Psykiatrisk avdeiling

[AnonymBruker]

Jeg er ei 19 år gammel jente som er ganske interessert i psykiske sykdommer, syntes det er veldig spennende, og har ikke minst lyst til å hjelpe mennesker som lider av ulike psykiske problemer.

Har derfor søkt på vernepleien til høsten, og håper at jeg kan få en utdanning der jeg kan hjelpe folk med dette, og sette meg inn i hvordan det er for ulike personer med ulike diagnoser.

Har lest en del bøker og selvpotretter med folk som har alt fra schizofreni til spiseforstyrrelser. Suger alt av dette til meg.

Saken er den at jeg er en veldig rolig og tilbakeholden person, som har veldig lett for å sette meg inn i andres situasjoner. Jeg kan begynne å gråte på andre sine vegne, og nesten ta ting tyngre enn de om de er i en vanskelig situasjon. Er redd for at det blir for tøft å jobbe innen psykiatrien, selv om jeg har så utrolig lyst til å hjelpe og vise omsorg, og være med på å svekke de fordommene som er der ute..

Så det jeg egentlig lurte på er om det er noen av dere som har vært innlagt på åpen eller lukket avdeling før? Eller om dere kjennr noen? Hva ble du innlagt for, og hvordan var det? Hva er historien din/deres? Eller jobber du innenfor det området? Hvordan er en vanlig hverdag?

Vil så gjerne gjøre det rette valget, men er så mye jeg lurer på, da jeg ikke har opplevd noe selv, og ikke vet stort sett mer enn det jeg har lest.

Anonymous poster hash: e26c7...809

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært innlagt, men jeg har vært inn og ut av dps i 10 år ... er veldig sliten og lei... Jeg er enda ung kvinne, men hadde jeg vært mann ville jeg mest sannsynlig blitt oppdaget angående adhd eller aspergers. Kvinner og jenter er mer skjult og blir sjelden oppdaget, og går å lider i det stille, fordi de ikke er som menn og gutter.

Dessverre har ikke Norge kommet så langt når det gjelder psykiatri i Norge, men kanskje du er en av de som kan være med på å forandre dette?

Kosthold har veldig mye å si. Spise man ikke det kroppen trenger(som vitaminer, mineraler, sporstoffer, fett og protein og vann), eller spise man ting kroppen ikke tåler(som gluten, melkeprotein, sukker, syntetiske stoffer), utvikler man psykiske sykdommer, men også fysiske.

Jeg spiser glutenfritt og melkefritt og så og si sukkerfritt, og passer på å spise det kroppen trenger av fett, protein, vitaminer, mineraler, sporstoffer og vann, og har det mye bedre med meg selv, men dessverre er det få som vet om dette...

Det er veldig mange som ligger på lukkede avdelinger som hadde hatt det mye bedre om de visste dette, men der serverer de vel bare masse karbos og melkeprodukt og lite fett...

Anonymous poster hash: 2d524...624

[Leoparden]

Mitt første inntrykk er at hvis du skal begynne å jobbe innenfor dette, så må du virkelig jobbe med deg selv for å bli mer tykkhudet. Være nøye på å sette deg inn i situasjoner på en mer faglig måte, og ikke så sterkt følelsesmessig.

Men for å svare på spørsmålet ditt, så har jeg vært innlagt en gang på åpen avdeling. Var innlagt fordi jeg sliter med ganske sterk sosial angst og har bipolar type 2. Jeg går til psykolog hver uke, men trengte plutselig en innleggelse fordi livssitasjonen min plutselig ble forandret og jeg kunne ikke forholde meg til det akkurat da.

Jeg var innlagt i 2 uker. Det var frokost klokka ni hver dag og det var da vi fikk utdelt medisiner, og etter det var det et møte i stua hvor vi fikk vite planene for dagen. De leste også den der spørrekonkurransen som pleier å være i avisa, ti spørsmål eller hva det er. Det var sikkert fordi det var hyggelig, og får at de med angst kunne øve på å snakke, og fordi folk kunne få mestringsfølelse hvis de kunne svare på et spørsmål.

Så var det egentlig bare lunsj og middag igjen av "aktiviteter". 1 gang i uka var det obligatorisk gåtur i nærområdet, og 1 gang i uka ble alle som ville kjørt med minibuss til et kjøpesenter. På kvelden klokka 11 var det en tilsynsvakt som kom inn på rommet og sjekket om ting gikk greit og om man hadde lagt seg.

Jeg synes egentlig det var ganske kjedelig å være der... Det var jo rolig og avslappende, men det var så ufattelig mye dødtid. Det var ikke noe man kunne gjøre heller. I stua var det TV, og ellers satt folk og leste, eller var ute og røyka. Den ene pleieren sa faktisk til meg at mange pleier å røyke mer etter at de kommer ut derfra, fordi de har vendt seg til å sitte ute på verandaen og røyke hele dagen.
Så det burde vært noe spill eller noe i stua. Eller puslespill, tegnesaker.

[mandel92]

Jeg har vært innlagt 3 ganger, på åpen avdeling, jeg var innlagt for depresjon/angst.

Første gangen var jeg innlagt i 6 måneder, andre og tredje gangen 2 måneder, hadde et selvmordsforsøk en stund før oppholdet, og var på den tida meget langt nede og var meget engstelig, da var det veldig trygt og godt å komme til et slikt sted.

Jeg var ganske nervøs før oppholdet, hadde aldri vært på et slikt sted før, og det eneste inntrykket jeg hadde fra psykiatriske avdelinger var fra det jeg hadde sett på film. Jeg så for meg at det kom til å være alle slags gale personer der med psykoser og det som var, men jeg tok ganske feil. Alle gangene jeg har vært der har jeg kommet til et meget inkluderende miljø, og jeg har fått gode venner!

På avdelingen fikk vi 4 måltider hver dag, + kaffe med noe til på ettermiddagen, vi hadde samtaler med behandler 1-2 ganger i uka, + samtaler med miljøkontakter så ofte som vi måtte ha behov for det, enten ba vi om det selv, eller så satte miljøkontaktene opp samtaler. Det var en turdag i uka. Ellers var det også en del dødtid, men alle gangene jeg har vært innlagt har jeg vært innlagt sammen med flotte mennesker, så var ofte jeg fant på noe med dem, som å se film, dra til byen, gå tur etc. Ganske trivelig egentlig, men var også en del som ikke fant seg til rette og syntes det var kjedelig..

Det var selvsagt ikke sånn at jeg ble "kurert" etter noen opphold på psykiatrisk, og jeg går fortsatt i behandling ukentlig, men det har definitvit hjulpet meg i og bli tryggere på meg selv, har absolutt hatt utbytte av oppholdene, og så har jeg blitt kjent med masse flotte mennesker!

[AnonymBruker]

Jeg jobbet som ekstravakt på en avdeling med schizofrene en stund, og forventet også å kunne hjelpe, vise omsorg osv. Jeg ble utnyttet og manipulert hele veien, og ble utslitt. Men jeg var ganske ung, og forstod ikke noe om grensesetting. Jeg hadde heller ikke relevant utdanning. Med kompetanse på området, litt bein i nesa og noen år på baken kan man sikkert føle at det er en jobb med mening.

Anonymous poster hash: 1288d...5d6

[Gjest Valiumsjunkie]

Skjønner ikke at psykofag er så populært å studere, det har blitt rene høystatusfaget. Jeg har vært borti såpass mange psykiatere og psykologer at jeg forstår at de fleste ikke fortjener statusen yrkestittelen medfører. De er i tillegg ofte ikke særlig ydmyke, noe som er en nødvendighet hvis man skal behandle pasienter. Har en venninne som har en bachelor i psykologi - noe som gjør henne til en besserwisser med en gang det er snakk om psykiske tilfeller etc. Tror ikke jeg gidder å snakke med henne om det, nei ... Og hvis hun refererer til boken "jeg leste i psykologboken min om at ditten og datten", da melder jeg meg helt ut, spesielt siden temaet gjerne står beskrevet på en fattig HALV side i hele pensum. Javel, jeg leste i matteboken at 2+2 er 4, det gjør meg til en matte-gudinne.

Jeg blir helt fucka av å tenke på psykologi, har lest en del fagstoff i mine yngre dager, men det frister absolutt ikke nok til at jeg orker å studere det. Har vært innlagt på forskjellige plasser, den siste var så ille at jeg gjør alt jeg kan for å unngå å bli innlagt igjen. Ble nesten traumatisert da jeg var inne sist, følte meg så liten og ensom, var rett og slett ekkelt. Føltes som på film, den ekle stemningen, de nakne veggene, de distanserte og mistenksomme pleierne, endeløse ganger og vemmelige lyder rundt. Pasienter med sløve, livløse blikk uten håp for fremtiden. Et sinnssykehus av den gamle sorten! (strengt lukket avdeling)

For å jobbe på slike plasser skal du ha en relativt sterk psyke. Tricky ... De beste er de som bryr seg, men hvis man bryr seg blir man jo bare påvirket - og da som regel negativt.

Har også positive erfaringer, hvor det var fokus på nærhet til pasientene og koselig stemning. Samtalegruppe en gang i uken og morgenaktiviteter som å strekke på kroppen, gå turer, kjøre til sentrum for å handle på nærmeste dagligvarebutikken. De gangene jeg ble utskrevet der ifra gikk jeg ut med bedre selvfølelse, så joa, det er forskjell fra institusjon til institusjon. Da var jeg også innlagt på den minst "skada" avdelingen, dvs åpen avdeling.

Endret 7. juni 2013 av Valiumsjunkie

[AnonymBruker]

Har aldri vært inne. Men er en jente på 16 som har slitet med depresjon siden jeg var 14. Den dag i dag så vurderer jeg selvmord på høyt nivå.

Anonymous poster hash: c5ec3...25d

[Gjest Blomst83]

Men hvorfor vernepleien da?Det er jo med hovedvekt på psykisk utviklingshemmende. Jeg ville vel tenkt sykepleie jeg da.

[AnonymBruker]

Man blir vant med jobben sin. Jeg hadde helt skrekk for både blod og sprøyter før jeg begynte på utdannelsen min. Etter 2 år, er jeg allerede begynt å bli ''herdet''. Og det vil nok du også som vernepleier

Det er en god stund siden, men jeg har vært innlagt 2 ganger over lengre tid på ungdomspsykiatrisk lukket avdeling pga selvmordsforsøk og ellers depresjon. Trengte sårt hjelp. Gud, jeg føler meg så heldig.. fikk livet i gave der borte. Lærte så utrolig mye da jeg var innlagt!

Det er så mange forskjellige personer som er innlagt på slike institusjoner, jeg møtte folk med alt fra asperger til angst. Og alle hadde helt forskjellige historie og behov. Kan bare snakke for meg selv, og jeg trengte noen som så meg. Ikke oppveksten min, ikke hva jeg tidligere hadde gjort, men hvordan jeg hadde det akkurat der og da. Jeg fikk god hjelp til å begynne derfra og bygge meg opp igjen. Og jeg er så utrolig takknemlig for all hjelpen jeg fikk! :trist:Begynner å gråte nå haha.. Kan egentlig ikke beskrive hvor takknemlig jeg er.

Sikkert en dårlig besvarelse, men jeg ville bidra med noe Masse lykke til med utdannelsen!

Anonymous poster hash: fab0c...2d5

[AnonymBruker]

Nei, vernepleien har ikke hovedvekt på utviklingshemmede. Det erså mange som tror det siden det er det de startet med for 50(!) år siden. Les om hvilket studiested som passer deg best. Hilsen vernepleier som jobber i psykiatrien.

Anonymous poster hash: 4ce68...58e

[AnonymBruker]

Jeg jobbet som ekstravakt på en avdeling med schizofrene en stund, og forventet også å kunne hjelpe, vise omsorg osv. Jeg ble utnyttet og manipulert hele veien, og ble utslitt. Men jeg var ganske ung, og forstod ikke noe om grensesetting. Jeg hadde heller ikke relevant utdanning. Med kompetanse på området, litt bein i nesa og noen år på baken kan man sikkert føle at det er en jobb med mening.

Anonymous poster hash: 1288d...5d6

Mener du at schizofrene er utnyttende og manipulerende?

Anonymous poster hash: 2eee6...5d5

[AnonymBruker]

Jeg jobbet som ekstravakt på en avdeling med schizofrene en stund, og forventet også å kunne hjelpe, vise omsorg osv. Jeg ble utnyttet og manipulert hele veien, og ble utslitt. Men jeg var ganske ung, og forstod ikke noe om grensesetting. Jeg hadde heller ikke relevant utdanning. Med kompetanse på området, litt bein i nesa og noen år på baken kan man sikkert føle at det er en jobb med mening.Anonymous poster hash: 1288d...5d6

Du skriver at du ble "forventet også å kunne hjelpe, vise omsorg osv" som ekstravakt på psykiatrisk avd. Ja, hva trodde du?

Anonymous poster hash: bcbe9...645

[AnonymBruker]

Har aldri vært inne. Men er en jente på 16 som har slitet med depresjon siden jeg var 14. Den dag i dag så vurderer jeg selvmord på høyt nivå.

Anonymous poster hash: c5ec3...25d

https://soundcloud.com/eriikaa/sucide

Anonymous poster hash: f6326...1cf

[Gjest Vevila]

Å være innlagt er driiit kjedelig. Var innlagt på lukket avdeling, og det eneste jeg gjorde om dagene var å lese. Ble vekket til blodprøver å piller nærmest hver morgen. En føler seg virkelig liten og mindreverdig en slik plass, og det er viktig at de som jobber her klarer å vise respekt for de som er innlagt. Ble selv ledd av av en av vaktene når jeg fortalte om at en av de andre pasientene hadde gått inn på rommet mitt om natten.

Tror du må øve deg på å kunne distansere deg litt følelsesmessig om du skal jobbe som vernepleier. Du kommer til å møte mange fæle sjebner, og det er nok lett å "dukke under" om en ikke klarer å skille jobb å privatliv til en viss grad.

Ellers ønsker jeg deg lykke til TS! Ønsker selv å gå vernepleien når den tid kommer, virker som et veldig givende fagfelt.

[AnonymBruker]

Det viktigaste er at du klarer å vere PROFESJONELL!

Altså at du set pasienten i sentrum, ikkje deg sjølv og dine eigne følelser.

Det hjelper pasienten svært lite om du tar til tårene. Det vil berre virke utrygt på pasienten.

Anonymous poster hash: 4745b...0dd

[AnonymBruker]

Jeg er ei 19 år gammel jente som er ganske interessert i psykiske sykdommer, syntes det er veldig spennende, og har ikke minst lyst til å hjelpe mennesker som lider av ulike psykiske problemer.

Har derfor søkt på vernepleien til høsten, og håper at jeg kan få en utdanning der jeg kan hjelpe folk med dette, og sette meg inn i hvordan det er for ulike personer med ulike diagnoser.

Har lest en del bøker og selvpotretter med folk som har alt fra schizofreni til spiseforstyrrelser. Suger alt av dette til meg.

Saken er den at jeg er en veldig rolig og tilbakeholden person, som har veldig lett for å sette meg inn i andres situasjoner. Jeg kan begynne å gråte på andre sine vegne, og nesten ta ting tyngre enn de om de er i en vanskelig situasjon. Er redd for at det blir for tøft å jobbe innen psykiatrien, selv om jeg har så utrolig lyst til å hjelpe og vise omsorg, og være med på å svekke de fordommene som er der ute..

Så det jeg egentlig lurte på er om det er noen av dere som har vært innlagt på åpen eller lukket avdeling før? Eller om dere kjennr noen? Hva ble du innlagt for, og hvordan var det? Hva er historien din/deres? Eller jobber du innenfor det området? Hvordan er en vanlig hverdag?

Vil så gjerne gjøre det rette valget, men er så mye jeg lurer på, da jeg ikke har opplevd noe selv, og ikke vet stort sett mer enn det jeg har lest.

Anonymous poster hash: e26c7...809

Synes absolutt er altfor ung til begynne å jobbe med mennesker den type kriser. I tillegg sier du at de er ganske sårbar selv. Bruk noen år på å modne og så se hva du vil. Å lese teori er noe helt annet enn i praksis! Å jobbe med mennesker er veldig uforutsigbart og komplekst. Vil også anbefale praksis før du utdanner deg innen "menneske yrker". Som Vernepleier kan du jobbe med mye annet. Jeg er selv sosionom så vet mye om dette.

Anonymous poster hash: 777a0...44e

[AnonymBruker]

Er enig med de andre her. Du må få elefanthud før du vurderer å jobbe innen psykiatrien, ellers vil du buike under. Pasientene vil lett finne dine svake puntker og utnytte dem. At du gråter når andre lider er en god egenskap og viser at du er sympatisk og empatisk, men det er dessverre ikke bare positivt innen dette yrket. Du må huske på at enkelte lidelser gjør at mennesket bak forsvinner og løgner, psykoser og manipulasjon tar over. Det er også uendelig mange skjebner og du vil kanskje få høre en del skremmende og mindre hyggelige ting. Man skal være psykisk knallsterk i et slikt yrke. Du skal også kunne leve livet ditt utenom jobben. Dvs. at du må legge igjen jobben før du går hjem. Du kan ikke sittenå tenke på alle skjebnene på fritiden. Da ender du gjerne opp som en utbrent pasient selv.

Anonymous poster hash: 3c38b...605