Armer som er fulle av arr

[AnonymBruker]

Det er ikke noe jeg er stolt av, men jeg er tidligere selvskader, og det er armene mine det har gått verst utover.

Selv om mange av arrene mine er både ett og to år gamle, så er de ikke borte. Både høyre og venstre arm er fulle av stygge arr. Dette er innmari flaut.

I fjor gikk det bra å gjemme, det var jo en elendig sommer! Så da gikk jeg rett og slett bare påkledd, men nå de siste dagene har det vært utrolig varmt ute, og det er slitsomt å dekke seg til hele tiden, og jeg får spørsmål om "jeg ikke er varm", jeg bare smiler og sier det går bra, men det er rett og slett for varmt til å dekke til armene!

Jeg er redd for at folk skal dømme meg, eller tro at jeg bare er ute etter oppmerksomhet. Jeg har hørt/lest mange si "har ingenting i mot selvskadere, bare de som gjør det for oppmerksomhet, bretter opp ermene fordi de vil vise de fram". Om jeg bretter opp ermene mine, vil det da se ut som jeg er ute etter oppmerksomhet?

Jeg jobber også på butikk, det er sommer, og vi har fått en sommer-t-skjorte vi skal ha på oss, jeg har til nå hatt en tynn genser under, men det er også ganske varmt! Er det OK å gå i t-skjorte på jobb, selv om jeg har mange arr? Er redd det skal virke sjenerende for kundene.

Jeg har begynt å innfinne meg med at arrene mine kanskje aldri kommer til å forsvinne helt, jeg må rett og slett bare lære å leve med dem.

Men det er vanskelig

Tips?

Anonym poster: f87dcd360571b656ba05e289ecc35558

[Snakkis]

Kanskje du kan fjerne dem med laserbehandling???

[Gjest Spiderpig]

Skjønner det er vanskelig. Har selv synlige arr etter selvskading, og de kommer aldri til å bli borte. De er nå 8 år gamle, og jeg har akseptert at de er der. Selvfølgelig kunne ønske de ikke var det, men nå er de det og det er en del av meg og min fortid.

Først og fremst vil jeg gi deg en klem, både fordi du har sluttet og fordi jeg veit hvordan du har det nå.

Det har seg jo slik at jo før du lærer deg å leve med dem, og kommentarer, jo enklere blir det. Ja, noen stirrer, ja en eller annen dust slenger en kommentar men sånt må man bare ikke ta til seg. Folk får tenke hva de vil, de vet ingenting om deg eller din årsak til selvskadingen.

Nå vet jeg ikke hvor synlige arr du har, men mine arr har ihvertfall blitt lysere med årene.

Når det kommer til jobben din så ville jeg forsøkt å pratet med sjefen først og hørt hva h*n sier. På min arbeidsplass er det ikke noe problem, men en gammel venninne fikk klar beskjed om å ha på seg genser.

Noen vil alltid dømme deg. Uansett det er fordi du har brunt hår, bruker rosa hårbøyle, sminker deg eller har arr. Du må bare bestemme deg for å heve deg over det, og la dem tenke sitt. Hvis en fremmed stirrer på arrene mine, så smiler jeg pent. Regner med at vedkommende tenker sitt, men hva h*n tenker driter jeg i. Jeg vet selv hvorfor det ble slik, hvordan jeg hadde det og hvordan jeg har det nå. Det er det viktigste.

[pantora]

Så godt å høre at du har sluttet med det Når det er snakk om GAMLE arr så tror jeg ikke noen vil kunne mene at du "viser de frem". Gå med bare armer du. Kanskje føles det ubehagelig til å begynne med, men det er en vanesak. Det vil føles bedre etterhvert. Du må nok leve med de resten av livet, så det er like greit å begynne å venne seg til dem nå. Ønsker deg lykke til!

[Gjest badeand1]

Det spørs på arrene, men kanskje du kan dekke de til med foundation eller noe?

[Gjest Raindrops]

Selv om det er kjempeskummelt, så må du bare prøve å gå med bare armer, det blir garantert lettere etterhvert.

Da jeg sluttet å skade meg selv så startet jeg veldig forsiktig, gikk med bare armer når jeg var hjemme og hadde besøk (innstillingen var "mitt hus, jeg går som jeg vil"), etterhvert i offentlighet om jeg var sammen med folk jeg var trygg på, og etterhvert alene, på jobb osv.

I begynnelsen var jeg veldig bevisst på det, og trodde alle stirret på meg, men jeg har faktisk møtt minimalt med kommentarer. De fleste har heldigvis dannelse nok til at de ikke lar seg merke av det, og nå tenker jeg bare over det selv når jeg er på nye arbeidsplasser.

[AnonymBruker]

Når jeg ser mennesker som går rundt med slike (tydelig) gamle arr, så tenker jeg at det er fint de har kommet ut av det og så er det ute av sinn.

Anonym poster: f5e4f057c52ab6a6646ed08dbb3bfe07

[Patronus]

Har selv mange stygge arr oppover armene, det er 2 år siden siste gang, men likevel er det noen arr som ser nye ut. Jeg hater å måtte vise dem frem, og gjemmer meg heller under en genser. Etterhvert som jeg begynte å ''vise frem'' armene mine, så har glemt at de er der og legger kun merke til dem om noen spør.

Jeg har begynt å se på dem som min lille historie, og hvor mye sterkere jeg står fordi jeg klarte å stoppe!

[AnonymBruker]

Tviler på at laserbehandling hjelper. Selv har jeg lår som ikke ser ut, men er i det minste glad det gikk utover dem og ikke armene. Klem

Anonym poster: 5d2fa04251bd5973a9d5e42a002a8daa

[Patronus]

Kanskje du kan fjerne dem med laserbehandling???

Mener å ha lest at det 50/50 om det blir helt borte eller verre! Har ikke noe link å vise til da..

[AnonymBruker]

Tror kanskje laser kan hjelpe litt, Kan man kanskje få laserbehandling dekket av det offentlige? Det er jo en psykisk lidelse du har hatt og muligens fått behandling for tidligere. Hadde sjekket det opp. Tror laser i alle fall kan gjøre dem mindre synlige, eventuelt kan man tatovere, men da er det vel snakk om store tatoveringer...

Uansett, ville prøvd å tenke at arrene er en del av en selv. Har selv mange arr etter flere operasjoner, og jeg prøver å tenke at det viser at man har kjempet og vunnet. At de er en del av en på en måte. Litt dårlig formulert, men det kan hjelpe å "eie" dem, og ikke at arrene "eier" deg.

Anonym poster: b5b2a43f0b8813e65391f449aa8041e8

[AnonymBruker]

Jeg har ei god venninne som har tett med hvite arr på underarmene, alle er mange år gamle, men fortsatt godt synlige. Hun gjør ikke noe for å skjule det, og har aldri gjort det så lenge jeg har kjent henne. Jeg synes det står respekt av at hun ikke skjuler dem. Det viser at hun har hatt det tøft, men kommet seg gjennom det - og de fleste har tross alt opplevd tyngre perioder, og dømmer ikke en for dét.

Man legger merke til det første gang man ser det, men de aller fleste er fintfølende nok til å ikke spørre, og så glemmer man det rimelig fort. Som andre sier, det er nok tøft i starten, men så venner du deg til det. Det er tross alt ikke sikkert arrene blir borte noen gang, og du kan ikke gå hele livet og gjemme deg. Lykke til, ha en fin sommer, og kos deg i solen!

Anonym poster: 5b07e71aa59edb56249bfbd64390e8da

[AnonymBruker]

Hvordan tenker dere om ferskere arr, da? Jeg sprekker med jevne mellomrom og selv om jeg ikke flasher åpne sår til allmennheten gidder jeg ikke koke over i en genser bare fordi en eller annen finner det støtende. Og hvordan tenker dere om noen med gamle og nye arr går med bandasje over en del av armen pga et nytt kutt?

Sorry om jeg kupper tråden men det slo meg bare mens jeg leste. Alle snakker liksom om "ååh, men hvis det er gamle arr, da går det greit!" Jeg tar meg ikke nær av kommentarer, men jeg begynner å bli temmelig lei å indirekte få i ansiktet at jeg er oppmerksomhetssyk eller at jeg faker, bare fordi jeg ikke er selvskader hele tiden.

Anonym poster: 485a069f1dc9a1d942b81950eb85cc8f

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar!

Arrene går jo på en måte innover, og laserbehandling vil vel bare bleke arrene? De vil vel aldri bli borte?

Har aldri "vist" fram arrene mine til nå, eneste som har sett sårene mine ordentlig er diverse sykepleiere når jeg har sydd og sånt. Og så har venner og familie sett de når genseren f.eks har sklidd opp litt. Jeg har de siste årene rett og slett vært påkledd hele tiden, jeg klarer ikke slappe av i forhold til det hjemme hos familien en gang (egentlig er det nesten litt verre, fordi jeg vet det er vondt for dem å tenke på at jeg har skadet meg selv, fremmede bryr jo seg ikke om meg).

Så det er jo ikke alle som vet om selvskadingen, kun nærmeste familie og nærmeste venner. Så jeg får stadig vekk kommentarer om at jeg er så "påkledd", og jeg vet ikke hva jeg skal svare, og jeg redd for at om jeg kler av meg, så blir det litt "klein" stemning. Og jeg er redd for at folk jeg kjenner som ikke vet om selvskadingen og de psykiske problemene plutselig skal se på meg på en "annen" måte, men jeg er jo den samme likevel..

TS

Anonym poster: f87dcd360571b656ba05e289ecc35558