Blir sint og mister kontroll

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en 1,5 åring, og er som oftest alene med barnet. Siden en tid etter fødsel slet jeg med å holde kontrollen når jeg ble sint. Babyen nektet å sove om nettene, det var mye skriking og jeg følte at jeg gikk rundt i koma. Jeg var selvfølgelig forberedt på at det ville bli søvnløse netter, skriking i bøttevis og noen slitne tårer. Men tydeligvis ikke så forberedt..
Understreker at jeg aldri har klepet, slått eller annen fysisk avstraffelse for babyen min, men jeg har b.l.a stått over senga og brølt for at hun ikke sover.
Jeg har brølt så mye at barnet mitt har blitt kjempe redd og bare skjelver..
Jeg får så uendelig dårlig samvittighet og ikke minst vondt inni meg for å skremme henne, bare fordi mor er sliten. Hun er jo ikke vanskelig for å gjøre meg sint!
Jeg tar henne selvfølgelig opp og koser og sier unnskyld, men det gjør det jo ikke rett likevel. Jeg merker også at hun er blitt ekstremt var for høye lyder nå, og springer opp i fanget mitt å gjemmer seg med en gang jeg hever stemmen litt(når vi leker at jeg kommer å tar henne feks)

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det har hendt bare noen få ganger, men det er ikke sant.. Det har egentlig hendt ganske ofte. Ikke hver dag, men ca annenhver uke. Og jeg vet jeg kommer til ødelegge barnet psykisk om dette fortsetter
Aner ikke hva jeg kan gjøre for å gjøre situasjonen bedre.

Jeg har prøvd b.l.a å gå ut av soverommet når jeg kjenner begeret er fylt opp, men jeg får utrolig dårlig samvittighet av at hun skal ligge å gråte alene på rommet. Jeg teller ti, mange ganger og tenker meg godt om før jeg reagerer, men likevel er det som om jeg ikke har kontroll over det som skjer inni meg. Det bare bruser inne i kroppen og blir forbannet.
Er ikke en lett sint person overhodet ellers, jeg er vanligvis ganske rolig og balansert.

Jeg vet det blir å komme mange fyfy-kommentarer og at BV burde kontaktes, og jeg er fult klar over at jeg fortjener det. Men trenger helst konstruktive tips til hva jeg kan gjøre, for jeg er desperat nå

Anonymous poster hash: 9b2c8...ae9

[Gjest wahaj]

Har du noen form for avlastning? kan du ha en form for depresjon, fødselsdepresjon?

mitt råd til deg er å kanskje få deg psykolog, få noen å prate med i tillegg til å kanskje få noen tips fra en profesjonell.

Kjenner du begeret går over bør du gå vekk fra situasjonen til du har roet deg, ungen tar ikke skade av å gråte i 5min. Heller det enn at barnet blir redd for deg.

Har selv hatt noen stunder der jeg har brølt litt vel høyt, men det tror jeg de fleste foreldre opplever en gang eller to.

[Gjest usius]

Det der kunne jeg glatt skrevet! Mager trøst... men

Har dessverre ikke noen tips egentlig. Prøver å finne ut en "oppskrift/metode"-et-eller-annet, men har ikke funnet den. Jeg går til samtaler på familievernkontoret, har hjelpt meg mye. Men sliter fremdeles med akkurat dette aspektet. Kanskje prate med hs, om å henvise deg videre til familievernkontoret? De har mye flinke folk og god oppfølgning. Og de kan kalle inn "ekstern" hjelp viss de kommer for kort i din situvasjon.

[AnonymBruker]

Har du noen form for avlastning? kan du ha en form for depresjon, fødselsdepresjon?

mitt råd til deg er å kanskje få deg psykolog, få noen å prate med i tillegg til å kanskje få noen tips fra en profesjonell.

Kjenner du begeret går over bør du gå vekk fra situasjonen til du har roet deg, ungen tar ikke skade av å gråte i 5min. Heller det enn at barnet blir redd for deg.

Har selv hatt noen stunder der jeg har brølt litt vel høyt, men det tror jeg de fleste foreldre opplever en gang eller to.

Har lite med avlastning, da barnefar har en jobb som krever at han er mye borte og kan være borte månedsvis.

Og unge besteforeldre som enda er i jobb, så det er sjeldent.

Syns også hun er for liten enda til annen barnevakt, siden hun ikke er begynt å prate enda og er sterkt knyttet til meg. Hun må altså ha noen som hun kjenner veldig godt for at hun skal føle seg trygg.

Jeg venter på time hos psykolog, men det er lang ventetid her vi bor, dessverre. Aner ikke om det kan være noen form for depresjoner, har ihvertfall ikke hatt det før jeg fikk barn.

Ja, det blir nok slik at jeg må gå ut av rommet og roe meg ned. Men får ikke helt til å roe meg når jeg blir stresset av å høre henne gråte.

Anonymous poster hash: 9b2c8...ae9

[AnonymBruker]

Du må i hvert fall skaffe hjelp.

Har selv vokst opp med en (stefar) som kjeftet og skrek mye, og er fortsatt redd for sinte mennesker. Det sitter hardt i selv om moren min gikk fra han etter noen år.

Får vondt av jenta di, for jeg kjenner meg igjen

Anonymous poster hash: eb7ab...9b8