Panikkanfall blant folk?

[Gjest Gjest]

Hvordan greier dere som lider panikkanfall å fungere? Jobber dere som normalt og går på kino og butikker, svømmehaller osv. Ta feks fly uten beroligende? Jeg kjenner ei som lider av panikkanfall og kan få det helt plutselig og så hyperventilerer sier hun...og hun gjør alle disse tingene jeg nevnte..

Jeg har aldri sett henne under et slikt anfall. Hun klager hele tiden for å få medlidenhet tror jeg. Jeg vet ikke om jeg helt tror på henne at hun har så fæle anfall når hun kan gjøre alt. Har jo hørt om folk som sliter med panikk at det er mange ting de ikke gjør av redsel for å få panikk. Jeg er sikkert fæl som tar dette opp fordi jeg ikke tror denne personen helt. Hun renner hele tiden til legen og får sykemeldinger i flere dager. Da skulle man tro hun dro hjem og slappet av, men neida hun drar på kjøpesenter.. Og gjør en hel masse.. Synes det skurrer med denne angsten hennes.

[Gjest Gjest]

Jeg gjør alt det ovennevnte, med unntak av svømmehaller. Det takler jeg på ingen måte lokalt.

Jobben min er turnus basert, så jeg har lange perioder av. I de periodene, om jeg har en dårlig periode, så kan jeg klare å komme meg på butikken, eller reise om jeg må. Jobb er anderledes. Det er et helt annet press der, og det forventes at jeg har eneansvaret for 6 personer i 10 timer. Er jeg dårlig, så har det hendt jeg tar ut egenmelding, pga at det er ikke forsvarlig for meg, eller omgivelsene, at jeg er på jobb. Men heldigvis har jeg sluppet sykemeldinger.

[Gjest Gjest]

Ok. Takk for svar. Du er tøff som fungerer så bra. Jeg kan bare tenke meg selv om jeg skulle fått panikkanfall i en butikk og hyperventilerte og nesten besvime. Jeg hadde ikke turt å gå ut av døren engang uten å være dopet.

[Gjest Gjest]

Ok. Takk for svar. Du er tøff som fungerer så bra. Jeg kan bare tenke meg selv om jeg skulle fått panikkanfall i en butikk og hyperventilerte og nesten besvime. Jeg hadde ikke turt å gå ut av døren engang uten å være dopet.

For ordens skyld, jeg hyperventilerer ikke. Har 20 års trening i å skjule dette, så det har jeg på et eller annet vis klart å få under kontroll om jeg er rundt folk

[AnonymBruker]

Jeg gjorde også alt det da jeg slet med panikkangst. Jobbet, studerte, var med venner.. Man blir ekspert på å skjule ting. Jeg skyldte på astma, mageknipe osv. da jeg fikk de i offentlighet.

Angsten kan ha mye å gjøre med prestasjoner å forventninger. Om hun får sykemelding å slipper å bekymre seg for det som trigger henne, vil også angsten gi slipp.

Anonym poster: 9ffd295e4174fdcc76b2f55831e26394

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det, men har også lært meg å stoppe det før det eskalerer. Senest idag klarte jeg ikke puste plutselig og følte det var rett før jeg skulle besvime, men klarte å hente meg inn igjen, da jeg har endel erfaring med slike anfall og skjønner hva det er/vet hva jeg skal gjøre for å stoppe det. Ingen rundt meg merket nok det. Det betyr ikke at det ikke er ubehagelig.

Alikevel hender det noen ganger at kropp og hode tar helt over og jeg får et ordentlig panikkanfall. Da vil andre merke det. Dette skjer ofte på kino, i lukkede klasserom, på lengre t-bane, buss eller trikketurer med mye mennesker, og kjøpesentre. Jeg unngår ikke disse stedene (har dog en konkret kino og et konkret kjøpesenter jeg prøver å unngå) men befinner meg noen ganger i situajoner hvor jeg må gå ut, så det blir jo lagt merke til når f.eks. jeg går ut midt under filmen, eller må gå av toget før vi er fremme. Heldigvis skjer det sjeldent at anfallet eskalerer så kraftig at det blir veldig tydelig utenfra (kan bli litt blek, stresset, svette, e.l) selvom det raser inni meg.

Anonym poster: 96288be165e40a0e8535d7c0d21ce8cb

[AnonymBruker]

Ok. Takk for svar. Du er tøff som fungerer så bra. Jeg kan bare tenke meg selv om jeg skulle fått panikkanfall i en butikk og hyperventilerte og nesten besvime. Jeg hadde ikke turt å gå ut av døren engang uten å være dopet.

ofte er det jo denne angsten som kommer etter at man har fått panikkanfall, angst for angsten. Det er en veldig ond sirkel, og man får rett og slett anfall fordi man er redd for å få anfall. Det er en veldig klaustrofobisk og ekkel situasjon, men mange som har slitt med det lenge finner måter å håndtere det på (pusteøvelser, fokuseringsøvelser, tankerekke øvelser osv) det værste man kan gjøre er å unngå stedene som fremkaller angst, men det kan være fryktelig vanskelig å sette seg inn i en kinosal om man har angst for det. Alt dette må rett og slett jobbes med.

Anonym poster: 96288be165e40a0e8535d7c0d21ce8cb

[Gjest Gjest]

Må være grusomt å få anfall på den måten. Og få det igjen og igjen. Har dere det ellers greit utenom anfallene ?

[Gjest Gjest]

Må være grusomt å få anfall på den måten. Og få det igjen og igjen. Har dere det ellers greit utenom anfallene ?

Jeg var den første som svarte i tråden her, og for min del, nei. Jeg overlever, det er det.

[Løpegutt]

Jeg fikk mitt værste panikkanfall får noen veker tilbake. Det kom helt uventet og uten noen tilsynelatende grunn over meg mens jeg satt i trygge omgivelser og spilte brettspill med noen venner.

I begynnelsen holdt jeg ut og forsøkte å konsentrere meg på brettspillet men etterhvert så ble det så ille at jeg måtte legge meg ned på sofaen og dekke til øynene. Det var som et jordskjelv inni meg. Det var helt jævelig. Husker at jeg tenkte når jeg lå der at om noen kom bort å tok i meg så ville jeg slått de. Og jeg er aldeles ikke noen voldelig person, så det var skummelt.

Og det var noe helt annet enn den hverdagsangsten som jeg opplever. Jeg sliter med sosial angst og har slitt med det så lenge jeg kan huske. For det mste unngår jeg sosiale situasjoner jeg ikke føler meg trygg på. Men noen situasjoner på gaten kan man ikke unngå siden folk kan komme bort å spør en om ting eller si ting fordi de ser at jeg oppfører meg snodig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive forskjellen på panikkangst og den vanlige sosiale angsten jeg opplever. Men det er en forskjell.

På en måte vil jeg si at den sosiale angsten jeg opplever til daglig er verre enn det panikkanfallet siden det skjer så mye oftere og plager meg over lengre tid. Men på den annen side om jeg hadde opplevd slike krafige panikkanfall litt oftere så hadde nok det vært verre.

Jeg håper ikke at det er noe nytt som er begynt å skje med meg, jeg har mer enn nok med å håndtere det jeg allerede sliter med.

Jeg går ikke på medisiner siden jeg tross alt har det bra så lenge jeg ikke utsetter meg for mye ovenfor situasjoner jeg ikke føler meg trygg i.

Endret 24. mai 2013 av Løpegutt

[Gjest Raggy]

Jeg var for noen år tilbake "innelåst i leiligheten min i ca et år pga panikk. Jeg forsøkte å handle på butikken men mistet helt fokus så gikk ut igjen uten å klare å få med meg noe..

Etterhvert som tiden har gått så har alt blitt bedre, men det kreves jobbing og et en innser ansvar for egen helse.

For meg høres det ut som at din vennine har angst for angsten og ikke noe mer, men det er helt klart at dette føles voldsomt for henne. Jeg tror kanskje hun er i en fase der hun ikke er bevisst på hvor hun legger energien sin og bare iler litt desperat rundt. Kunsten ligger i å ikke gjøre for mye hver dag slik at en ikke blir så sliten. Folk med angst har ofte en tendens til å forsøke å løpe i fra seg selv ved å ha et høyt tempo og da blir ting veldig feil.

Men iom at hun gjør alle de tingene du beskriver så vil jeg si at hennes funksjonsnivå er ganske så ok og at det meste skyldes at hun er redd for hva som kan komme og ikke hva som faktisk skjer.

Mange med angst må igjennom en prosess der de kjører seg selv så hardt at det smeller, først da begynner de å lære det å lytte til seg selv og å fordele energien på de rette tingene. La henne holde på, hun må gå sin egen vei. Mitt beste råd er at du overhører klagene hennes og forsøker å fokusere på andre ting enn angsten. Det høres kanskje fælt ut, men empati gir bare angsten styrke og gjøre den mer reel enn den trenger å være. Også får du bare være der som en støtte for henne på veien

Alle er forskjellige så det jeg skriver blir bare råd utifra egen erfaring.

[Gjest Gjest]

Ok takk for svar fra dere. Hun jeg kjenner sier hun blir sliten og trenger å få hentet seg inn igjen ...ei uke eller noen dager. Hun klarer livet sitt bra da i forhold til andre. Det er nok ikke sosial angst hun har fordi hun kan dra på fester å være edru og takler jo det. Men hun er mer redd for å leve alene ( hun er singel) og får panikk om noe går i stykker og sånt.. sier hun. Mennesket er jo et sammensatt vesen ... Så det er vel forskjellig hvordan folk har angst.