Overvektig og deppa

[AnonymBruker]

Jeg vet at mange sikkert dømmer meg når jeg forteller hvor tjukk jeg er. Jeg er 19 år, 163 cm og ca 115 kg. Jeg skammer meg sånn.

Mange tenker sikkert "så gjør noe med det da". Hadde det vært så enkelt for meg, ville jeg aldri ha vært her jeg er i dag. Jeg vet jo hvordan man går ned i vekt, det er ikke det som er problemet.

Jeg føler meg så hjelpesløs at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Snart orker jeg ikke gå ut av døra mer fordi jeg skammer meg sånn. Jeg prøver virkelig, men jeg klarer bare ikke fortsette.

Jeg går til psykolog for å snakke om problemene mine, men det hjelper ingenting. Har skiftet psykolog flere ganger. Jeg føler at mat har blitt noe tvangsmessig i hverdagen min. Noe jeg ikke klarer å slutte og tenke på.

Seriøst, hva skal jeg gjøre? Mat er min flukt fra virkeligheten, og det vet jeg selv.

Begynner å tro at det ikke fins noe håp for meg og vekten min. Det er veldig ille å være så ung og så tjukk. Jeg har skrevet lange motivasjonslister om hvorfor jeg vil ned i vekt, men det funker ikke.

Dette er et slags siste rop om hjelp. Kanskje noen der ute har vært i samme situasjon? Jeg vet jo at alt sitter i hodet. Men når man har feilet så mange ganger, så klarer man bare ikke tro på seg selv lenger.

Anonymous poster hash: 5eabf...0c4

[AnonymBruker]

Kanskje du bør sjekke muligheten for å dra på rehabiliteringssenter?

Anonymous poster hash: 5599f...505

[AnonymBruker]

Denne jenta er 108 kg http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=740880&st=0, så ikke sikkert du heller ser så tjukk ut? Uansett, greit å gå ned for helsa sin skyld. Snakke med legen? Lykke til!

Anonymous poster hash: cd915...9ff

[Hirondelle]

Du sier du går til behandling og prater om problemene dine. Jeg syns du burde fortsette med det. Slutte å lyve for deg selv, psykologen din og folk rundt deg - om du gjør dette.

Å nøste opp i problemer er riktig vei å gå, spesielt om du selv tror at maten har en kobling til dette.

Stå på. Det er en tøff kamp å gå - men jeg har trua Også har du oss på KG som ikke dømmer deg. Du prøver jo å gjøre noe med dette. Det er tøft - det er det mange som ikke gjør! Heiaheia!

[Gjest Katten.]

Beklager å måtte si det: når det kommer til alt som feiler en, være det psykisk lidelse, fedme eller hva enn man kan bli utsatt for, så er det kun én person som kan hjelpe deg. Deg selv.

Uansett hvor mange forskjellige støtteapparater du har rundt deg, hvor mye støtte, hvor mange psykologer, hvor mye verktøy - det er du som må gjøre jobben. Det er du som må ville hjelpe deg selv. Det er du som må møte frykten din.

[Gjest nicola]

Du sier du går til behandling og prater om problemene dine. Jeg syns du burde fortsette med det. Slutte å lyve for deg selv, psykologen din og folk rundt deg - om du gjør dette.

Å nøste opp i problemer er riktig vei å gå, spesielt om du selv tror at maten har en kobling til dette.

Stå på. Det er en tøff kamp å gå - men jeg har trua Også har du oss på KG som ikke dømmer deg. Du prøver jo å gjøre noe med dette. Det er tøft - det er det mange som ikke gjør! Heiaheia!

Hiver meg på heiaheia!

[Hirondelle]

Beklager å måtte si det: når det kommer til alt som feiler en, være det psykisk lidelse, fedme eller hva enn man kan bli utsatt for, så er det kun én person som kan hjelpe deg. Deg selv.

Uansett hvor mange forskjellige støtteapparater du har rundt deg, hvor mye støtte, hvor mange psykologer, hvor mye verktøy - det er du som må gjøre jobben. Det er du som må ville hjelpe deg selv. Det er du som må møte frykten din.

Dette er sant! Men en psykolog kan hjelpe deg å hjelpe deg selv. Ville bare presisere, jeg fikk inntrykk av at å gå til psykolog var unyttig - det er det IKKE. For psykologen kan gi deg de verktøyene du trenger. Men ja selvfølgelig: det er DU som må gjøre dette.

[AnonymBruker]

Det virker da vitterlig som TS skjønner at det er hun selv som må løse dette, men at hun lurer på hvordan.

Anonymous poster hash: 711d7...9d0

[Gjest Summers]

Ingen som dømmer deg og det å tro at det ikke er noe håp er depresjonen som snakker!

Men er du deprimert fordi du er feit, eller trøstespiser du fordi du er deprimert, eller kanskje begge deler?

Både depresjoner og overvekt er noen av de vanligste plagene, men heldigvis også noen som normalt kan kureres.

Kanskje går det an å trøstespise på noe sunnere for å redusere vekten?

[Hirondelle]

Det virker da vitterlig som TS skjønner at det er hun selv som må løse dette, men at hun lurer på hvordan.

Anonymous poster hash: 711d7...9d0

Jeg har ikke fått dette inntrykket. Hun skriver "går til psykolog, men det hjelper ingenting". Som om det er psykologen som skal fikse det. Men det er jo kun et inntrykk da.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått dette inntrykket. Hun skriver "går til psykolog, men det hjelper ingenting". Som om det er psykologen som skal fikse det. Men det er jo kun et inntrykk da.

Hun gjentar at hun føler seg hjelpesløs, at mat er en flukt fra virkeligheten, og poengterer at hun vet at det sitter i hodet. Forresten så støtter jeg forslaget ditt om å være ærlig med psykologen, for her virker det for meg som om det trøblete forholdet til mat handler om mer enn generell overvektsproblematikk. Å akseptere at man har vann over hodet og ta imot hjelp, er også en type ansvar.

Anonymous poster hash: 711d7...9d0

[AnonymBruker]

du burde begynne å bevege deg mer først og fremst. ikke mye. men når du Trimmer/trener så begynner endorfinene å gjøre sitt , du blir gladere.og da blir det enklere når du skal bedre mat vanene dine. begynn gjerne hjemme. kansje til noen enkle youtube videoer? sett av 10 min hver dag. da det gradvis.

det var det jeg gjorde! jeg er normal størrelse nå

Anonymous poster hash: 273ac...a10

[Gjest Nanne70]

Jeg støtter også forslaget til AB over her - begynn med en eller annen form for fysisk aktivitet. Det er et faktum at dette har positiv innvirkning på depresjoner. Ikke tenk at du skal gjøre det for at du skal slanke deg, men fordi det er bra for deg på flere andre måter også. Du kan f.eks. begynne å gå turer i et tempo som kjennes ok ut, der du får opp pulsen og gjerne blir litt svett og andpusten, ha favorittmusikken din på øret så går det mye lettere

[AnonymBruker]

Trening endrer hjernekjemien så støtter det forslaget. Men ikke legg lista så høyt for deg selv, du skal ikke i Olympiaden som det første du gjør. En halvtimes tur annen hver dag, så kanskje hver dag i ditt eget tempo.

Så kan du utfordre deg selv etterhvert når ting begynner å endre seg. Jeg er mye eldre enn deg men med samme utfordring og nesten samme mål på høyde vekt - så jeg tror jeg skal følge mine egne råd også

Anonymous poster hash: 66168...b0a

[AnonymBruker]

For meg virker det som du sliter med spiseforstyrrelsen overspising. Jeg forstår at det ikke er enkelt, det må tas på samme måte som for eksempel anoreksi.

Likevel stemmer det enkelte her påpeker. Det er kun du som kan hjelpe deg selv. Jeg synes ikke du skal skamme deg over vekten din, tvert imot synes jeg du skal være stolt om du tar steget!

Det kan være første realistiske steg vil være å begynne å spise sunn mat. Kan tenke meg at biokjemien i kroppen din ikke er optimal, og det bidrar med å opprettholde depresjon og lavt energinivå. Spis mye ren mat med mye protein, grønnsaker, grove kornprodukter osv, og dropp ferdigprodukter. Prøv å ta deg noen gåturer, sent om kvelden spiller ingen rolle hvis det er da du føler for det. Ta med deg musikk, og øv deg på å glemme hva folk rundt deg måtte tenke.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 2859e...c16

[AnonymBruker]

Dette fungerer for meg:

- slutt å vente på motivasjon. Bare gjør.

- endre syn på mat fra kos til bensin for kroppens motor

- telle kalorier med myfitnesspal-appen. Har fått mange aha-opplevelser. Ligg på et sunt kalorinivå for vektnedgang, f.eks. 1500.

- spis grove brød og fullkornspasta, bruk minimalt med olje/smør, fråtse i salat og grønnsaker.

- ikke gå sulten

- beveg deg og ha lav terskel for hva som telles. All bevegelse er bra. Finn noe som er morsomt.

- meld deg på konkurranser. Jeg har meldt meg på en 5km i september og det er veldig motiverende.

- ta tran og multivitamin hver dag.

- vær snill mot deg selv. Dette er en livsstilsendring og å banke deg selv opp for å ta en øl og burger i godt lag senker livskvaliteten. Så lenge de fleste dager er sunne så skal det være lov å leve.

Anonymous poster hash: 7db8a...45c

[Gjest Merida]

Tenk nøye over maten du spiser. Du sitter der med en chipspose eller sjokoade.

Tenk "dette er grunnen til hvordan jeg har det nå. Det gjør meg ulykkelig og ødelegger livet mitt."

Se for deg hvordan du vil se ut. Ha klare mål. Bruk timer på nettet og lær om hva mat inneholder. Kjøp matvekt. Legg opp en plan. Ikke tenk at du skal slanke deg. Tenk at du skal endre livet ditt. Sukker og usunn mat gjør en deppa. Det vet jeg alt om selv.

Trening virker som et ork, men du får utrolig mye igjen for det.

[Gjest Merida]

Hvis du spiser noe usunt i løpet av dagen, ikke tenk at nå er hele dagen ødelagt og nå kan du likesågodt spise usunt resten av dagen. Det blir som å miste mobilen i gulvet for så å trampe på den.

[AnonymBruker]

Syns det er veldig mange gode råd over her, som jeg tar til meg selv også.

Ellers har jeg hatt god hjelp av å melde meg inn i vektklubb.no. Det koster jo litt, men det er en veldig liten kostnad i forhold til hva jeg får igjen for det. Der er det så mange andre som sliter med det samme, det føles som man er en del av et fellesskap, der vi alle har felles mål: å ta bedre vare på kroppen vår. Man får hjelp med menyer osv, og det har vært til enorm hjelp for meg! Noen ganger har jeg tenkt at det å gå ned i vekt (når man skal ned veldig mye) har en del fellestrekk med det å slutte å drikke og melder seg inn i AA og får en egen AA-kontakt. Vi som skal mye ned i vekt, og helst holde oss der, kunne egentlig trenge en sånn NIV-sponsor (Ned I Vekt-sponsor). Det tror jeg hadde vært utrolig nyttig!

Jeg har slitt, og sliter, med det samme som deg. Det er jo ikke det at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å snu på den økende vekten. Men problemene sitter i hodet mitt. Overvekten er min rustning mot omverdenen, mot alt vondt, mot å bli såret. Har hatt en traumatisk oppvekst, men klarer meg veldig bra, bortsett fra dette med overvekten. Helt fra jeg var barn tror jeg, har jeg innbilt meg selv at overvekt = forsvar mot både fysisk og psykisk smerte. Jeg vet jo også at det ikke er det, men jeg klarere ikke snu den tankegangen på egen hånd. Hvis det er det samme med deg, så er du heldig som har en psykolog å gå til. Hadde jeg det, ville jeg bedt psykologen om hjelp til å snu den tankegangen. Det finnes helt sikkert teknikker man kan bruke for å endre sitt eget tankemønster. Jeg har prøvd å "erstatte" godteri og snacks med andre ting (hobbyer f.eks), men jeg klarer det ikke i lengden, fordi jeg saboterer meg selv. Er det sånn for deg også?

Jeg syns et av de beste rådene - og sammenligningene - i denne tråden, er den rett over her, fra Merida:

Hvis du spiser noe usunt i løpet av dagen, ikke tenk at nå er hele dagen ødelagt og nå kan du likesågodt spise usunt resten av dagen. Det blir som å miste mobilen i gulvet for så å trampe på den.

Anonymous poster hash: fbf7d...2ee

[goldenchanel]

Hei jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier! Jeg er 22 år, 170 cm og veier 128 kg! Jeg la på meg alt fra 2010 og frem til i dag, gikk opp fra 75 kg. Prøvde mange ganger halvhjertet å miste vekten men klarte det ikke.

Nå har jeg startet igjen, og denne gangen skal jeg klare det! Hvorfor? jo fordi jeg begynte å jobbe rasjonelt med hodet mitt. Jeg satt meg ned og tenkte på hva jeg ville i livet, hvorfor jeg hadde den kroppen jeg nå hadde, og hva som var negativt ved den og livstilen.

For å ta noen eksempler!

* Jeg svetter mye

* Blir fort sliten

* Syns det er ubehagelig å vise meg i bikini

* Kan ikke bruke de klærene jeg ønsker

Jeg ønsker meg nå en sunn og sterk kropp som kan være med på alt som er morro! Jeg bedriver ikke noen ekstrem eller sultekur for å bli slankest mulig. I dag f.eks skal jeg ut å gå/jogge/småløpe en 3000meter for å se hvor bra tid jeg klarer å få, også skal jeg jobbe mot å klare en bedre tid om 1,5 måneds tid!

Samme med styrketrening, jeg trener 6 basisøvelser og gleder meg til å kjenne at jeg har blitt litt sterkere i kroppen.

Jeg har også lært meg å like den sunne maten, hos meg går det ikke i bare grøntfor men spiser variert og magert. Knekkebrød med magerost, kokte egg, mager vaniljekesam med bær, rent kjøtt/fisk med gode grønnsaker til.

Jeg tenker at en hver mulighet til å bevege seg er et steg nærmere målet, alle usunne måltider er et steg bakover. Det er ikke snakk om at jeg har sluttet å kose meg, men jeg koser meg med andre ting enn mat. Jeg tenker på megselv litt at jeg er en alkoholiker, bare med usunn mat.

* Den tar kontroll over meg

* Den påvirker kroppen min negativt

* Bare en liten smak kan ødlegge mye for meg

Bruk sommerne å lyset til å gjøre sunn mat og aktivitet til noe positivt, da gjerne kontakt på innboks om du vil det, kanskje vi kan være sammen om dette?=)