Ufrivillig senabort/dødfødsel

[Gjest Sobril]

Det føles fremdeles uvirkelig at vi mistet jenta vår selv om det snart er ti måneder siden. Ekstra vondt er det at folk tidlig begynte å glemme siden de ikke hadde noen relasjon til den lille. Folk har sluttet å spørre, men de gangene det skjer setter jeg umåtelig stor pris på det. Og jeg synes det er fint når de tiltaler henne ved navn.

[Ciara]

Jeg har en slektning som mistet barnet sitt i syvende måned. Jeg har snakket masse med henne om det, fra hva som skjedde og hvordan det foregikk til tiden etterpå. Den overveldende sorgen som varte lenge, veien videre for å få livet tilbake.

Hun sier det samme som andre her, det verste er at mange ikke snakker om det. Hun har mistet et barn og hatt en stor livskrise, en av de største man kan ha. Og når andre ikke nevner det eller bagatelliserer det ("Dere kan jo få flere barn!"), da føler hun at de ikke bryr seg i det hele tatt.

Nå er vi ganske nære, så jeg har spurt om alt mulig, og hun har vært glad for å svare. Jeg tror ikke det er noen spørsmål jeg kan stille som hun ikke vil besvare, for dette har naturlig nok opptatt tankene hennes kontinuerlig siden det skjedde.

Når det gjelder sorg tror jeg man kommer langt med å bare være ærlig. Synes man det er vanskelig å vite hva man skal si, si det. Tenker man på henne og barnet, si det.

Hun viser også bilde til de som ønsker det, og er stolt over å vise sønnen fram. Som hun sier, "han er jo den vakreste babyen jeg har sett". Og det er han virkelig.

Å, jeg får så vondt i hjertet når jeg tenker på dette og alle dere som har opplevd det