Gruer meg til barna hans kommer:(

[AnonymBruker]

Samboeren min har to barn fra tidligere, vi ble sammen for ca 8 måneder siden og har flyttet sammen alt for tidlig. Barna er fortsatt små 5 og 6 år(gutter). Problemet er at jeg takler dem ikke og føler meg som verdens slemmeste:( han vil så gjerne at vi skal fortsette og være sammen. Har dere noe råd til meg? Uten og halshugge meg! Jeg er egentlig ikke en slem jente.

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Løvetanten]

Jeg tenker at siden du har oppdaget såpass tidlig at det å flytte sammen ikke var så lurt, da ville jeg ha funnet meg mitt eget sted om jeg var deg.

Du og mannen din må ta dere en prat, for om du sliter med guttene nå så blir det jo ikke bedre de kommende 15-20 årene... Det er en ærlig sak å innrømme at man gikk inn i noe forhastet, og det eneste riktige å gjøre er å håndtere det som en voksen. Innrømme feilen, gjøre noe med det og gå videre.

[Gjest Riskjeks]

Flytt for deg selv og fortsett å være kjærester uten å bo sammen. Så kan dere evt flytte sammen igjen senere. Vil du ha denne mannen, må du også ta barna hans. Og ikke bare må du akseptere dem, men du må også like dem, og etterhvert bli glad i dem. Det greier du ikke nå, og da må du flytte ut. For alles skyld.

[AnonymBruker]

Men samboern min kommer ikke til og reagere positivt om jeg flytter ut! Barna er også på besøk kun en helg i måneden så det er jo lite det er snakk om, men jeg har virkelig problemer:( er jeg alene om og ha det slik?

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Gjest Riskjeks]

Men samboern min kommer ikke til og reagere positivt om jeg flytter ut! Barna er også på besøk kun en helg i måneden så det er jo lite det er snakk om, men jeg har virkelig problemer:( er jeg alene om og ha det slik?

Anonymous poster hash: d246a...12d

Hvis du har så store problemer med EN helg i måneden, tror jeg du har problemer på andre områder også... Hvor gammel er du (og kjæresten din)?

Du får evt bo hos foreldrene din/søsken/venninne den helgen da, du bør i alle fall ikke være der når du er så negativ til ungene!

Du er helt sikkert ikke alene om å ha det slik (dessverre), men dette blir vondt for både unger, deg, og kjæresten din, og det må du ta konsekvensene av. Du er helt tydelig ikke voksen nok til å ha en stemor-rolle! Dette må du og kjæresten din snakke sammen om. Har du fortalt ham hva du føler for barna hans? Han vil nok heller at du skal flytte ut, enn at du skal lage problemer for barna hans (hvis ikke er han en dårlig far!).

Er dette en mann du ser for deg å leve sammen med? Kanskje få barn med? Da kan jeg love deg at dette er en svært dårlig start. Flytt ut og bli ordentlig kjent med kjæresten din før du flytter inn igjen! Dere har bare vært sammen 8 mnd, det er jo ingenting!!! Hvor lenge har dere bodd sammen?

[Bolla*]

Er det noen spesiell grunn for at du ikke takler dem da?

Samboer her har et barn på 6 år, som han har 50/50. Vi har bodd sammen i snart 2 år, og til tider har det vært litt vanskelig pga utagerende oppførsel og mangel på respekt for voksne. Men det begynner å dra seg til, jeg er jo glad i barnet selv om det ikke er en dans på roser hele tiden.

[Løvetanten]

Men samboern min kommer ikke til og reagere positivt om jeg flytter ut! Barna er også på besøk kun en helg i måneden så det er jo lite det er snakk om, men jeg har virkelig problemer:( er jeg alene om og ha det slik?

Anonymous poster hash: d246a...12d

Dette handler om deg, ikke han! Du må jo leve ditt eget liv, og ja- noen ganger skuffer man andre.

Han klarer seg, tenk på deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke helt og sette ord på hva det er jeg ikke liker. Samboern min har liten forståelse for hva jeg mener, har tatt det opp med han. Da reagerer han med og bli sur!! Jeg er 26 og han er 34. Jeg syns også han er egoistisk i forhold til barna, han er lite tilstede for dem.

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Løvetanten]

Jeg klarer ikke helt og sette ord på hva det er jeg ikke liker. Samboern min har liten forståelse for hva jeg mener, har tatt det opp med han. Da reagerer han med og bli sur!! Jeg er 26 og han er 34. Jeg syns også han er egoistisk i forhold til barna, han er lite tilstede for dem.

Anonymous poster hash: d246a...12d

Som du sier- det var forhastet. Du har tatt et feil valg i livet, og med en samboer som heller ikke er villig til å samtale med deg så kommer dette aldri(?) til å gå bra.

[Gjest Riskjeks]

Jeg klarer ikke helt og sette ord på hva det er jeg ikke liker. Samboern min har liten forståelse for hva jeg mener, har tatt det opp med han. Da reagerer han med og bli sur!! Jeg er 26 og han er 34. Jeg syns også han er egoistisk i forhold til barna, han er lite tilstede for dem.

Anonymous poster hash: d246a...12d

Er det rart han blir sur når du ikke liker barna hans..?

At han er lite tilstede for barna, er jeg enig i mtp at han har dem så sjelden. (Hvis ikke det er noen spesiell grunn til det?) Dette er også noe du bør tenke på hvis du ønsker deg barn - en fyr som stiller lite opp for de barna han har, kommer neppe til å stille noe mer opp for et nytt barn.

Jeg synes ærlig talt du virker litt umoden. Du er 26 år, og når du har valgt en mann med barn, må du takle barna hvis dere skal ha et seriøst forhold.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hva du misliker sånn... Er det at de tar opp tiden din? Kanskje du kan foreslå hva dere kan gjøre, så blir d ting du liker? Feks kino, bowle ol?

Anonymous poster hash: eb718...f7d

[Løvetanten]

Ikke nødvendigvis umoden, men tok et litt forhastet valg... Sånt skjer. Man kan ta dårlige valg uansett hvor gammel man er, men det som avgjør modenheten er hvordan man håndterer det etterpå

Her har TS muligheten til å rydde opp i det dårlige valget sitt før hun og han har bodd for lenge sammen og før ungene har blitt husvarme med henne. Vinn/vinn sier jeg.

Samboeren er den siste hun skal tenke på i denne saken. Han er en voksen mann som klarer seg selv (uansett om han blir sur eller tverr). Barna er de viktige, og når hun tydeligvis ikke er klar for rollen hun har gått inn i så må hun stille og rolig trekke seg ut

[Gjest Riskjeks]

Hun har tatt et forhastet valg, ja, men det er nå forholdsvis umodent det også... Og å mislike barna til kjæresten på den måten ER umodent. Klarer man ikke takle at kjæresten har barn, må man finne seg en som ikke har barn. Sånn er det faktisk.

[AnonymBruker]

Det var han som også pushet på at vi skulle flytte sammen, noe han er kjempe fornøyd med. Tror ikke jeg er umoden men syns det er vanskelig og knytte meg til nye mennesker eller barn for den saks skyld

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Gjest Riskjeks]

Det var han som også pushet på at vi skulle flytte sammen, noe han er kjempe fornøyd med. Tror ikke jeg er umoden men syns det er vanskelig og knytte meg til nye mennesker eller barn for den saks skyld

Anonymous poster hash: d246a...12d

Da er HAN umoden Men du må aldri gå med på noe du ikke selv føler er riktig. Ikke flytt sammen med en mann bare fordi han vil det... Hvordan er forholdet deres ellers?

Å bruke tid på å knytte seg til andre mennesker er vanlig, men det er ikke det samme som å mislike partnerens barn og ikke takle den situasjonen... Føler du at dette med barna er for vanskelig, må du være ærlig mot både deg selv og kjæresten, og flytte ut, eller i alle fall bo et annet sted når barna er der. Så får du vente med å ha et forhold til barna. Men hvis du ser for deg et langvarig forhold med denne mannen, MÅ du jo før eller senere etablere et forhold til barna. Og jeg kan love deg at det blir vanskelige jo eldre de blir.

[AnonymBruker]

Vi har det veldig fint ellers faktisk, det som er litt synd. Blir vel litt feil of si at jeg misliker dem, prøver jo og gjøre det beste ut av det når dem er der. Men jeg merker at jeg ikke vi føle meg forpliktet til noe ovenfor dem enda.

Anonymous poster hash: d246a...12d

[Gjest Riskjeks]

Vi har det veldig fint ellers faktisk, det som er litt synd. Blir vel litt feil of si at jeg misliker dem, prøver jo og gjøre det beste ut av det når dem er der. Men jeg merker at jeg ikke vi føle meg forpliktet til noe ovenfor dem enda.

Anonymous poster hash: d246a...12d

Nettopp Det er jo helt i orden å føle, men da skulle dere aldri ha flyttet sammen i utgangspunktet. Og når "skaden er skjedd", så må du ta konsekvensene av følelsene dine jo før jo heller, og vente med å skape en relasjon til barna. Takler ikke samboeren din dette, er vel ikke forholdet liv laga?

[AnonymBruker]

Det var han som også pushet på at vi skulle flytte sammen, noe han er kjempe fornøyd med. Tror ikke jeg er umoden men syns det er vanskelig og knytte meg til nye mennesker eller barn for den saks skyld

Anonymous poster hash: d246a...12d

Hvordan er far når barna er på besøk da? Og hva er din rolle når de er der? Hvem gjør mest for barna?

Hva om du prøver å foreslå noe bare du og barna kan gjøre sammen, for å prøve å bli litt bedre kjent og snakke sammen? Trenger ikke være hele dagen, men bare en tur i parken e.l.?

Skjønner at det ikke er så lett bestandig, men du visste han hadde barn før du flyttet inn, så da må man gjøre det beste ut av det!

Anonymous poster hash: 1b410...353

[#Sunrise]

forstår

jeg har vært den ungen, og syns ærligtalt ingen kan forlage at du tar en stemorsrolle på strakarm. her gjorde vi det sånn at, pappa var hjemme hos mamma , også dro mamma bort. sånn at vi slapp og forholde oss til den nye kjæresten til pappa. det er vel kanskje litt vanskelig for dere, men kanskje du kan reise bort den tiden han har dem, også kan dere ta det litt mere gradvis:)

[AnonymBruker]

Jeg tror nok alt kom veldig brått på meg. Plutselig fikk jeg følelsen av og ikke kunne gjøre som jeg vil. Også er det jo ikke mine barn. Samboern min er ålreit nok med dem han, men jeg har inntrykk av at han blir veldig rastløs fordi han er også vant til og gjøre som han vil! Og det kan man jo ikke med små barn på besøk.

Anonymous poster hash: d246a...12d