Skjule et arr

[AnonymBruker]

Jeg var så dum og kuttet meg på håndleddet for ca en uke siden. Jeg har hatt veldig få perioder med selvskading. Det hadde gått over 6 måneder siden sist da jeg gjorde det forrige uke.

Jeg angrer meg selvfølgelig når jeg har kommet til meg selv igjen. Skal ta det opp med psykologen min neste gang jeg er der.

Problemet nå er at jeg må gjøre alt for å skjule det for foreldrene mine (jeg er 19 år og bor hjemme). De kan ikke få vite om det. De klandrer bare seg selv, og jeg orker ikke den "oppvasken" det kommer til å bli. Det vil bare gjøre alt verre for meg. Det er bedre at jeg kan snakke med psykologen min om det.

Men hvordan i all verden skal jeg skjule det? Det er det jeg lurer på. Jeg sover nå med langermede gensere og er redd de kanskje begynner å mistenke noe snart, ettersom det er sommer. Jeg bruker aldri armbånd og liknende til vanlig, så det vil garantert bli lagt merke til om jeg plutselig begynner med det. Sminke er en løsning på dagtid, men om natten gnis det av (hender de kommer inn til meg på morgenkvisten).

Jeg er så redd for at de skal oppdage det. Det vil ødelegge enda mer både for meg og dem. De kan bare ikke få vite om det. Som sagt, så går jeg til psykolog som jeg skal fortelle det til. Og syns ikke de har noen rett til å vite om det når jeg er myndig.

Anonymous poster hash: a839c...d49

[AnonymBruker]

Du har mange muligheter når du er myndig, du kan egentlig gjøre hva du vil. I første omgang ville jeg flyttet ut hvis du blir så stresset av å skjule det når du er hjemme. Hvis ikke er det et alternativ å låse døren til rommet ditt.

Anonymous poster hash: cb4cb...6b4

[AnonymBruker]

Det er veldig lett å si og vanskelig å gjøre, men - hvis de ser det så sier du "ja, jeg gjorde det, det er en mekanisme for å takle vanskelige ting, og jeg skal ta det opp med psykologen så det er ikke noe dere trenger å bekymre dere om. Jeg har ikke tenkt å gjøre noe drastisk, så bare ta det med ro".

Vet du at foreldrene dine blir hysteriske? Eller er det bare noe du tror? Jeg vet hvor vanskelig det er å prate med foreldre om sånt, jeg er 28 og skjuler det fortsatt litt for foreldrene mine når jeg er på besøk. Mine fortrenger det nemlig hver gang de ser det og jeg forklarer det for dem, og det er så slitsomt å forklare det flere ganger. Men de er egentlig ganske rolige når vi prater om det. De bare vil så gjerne at det ikke skal være sant at de "glemmer" det hvert år, og så ser de det igjen om sommeren når jeg går med t-skjorter.

Det er uansett ikke noe du skal behøve å være flau over eller trenge å skjule. Det er som det er, og du får hjelp av psykolog til å takle ting, og det skal du være stolt av

Men hvis du virkelig må skjule det faktum at du har kuttet, og du vet at foreldrene dine helst ikke vil tro på at du gjør det, så kan du si nesten hva som helst til dem og de vil tro det, fordi det er enklere for dem. Så da kan du jo si du skar deg ved et uhell eller skrapet deg opp på noe. Ikke akkurat den beste løsningen å lyve, men hvis du er fast bestemt på at de ikke skal vite det kan det funke.

Anonymous poster hash: 692bd...292

[AnonymBruker]

Klokke? Tatovering (men kun om du tror du ikke angrer). Og husk å kjøpe strimler for sår på apoteket, sånn at sårkantene gror tettest mulig sammen. Beskytt det mot sol det første året, så det blir minst mulig synlig. Man kan også få kjøpt silikonplaster som også kan hjelpe på arr.

Anonymous poster hash: 780fb...d30

[TeyanaJoy]

Jeg hadde også en periode med selvskading, både på håndledd og på lår. Bodde på institusjon da og måtte skjule det til alle døgnets tider. Men jeg brukte bare langermede gensere, sommer og vinter. Jeg er en frysepinne da, men dette er også noe som utviklet seg etterhvert. Før var jeg kokvarm hele tiden, nå fryser jeg selv under dyna med varmeovn på. Som en umiddelbar løsning ville jeg gått med lange ermer. Spør du, sier du at du er kald og hvis de tviler så kan du si at du tror du begynner å bli syk.

Ellers vil jeg si at selv om jeg ikke kjenner deg, så er jeg veldig stolt av at du har insett problemet og ønsker å ta det opp med psykolog. Jeg har aldri vært hos psykolog selv om institusjonen prøvde å tvinge meg til det flere ganger, men nå i ettertid ser jeg at jeg hadde hatt godt av det. Veldig bra. Og god bedring.

<3