sånne kommentarer, basert på så lite info.

[AnonymBruker]

Jo, jeg er glad i barn. Er veldig glad i tantebarna mine og vil gjerne ha egne barn. Hva det er med disse som jeg ikke liker vet jeg ikke, de er jo normale barn. Er vel rett og slett at jeg ikke helt trives pga at det ikke er mine barn og jeg føler ikke noe for dem dessverre:/ er selvfølgelig veldig trist!!

Anonymous poster hash: d246a...12d

[sol87]

Jo, jeg er glad i barn. Er veldig glad i tantebarna mine og vil gjerne ha egne barn. Hva det er med disse som jeg ikke liker vet jeg ikke, de er jo normale barn. Er vel rett og slett at jeg ikke helt trives pga at det ikke er mine barn og jeg føler ikke noe for dem dessverre:/ er selvfølgelig veldig trist!!

Anonymous poster hash: d246a...12d

Men det er jo helt naturlig at man ikke har følelser for barn man har møtt bare få ganger. Gi deg tid. Det ordner seg, det er jeg sikker på. Du trenger heller ikke å føle deg forpliktet til å "elske dem". Det viktigste er at de føler seg velkomne hos far og trygge i ditt nærvær.

[AnonymBruker]

Ja, tror også dem er trygge:) men syns dere der gjør noe om jeg ikke blir med dem på ferie? Jeg har rett og slett ikke lyst! Vil mye heller være på jobb.

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Ulrikke]

Vel, da jeg ble stemor for 11 år siden følte jeg det på samme måten. Jeg hadde ikke noe imot barna, og jeg jobbet virkelig med meg selv for å bli glad i dem osv, men det var ikke mine barn og jeg var ikke vant til å ha barn "hjemme" på den måten. Jeg gikk fra å være barnløs til å skulle ha tre barn rundt meg deler av uka/måneden. Jeg skjønte hele tiden at det var MITT problem, og ikke barnas, og jeg lot ikke dem merke noenting, men jeg var nok en del fraværende/borte i starten.

Man er ikke nødvendigvis OND fordi man ikke trives i starten, men ting er uvant og man vet ikke helt hvilken rolle man skal ta, hva man kan gjøre og ikke osv....

Vel, dette er 11 år siden, og jeg er fortsatt stemor til de samme barna. Det var på ingen måte uhåndterlig eller umulig å gjøre noe med, men når ting er ferskt, så føles det litt overveldende....

Vi er som sagt fortsatt samboere og har fått en felles datter. Stebarna har jeg et godt forhold til, det samme har jeg til mamma'n deres. Jeg måtte bare bli vant til å ha dem rundt meg, og som sagt innså jeg hele tiden at det var MITT ansvar og mitt problem, ikke deres. De hadde full rett på pappa'n sin hele veien.

Veien blir til mens man går heter det. Det var sånn i mitt tilfelle. Ingen av barna har tatt skade av at jeg sleit litt for meg selv i starten!

[Gjest Magdalene]

Ja, tror også dem er trygge:) men syns dere der gjør noe om jeg ikke blir med dem på ferie? Jeg har rett og slett ikke lyst! Vil mye heller være på jobb.

Anonymous poster hash: d246a...12d

Å dra på ferie med dem er jo en yppelig mulighet til å bli bedre kjent. Du bør jo virkelig gjøre det du kan for å bli kjent med de.

Hvordan er du med andre barn da? Som ikke er tantebarn.?

Misliker du disse bare fordi det er kjærestens sine barn?

[Gjest Marmot]

Jo, jeg er glad i barn. Er veldig glad i tantebarna mine og vil gjerne ha egne barn. Hva det er med disse som jeg ikke liker vet jeg ikke, de er jo normale barn. Er vel rett og slett at jeg ikke helt trives pga at det ikke er mine barn og jeg føler ikke noe for dem dessverre:/ er selvfølgelig veldig trist!!

Anonymous poster hash: d246a...12d

Det er jo ikke så rart, du kjenner dem ikke. Jeg har vært sammen med en mann i 1,5 år og synes fremdeles det er rart når barnet hans er sammen med oss. Og jeg tror det hadde vært veldig mye "verre" om jeg ikke hadde hatt barn selv.

Bli med på ferie hvis du kan, så får du muligheten til å bli kjent med dem. Det er veldig vanskelig å bli kjent med noen man bare treffer en helg i mnd, fordi det blir så kort tid og så lenge mellom hver gang.

[AnonymBruker]

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kommer til og bli med på ferie i første omgang! Det må vi eventuelt ta til neste år. Jeg må bli klar til dette først! Og og samboern min har vært på ferie bare vi to. Siden jeg er såpass usikker på om jeg vil det her så blir det i hvertfall feil og reise bort med dem.

Anonymous poster hash: d246a...12d

[AnonymBruker]

Dette er også noe du bør tenke på hvis du ønsker deg barn - en fyr som stiller lite opp for de barna han har, kommer neppe til å stille noe mer opp for et nytt barn.

Der tar du nok veldig feil.

Mange har problemer med å forholde seg til en forelderrolle de har kun en gang i måneden for eksempel, og blir aldri fortrolig med det. Mens barn de bor sammen med 24/7 får de et helt annet forhold til, og en helt annen forelderfølelse for. Så jeg ville ikke avskrevet mannen fordi han ikke stiller opp tilfredsstillende for de barna som bor hos moren stort sett hele tiden, og som han bare låner en gang i blant. Dette er noe som er litt tabubelagt, men ikke desto mindre et faktum dessverre.

Men jeg ville revurdert om du er skikket til å gå inn i en familie med særkullsbarn. Det får ikke alltid frem de beste egenskaper i et menneske.

Anonymous poster hash: f41e6...883