Holder på å bli gal

[AnonymBruker]

Vel, egentlig føles det ut som at jeg har passert den grensa for lenge siden.
Men jeg kan jo forklare litt:

Jeg er en kvinne på 28 år, og har dessverre gått fra jobb til jobb i hele livet, for jeg har ikke klart å finne ut hva jeg egentlig vil jobbe med. Fikk jobb i en bedrift for snart et år siden, og ble raskt forfremmet til en sjefstilling i firmaet. Jeg har en leder over meg, som jeg svarer til.

Jeg har store forventinger til meg selv og mitt arbeid, men også store forventinger til min sjef. Sistnevte føler jeg svikter daglig, noe som går utover meg.

Dette merker ansatte i denne bedriften også, folk kommer og går fordi det er rot i systemet, noe som gjør meg enda mer stresset.

I dag, f eks, kjørte jeg hjem fra arbeid 2 timer etter avtalt, og da jeg skulle innom en butikk og handle middag oppdaget jeg at jeg hadde glemt pengeboka mi hjemme, og kjente aggresjonen boble i meg. Stresset hadde ikke lagt seg etter jobb (hvor den er konstant), og da kjente jeg det helt ut til fingerspissene.

Jeg føler ikke at jeg noen gang får slappet av, jeg jobber hele tiden og forventingene til meg selv setter jeg bare høyere og høyere.

Jeg forstår at jeg må finne ny jobb, men det er ikke enkelt når man jobber så mye at man aldri har tid til å dra ut med søknader.

Det verste av alt er at jeg kommer hjem til min kjære samboer og er verdens verste person. Er sur og grinete, noe jeg ikke vil være.

Anonymous poster hash: feb2a...bee

[bebisss]

Jeg vet akkuratt hvordan dette er, har selv forventet mye og mange har forventet av meg og ting går i kluss og man jobber mye og mer hver dag. Først må du roe deg litt ned, slappe av. Du vet at du ikke MÅ være i den jobben hvis du ikke vil, og du kan selv snakke med din sjef og fortelle om problemet, det er jobben hans å sørge for at hans arbeidere har det bra og ting går slik de skal.

Jeg gikk til min sjef fordi folk sluttet og det ble mer arbeid på meg og folk forventet at jeg skulle ordne opp i ting, desverre var min sjef ett digert rævhull og var frekk i kjeften, da sluttet jeg, jeg trenger ikke å være i ett slik miljø. Men forhåpentligvis har du en snillere sjef som gjerne forstår deg.

Små ting irriterer vettet av en når man først er stresset, jeg endte på legevakten med stressanfall, jeg fikk ikke puste og dette var pga den forbanna jobben.

Du må fortelle sjefen din hvordan du har det, og prøv å forvente mindre, man blir ofte skuffet hvis man forventer mye. Du er bare ett menneske slik alle oss andre, du er ingen maskin, og ingen kan forvente mer fra deg enn det som er menneskelig mulig å gjøre. Du som er leder må også ordne opp i rot i systemet og samarbeide med din sjef om dette, dine arbeidere forventer også at du fikser opp i dette,

Slutt å forvent for mye av deg selv, det er ingen andre som forventer mer av deg enn du selv, dette er inni ditt hode, hvis du klarer å sette små mål for dagen uten å måtte gjøre mer enn nødvendig så er det en god start. Du må ikke jobbe overtid, ingen kan tvinge deg til overtid, det du ikke får gjort ene dagen tar du den andre dagen. Jeg har lært selv at ingen setter pris på overtidsarbeidet jeg gjør, gjerne du føler deg flink, men det er ingen som gir deg diplom for det, og ett lite klapp på skuldera er ikke verdt den følelsen du sitter igjen med som ett stressa vrak.

Snakk med din sjef, når ting ordner seg og du slapper mer av så har du gjerne mer lyst å bli i den jobben du er i, og om du alikevell ønsker å slutte så har du ingenting å tape hvis du bare slapper litt mer av slik jeg tenkte i slutten av mitt arbeid " jeg jobber ikke overtid mer, hvis de bitcher om det så slutter jeg bare, leter etter ny jobb uansett"