Savnet er for stort :(

[ohyeahitsme]

Hei, kjære kvinner!

Nå skal jeg skrive et langt innlegg her, som antagligvis de færreste av dere gidder å lese! Jeg tenker uansett det er godt å sette ord på ting.. såå, here we go..

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne, men jeg bare kjører på. Litt sånn forenklet forhåndsinfo: Jeg og dama (eks ) var sammen i 7 år. Det ble slutt for 3 uker siden. Det var ikke et veldig sjokkerende brudd sånn helt ut av det blå, vi har hatt noen problemer, eller for å si det på en annen måte, kjemien mellom oss dalte gradvis, spesielt gjennom det siste året. Likevel, ble livet mitt totalt snudd på hodet (og ødelagt) da hun fortalte at hun dro. Jeg skal prøve å sette ord på noen tanker her, og kanskje noen av dere sier noe som kan forandre tankemåten min litt? Ikke det at jeg søker etter trøst (eller, kanskje litt?) eller medlidenhet, men ja.. jeg vil bare få det ut. Dere tenker kanskje det er helt latterlig av meg å ta det på dette forumet, helt fersk, mitt første innlegg, jeg er mann, osv.. Vel, jeg snakker uansett best om slike ting med kvinner, så blæ;p

Akkurat nå, så er nok hele følelsen av å være alene den verste. Alt det vi gjorde sammen, finnes ikke mer. Legge seg alene, dra på butikken alene, sorger og gleder må takles alene, jeg må knyte slipsknuter selv ;p Alt er så ensomt nå. Jeg mener ALT. Jeg var tydeligvis mye mer knyttet til henne enn hva jeg trodde var mulig. Det er en ekkel stillhet her. En stillhet som ikke kan forklares. Jeg hører lett during fra pc´n, jeg hører tv'n i bakgrunnen, jeg hører naboungene leke. Jeg kan også høre et par sauer som har villredet seg inn på eiendommen fra et jordet oppe i veien. Jeg kan også høre en og annen bil på veien innimellom. Ellers er det helt stille.. men likevel så er det som om veggene og huset skriker! Det er et desperat savn, og et "bråk" uten like. 10 vegger i huset føles borte, og hjemmet mitt har mistet sin sjel.

Alle tingene hun gjorde her, alle møblene hun bestemte, sengetøyet hun var så glad i, gardinene.. Ja, alt.. Jeg sitter her med en klump i halsen, og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å gå videre. Jeg kikker ut av vinduet, og bare håper, at kanskje.. kanskje så vil hun komme tilbake. Jeg vet at det ikke skjer selvsagt.. Men likevel så klarer jeg nesten ikke å ta øynene fra veien. Stillheten nå, er så annerledes fra ellers, når hun bare var borte en tur. Nå er det så tomt.. Jeg sliter. Jeg er jo vanligvis veldig aktiv med trening, som styrketrening og boksing/kickboksing. Det er vanskelig å fokusere. Føler jeg taper krefter, og jeg mister muskelmasse. Jeg klarer ikke å spise NOK (jeg spiser, men langt under det jeg pleide under mitt "treningskosthold). Jeg har en jobb som krever lange skift og til tider store påkjenninger, men nå klarer jeg ikke å fokusere. Jeg har tatt meg fri en periode. Hodet er ikke på rett plass. Jeg sliter. Hva skal jeg gjøre for å gå videre?

Jeg vet at jeg KAN reise ut i kveld, finne ei dame, få meg et ligg... Den gamle versjonen av meg hadde garantert gjort det, men ikke i dag Jeg orker ikke. Vanligvis er det jo JEG som oppmuntrer andre, vanligvis er det JEG som hjelper andre som sliter. Jeg har nesten ikke vært trist en gang i hele mitt liv (altså, sånn ordentlig, ordentlig trist). Kanskje jeg har hatt det litt for godt?

Jeg har sett damer komme og gå før, men jeg har aldri følt det såå tungt. Jeg er blitt 26 år nå. Selv om forholdet "skrantet" litt i det siste, så hadde jeg likevel kommet til et punkt der jeg var villig til å satse. Jeg innså virkelig hva jeg hadde. Men det var for sent. Det var for sent å gjøre noe, selv om jeg prøvde alt. Jeg kan påvirke mye, men jeg kan ikke "tvinge" noen til å bli værende hos meg. Det ville vært egoistisk og enda verre i lengden. Jeg har godtatt det, men jeg klarer ikke å komme over det. Jeg sitter våken om kvelden/nettene. Jeg er livredd for å sovne, for jeg VET at jeg kommer til å bråvåkne etter en liten stund av et mareritt.

Jeg er ikke heeelt ned på "gitt-opp" alternativet, men pokker heller, WHAT CAN I DO? Jeg prøver å ikke syns synd på meg selv, det er mange som har opplevd brudd. Løsningen er i teorien enkel: Jeg er singel. Jeg er min egen sjef nå, jeg kan gjøre som jeg vil, komme meg ut, få fart på livet, henge med venner, møte nye damer, ja.. gjøre alt som single kan, istedetfor å sitte hjemme å sture. Haha..what a joke. Tankegangen funker, men ikke i praksis.. Hjertet og hjernen motarbeider hverandre her, og dessverre så vinner hjerte denne gangen. Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til. Jeg føler meg låst til huset. Jeg sitter med telefonen i hånda, ser på bilder, håper på melding fra henne, men nei, ikke en lyd. Bare minnene igjen. Jeg hadde aldri trodd at en "kjærlighetssorg" (blir kvalm av ordet) skulle være såå jævlig. Jeg føler at hjertet banker i en død kropp. Jeg vet folk sier " det blir bedre, ta tiden til hjelp", bla bla bla.. Sikkert gode argumenter det, men det funker faktisk ikke for meg nå. Jeg har nok kommet over det verste savnet av HENNE, det er nok mer situasjonen at det ikke lenger er oss, og ensomheten som er verst. Jeg har alltid sett på meg selv som sterk psykisk? hah.. Vel, not this time.. nooot this time.

Er det noen snille, hjelpsomme kvinnemennesker som har lyst til å snakke med meg? Trodde egentlig jeg aldri skulle spørre om dette, eller brette ut mine følelser på et forum.. Men, ja, HVA har jeg egentlig å tape nå?

For de som orket å lese dette: Takk for oppmerksomheten !!

[AnonymBruker]

Tror du må enten 'pusse opp' eller finne deg et annet sted å være.

Å pusse opp kan funke, hvis du får bort alle spor av ham, men alt dere gjorde, alle minnene, vil alltid være der.

Å være alene kan suge maks, hvis en ikke er blitt vant til det.

Det er en omstilling som har forandret alt og det tar tid til å venne seg til det.

Hva kan du gjøre, spør du? Hvor ofte byr sjansen seg på en helt frisk start ?

Jeg tenker, begynn med å lage en grunnmur. Et fundament. En øy. Som du skal leve lykkelig på.

Anonym poster: b517bba9e4b7f1c873db96f7616cc676

[Gjest Bud]

Godt skrevet.

Må gi deg den største og mest utbrukte klisjéen av et møkkaråd - det er i motbakke det går oppover,

Mvh mann

[ohyeahitsme]

Takk for raskt svar. Det setter jeg pris på. Bare for ordens skyld, jeg er mann, og det er ei jente jeg snakker om. Bare nevner det ettersom du skrev "få bort alle spor av ham". Sånn

Ellers er det du skriver fornuftig. Jeg er tror jeg er en (til vanlig, haha) fornuftig og oppegående mann. Liker tankefilosofien din her. Ja, det suger virkelig å være alene.. det suger faktisk så sinnsykt at jeg blir gal. Jeg vil si at jeg er veldig selvstendig, og har alltid klart meg selv, sånn i utgangspunktet. Jeg trenger ikke hjelp til å gjøre ting, eller til å klare meg på noen som helst måte. Det er bare det å.. ja, være alene, etter såpass mange år med å gjøre "alt" sammen med noen.

Ang det å pusse opp/flytte, har tenkt tanken selv, men er likevel sinnsykt knyttet til dette stedet, og trives egentlig veldig godt, bortsett fra akkurat nå naturligvis ;p Føler også at det å flytte er veldig drastisk, og at jeg flykter fra problemene.

Edit: La til noe!

Endret 4. juni 2013 av ohyeahitsme

[ohyeahitsme]

Godt skrevet.

Må gi deg den største og mest utbrukte klisjéen av et møkkaråd - det er i motbakke det går oppover,

Mvh mann

Takk for det. Igjen, et fornuftig svar. Får litt "boost" av slike innspill, faktisk. Stemmer jo knakenes godt.

[AnonymBruker]

Oi, jeg mente jo naturligvis henne. Var forøvrig og ikke meningen å indirekte gi deg inntrykket av at jeg ikke trodde du var en mann. Sånn.

Å være alene. Det er noe eget med det. Finnes ingen gode råd for hvordan det gjøres bra, men det viktigste er deg selv og ditt velvære. Det er bare deg nå. Så prioriter deg selv og gjør det du liker først.

Du finner nok fort ut av det skal du se.

Og du trivdes der da med andre ord. Naturligvis ikke nå lengre, men kan du igjen da tror du?

Anonym poster: b517bba9e4b7f1c873db96f7616cc676

[AnonymBruker]

Du er så flink å formulere deg, så dyp og melankolsk at det faktisk er hinsides tiltrekkende. Får inntrykk av at du er en veldig god mann. Det at du er knust gjør at jeg vil fikse deg, men jeg hadde aldri følt meg god nok for en person som har elsket en annen så høyt.

Men helt alvorlig; ta tiden til hjelp. Ikke forhast deg med rebound, med mindre du føler for det that is. Man blir vant med sitt ''nye liv'' etter en stund, har vært der selv. Og på rett tid og sted, finner du nok en person å dele livet ditt med. Det er jeg 100% sikker på.

Anonym poster: d4bf88487d55994f8520e01d664a826f

[ohyeahitsme]

No worries. Følte meg bare utroolig lite maskulin i et øyeblikk Eller, det gjør jeg jo uansett etter et såpass følsomt innlegg, men ja ;p

Jeg hadde nok ikke hatt noe imot å være alene, hvis jeg ikke hadde hatt hun her alle disse årene. Før jeg traff henne likte jeg best å være alene, og trives egentlig i mitt eget selskap, utrolig nok, selv om det ikke akkurat høres slik ut, haha. Når hun fortsatt bodde her, var jeg bare glad for at hun var ute av huset en tur. Men, nå er hun borte for alltid, og det er den tanken som gjør meg nesten desperat. Det er selvsagt kveldene og nettene som er verst, i de forferdelige timene som vi beveger oss inn i nå. Hau!

Men ja, med tiden får vi se, hvordan det går.. Eller, jeg har jo ikke noe valg, det MÅ jo "gå" på et vis. Om jeg vil trives her igjen? I dont know. Eller, jeg trives jo nå også, dette området her og alt ting, men det er tungt å være inne her akkurat nå.

Jeg er glad for at folk i det hele tatt gidder å svare. Godt at det finnes gode mennesker der ute. Setter spesielt stor pris på det nå

[ohyeahitsme]

Du er så flink å formulere deg, så dyp og melankolsk at det faktisk er hinsides tiltrekkende. Får inntrykk av at du er en veldig god mann. Det at du er knust gjør at jeg vil fikse deg, men jeg hadde aldri følt meg god nok for en person som har elsket en annen så høyt.

Men helt alvorlig; ta tiden til hjelp. Ikke forhast deg med rebound, med mindre du føler for det that is. Man blir vant med sitt ''nye liv'' etter en stund, har vært der selv. Og på rett tid og sted, finner du nok en person å dele livet ditt med. Det er jeg 100% sikker på.

Anonym poster: d4bf88487d55994f8520e01d664a826f

Jeg hadde skrevet et litt lengre svar til deg, men så klikka pc'en, selvsagt.. arghhh! Jaja, da får du kortversjonen

Tusen takk for at du skrev dette innlegget! Det muntret meg opp her jeg sitter, og jeg dro på smilebåndet for første gang på leeenge!

Tviler på at jeg noen gang tørr å bevege meg inn på en slik reise igjen. Orker jeg dette èn gang til? I dont think so. Jeg vet jeg sier dette mens de mørkeste tankene og de gråeste skyene svever rundt i topplokket mitt, men ;p

(Jeg vet også at hvis jeg møter ei bra dame etter hvert, som jeg finner tonen med, så vil det bli vanskelig å holde følelsene på avstand, det føles bare kjipt akkurat nå)

[AnonymBruker]

Det er ikke så drastisk å flytte da. Det kan jo være et kjempetiltak hvis du eier, men hvis ikke er det jo ikke en så big deal. Forståelig heller. Og kanskje til og med først da, vi du oppleve en skikkelig fremgang i videregåingen din.

Uvant å skrive om ekte følelser altså? Ja, nei, enig, det er ingenting maskulint med det.

Og det er stillheten som skriker høyest noen ganger. Det er kjipt, gjerne uvant, men det er. Deal with it!

Det går nok på em eller annen måte. Og du kan jo kanskje flytte tilbake til nabolaget en annen gang da, om det er så greie omgivelser. Og de kan være vel så grei andre steder i tillegg. Mange fine steder rundt om.

Sitter du spesielt stor pris på det nå? Da har jeg dårlige nyheter.

Jeg tenker å slukke mobilen, ta meg en kjapp ejakulering og sovne etterhvert.

Så ha en fin aften videre. Og når enn det er på høy tid for det; God natt.

Anonym poster: b517bba9e4b7f1c873db96f7616cc676

[plix]

Kjærlighetssorgen er brutal. Det er en annen klisjé som må trekkes inn, også her.

Det blir lettere. Men ikke før man har tillatt seg å sørge over det tapte.

Mitt eneste råd i natten er å ta dag for dag, og slik kommer du deg gjennom forandringen i livet ditt. Med andre ord, ting tar tid, men det er å ta tiden til hjelp som fungerer permanent.

Nest sist gang jeg ble singel, så følte jeg et så sterkt tomrom i livet mitt at jeg søkte nærhet hos andre veldig fort. Fungerte ikke, for ramlet inn i et forhold etter kort tid, før jeg var kommet over eksen. Det var hverken rettferdig ovenfor nykjæresten og meg selv. Forholdet ble avsluttet av andre grunner enn dette, men mye ble ødelagt da den første forelskelsen la seg og jeg kjente jeg ikke var kommet over eksen helt. Viktig at du bruker tid før du hopper i noe nytt, for hår man i et forhold bør man ha 100% fokus på dette forholdet, og være ferdig med det gamle

Noen tanker fra et av mange kvinnfolk her

[plix]

Du kan jo kanskje fikse deg noen prosjekter i huset, som foreslått? Male, ommøblere litt, skifte ut møbler, hive opp noen nye bilder/krims på vegger, "rydde" henne litt ut..?

[Cheesy]

Føler med deg her.. Alt for tungt, når man plutselig sitter igjen alene og med 1000 minner

Håper du finner styrken, jeg selv tror ikke jeg vil noen gang gjøre det igjen men..

Vi må håpe på det beste Stor klem til deg:)

[sisteboss]

Tøft av deg å skrive dette, og det var veldig bra skrevet også. Jeg leste alt såklart

Jeg har ikke opplevd lignende, men det høres hardt ut.

Men har du fortalt henne hvordan du føler? Kanskje hun føler det samme innerst inne? Og at dere prøver på nytt?

[AnonymBruker]

Selvskryt er velskryt?

Anonym poster: b517bba9e4b7f1c873db96f7616cc676

[Elizia]

Jeg synes det er flott at du nå gir deg litt tid til å sørge. Tror mange har lett for å dra rett ut på byen for å møte nye. Det er ikke rettferdig hverken for deg eller den nye. Jeg tror man trenger å komme litt over noen først. Og en annen gammel klisje: det man ikke dør av blir man sterkere av... Har selv vært igjennom brudd nå nylig, og vet hvordan det er å ligge søvnløs, miste apetitten, og bli rastløs og urolig. Plutselig er ikke den personen der som man alltid kunne snakke med eller ringe til. Men det går over.. Hver dag som går blir lettere å leve. Noen tilbakefall kan man få, men man komemr fortere over de.

Det jeg gjør når jeg har kjærlighetssorg (har opplevd flere desverre) er å handle meg noen nye klær, gå på SPA, ta en weekend med en venninde, male veggene i nye farger, kjøpe nye sengklær. (eller hva med en ny seng og sofa?) Få bort endel av de visuelle minnene. Sletter også bilder...

Du kommer til å overleve dette også. en dag i gangen. Og så en dag føles ting lettere og du får overskudd til å finne på noe morsomt.

[AnonymBruker]

Det er så kort tid siden bruddet at jeg tror det er helt normalt at du føler det sånn Ganske sikkert vil du snart kjenne at det ikke er så ille å være alene likevel, i hvert fall om du vet med deg selv at du trivdes alene før du møtte eksen. Da jeg ble singel for halvannet år siden syntes jeg det var dødskjipt å sove alene, spise alene osv, enda eksen sjelden hadde lagt seg sammen med meg, ikke deltok i matlaginga, nesten ikke snakket ved måltidene... men etter en overgang fikk jeg ny energi og hadde det mye bedre enn da jeg var sammen med ham... Men det tok noen uker, altså, kanskje mer enn det også. Pass på å gjøre ting som er bra for deg, det du orker, og kanskje tving deg selv litt i gang av og til. Men tillat deg å være sliten og deppa også, bare ikke la det ta overhånd. Så vil du se klarere etter hvert hva som var riktig avgjørelse og hvilke muligheter du har.

Anonym poster: 38eca451812ed85f897bc236e0662c98

[ohyeahitsme]

Det er ikke så drastisk å flytte da. Det kan jo være et kjempetiltak hvis du eier, men hvis ikke er det jo ikke en så big deal. Forståelig heller. Og kanskje til og med først da, vi du oppleve en skikkelig fremgang i videregåingen din.

Uvant å skrive om ekte følelser altså? Ja, nei, enig, det er ingenting maskulint med det.

Og det er stillheten som skriker høyest noen ganger. Det er kjipt, gjerne uvant, men det er. Deal with it!

Det går nok på em eller annen måte. Og du kan jo kanskje flytte tilbake til nabolaget en annen gang da, om det er så greie omgivelser. Og de kan være vel så grei andre steder i tillegg. Mange fine steder rundt om.

Sitter du spesielt stor pris på det nå? Da har jeg dårlige nyheter.

Jeg tenker å slukke mobilen, ta meg en kjapp ejakulering og sovne etterhvert.

Så ha en fin aften videre. Og når enn det er på høy tid for det; God natt.

Anonym poster: b517bba9e4b7f1c873db96f7616cc676

Jeg eier hus, nyoppusset de siste årene til drømmehuset (innenfor realistiske forutsetninger ), har alle bekjentskaper rundt meg, og jeg ser vel på det å flytte som temmelig drastisk her og nå. Skulle jeg ha flyttet, så måtte det isåfall vært langt unna, ikke bare til et nytt hus i samme området føler jeg. Kanskje hadde det ikke vært så dumt, det å starte heeelt fra scratch. Men, jeg har liksom alt her, pusset opp med egne hender, og føler liksom virkelig at huset er mitt. Føler at det å flytte blir et sjansespill, enten kan det bli bedre, eller så kan det bli veldig vanskelig. Selv om det selvsagt ikke skal så mye til for å få det bedre enn akkurat nå, så tror jeg det å flytte er noe jeg vil angre på i det lange løp. Jeg er en liten bilentusiast, og bare garasjen er laget deretter sammen med et solid treningsrom (prøver å få ut litt frustrasjon og følelser her om dagen, muha). Setter uansett pris på synspunkter/forslag/innspill. Prøver vel bare å overbevise, eller å argumentere for meg selv at det å flytte ikke kjennes ut som et alternativ, selv om jeg helt klart ser hva du mener. En skikkelig fresh start.

Tja, er ikke uvant å skrive om "ekte følelser" , jeg er en veldig åpen person i utgangspunktet, ellers tror jeg ikke at jeg hadde greid å skrive det jeg gjorde ;p Men, det er uvant å brette det ut på et åpent forum, og deretter få tilbakemeldinger fra ukjente i en veldig vanskelig tid for meg personlig (vet det var det jeg var ute etter, men derfor er det "uvant").

Det finnes helt sikkert mange kjempefine steder rundt omkring, men jeg føler at det å flytte fra en kjærlighetssorg (hater ordet, men er vel d det er, så), det høres litt pinglete ut i mitt hode (dømmer ingen, jeg skjønner godt at noen gjør det, for det er helt forferdelig). Er iikke dette en litt sånn.. "Flykt eller kjemp" situasjon? Jeg velger å prøve å kjempe. Det er den innstillingen jeg har til alt annet i livet, så jeg må bare prøve. Og dette kommer nok også til å gå, etter hvert. Selv om det akkurat nå er helt forjævelig. Har konstant VONDT i brystet, nesten panikktilstander Huff. Blir nesten oppgitt over meg selv ved å skrive det. Det er fler fisker i havet, livet går videre, andre har det verre osv, i know.. Likevel klarer jeg ikke å styre følelsene mine. Jeg har mistet flere personer i mitt liv, både familie og bekjente. Både pga dødsfall og andre ting som har drevet oss bort fra hverandre. Selv om det har vært tungt, og sørgelig, så er denne følelsen faktisk enda verre, altså på en annen måte. Det hjelper ikke akkurat å se henne ute sammen med andre, eller høre at andre mannfolk er ute etter henne heller. Jeg er trist, deprimert, hjertesorg, sjalu og sint på en gang. Tror det vil ta lang tid før jeg kommer over dette her. OMFG. JA, jeg syns synd på meg selv akkurat nå, om noen lurte

[ohyeahitsme]

Kjærlighetssorgen er brutal. Det er en annen klisjé som må trekkes inn, også her.

Det blir lettere. Men ikke før man har tillatt seg å sørge over det tapte.

Mitt eneste råd i natten er å ta dag for dag, og slik kommer du deg gjennom forandringen i livet ditt. Med andre ord, ting tar tid, men det er å ta tiden til hjelp som fungerer permanent.

Nest sist gang jeg ble singel, så følte jeg et så sterkt tomrom i livet mitt at jeg søkte nærhet hos andre veldig fort. Fungerte ikke, for ramlet inn i et forhold etter kort tid, før jeg var kommet over eksen. Det var hverken rettferdig ovenfor nykjæresten og meg selv. Forholdet ble avsluttet av andre grunner enn dette, men mye ble ødelagt da den første forelskelsen la seg og jeg kjente jeg ikke var kommet over eksen helt. Viktig at du bruker tid før du hopper i noe nytt, for hår man i et forhold bør man ha 100% fokus på dette forholdet, og være ferdig med det gamle

Noen tanker fra et av mange kvinnfolk her

Takk for at du deler erfaringer. Jeg vet at ikke er den eneste som har opplevd vanskelige brudd, derfor er det helt latterlig at jeg skal reagere sånn. Jeg har alltid tenkt sånn innerst inne, at hvis det blir slutt en dag, så takler nok jeg det bedre enn henne, for jeg er sterkere, jeg har gode utsikter til å klare meg bra, osv. Likevel, når det først skjedde, så var det visst stikk motsatt! Jeg tror at hovedgrunnen til at det er så jævlig for meg akkurat nå, er fordi det var JEG som liksom ga et siste forsøk på slutten. Jeg åpnet meg fullstendig overfor henne, og var villig til å ofre alt for å satse EN siste gang. Likevel, så gikk hun. Jeg skjønner det jo godt, etter et år der vi har vært veldig fra hverandre, sånn, basert på kjemien oss i mellom. Hadde jeg satt inn "nådestøtet" lenge før, så tror jeg det kunne endt godt. Men hun hadde liksom bestemt seg, tatt en beslutning som hun ikke ville omgjøre. Da ble jeg plutselig den store taperen (ikke at dette er noe spill). Hun kom liksom sterkere ut av det på den måten, og jeg satt igjen med hjerte i hånda. Jeg fikk åpnet meg opp på en forferdelig måte, noe jeg angrer på. Etter at jeg gjorde det har det vært enda vanskeligere!

Nå bare plaprer jeg i vei uten å egentlig svare på det jeg siterte deg på Håper det er greit, haha

Edit: Ja, jeg har tenkt å bytte møbler rimelig raskt. Bare det å spise fra tallerkener som hun kjøpte knuser hjertet mitt, så jeg tror det trengs en del nytt her. Blir kostbart dette,

Endret 5. juni 2013 av ohyeahitsme

[ohyeahitsme]

Føler med deg her.. Alt for tungt, når man plutselig sitter igjen alene og med 1000 minner

Håper du finner styrken, jeg selv tror ikke jeg vil noen gang gjøre det igjen men..

Vi må håpe på det beste Stor klem til deg:)

Thank you Klem mottas med takk!