Angst, bakterieforbi... Forståelse...

[forum88]

Jeg er en 25 år gammel jente som har hatt svingende psyke i en del år nå. Med svingene mener jeg depresjon og angst. Med gode og dårlige perioder.

Jeg trodde lenge det var noe gale med meg pga magesmerter, kvalme ol. Legen sjekket meg for alt mulig. Nå i senere tid når jeg har fått forverret angsten og kommet frem til at jeg har angst, ser jeg at mye kan tyde på at mine tidligere symptomer også var angst.Dette er jeg selvsagt ikke 100 % sikker på.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg har ikke så mangen å snakke med om dette. Eller det vil si, folk sier jeg kan snakke med de om det, men når alt kommer til alt så kan jeg vel egentlig ikke det. Med det mener jeg da særlig samboeren min. Han vil at jeg skal være åpen og snakke med han om dette, men når jeg gjør det virker han ærlig talt lite interessert.
Jeg fortalte han for litt siden om opplevelsen min på 17.mai i en fullstappet buss. Kvalme, skjelvinger og kaldsvette. Jeg var sååå nære å gå av bussen. Trodde jeg skulle kaste opp. Hele tiden satt han vedsiden av meg, han merket ingenting. Ingen merker noe, jeg skjuler det så godt. Men da jeg senere fortalte det, så han ikke så mye. Plutselig snakket han om noe annet.. Det sårer. Føler ikke han tar det alvorlig..

Angsten min viser seg særlig på bussen, i form av kvalme og at det er "vanskelig" å puste. Jeg liker å ha kontroll, og når jeg er på bussen kan jeg ikke gå av når jeg vil. Jeg er redd for å kaste opp, selv om jeg ikke gjør det. Redselen forverrer angsten.
Jeg er avhengig av å ta buss til skolen. Den bussturen er lang.
Jeg har fått Vival av legen. Har det liggende i lommeboken i tilfelle. Terskelen min for å ta disse er veldig høy! Har ikke tatt på 3 mnd!! Jeg har stor respekt for piller!
Også er jeg redd for å ikke ha kontroll og få en ekkel opplevelse med pillene.
Jeg drikker heller ikke alkohol så og si. Hva om jeg trenger å ta Vival, da kan jeg jo ikke ha drukket. Hva om jeg "mister kontroll" på kroppen min når jeg drikker.

Jeg har også smålige tvangstanker ihht bakterier. Er veldig redd for å bli smittet av andre og bli syk. Liker egentlig ikke å spise mat laget av andre, håndhilse på andre, spise på restaurant, ta på håndtaker osv. Men jeg gjør det. Jeg er veldig opptatt av å ikke la angsten ta overhånd. Eller dvs jeg unngår håndtaker mest mulig!
Men selv om har jeg alltid antibac med meg. Jeg tar det alltid på før jeg spiser, om jeg ikke har mulighet til å vaske hendene.
Jeg er veldig bevisst på hva jeg har tatt på og hvordan jeg tar på ting, og hva og hvor jeg tar etterpå.
Har jeg vært med noen som er syk (særlig om det gjelder noe med kvalme/oppkast), regner jeg ut hvor lang tid det vil ta før jeg blir syk om de har smittet meg. Jeg er bevisst på dette helt til "smittetiden" er gått ut..

Nå skal min samboer og jeg snart reise på ferie sammen. Jeg kvir meg. Da blir angsten alltid forverret. Sistgang jeg fløy måtte jeg ta Vival. Ikke fordi jeg har flyskrekk, men fordi det er klaustrofobisk, jeg har ikke kontroll og jeg er redd for å få panikk. Må nevne at jeg kun har hatt et par skikkelige panikkanfall, og det er leenge siden, 2-3 år siden. Har vært på vei til å få det, men klart å hindre det i å bryte fullt ut...

Angsten tar ikke over livet mitt, det lar jeg den ikke gjøre. Og jeg er opptatt av at den ikke skal hindre meg i å leve. Men til tider gjør den jo det...
Jeg drar på ferie i hovedsak for min samboer. Men det er tungt når jeg føler at jeg ikke helt kan snakke med han om det. Han tror at det kun er flyturen og den første dagen jeg sliter. Men det er mer enn det. Jeg kan føle at det er tungt å puste, bli svimmel, når vi er ute å koser oss.. Noen ganger merker han at det er noe, uten at han vet hva. Men som oftest merker han det ikke. Jeg har blitt god på å skjule det...

Jeg går til psykolog, men føler vi ikke egentlig har kommet noen sted.

En periode for et noen mnd. siden følte jeg meg fanget. Fanget i egen kropp. Da var det gale. Jeg orket ikke ha det slik for alltid, og livet var mørkt.. Det var skremmende!! Da slet jeg, men ingen visste det.
Familie og nærmeste venner vet at jeg sliter. Men bare overfladisk. De vet ikke når jeg sitter ved siden av de og sliter med å puste, er svimmel og bare vil forsvinne. De spør heller ikke.
Det er ingen som egentlig vet...

Men for all del, jeg vet at det er mange som har det myyye verre enn meg!!
Men jeg skulle ønske folk viste mer omsorg, forståelse. De trenger ikke å forstå for å vise at de bryr seg...

Jeg trengte bare å dele mine tanker, beklager langt innlegg

[forum88]

Er det andre der ute som føler seg litt alene med psyken?
Hvordan takler dere de vanskelige periodene?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg har det mye likt som deg. Jeg har emetofobi som er frykt for kvalme/oppkast. Fikk det helt plutselig over natten for litt over 10 år siden. Dette eskalerte jo mot ting som kunne forårsake kvalme, bakterier, matforgiftning, reisesyke osv. Ble veldig hemmet av dette og tok kontakt med lege og fikk meg psykolog time. Jeg gikk til psykolog i 1 år. Ingen medisiner. Føler jeg klarer å ha kontroll over dette nå, men det er noe jeg må jobbe med hele tiden. Det å tvinge tankene sine over på å ikke "få panikk". Tar flere risker, feks, føle at det ikke er noen krise hvis jeg ikke vasker meg på hendene før jeg spiser.

Men dette føler jeg er en heltidsjobb på en måte. Og jeg tror dette kommer til å være en del av meg hele livet. Det viktigste er å klare å få det under kontroll. det jeg sliter mest med nå er å ta båt. Angsten er veldig sterk da og opplever stort ubehag, derfor unngår jeg fortsatt det så mye jeg kan..

Vit at du er IKKE alene! Det er en god del som har ulike form for angst og tvangstanker.

Si til psykologen at du ikke kommer noen vei, si til legen at du vil bytte psykolog, snakk med samboern din og vis alvoret i det.

Jeg føler stor lettelse av at folk vet om meg og kan ta "hensyn". Før visste ingen om det, kun min samboer, men nå har jeg fortalt mine veninner om dette og det føles godt.

Håper du klarer å få mer kontroll på angsten og tankene dine. ikke gi opp!

Lykke til! Hilsen jente 30

Anonymous poster hash: a23b9...101

[forum88]

Takk for svar:)
Hvordan har du klart å få kontroll over det? Jeg har selv fått litt kontroll, men ikke alltid. Slik som en fullastet buss gjør at jeg ikke klarer å kontrollere det lengre.
Hvordan kom du/dere frem til at det er emetofobi du har? Jeg har aldri hørt om det før. Men det kan jo godt være det er noe slikt jeg også har.

Jeg er på en måte litt redd for å legge fo rmye opp i det ovenfor samboeren min. Siden han ikke ser det på meg og vet hvor gale det til tider er, er jeg redd for at han skal tro at jeg overdriver. Eller at problemene mine blir for mye. Jeg føler at han har et litt rart forhold til psykisk sykdom, om en kan si det på den måten. Dette er noe han ikke har kjent verken hos seg selv eller andre. (så vidt jeg vet!). Så det er vanskelig for han å forstå. Tror han tenker at det på en måte er et tegn på svakhet.
At jeg bare må ta meg sammen.
Jeg er fra før av en følsom person. Men jeg har blitt tøffere den siste tiden.

Jeg håpte at det å fortelle det til mine to nærmeste venner ville hjelpe. Men egentlig ikke. En av de er forståelsesfull og spør meg hvordan jeg har det. Hun andre bryr seg ikke.

Samboeren min har visst det så og si hele veien. Men han viser ingen forståelse egentlig. Selv om han sier at jeg kan komme til han. Men det sier jo seg selv at jeg ikke kommer til han med det når jeg får veldig lite respons de gangene jeg gjør det..

Vi trodde for et par år siden at det var sosialangs jeg hadde. Eller rettere sagt, samboeren min mente at det var det. Han mente da at jeg måtte ta meg sammen og bare tvinge meg selv til å være med i sosialesammenhenger. Det var ganske hardt. Jeg mente egentlig hele veien at det ikke var det jeg hadde. Men han synes vel det var "lettere" å forså seg på enn ukonkret angst...
Det er iallfall sikkert nå at det ikke er sosialangst jeg har:) Jeg snakker egentlig lett med nye mennesker. Det er vel også med på å "skjule" angsten min.
Jeg fungerer jo så godt utenpå.
Men for all del. Det er ikke bare mørkhet og angst i livet mitt!
Akkurat nå har jeg en ganske god periode.

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som AB med emotofobi, med samme utslag.

For meg styrer det mye av livet nettopp fordi jeg sliter kraftig med reisesyke, og det hindrer meg jo i å være fleksibel som jeg jo egentlig er.

Jeg har hatt dette hele livet, men det eskalerte særskilt rundt når jeg begynte å få problemer med reising(kvalme), samt en periode senere.

Jeg har innfunnet meg med at dette vil ligge i bakgrunnen svakt eller sterkt resten av livet, og jobber meg gjennom det med eksponeringsterapi(bruker en bok fra amazon faktisk, om du søker på mindfullness workbook anxiety så får du opp en hvit bok med en stein på- gull verdt for meg). Har også prøvd terapi, det var helt OK- men jeg vet eneste "kur" er konstant eksponering, og at jeg ikke unngår/flykter fra ubehagelige situasjoner.

Forteller det til noen, men ikke alle. Kjæresten din må nok bare lære seg det etterhvert, slik var det iallefall her- er jo vanskelig å si hva man egentlig trenger konkret, man må ta det fra episode til episode og også være innstilt på å hensynta annet enn egne "angstbehov", selv om det er vanskelig.

Anonymous poster hash: f5acf...8ef

[pantora]

Har det på akkurat samme måte med bakterier, er "kjemperenslig" selv og veldig obs på hva jeg tar på, som andre har tatt på, når andre er på besøk hos meg, osv. Og dersom jeg har vært i nærheten eller sammen med noen som er eller nylig har vært syke, så klarer jeg ikke slappe av før inkubasjonstiden har gått ut. Utrolig slitsomt, for det kan jo være noen som er syke eller nylig har vært syke, uten at de nevner det, så jeg kan liksom aldri være trygg... Jeg jobber mye med meg selv, men det virker som angsten svinger veldig, uavhengig av hva jeg gjør. I fjor vinter klarte jeg ikke gå ut for å treffe folk en gang. Jeg klarte knapt handle, fordi varene jeg tok med hjem var det jo andre i butikken som hadde tatt på, så de var "skitne". Nå går det mye bedre, det er fortsatt mye "igjen" men jeg klarer faktisk leve.

Veldig bra du "jobber mot" at angsten skal ta over livet ditt, det er nok det viktigste du kan gjøre! Du burde fortsette å prøve hos psykologen din. Har du fortalt at du ikke synes det går forover? Klarer du være helt ærlig om hvor ille det faktisk er for deg?

[Cata]

Jeg tror du har fullstendig "riktig" angrepsvinkel i forhold til angsten din, TS. Det gjelder å ikke la den få overtak selv om den prøver så godt den kan.

Jeg har selv i alle år hatt emetofobi, men hos meg slår den ut slik at jeg ikke er redd for å bli syk selv, men derimot for at folk rundt meg skal bli det. Det er, for å si det mildt, en smule upraktisk, for det fører til at jeg sitter i helspenn på alle mulige offentlige transportmidler. Folk kan jo bli reisesyke, ikke sant ?

I min tidlige barndom slet jeg enda mer, for da hadde jeg sosial angst i tillegg. Puh!

Min vei ut av det har hele tiden vært trening, trening og atter trening. Da jeg var 10-11 år skjønte jeg at slik kunne jeg ikke ha det resten av livet, så da startet jeg med eksponeringsterapi. Dvs. den gang visste jeg ikke at det var noe som het det, jeg bare skjønte at jeg måtte presse meg til å gjøre ting jeg egentlig var redd for. Det er ikke få timer jeg har tilbragt med å være redd på tog.... Eller med å tvinge meg selv inn i butikker eller andre områder der folk kunne "se" meg.

Sosialangsten fikk jeg omsider trent vekk, men det tok drøyt 10 år.

Emetofobien har jeg enda. Tror aldri jeg kommer til å bli kvitt den, men jeg lar den i det minste ikke få lov å styre livet mitt. Jeg tar både fly og tog, og til og med buss hvis jeg må, men jeg slapper i grunnen bare av når jeg kjører bil alene.... .

Synd at kjæresten din reagerer som han gjør, men sannsynligvis gjør dine reaksjoner ham usikker og dermed vil han skyve vekk problemet. Siden han ikke forstår, vet han heller ikke hva han skal gjøre for å hjelpe deg, og dermed så blir han avvisende. Tipper jeg. Det er ikke så mye du kan gjøre med det dessverre. Det jeg pleier si til mine omgivelser er: "Jeg forventer ikke du skal forstå hvorfor jeg reagerer merkelig, og jeg skjønner selv at jeg kan oppføre meg litt rart, men jeg vil sette pris på at du aksepterer at det er slik for meg selv om du ikke skjønner reaksjonen."

I andre tilfeller der jeg vet det er stor sjanse for at jeg kan få en reaksjon, pleier jeg fortelle omgivelsene det på forhånd. Da sier jeg også hvordan jeg sannsynligvis kan komme til å reagere og hva jeg vil sette pris på at de gjør. (Som regel er det siste: "Bare overse meg til jeg har kontroll igjen.")

Endret 16. juni 2013 av Cata

[AnonymBruker]

Jeg har selv i alle år hatt emetofobi, men hos meg slår den ut slik at jeg ikke er redd for å bli syk selv, men derimot for at folk rundt meg skal bli det. Det er, for å si det mildt, en smule upraktisk, for det fører til at jeg sitter i helspenn på alle mulige offentlige transportmidler. Folk kan jo bli reisesyke, ikke sant ?

OT, men: Jeg har det omvendt med min emotofobi, altså jeg bryr meg ikke om andre kun om meg selv og "tabuet" ved å skulle bli dårlig foran andre - vi burde igrunnen dra på tur sammen så vi kan få maksimal eksponeringeffekt. Du måtte sittet ved siden av ei som har høy sjanse for å bli reisesyk etter kun kort tid(grøss for deg), jeg hadde måtte sluttet å ta 100 remedier på forhånd så jeg faktisk ble litt reisesyk og "øve meg" på at verden ikke gikk under av den grunn.

Litt av en tur det hadde blitt

Anonymous poster hash: f5acf...8ef

[Cata]

OT, men: Jeg har det omvendt med min emotofobi, altså jeg bryr meg ikke om andre kun om meg selv og "tabuet" ved å skulle bli dårlig foran andre - vi burde igrunnen dra på tur sammen så vi kan få maksimal eksponeringeffekt. Du måtte sittet ved siden av ei som har høy sjanse for å bli reisesyk etter kun kort tid(grøss for deg), jeg hadde måtte sluttet å ta 100 remedier på forhånd så jeg faktisk ble litt reisesyk og "øve meg" på at verden ikke gikk under av den grunn.

Litt av en tur det hadde blitt

Anonymous poster hash: f5acf...8ef

Ah, dreamteam

[forum88]

OT, men: Jeg har det omvendt med min emotofobi, altså jeg bryr meg ikke om andre kun om meg selv og "tabuet" ved å skulle bli dårlig foran andre - vi burde igrunnen dra på tur sammen så vi kan få maksimal eksponeringeffekt. Du måtte sittet ved siden av ei som har høy sjanse for å bli reisesyk etter kun kort tid(grøss for deg), jeg hadde måtte sluttet å ta 100 remedier på forhånd så jeg faktisk ble litt reisesyk og "øve meg" på at verden ikke gikk under av den grunn.

Litt av en tur det hadde blitt

Anonymous poster hash: f5acf...8ef

Haha, om jeg ser at en av dere blir dårlig, kommer jeg til å være dårlig i flere dager i frykt for at jeg har blitt smittet!!

For en gjeng!

[sommerbris2012]

Hei! Jeg er en jente på 24 år, og lider av emetofobi. For noen år siden klarte jeg å fungere normalt og holdt dette veldig i sjakk, men nå, de siste 2-3 mnd, så har ting blitt verre. Jeg er så redd for å kaste opp når det absolutt ikke passer seg, feks på fly, buss eller andre steder med mye mennesker hvor jeg ikke har noen rømmingsutvei og kan komme meg ut. På nye steder ser jeg alltid etter utveier jeg kan gå. Hvis samboeren min og jeg er på restaurant så sjekker jeg alltid hvor toalettet eller utgangen er. Dette begynner å bli utrolig slitsomt.. Og om 3 uker skal vi til London, og jeg gruer meg for at jeg blir kvalm.. Først er det lang tur med flybussen til flyplassen, deretter er det inne på flyet og etter det, sikkert flytog. Om et par uker så skal jeg til psykolog, må få ordnet på dette nå! Jeg gleder meg til den dagen jeg kan reise på ferie og ikke være redd for å spise mat(mtp matforgifning) og kose meg i jula og ikke tenke på omgangssyke hele tiden. Det et nemlig veldig lenge siden!

[AnonymBruker]

Er det andre der ute som føler seg litt alene med psyken?

Hvordan takler dere de vanskelige periodene?

Hvordan går det med deg nå idag? :-)

Jeg har det akkurat som deg,fikk denne angsten med kvalme over natten rundt påsketid, men har kommet langt siden da føler jeg.

Er blitt bedre, ikke helt bra - men det skal jeg bli !

Anonymous poster hash: d9740...0ae