Jeg er for stygg til å jobbe!

[AnonymBruker]

Body Dismorfic Disorder (BDD), norsk:

Kroppsdysmorfisk forstyrrelse eller Dysmorfofobi

Søk litt på nettet, synes du det stemmer? Hvis, anbefaler å ta kontakt med psykiater på ny og få konkret hjelp med problemet.

Anonymous poster hash: 0c172...94a

Ja, jeg gikk hos en psykolog som lurte på om jeg kunne ha det. Men det ble ikke gjort noe mer med det.

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[AnonymBruker]

Vanskelig å hjelpe deg når du virker så negativ. Skjønner du har det vanskelig, men som flere her skriver så må du bare akseptere deg selv. Og angående menn, har du sett hvor mange rare par det er der ute? Det er ikke bare utseendet som teller skjønner du. Alle har forskjellig smak, og det fins garantert en for deg også bare du blir mer selvsikker

Og hvordan bli selvsikker? Som jeg skrev, du må gjøre noe som er meningsfylt for deg. Uten å tenke at du gjør det for å få venner eller kjæreste. Kan være hva som helst, du kan jobbe frivillig på omplassering av dyr, ta et språkkurs, ta dykkerlappen, begynne med seiling. Hva vet jeg. Og jo flinkere du blir i det du interesserer deg for jo bedre selvtillit får du. Skjønner du nå? Du skal ikke gjøre noe for å please andre.

Trening er også en confidence boost. Også er det bra for deg.

Alle sliter med et eller annet, sånn er livet, men man har faktisk ikke så mye annet valg enn å takle det. Som min kamerat sa: Du har hvertfall et tak over hodet, mat på bordet, en fast jobb, penger i banken og gode venner og familie. Er ikke alle som har det en gang.

Kanskje du kunne hatt godt av å dra til Afrika og jobbe som volunteer eller noe?

Anonymous poster hash: 20bdb...8d5

Jeg har bare lånt tak over hodet og mat på bordet som kommer fra mine AAP-penger. Eller har jeg ingenting.

Har jo en familie, men jeg har så dårlig forhold til de. Prøver å glede meg over høytidene når vi er sammen, men merker at jeg ikke får så mye ut av det.

Kunne godt tenkt meg å jobbe som frivillig i Afrika, men er redd for at folk skal se rart på meg og syns jeg er rar og barnslig og at de skal bli sure og irriterte over mitt nærvær. Er vant til det.

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[Gjest Gjest]

Hva er du utdannet som?, er det i et yrke hvor man må være sosial hele tiden?

[Maryam]

Det første som slår meg er at du har et noe naivt bilde av oss andre mennesker. De fleste (både kvinner og menn) sliter med både selvbilde og selvtillit i tidlig og sen alder, og det er helt vanlig! Vi er som regel så opptatt med våre egne liv og problemer så de færreste av oss ville brydd seg om hvordan damen eller mannen i gaten ser ut så lenge man har hygienen og folkeskikk i orden.

Jeg forstår heller ikke hvordan du skal klare å bli komfortabel i ditt eget skinn hvis du utelukker alle aalternativer som feks trening, mote eller frisør. Mye av det med å bli glad i sitt egen kropp og utseendet handler faktisk om å klare den ubehagelige veien dit. Derav ordtaket "lide for skjønnheten".

[AnonymBruker]

Hva er du utdannet som?, er det i et yrke hvor man må være sosial hele tiden?

Jeg har ingen utdannelse.

Husker at de 3 årene på vgs var trygt og rutinepreget. Da vi avsluttet 3.klasse falt verden min sammen. Jeg ble helt ifra meg og visste ikke hvor jeg skulle ta veien. Alle virket som om de var åpne for å gå på fhs eller jobbe eller reise eller studere. De var åpne for nye beskjentskaper, noe som jeg så på som helt umulig, og som et mareritt.

Jeg stengte meg inne på rommet mitt hjemme og klarte ingenting, og siden har det vært sånn.

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[AnonymBruker]

Det første som slår meg er at du har et noe naivt bilde av oss andre mennesker. De fleste (både kvinner og menn) sliter med både selvbilde og selvtillit i tidlig og sen alder, og det er helt vanlig! Vi er som regel så opptatt med våre egne liv og problemer så de færreste av oss ville brydd seg om hvordan damen eller mannen i gaten ser ut så lenge man har hygienen og folkeskikk i orden.

Jeg forstår heller ikke hvordan du skal klare å bli komfortabel i ditt eget skinn hvis du utelukker alle aalternativer som feks trening, mote eller frisør. Mye av det med å bli glad i sitt egen kropp og utseendet handler faktisk om å klare den ubehagelige veien dit. Derav ordtaket "lide for skjønnheten".

Dere misforstår. Jeg er veldig opptatt av kosthold og søvn og mosjon.

Det jeg sliter med er å pynte meg og å sminke meg. Føler meg stygg dagen lang...

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[AnonymBruker]

Problemet med å hjelpe deg, TS, er at du helt har gitt opp å hjelpe deg selv. Alle tips vi kan komme med blir bare hjelp til selvhjelp, for problemet ditt er psykisk, ikke fysisk. Ingen er så stygge at de ikke bør være blant folk og ikke kan få seg venner. Jeg skjønner at du mener at det er helt svart, helt håpløst, helt umulig, men da er det også klin umulig å hjelpe deg, siden du bare er negativ og kjip med de som tross alt forsøker å hjelpe.

Det er null problem å unnskylde holdningen din, men den står i veien for mulig bedring. Men den kan endres. Du er nødt til å, for eksempel, oppsøke nye fagpersoner. Selv om det "Ikke ble gjort noe mer med det" sist de var inne på en diagnose.

Ellers sier Maryam noe viktig: Det kan virke som du tror alt er bare fryd og gammen for andre, og at man derfor ikke skjønner. Det er tydelig at du sliter enda mer med dette enn andre, men det er neppe slik at alt ved deg og din situasjon er radikalt annerledes fra andre som har slitt. Jeg har selv hatt dype depresjoner, blitt medisinert og kommet meg opp og ut av det. Jeg skjønner at det virker håpløst, selv om du kanskje tror jeg ikke gjør det. Men: Det er rett og slett ikke mulig å komme ut av dette dersom du fortsette å avfeie ethvert råd som tullball fra folk som ikke forstår.

Anonymous poster hash: b9b5e...08d

[AnonymBruker]

Problemet med å hjelpe deg, TS, er at du helt har gitt opp å hjelpe deg selv. Alle tips vi kan komme med blir bare hjelp til selvhjelp, for problemet ditt er psykisk, ikke fysisk. Ingen er så stygge at de ikke bør være blant folk og ikke kan få seg venner. Jeg skjønner at du mener at det er helt svart, helt håpløst, helt umulig, men da er det også klin umulig å hjelpe deg, siden du bare er negativ og kjip med de som tross alt forsøker å hjelpe.

Det er null problem å unnskylde holdningen din, men den står i veien for mulig bedring. Men den kan endres. Du er nødt til å, for eksempel, oppsøke nye fagpersoner. Selv om det "Ikke ble gjort noe mer med det" sist de var inne på en diagnose.

Ellers sier Maryam noe viktig: Det kan virke som du tror alt er bare fryd og gammen for andre, og at man derfor ikke skjønner. Det er tydelig at du sliter enda mer med dette enn andre, men det er neppe slik at alt ved deg og din situasjon er radikalt annerledes fra andre som har slitt. Jeg har selv hatt dype depresjoner, blitt medisinert og kommet meg opp og ut av det. Jeg skjønner at det virker håpløst, selv om du kanskje tror jeg ikke gjør det. Men: Det er rett og slett ikke mulig å komme ut av dette dersom du fortsette å avfeie ethvert råd som tullball fra folk som ikke forstår.

Anonymous poster hash: b9b5e...08d

Problemet er at jeg har gått forbi en jentegjenger innimellom, og alle har sett nedlatende på meg og ledd. Det er veldig ekkelt.

Jeg passer alltid på å se en annen vei eller være opptatt med mitt, men de MÅ bare være ekle fordi de føler seg så penere enn meg uansett...

Da føler jeg meg iallfall stygg.

Jeg har også prøvd å være sosial, men blir avvist av alle. Er ingen som slipper meg inn i varmen. Jeg er veldig nøye med hygiene og sånt, fordi jeg ikke ønsker å lukte vondt...så det kan ikke være det.

Er også nøye med kosthold, søvn og mosjon.

Likevel har jeg den følelsen av at jeg ikke er bra nok...og at ingen ønsker å ha noe med meg å gjøre.

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[AnonymBruker]

NEI, NÅ MÅ JEG KOMME MEG UT EN TUR SÅ JEG FÅR LITT FRISK LUFT!

KOMMER SNART TILBAKE! TAKK FOR ALLE SVAR SÅ LANGT!

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[AnonymBruker]

Det er begrenset hva psykologer kan gjøre også, når du viser 0 interesse i å få det bedre. Ikke synes så synd på deg selv! Nå har vi gitt deg mange råd og muligheter til hva du kan gjøre. Er det kjipt der du bor, så flytt. Du finner deg alltids jobb et sted, hva med en storby? der er du mer anonym også.

Anonymous poster hash: 20bdb...8d5

[I Grosny]

En gang gikk jeg med hestehale, og da sa noen at jeg så rar ut med hestehale, så derfor går jeg alltid med håret løst.

Anonymous poster hash: 303dd...acb

Her synes jeg at du avslører ett feilaktig selvbilde. Du ser ut til å være overømfintlig for negative meldinger. Ergo oppfatter du deg selv som mye styggere enn du faktisk er. Så enkelt er svaret.

Men dette drar jo med seg tilleggsproblemer. Den som føler seg stygg har lett for å begrense seg og sin utstråling. Derfor skinner du trolig litt mindre enn andre på ditt skjønnhetsnivå.

Lat som du er pen, og du vil framstå mye penere.

Spill pen lenge nok, og du vil etterhvert tro på det selv. Da vil din skjønnhet blomstre.

Psykologene dine har vært for dårlige. Beklager.

[AnonymBruker]

Det er i hodet ditt problemene sitter, det er ikke utseendet. Du innbiller deg at folk ser stygt på deg, ler av deg og er irriterte på deg. Jeg utfordrer deg til å lage en tråd her på kg der du spør om det er noen i nærheten av der du bor som vil treffes på cafe eller noe lignende.

Anonymous poster hash: 1023b...a06

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg blir utrolig lei meg av å lese hvordan du føler deg og hvordan det har ødelagt for deg i livet.

Du er bare 32 år, og jeg velger å si bare fordi du er ung, du har nærmere 2/3 av livet igjen. Vet du hva? Virkelige vanskeligheter kan man overvinne, det er bare de innbilte som er uovervinnelige. Det at du har innbilt deg at du er stygg så lenge må sitte så innmari langt inne hos deg, du har fått hver en cm i deg til å være overbevist om at det er en sannhet, når jeg kan garantere deg, 100%, at det er en løgn.

Du er deprimert fordi du føler deg stygg. Du mener alle ser ned på deg fordi du føler deg stygg. Hvem er det som er overfladisk? De, vil du si. Men er det de? Eller er det noen helt andre - nemlig deg? Tenk deg om. Det er du, og kun du, som har latt det faktum at du ikke lever opp til ditt eget skjønnhetsideal ødelegge alt i livet ditt. Det er du som mener at det å føle seg stygg er en grunn til å gi opp alt. Hater du ikke overfladiske mennesker? Er det ikke himla irriterende med folk som bryr seg sånn om utseendet? Innser du at du selv er den verste?

Grunnen til at folk behandler deg dårlig, det er fordi du selv behandler deg dårlig. Du har hengt deg sånn opp i utseendet ditt at det har ødelagt alt. Jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det må være å bli kvittnde tankene som har gnagd på deg i alle disse årene - men vit at det går! Men du må aller først ønske at det skal gå. Du må ønske å drite i utseendet. Du må ønske å leve et bra liv. Du må ønske at folk skal bli gøade i deg, og du må ønske å bli glade i andre. Du må begynne å psyke deg opp. Lag en tekst og skriv om hvordan du vil være og skulle ønske at du var (personlighetsmessig - for du kan være hvem du vil!) og skriv om verbene i presens. Vil du være selvsikker, så skriv "Jeg er selvsikker". Les denne teksten hver bidige morgen og hver bidige kveld. Etter noen måneder begynner forhåpentligvis dn liten cm i deg å tro på noe av det - i alle fall vil det gå opp for deg at det er oppnåelig, at du kan hvis du bare vil.

Både jeg og flere andre her virker sikker harde mot deg - men det er fordi vi bryr oss. Fordi du kommer ingen vei om vi skal sy puter under armene dine og di at det er synd i deg. For sannheten er at du har et innbilt problem. Og uansett hvor lite du tror på det, så kan du komme deg vekk fra det! Du kan begynne å leve! Jeg heier på deg, så innmari også. Jeg vil gi deg en stor bamseklem og fortelle deg at du er allerede på god vei - du har innsett problemet og du ber om hjelp her. Du bør være stolt av deg selv som har kommet ditt. Veien videre er lang, men det vil være så verdt det når du er fremme. Og husk! Utseendet betyr ingenting. Alle og enhver med utstråling er vakre. DU må slutte å sette begrensinger i livet ditt.

Anonymous poster hash: d2b49...536

[Silfen]

Sjekk om de har jobbmestringskurs der du er.

[AnonymBruker]

Hvis noen liker meg, så regner jeg med at det er p.g.a personligheten min.

Håper da det, er vel ingen som er liker eller er venner med folk pga utseende.

Anonymous poster hash: d73f9...6e4

[Steinar40]

Mine tips er å gi mer faen, og tenke mer på andre enn på deg selv. Snu blikket utover, se den ensomme gamle mannen som sitter på benken med duene, den grinete dama som stresser i butikken, se ungene som ler, se ungene som gråter. Verden er et stort, stort sted, og i den store sammenhengen spiller det ikke noen rolle om ørene dine er store eller du har en bred rompe.

Bruk kroppen din til å gjøre ting du liker, lytt til dem som sier ting som gjør deg godt, og vær ikke den som trykker deg selv ned.

Sannsynligvis meningsløse råd, for hvis dette var så enkelt, så ville vel alle gjort det. Alternativt: Fortsett hos psykolog, og vurder behov for medisiner.

Seriøst. Se deg selv i speilet og si "jeg elsker deg". Jeg utfordrer deg. Ikke ta blikket vekk. Hold blikket, og si tre ting du elsker ved deg selv. Får du det ikke til, så si det samme om igjen.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 0c172...94a

Gode tips til TS her.

Jeg tror at løsningen er å drite i hva andre sier eller måtte mene.

[Gjest Gjest]

Jeg kan skrive akkurat det samme, bare jeg ikke går på nav. Skal det være vinnere i demme verden må det også være tapere. Jeg aksepterte at jeg aldi vil bli gift, få barn eller noen gang bli kysset. Det tok noen år, men nå har jeg akseptert at jeg er og blir en av taperene. Og vet du hva, livet blir mye lettere. Gjør livet ditt så godt som mulig for deg selv. Reis på jordomseiling, lær deg å dykke i karibien eller skaff deg en annen hobby. Tenk på positive ting som at slik vil verden utvikle seg til det bedre ved at bunnskrapet ikke får formert seg og neste generasjon vil ha færre tapere som oss.

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive akkurat det samme, bare jeg ikke går på nav. Skal det være vinnere i demme verden må det også være tapere. Jeg aksepterte at jeg aldi vil bli gift, få barn eller noen gang bli kysset. Det tok noen år, men nå har jeg akseptert at jeg er og blir en av taperene. Og vet du hva, livet blir mye lettere. Gjør livet ditt så godt som mulig for deg selv. Reis på jordomseiling, lær deg å dykke i karibien eller skaff deg en annen hobby. Tenk på positive ting som at slik vil verden utvikle seg til det bedre ved at bunnskrapet ikke får formert seg og neste generasjon vil ha færre tapere som oss.

Det du mener er at dine barn hadde blitt tapere de også? Din tankegang er helt syk

Anonymous poster hash: d73f9...6e4

[AnonymBruker]

TS HER!

Jeg vil bare si at jeg som barn ikke tenkte sånn. Men andre barn var så slemme mot meg. De gikk over mine grenser og utnyttet meg og tok helt av.

Jeg hadde ingen grenser og klarte heller ikke si ifra, og hver gang noen sa noe stygt eller var slemme mot meg eller gikk over mine grense, så satt jeg og tok imot.

Jeg turte ikke si det til noen, og holdt alt for meg selv. Jeg gråt i smug, men turte aldri vise det til noen.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært slem mot noen eller sagt noe slem til noen i hele mitt liv. Jeg har heller aldri testet mine grenser som barn. Spurte jeg om noe, og jeg fikk nei en gang, spurte jeg ikke mer. Jeg var veldig snill og føyelig som barn, som aldri lagde noe vansker hjemme. Jeg ble etterhvert veldig usynlig hjemme og ute, og folk fortsatte å være slemme mot meg.

Jeg tenkte hele tiden at jeg måtte være enda snillere om folk var slemme mot meg, for da trodde jeg at jeg ikke var snill nok.

Jeg begynte å utslette meg selv, og gjorde alt for å tekkes andre. Var de lei seg, ble jeg lei meg. Var de glade, ble jeg glad. Derfor kunne jeg aldri bli glad før alle var glade rundt meg. Oppdaget jeg at EN person var sur, lei seg eller sint, klarte jeg ikke vise glede før denne personen ble glad, selv om alle andre var glade og smilte lo.

Husker jeg også slet med ekstremt dårlig samvittighet. Om jeg hadde lagd mat, og andre skulle spise den maten, syns jeg så forferdelig synd på de som måtte spise maten min. Jeg tenkte at de syns det var ekkelt å spise maten min, og bare spiste gjorde det for å være høflig mot meg.

Jeg følte meg ofte ekkel og motbydelig. Mindre verdt.

Om jeg hadde finere klær enn noen, eller var finere på håret, fikk jeg dårlig samvittighet, og gjorde alt jeg kunne for at denne personen skulle føle seg finere enn meg.

Om jeg var flinkere enn noen, lot jeg som om jeg var dårligere enn disse personene ...

Hele tiden gjorde jeg alt for at jeg skulle være den dårligste og styggeste.

I slutten av tenårene og i 20-årene, tenkte jeg at jeg måtte være den siste som skulle få kjæreste. Alle måtte få kjæreste før meg ... den tvangstanken henger fortsatt i meg, selv om jeg hadde vært mer åpen for kjæreste nå.

Listen er lang ... jeg blir helt matt av meg selv. Jeg har nå utslettet meg selv helt. Jeg går i dasseklær og har ikke kjøpt klær på flere å, men det eneste jeg har er at jeg trener, spiser sunt, får skjønnhetssøvnen min.

Men en sjelden gang, innimellom, får jeg et par minutt der jeg føler meg helt normal og jeg har normale tanker, men så forsvinner jeg fort inn i dette tullet igjen. Kommer meg ikke ut av det!

Anonymous poster hash: 303dd...acb

[AnonymBruker]

Jeg kan skrive akkurat det samme, bare jeg ikke går på nav. Skal det være vinnere i demme verden må det også være tapere. Jeg aksepterte at jeg aldi vil bli gift, få barn eller noen gang bli kysset. Det tok noen år, men nå har jeg akseptert at jeg er og blir en av taperene. Og vet du hva, livet blir mye lettere. Gjør livet ditt så godt som mulig for deg selv. Reis på jordomseiling, lær deg å dykke i karibien eller skaff deg en annen hobby. Tenk på positive ting som at slik vil verden utvikle seg til det bedre ved at bunnskrapet ikke får formert seg og neste generasjon vil ha færre tapere som oss.

Jeg tenker veldig som deg. Tenker at jeg skjønner jo godt at ingen vil være sammen med meg, og at det er likesågodt, fordi jeg ville fått stygge barn som ville lide...

. Jeg tenker også at noens død er en annen brød. Derfor blir jeg glad for at jeg lider, for da vet jeg at noen har det godt der ute på min bekostning.

Anonymous poster hash: 303dd...acb