Stefamilieproblemer

[Gjest frustrert]

Jeg har to egne barn og et stebarn. Stort sett fungerer vi fint som en familie de periodene vi er sammen alle, men av og til føler jeg at mitt stebarn irriterer meg grenseløst. Han maser mye mer enn mine barn, han er sur mot dem og mot oss voksne og er skjelden fornøyd med noe som helst.

Han lever under helt andre kår hos sin mor enn hos oss, og jeg tror nok det er her det ligger. Hun lar han få veldig mye av tingene han ønsker, lar han se så mye tv han ønsker og spille så mye playstation han vil. Han er mye alene og får stort sett spise den maten han liker. Han leker ikke ute. Alle disse tingene er vi mye mer restriktive på. Det er ikke slik å forstå at moren ikke følger han opp, for det gjør hun - men vi har veldig ulike grenser. Har prøvd å diskutere oss frem til en felles løsning, uten resultat.

Dette er forferdelig frustrerende, og av og til så føler jeg at når han er sammen med oss så føler jeg at det blir stort sett bare pes for alle.

HJELP!!!

[*Lene*]

Dette er veldig vanskelig. Har selv en stedatter, og en egen sønn.. Sliter veldig med tolerasjonen ovenfor henne. Er vondt, fordi jeg ikke ønsker dette. Hun er egentlig en snill jente. Uff..jeg føler meg som verdens værste og ondeste STEmor!

[kimmi]

kjenner meg igjen jeg også.... har et fint forhold til min stesønn, men det er ikke så lett alltid. som frustrert sier, så har vi her også andre grenser enn hos mor. mindre godis, mer utelek, mindre tid foran tv, har på lue ute ennå.... mange små ting som etterhvert blir store.

høres rart ut kanskje, men i det daglige blir det alikevel ikke noe annet enn frustrasjon. og jeg vil jo ikke endre mine egne barns grenser de helgene min stesønn er her! og ikke kan vi gjøre forskjell heller.... dette er ikke lett.......

og det vanskeligste av alt; "alle" skal være så uendelig "snille" med han når han er her, for "vi ser han jo så lite", eller "han har det ikke så lett"...

med den holdningen blir det fort gjort ulikt med våre egne barn, og det merker de jo fort....

livet kommer uten instruksjonsbok, så vi får gjøre så godt vi kan...

[Gjest Danielle 73]

Må være kjempe frustrerende å ha det på den måten.

Jeg syntes dere burde sette dere ned sammen og noter gjerne ned på papir alle rutiner og aktiviteter. Sammenlign med hverandre og prøv å sammarbeide. Dere bør ha mest mulig like rutiner for at ungen ikke skal bli forvirret. Han kan umulig vite hva han skal forholde seg til så lenge forholdene ikke tilrette legges for ham.

Om dette ikke går etter min mening, bør moren i dette tilfellet lære å sette bedre grenser for ungen. Vist ikke er det jo en mulighet å gå til eventuelt rådgivning, men likevel er det viktig for at dere og moren er åpen for forandringer.

Det at han også er sutrete og grinete kan også komme av at gutten er lite eller ikke ute. Alle må ha litt frisk luft, og man trenger ikke gå lenger tilbake enn til seg selv for å forstå hvordan man blir om man ikke får frisk luft.

[Gjest Anonymous]

Desverre mener mor at ting fungerer bra som de gjør. Det er jo heller ikke hun som strir med grensesettingen, i og med at hun er den "snilleste" i så måte. Gutten er så stor (9 år) at han nok ikke er forvirret over at vi har ulike grenser, men han skjønner ikke hvorfor vi er så "strenge". Hos oss er han f.eks nødt til å leke ute, men hos mor gjør han det ikke. Vi har i tillegg to andre barn å ta hensyn til.

Dette er vanskelig :-(

[Gjest Mayamor]

Vi har det samme problemet her:

* vårt hjem

* min eks sitt hjem

* samboers eks sitt hjem

Kan love at det er ikke alle områder vi 3 hjem er helt enige.

Vi gjør alle det vi mener er best.

Noen ting er den ene eller andre "bedre" på enn de andre.

Andre ting er vi like osv...

Barna blir forklart at slik er det bare.

Var på et foredrag for noen uker siden.

Der fortalte bl.a. foredragsholderen:

"Når barnet ditt kommer hjem og sier at alle andre sier at

du er verdens strengeste mamma - svarer du:

Tusen takk.

Har de virkelig lagt merke til det...

Nå ble jeg jammen glad..."

Jeg prøvde den med sønnen min.

Han så på meg med store øyner og hadde ikke noe svar han...

Her er det vi som er de strenge.

Men vi er jo ikke strenge for å straffe - men fordi vi bryr oss...

Forskjell der.

Når gutten er 9 år kan han forstå mer enn du tror...

Dvs: dersom han selv vil...

Dessuten er barn eksperter på å vende foreldre mot hverandre som om det var en konkurranse om å bli den mest populære foreldren...

Da gjelder det for oss som foreldre/steforeldre å holde tunga bent i munnen og ikke la barna vinne fram og få oss til å hakke på hverandre.

Da får barnet fokuset bort fra seg og over på oss...

Finurlig eller hva...?

Mayamor

[camcar]

Jeg har to egne barn og et stebarn. Stort sett fungerer vi fint som en familie de periodene vi er sammen alle, men av og til føler jeg at mitt stebarn irriterer meg grenseløst. Han maser mye mer enn mine barn, han er sur mot dem og mot oss voksne og er skjelden fornøyd med noe som helst.

Han lever under helt andre kår hos sin mor enn hos oss, og jeg tror nok det er her det ligger. Hun lar han få veldig mye av tingene han ønsker, lar han se så mye tv han ønsker og spille så mye playstation han vil. Han er mye alene og får stort sett spise den maten han liker. Han leker ikke ute. Alle disse tingene er vi mye mer restriktive på. Det er ikke slik å forstå at moren ikke følger han opp, for det gjør hun - men vi har veldig ulike grenser. Har prøvd å diskutere oss frem til en felles løsning, uten resultat.

Dette er forferdelig frustrerende, og av og til så føler jeg at når han er sammen med oss så føler jeg at det blir stort sett bare pes for alle.

HJELP!!!

Jeg følte meg plutselig ikke så alene

Dette er svært lik min egen situasjon. Jeg trodde jeg var helt gal som følte som jeg gjorde. Følte meg ond og urimelig.

Det er fryktelig vanskelig når grensene for hva som er lov og ikke lov er såpass forskjellige. Til en viss grad får min samboers sønn lov til mye av det samme her, som mine barn ikke får. Meget frustrerende.

[Gjest Anonymous]

Samme her. Da gutten var 11 så var grensen nådd.

Da slo jeg i bordet og sa: Når du er her får du følge de reglene som er her. Her sitter vi ikke og griner på nesen og sier æsj til maten. Her sier vi neitakk/jatakk.

Vil du ikke følge regler om tv/playst så blir det pakket vekk. Playst ble pakket vekk.

Det var et forferdelig spetakkel den dagen.Sa også at det ble lite trivelig når det ble slik hjemme og vi ville ha det hyggelig da han var her.

Ringte mora og sa hva som hadde skjedd og hva som ble sagt. Når vi nevnte reglene sa hun ikke noe(flau?)

Da gutten kom hjem nevnte han ikke episoden til sin mor. Kansje han også var flau?

Etter den dagen så endret han seg. Ikke på dagen, men snart kjente vi ikke han igjen. Jeg vet han fortsetter hjemme med mange unoter som er bannlyst her i huset.

[Gjest Anonymous]

Mye av det som skrives her viser jo hvor vanskelig det er for barn å vokse opp i to hjem. De må tilpasse seg to familiekulturer, som kan være svært ulike. Hva gjør dette med et barn? Tror vi først i neste generasjon ser de psykiske senskadene barna kan pådra seg som følge av dette.

[Gjest anneline]

Synes du skal beholde de reglene du har etablert hjemme hos deg selv.

Det er ikke godt for barn å ikke ha noen grenser å forholde seg til, og jeg vil tro at de aller fleste tilpasser seg og skjønner at ting ikke fungerer likt i alle hjem. De fleste har skolekompiser de besøker, bestemødre de overnatter hos osv, så de aller fleste barn er faktisk inneforstått med at ting ikke er likt over hele fjøla. Jeg lærte f.eks meget pene manerer hver gang jeg besøkte en grand-tante, noe jeg er umåtelig glad for i dag, ettersom mine foreldre var mer slappe på det området.

Det at dere har klare regler som alle må følge bidrar vel bare til at gutten føler seg som en del av familien, og ikke som en utenforstående som bare er på besøk? Hvis han er eldst er det jo også desto enklere å f.eks gi ham litt 'goder' (som f.eks å være oppe litt lenger) fordi han er eldst og ikke fordi han skal ha spesialbehandling fordi han ikke bor hos dere fast?

En annen ting er at barn gjerne tester litt om de føler seg litt usikre, så han prøver kanskje bare tålmodigheten deres for å se om dere er glade i ham selv om han er slem, og også for å se om det går an å få dere på gli.

Jeg ville nok holdt på mine regler, men kanskje også snakket litt med gutten om det er noe han oppfatter som helt urimelig.

Faren bør også være på banen slik at du ikke blir den 'slemme' som hele tiden setter grenser, men slik at barna skjønner at dere to er enige om hvordan ting skal gjøres. Jeg vil tro at det faktisk er litt trygt for gutten at han vet hva han har å forholde seg til når han er hos dere og at han ser at dere er konsekvente. Det gir faktisk stabilitet midt oppi den kanskje rare situasjonen mange er i i dag med 'mine og dine' barn.

Hva han gjør hjemme hos mor får vel kanskje bli deres sak, så lenge det ikke er direkte skadelig for gutten, og så får dere ta dere av reglene som gjelder når han er hos dere.

[Gjest Anonymous]

Er det så lurt å fokusere på hvor vanskelig det er for barn og ha to hjem?

Fokuser på det positive med to hjem. To rom, to familier og besøke, stor slekt, flere besteforeldre tanter og onkler.

Barn har lett for å tilpasse seg. Mange barn har lit og flytende grenser. Barn som har det savner grenser. Hos deg, gjelder dine grenser.

Det er vel voksnes fraverenhet og manglende grenser som gjør problemer og ikke at barn har to hjem.

[Letti]

Jeg har vært stemor i snart tretten år, han blir snart atten.

Hadde jeg visst for tretten år siden at mitt liv ville bli slik de ble de neste tretten årene, hadde jeg aldri gjort det igjen.

Her må man både gi og ta, sette grenser og være tilstede og ha egne regler og være bestemt, men samtidig rettferdig. Får man flere barn i dette forholdet, så er det viktig og vise at man ikke gjør forskjell på dine, mine og våre barn.

Og det er et slit................Og man må være "våken" 100 %!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stanget hodet i veggen og min mann og jeg har diskutert dag ut og natt inn. Vi har ofte vært uenige. Og det er vel fremdeles ting i dag som vi diskuterte for ti år siden som vi fremdeles ikke er enige i, men livet og forholdet vårt har gått videre.

Men takket være en fantastisk eks (min manns) og en helt fantastisk stesønn, så har vi kjempet oss gjennom uenigheter og regler og vi har respektert at hos oss er det de reglene og hos mor er det de reglene.

Jeg har et ti ganger flottere forhold til min manns eks og hennes mann og deres felles sønn enn jeg har til min manns familie, men det har krevd mye fra oss alle sammen for og få dette til.

I tillegg så har jeg en stesønn som respektere meg og det er vel fordi han har alltid visst hvor han har meg hen.

En liten historie vil jeg fortelle til slutt: sist gang han var her, tok jeg vår eldste sønn i å lyve, han er ni år og tester ut mor, som i tillegg er høygravid.

Dette var under frokosten, jeg fortalte da at hans eldste bror hadde kun jugd for meg en gang og aldri gjort det siden. Da kom det lattermildt fra min stesønn: "Er det noe rart det da? Du tente på alle pluggene og jeg trodde på deg da du sa at nesa mi vibrerte! Jeg husker det som det var i går!"

Så selv om det kan være tøfft til tider, så er det verdt og ta kampen med en gang og vise at man faktisk mener det man sier og gjør! Bli respektert!

[camcar]

Samme her. Da gutten var 11 så var grensen nådd.

Da slo jeg i bordet og sa: Når du er her får du følge de reglene som er her. Her sitter vi ikke og griner på nesen og sier æsj til maten. Her sier vi neitakk/jatakk.

Vil du ikke følge regler om tv/playst så blir det pakket vekk. Playst ble pakket vekk.

Det var et forferdelig spetakkel den dagen.Sa også at det ble lite trivelig når det ble slik hjemme og vi ville ha det hyggelig da han var her.

Ringte mora og sa hva som hadde skjedd og hva som ble sagt. Når vi nevnte reglene sa hun ikke noe(flau?)

Da gutten kom hjem nevnte han ikke episoden til sin mor. Kansje han også var flau?

Etter den dagen så endret han seg. Ikke på dagen, men snart kjente vi ikke han igjen. Jeg vet han fortsetter hjemme med mange unoter som er bannlyst her i huset.

Problemet hos oss er vel at faren lar ham spille feks X-Box veldig mye, noe ikke mine barn får lov til. Jeg har prøvd å snakke med faren om det, men det sklir ut hele tiden ettersom han selv liker å spille. Så far og sønn sitter ofte og spiller skyte-spill, som jeg synes er en uting, men nå har jeg sluttet å si noe om det.

Det går jo ikke når han får lov av faren sin og ikke av meg. Mine barn får fremdeles ikke lov å bruke det meste av fritiden sin på å spille, og når de spiller er jeg restriktiv med "drepe-spill". Mine barn er 8 og 12, min stesønn er 11. Jeg synes ikke han bør spille såkalte voksen spill med mye skyting og blod, men det er nå min mening. Jeg ser det er mange rundt omkring som får lov.

[Gjest Madam Felle]

Jeg må si jeg er glad ingen av mine barne r hos stemor, for mange av dere ville jeg ikke hatt i nærheten av mine barn. Det er jo omtrent bare syt og mas på dere. Mor gjør ditt, og far gjør datt. Barnet er jo omtrent bare helt forferdelig, for ingen andre klarer å oppdra barn bedre enn enkelte av dere.

Husker selv når jeg var stemor til to nydelige barn, og den tiden ville jeg aldri vært foruten.

[camcar]

Jeg må si jeg er glad ingen av mine barne r hos stemor, for mange av dere ville jeg ikke hatt i nærheten av mine barn. Det er jo omtrent bare syt og mas på dere. Mor gjør ditt, og far gjør datt. Barnet er jo omtrent bare helt forferdelig, for ingen andre klarer å oppdra barn bedre enn enkelte av dere.

Husker selv når jeg var stemor til to nydelige barn, og den tiden ville jeg aldri vært foruten.

Ehh, når tråden handler om stefamilieproblemer er det vel ganske naturlig at det som skrives her handler om det eller?

Det betyr ikke nødvendigvis det samme som at alt er helt svart, men noen ganger kan det være utrolig godt å få ut en frust eller to.

Det som ofte er et faktum er at vi mennesker fokuserer når noe er negativt, særlig på slike fora som dette, og ikke skriver, like ofte som vi burde, når noe er bra.

Jeg synes imidlertid du er svært kategorisk i din uttalelse, samt rimelig nedvurderende i forhold til ting andre måtte slite med.

Jeg er gald på dine vegne at du har et flott forhold til dine stebarn, det er godt for både dem og deg. Det er dessverre ikke alltid slik verden er for alle.

Jeg synes ihvertfall det er fint at folk tør å dele sine innerste tanker på et fora som dette, det vitner ihvertfall om en åpenhet til å få andre innfallsvinkler.

Sure oppgulp har aldri hjulpet noen

[la Flaca]

Barn har lett for å tilpasse seg. Mange barn har lit og flytende grenser. Barn som har det savner grenser. Hos deg, gjelder dine grenser.

Det er vel voksnes fraverenhet og manglende grenser som gjør problemer og ikke at barn har to hjem.

Visst er de tilpasningsdyktige, men ikke desto mindre er ulik grensesetting en påkjenning både for barn og voksen.

Jeg har ei stedatter på 6, og hver gang hun kommer til oss har vi de samme diskusjonene. "Hos mamma får jeg se TV når jeg vil", "hos dere får jeg ikke lov til noen ting" osv. Det ER veldig slitsomt.

Likevel er det en naturlig ting for et barn å sette foreldrene eller 'hjemmene' opp mot hverandre for å få fordeler. Men det oppleves nok ganske urettferdig og frustrerende for barnet når foreldrene har så ulik grensesetting. Hva er det da som er "riktig"?