Jeg blir snart gal....

[Gjest Anonymous]

Nå sitter jeg her, og min datter på snart 15 har ikke kommet hjem. Jeg har et lite barn som sover, og mann som er reist i jobb. Hun skrur av mobilen så jeg ikke får kontakt, og jeg kjenner at jeg nesten hater henne slik hun har vært i det siste. Jeg kan ikke slappe av, ikke legge meg, og nå begynner jeg også å bli alvorlig bekymret

Dette skjedde også for noen uker siden, og da fikk hun husarrest. Hun skulle være her kl.21.00 p.g.a skolen, men kom ikke før halv ett. Jeg var fra meg av bekymring og ringte overalt, da hun kom flirende inn døren som ingenting. Det virker som om hun driter i alt, og heller tar straffen etterpå.

Ellers sliter hun med lite venner da vi nylig har flyttet, så jeg har vært grei når hun vil ut med venninder fordi jeg ikke vil legge hindringer i veien når hun først får mulighet å være med på noe. Ellers sitter hun mye (ekstremt) på internet i det siste og prater på "deiligst" pratelinje for tenåringer.

Jeg tok bort dette også som straff, men hun sniker seg inn når jeg sover eller er borte. Hun er grusom i munnen, bare skriker i stedet for å snakke, og jeg kan ikke lenger si et ord uten at hun fyker på meg verbalt.

Jeg ble til og med skjelt ut da jeg tilbudte henne ny jakke og å ut og spise.

Må bare få ut dette. Jeg er helt fortvilet, elsker henne egentlig over alt på jord, men å er det blitt sånn at jeg blir sjeleglad over at hun sier noen ord på "normal" måte til meg. Jeg trykker det til meg, og lever på det. Hun er ikke kommet enda, jeg ringer snart politiet for nå er det helt ekstremt.

Må legge til at hun drikker ikke, og er ellers ganske lydig, selv om oppførselen har blitt vanvittig den siste tiden. Er virkelig bekymret nå, og føler det er "noe" på gang som må stoppes. Hun får skrike og skjelle så mye hun vil.

Hva er deres tanker om dette. Hvor langt skal jeg gå i forhold til straff etter dette?

[Gjest Moonshadow]

Har ingen svar til deg men ville bare gi deg en :klem2:

Jeg har ikke barn selv så jeg kan ikke hjelpe der, har bare vært på hennes side, vært den umulige. Ikke vet jeg om noe ville hjulpet eller da jeg var sånn. Jeg ble bare mer tverr des mer straff jeg fikk.

Ønsker deg i alle fall lykke til.

[Gjest Lea]

Dette kan være bare en fase.

jeg husker at jeg hadde en slik periode i den alderen i alle fall. Kom sjelden hjem når jeg skulle, lot være å si hvor jeg var osv. Jeg drakk ikke og gjorde ikke noe mer alvorlig enn å sitte på med de store gutta i bil.

Men foreldrene mine var bekymret, prøvde alt for å få meg til å skjønne dette med tid og ansvar. Og jeg skjønte det godt, men trasset.

Hva man skal gjøre er vanskelig å si. Av erfaring tror jeg ikke at husarrest nytter i lengden. Trasser man, så trasser man. Desverre.

Hos meg så hjalp det at pappa (som normalt ikke kjeftet) satte seg ned og snakket alvorlig med meg. Vi hadde en skikkelig prat og jeg fikk faktisk en gulrot. Hvis jeg ringte og sa hvor jeg var, kom hjem når jeg skulle osv. skulle jeg få høyere månedslønn og etter hvert lov til å være ute litt lenger. Dette hjalp i alle fall.

Når det gjelder internett.. sånt fantes jo ikke da jeg var 15 (i alle fall ikke hjemme hos oss). Men det er skummelt. Hva med å gi henne internett-tid hvis hun følger dine/deres regler (hjem i tide, ringe og melde fra hvor hun er osv). Om natta og når du er borte fjerner du nødvendige ting som strømkabler, skjermkabel e.l.

Snakk med henne om farene ved å treffe folk hun møter på internett. Det finnes nok av skrekkhistorier å ta av.

[Gjest Anonymous]

Takk for klemmen.

Har fått kontakt med henne å på mobilen. Hun skrudde den på når hun fant ut at hun ville hjem.....

Alt hun sa var et kort unnskyld...jeg kommer nå..

Jeg klarte desverre ikke å holde meg, og kjeftet skikkelig i telefonen. Lekset opp hva som ville skje nå, og at den helv... personen hun var sammen med kunne hun bare glemme å treffe igjen..osv.

(Det var en gutt hun hadde vært hos)

Jeg vet det er veldig upedagogisk, men jeg har følelser, og redsel som måtte ut.....og så ble det bare dumt. Uansett så bare flirte hun av det, som om det var greit, hun fikser seg allikevel....det betyr ingenting hele straffen.

Ja, ja, jeg er nå glad at alt er "bra". Hun lever i hvert fall. Ja, så fælt er det, du tenker jo det verste når slike ting skjer.

Uansett, takk for svaret og klemmen. Den var god her jeg sitter alene midt på natten. Godt å vite at noen har hørt meg. God natt.

[Gjest Moonshadow]

Kanskje hun er forelska?! Da er det lett å gi f i alt annet på den alderen.

Prøv å få henne til å bli flink å ringe å si i fra hvor hun er, det var jeg og da gjorde jeg nesten som jeg ville. Var alltid ærlig og sa fra hvor jeg var. Det beroligget mamma og pappa i alle fall.

[Rakel]

Det vanveldig gode råd, Thea. Og ja, hun er nok forelsket...igjen.

Denne gutten hadde betalt taxi for henne, for det gikk ikke buss, sa hun, så snill var han, så det så.....

Vi ble i hvert fall" enige" om 1 ukes husarrest, og at hun fra nå av skal komme 2 timer før hjem, kl.halv ti, så får vi se etterhvert om hun er moden nok til å kunne være lenger. Hun er det ikke nå, i hvert fall.

Hun var enig i dette utrolig nok.

Men det skulle vel bare mangle...

NÅ går jeg og legger meg..endelig:)

[Gjest skidrow ikke innloget]

etter det jeg husker fra den tiden så hjalp en gullerot mye mere enn en straff.

synes det m internett tid som premie var et bra forslag jeg da men , om hun er foelsket så kan du si hva du vil uten at det biter noe serli.

hva med og gi hu en avtale "du kommer når du skall og kan da velge en dag pr uke hvor du kan bli lengre ute (avtalt på forhånd) , innternet forsvinner om du ikke kommer når du skal og det gjelder også uke pengene dinne"...

poenget er at du må friste med noe som de gjerne vil samtidig som du må vise at du fremdeles har makt til og straffe...

trur noe slikt vil virke.

lykke til , jeg ser jeg har mye og glede meg til om noen år ja:-)

[Rakel]

Ja, å bruke internet som straffe/lokkemetode er helt ypperlig her i huset. I dag har hun gjort ALT for å gå in på nettet. Hun gjør hva som helst, mens hun til vanlig gjør INGENtING, men bare ber meg pelle meg vekk og ikke forstyrre henne.

Nå kledde hun på den minste for meg, ryddet kjøkken og badet for å gå inn i 1 time.

[Nabodama]

etter det jeg husker fra den tiden så hjalp en gullerot mye mere enn en straff.

synes det m internett tid som premie var et bra forslag jeg da men , om hun er foelsket så kan du si hva du vil uten at det biter noe serli.

hva med og gi hu en avtale "du kommer når du skall og kan da velge en dag pr uke hvor du kan bli lengre ute (avtalt på forhånd) , innternet forsvinner om du ikke kommer når du skal og det gjelder også uke pengene dinne"...

poenget er at du må friste med noe som de gjerne vil samtidig som du må vise at du fremdeles har makt til og straffe...

trur noe slikt vil virke.

lykke til , jeg ser jeg har mye og glede meg til om noen år ja:-)

Helt enig!

Når det gjelder straff må du straffe med noe som virkelig svir. Kanskje husarrest ikke er det rette?

Jeg inndro mobilen til datteren min da hun prøvde seg med å slå den av. Sa at det ikke var noen selvfølge at hun skulle ha mobil i det hele tatt, og at en stor del av poenget med den var at jeg skulle få tak i henne.

Lot henne ikke få den igjen på 14 dager, og det har ikke hendt etterpå at hun har slått den av.

[Andrine22]

Hva med å la være å straffe henne?

Snakk heller med henne på en vanlig måte selv om du egentlig er så forbannet at du har lyst å sparke henne bak... Det tror jeg hjelper på tilliten, kanskje åpner hun seg mer, og til og med forteller deg ting etterhvert? Hvis du bare kjefter på henne, vil hun bare bli sint tilbake, og driter i at hun får straff, mens hvis du snakker til henne, og forteller at du er redd for henne, vil hun kanskje skjønne bedre hvordan du har det, og får dårlig samvittighet...

Jeg har aldri fått straff hjemme, og heller ikke ordentlig kjeft, men tilsnakk. Jeg fortalte alltid mamma om hva som hadde skjedd, hvor jeg hadde vært, og vi hadde/har et godt forhold. Hvorfor ikke prøve? Om det blir værre, så får du gå tilbake til kjeftinga, selv om jeg ikke tror det vil hjelpe, fordi du da heller blir en fiende for datteren din.

Lykke til!

[Quinden]

Heisann!

Forstår fortvilelsen, men den straffingen som blir nevnt her, tror jeg bare gjør vondt verre. Vis at du bryr deg, det er nok en fase hun går gjennom som kan være tøff både for deg og henne. Hun blir dratt mellom å være voksen og barn enda og det er ikke lett å takle.

Gi henne frie tøyler (innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig) vis at du stoler på henne, og vis samtidig at du tar del i livet hennes. Jeg har to tenåringer selv så jeg kjenner til dette, men jeg har heldigvis ikke hatt det problemet enda, men de kommer nok.

Prøv å fortell henne hvilket helvete du har, når du venter om nettene og ikke aner hvor hun er. Men å straffe henne, gjør nok til at problemet øker og det er ingen av dere tjent med. Snakk med henne når hun er medgjørlig, så finner dere kanskje en løsning. Kanskje det at hun har få venner og har flyttet, gjør at hun blir sånn. Det er ikke alltid lett å takle i den alderen, en gjør seg kanskje litt tøffere enn man egentlig er, men bry deg, en dag vil hun sette stor pris på det. Lykke til!

[Ann Forup]

ja sådanne er det at have teen unger, har selv 3 stykker hvor en af dem er færdig med udrasningen, og en er midt i det, alle jenter mine bor hos far på island og nu får jeg den ene i maj for han har givet op, det gjorde han også med den ældste og da blev hun sendt op til mig, og mor her fixet problet en to tre, Jeg satte mig ned og snakkede med hende måtte gøre det flere gange da hun bare rejste sig og smækkede med døren men så snart hun kom fram igen begyndte jeg forfra, som jeg fortalte hende så ville hun jo så gerne være voksen og ved så meget bedre end mor, så jeg sagde helt klart fra ok vil du være voksen må du tage ansvar som en og fortalte hvad det indebar, der gik ikke mange dage før hun fandt ud af det er ikke let at blive behandlet som en voksen og tage ansvar, så hun blev blid som et lam, min mor brugte samme medtode overfor mig da jeg var ung og dum, og det virkede.

så måske du skulle prøve det, lykke til.

husk at fortæl hende at du bliver nervøs og bange fordi du elsker hende, og hvis du ikke brød dig om hende da ville du være ligeglad.

[Gjest Anonymous]

Det var jo en god ide! Jeg skal ta den i bruk når anledningen kommer. Hun er enda ikke kommet dit at hun føler seg voksen heldigvis. Men det ligner på metoden jeg bruker med innetidene. Når hun unnskylder seg med buss som ikke gikk osv., så har jeg sagt at hun kanskje ikke er moden nok til å være ute så lenge. Dersom hun var det, ville hun ha sørget for å passe tidene, og klart å ta ansvar for det. Så vi har begrenset tidene inntil hun viser at hun klarer å ta det ansvaret å komme hjem som avtalt. Når hun gjør det, kan hun prøve litt lenger.

Men å ha tenåring er ikke lett. Det er ikke uten grunn det finnes boktitler med "Hvordan lære å elske en tenåring" osv. Det er den største ego-tiden, der alt dreier seg om henne. Plutselig kan hun være kjempesnill, men som regel er det noe hun vil ha da...Å bruke belønningsmetoder virker til en viss grad, men dersom hun vil noe annet mer, betyr det ikke noe for da velger hun det bare bort.

Da må hun få en kosekvens, goder som tas bort inntil hun beviser det motsatte. Å snakke sammen betyr alt. Vi har nå hatt en bytur bare jeg og henne, plutselig var det bra, for hun hadde jo husarrest. Vi var og handlet og spiste sammen. Det var kjempebra. Snakket mye sammen. Jeg sa at hun må tenke på hva hun sender ut, for det kommer tilbake. Dersom hun snakker i stedet for skrike, vil hun få mer positiv tilbakemelding fra oss.

Det er bitt en ond sirkel som vi må bryte sammen.

herregud, det er vanskelig, men det er så flott når det er bra og vi har god tone. Når jeg kommer i kontakt med den hun er i ferd med å bli. Så fornuftig, ærlig og en fantastisk humor. Det er som å bli kjent på nytt. Vi har ledd så vi har hatt vondt i magen de siste dagene. Jeg har aldri visst hvor morsom hun er, med merkelige observasjoner til folk og til livet.

Og til alle som har det i vente; Gled dere, det er en spennende tid. Og rust dere opp, for det blir krig og tårer og harde kamper.

Mange ganger skulle jeg ønsket hun var liten, for da kunne du iall fall slappe av. Du visste hvor du hadde ungen din. Du visste den var i seng, eller ute og leket. Nå vet jeg ingenting egentlig, og må bare håpe at alt går bra, og at hun har lært de viktigste tingene. At jeg har gjort en god jobb.

Og til Ann som skrev sist her: Ære være deg. Du har tydligvis hatt det rette å gi. Å ta over en tenåring på den måten er nok alt annet enn lett. Takk for gode råd, det er bra å få mange synspunkt, og kjekt å høre fra andre som nettop kommer fra tenårene og hva de tenker om dette.