Barnet mitt vil ikke til far.

[AnonymBruker]

Ja... Her ser vi konsekvensen av fars "rettigheter"... Skjærer ikke alle over en kam, men veldig, veldig ofte er far vanskelig å samarbeide med. For i hans verden skal barn tvinges dersom de ikke vil, mors følelser for barnet er ofte mer myke.

Dette er det største pølsevevet jeg har lest på lang tid. Hvis du seriøst mener dette, har du et seriøst problem.

Anonym poster: e6c079d687017a4a60e5d9f2ff45ce33

[Gjest Marmot]

For i hans verden skal barn tvinges dersom de ikke vil, mors følelser for barnet er ofte mer myke.

Nuvel. Det finnes nok av de mødrene som skal ha hovedomsorgen uavhengig av hva som egentlig er det beste for barnet, bare fordi hun er moren.

[AnonymBruker]

Ja... Her ser vi konsekvensen av fars "rettigheter"... Skjærer ikke alle over en kam, men veldig, veldig ofte er far vanskelig å samarbeide med. For i hans verden skal barn tvinges dersom de ikke vil, mors følelser for barnet er ofte mer myke.

Veldig skjev fremstilling.

Man trenger utvilsomt myke følelser, men man trenger også å evne å være bestemt. Det er derfor mors- og farsrollene har vokst frem. Det bør ikke bare være mykt hele tiden. Man skal alltid søke mot å opptre til barnets beste, men barnets beste og mykhet er ikke alltid helt synonymt. De aller fleste fedre - som mødre - elsker sine barn og er villige til å dø for dem, selv om du ikke vil kalle følelsene deres "myke".

Nå sier jeg ikke at man ikke kan ha en flott barndom med enten bare mor eller bare far, altså, bare at den klassiske farsrollen også har en viktig funksjon.

Anonym poster: 0475371c2947e0de5146c95734fa66ee

[Gjest Gjest]

Hallo! Hvis det ikke er noen grunn annet enn at han ikke vil reise fordi han liker seg hjemme og ikke å reise, men at det ikke har med noe annethvert gjøre som oppførsel til far eller manipulering eller overbeskyttende hos mor ser jeg ikke grunnen til at barnet skal få lov til å bestemme om han vil eller ikke. Uansett hvor jeg drar vil jeg ikke dra hjemmefra, men så fort jeg kommer meg til dit jeg skal er det ikke et problem lenger.

[Meridian]

VEL, en 5 åring forstår kanskje ikke alltid hva som ble sagt og gjort, men de forstår veldig godt følelser...

[AnonymBruker]

Hallo! Hvis det ikke er noen grunn annet enn at han ikke vil reise fordi han liker seg hjemme og ikke å reise, men at det ikke har med noe annethvert gjøre som oppførsel til far eller manipulering eller overbeskyttende hos mor ser jeg ikke grunnen til at barnet skal få lov til å bestemme om han vil eller ikke. Uansett hvor jeg drar vil jeg ikke dra hjemmefra, men så fort jeg kommer meg til dit jeg skal er det ikke et problem lenger.

Vel, når jeg vokste opp likte jeg ikke faren min. Hadde et dårlig forhold til han og jeg var generelt redd for han. Jeg holdt meg alltid i nærheten av mamma og jeg kunne ikke forstå hvorfor vi måtte bo med faren min. Hadde klart meg veldig godt uten han, for han lagde bare kvalm hele tiden, og jeg og mamma holdt oss for oss selv.

Jeg er egentlig glad for at mamma holdt ut med ekteskapet til han, for om mamma hadde skilt seg, hadde jeg måttet bo alene med pappa i perioder, og det kunne ødelagt meg helt. Han var ikke voldelig eller noe, det var så psykisk, og det kunne ingen utenforstående se...

Anonym poster: 7b901d01fbc8856d51ec47b39e2a6df3

[Gjest Gjest]

Følelser ja?

Hvis mor har problemer med far er det en veldig stor sansynlighet for at dette påvirker barnet og derfor vil det ikke til far. Dette er som oftest hovedproblemet i saker som ikke handler om vold eller overgrep mot barn, eller hvis far ikke er snill av natur.

Spesielt for yngre barn som ikke enda lever i fortid og nåtid, får problemer med raseri, hodepine og verk i magen på grunn av at mor eller den det bor hos har problemer i en eller annen form med barnets andre forelder.

Jeg tolket dete et sted under noe forskning på studie en gang. Virker jo ganske sant hvis det ikke er andre omstendigheter

Jeg hadde dette problemet med min mor, og har alltid kvitet meg til å dra til far fordi mor gruer seg hver gang og falt psykisk ned etter bruddet med far. Uten grunn mislikte jeg far og slapp å være med ham. Inntil jeg forsto at problemet lå ikke hos pappa, men hos mamma.

[Gjest Nefertiti.]

En venn av meg er skilt og datteren på seks bor hos dem begge. Moren har et veldig usunt kosthold hvor godteri, is, brus o.l er dagligdags. Moren er også svært overvektig, og datteren begynner å bli større enn de andre barna på hennes alder. Faren (min venn) har et normalt kosthold, og opptatt av å spise sunt på hverdager, og at godteri og kos er forbeholdt lørdagene.

Datteren lager alltid en scene når hun skal til far, og sier ting som "du er slem pappa, fordi jeg ikke får is etter middag". o.l. Faren har prøvd flere ganger å ta opp dette med moren, men hun vil ikke endre vaner, og det ser ikke ut til at hun bryr seg noe særlig om situasjonen. Det første jenta gjør når far kjører henne til mor er å løpe til kjøkkenskapet eller fryseren og hente is eller sjokolade.

Jeg vet ikke om det er slik i din situasjon, ts (har ikke lest alle innleggene her), men det kan være så "enkelt" som dette.