Hva tenker du om døden?

[Ghost Hunter]

Det er nok lenge til slutten, kjære deg. Du er jo rundt min alder og vi unge har så mange år igjen! Heller tror jeg ikke på helvete. Jeg tror at mennsker som ABB og slikt vil ende opp som slike svarte, slimete snegler som alle tråkker på. Eller maur! De blir nok igjen på jorden som slike vesner, mens de fortsatt kan tenke, føle og ikke minst huske hva de har tidligere har gjort. Det er på en måte mitt syn av det såkalte helvete.

Der havner man når man gjør valg som å drepe, ødelegge osv. Ikke fordi man ikke tror på Gud. Du vil nok få en plass i din drømme del av himmelen uansett:)

Det er nok sant det:)

Men jeg tenker sånn, hvor går da grensen for hvem som ender opp som maur? Det finnes så mange maur, flere enn det finnes "onde" mennesker.

Og ikke alle som dreper er dårlige mennesker. Ofte har man en grunn (sier ikke at det er greit å drepe altså) og ikke alltid er drap egentlig hensikten. Det finnes jo de som dreper for å drepe også, men de er i mindretall og jeg vil tro at de ikke er helt friske, men det kan så klart ikke jeg vite.

Med Breivik blir det vel litt annerledes, det han har gjort er grusomt og uforståelig, men fortsatt så finnes det heldigvis ikke mange av ham, men igjen, maur osv mysser det av.

Men alt sånt er veldig interessant å tenke på, og det er vel den eneste tingen absolutt alle har til felles - vi blir født, vi lever, og vi dør.

[L'amie]

Jeg tror på himmelen som en ny jord, med bare gode ting, slik det var ment i starten. "Helvete" tror jeg på i den forstand at det er en tilstand uten Gud, og dermed uten noe godt. Ikke nødvendigvis at man kommer til å brenne i en evig ild (det er nok bare symbolsk), men uten Gud og gode ting vil det ikke akkurat være en koselig plass/tilstand heller.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske jeg kom til et fredelig sted, være sammen med alle de jeg er glade i. Bli møtt av besteforeldrene mine, få hilse på foreldrene til mamma.

Men jeg klarer altså ikke å tro at det vil være sånn, selv om jeg ønsker å tro. Jeg tenkte lenge at det blir absolutt ingenting. Alt som er igjen av meg vil være minnene til de som fortsatt er i livet. Poff, borte for all evighet. Synes det høres så trist ut, så meningsløst egentlig..

Jeg tror det er mye mellom himmel og jord som vi mennesker ikke klarer å forstå, uansett hvor mye vi prøver. Livet i seg selv er jo ganske ulogisk, synes jeg. Så hva som måtte skje den dagen jeg dør, vet jeg ikke. Men jeg er rimelig sikker på at uansett hva det måtte være, vil ikke dette livet ha noen mening for "det neste", jeg ville vært en helt annen, og det blir jo det samme som å forsvinne for alltid.

Helvete tenker jeg ikke på som noe alternativ. For meg er det en trussel om hva som vil skje om du ikke følger det de religiøse lederne sier, totalt oppspinn og bruk av makt.

Ikke tror jeg på noen Gud, synes ikke en gud må stå bak noe for at livet skal fungere.

Jeg er redd for hvordan jeg skal dø, mer enn jeg er redd for å dø. Jeg er redd for å gå glipp av ting. Men disse tingene betyr egentlig ikke så mye likevel, jeg er jo dø. Jeg er og redd for å dra i fra de jeg er glade i, de som fortsetter livet etter meg.

Anonym poster: 472cd2ad32d3dea57f37f52c835481a9

[Gjest Cytosin]

Jeg tenker ikke så mye på døden på daglig basis da jeg tror jeg ville blitt lettere deprimert av det. Hva som skjer etter døden? Vil slutter å eksistere. Det hadde vært fint å tenke at det finnes liv etter døden og at en vil møte sine nærmeste igjen, men jeg tror ikke på det. Jeg vil bare få det beste ut av livet, og det ideelle livet for meg består av: utfordringer, opplevelser, impulsivitet, suksess, familie&venner og reising..

[dobri123]

Det er nok sant det:)

Men jeg tenker sånn, hvor går da grensen for hvem som ender opp som maur? Det finnes så mange maur, flere enn det finnes "onde" mennesker.

Og ikke alle som dreper er dårlige mennesker. Ofte har man en grunn (sier ikke at det er greit å drepe altså) og ikke alltid er drap egentlig hensikten. Det finnes jo de som dreper for å drepe også, men de er i mindretall og jeg vil tro at de ikke er helt friske, men det kan så klart ikke jeg vite.

Med Breivik blir det vel litt annerledes, det han har gjort er grusomt og uforståelig, men fortsatt så finnes det heldigvis ikke mange av ham, men igjen, maur osv mysser det av.

Men alt sånt er veldig interessant å tenke på, og det er vel den eneste tingen absolutt alle har til felles - vi blir født, vi lever, og vi dør.

De som er onde som han og Hitler (mennesker som de+) tror jeg ender opp som slike dyr. Slike som ikke har et godt liv. Resten av maurene er vel bare maur for å være maur. De må jo være noede også

[Purple Basil]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg synes det er veldig ekkelt å tenke på hva som skjer med kroppen etterpå. At den blir kald, stiv og ødelagt (vil ikke bruke "r"-ordet).

[Trimsi]

Jeg tenker at det å dø er å bli det du var før du ble født.

Til barna mine som kan være engstelig for døden sier jeg at hovedgrunnen til at vi er redde for å dø er at vi faktisk synes det er så fint å leve. Både mennesker og dyr har en sterk overlevelsestrang, hadde vi ikke hatt dette ville vi snart bli utryddet. Altså er det ikke så rart at vi av og til har dødsangst?

Tanken på at alle må dø er selvfølgelig en uutholdelig og skrekkelig tanke, men som trøst, det at de gamle (mennesker, dyr og planter) dør gjør at nytt liv får plass og mulighet til å leve og gro. Dette gir jo en slags mening med livet og døden, eller hva?

[Klaine]

Når døden er, så er ikke vi, når vi er, er ikke den.

Døden er en overraskelsesfest - såfremt du ikke allerede er død på innsiden.

-John Kramer

[Gjest Jigsaw]

-John Kramer

Aka jigs aka meg.

[LeoxBarca]

Døden er det eneste som med 100% sannsynlighet vil inntreffe. Det vil skje alle uansett hvor mye penger de har, hva de har gjort osv.

Håper det finnes en slags eksistens etter døden, som er behagelig og deilig - Som føles riktig, mens jeg fremdeles husker hvem jeg var mens jeg "var her". At jeg kan utforske universet og vite alt.

Men det skjer jo selvfølgelig ikke. Døden er slutten og det fins ikke noe etterpå. Men man kan jo håpe.

-Leo

[Miren]

Jeg ser på døden som noe som kan virke skremmende for mange, men som for noen kan virke vakkert og befriende. Du slipper å tenke på noe, og du trenger ikke ta hensyn til noen. Jeg tror derfor at døden er noe fint og vakkert, som man er så heldig (og uheldig, om du mener det) å oppleve kun en gang.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er skremmende å tenkte på døden. Synes det er helt rart at vi bare skal sovne inn uten noe mer. Tenk å bare ligge i graven for ALLTID? ALLTID liksom. Vi våkner jo aldri, og vi får aldri se våre nermeste igjen.

Uff :frown:

Anonym poster: 04018ecfe13b89f4da7ec9020845b3e4

[Gjest Jigsaw]

Jeg ser på døden som noe som kan virke skremmende for mange, men som for noen kan virke vakkert og befriende. Du slipper å tenke på noe, og du trenger ikke ta hensyn til noen. Jeg tror derfor at døden er noe fint og vakkert, som man er så heldig (og uheldig, om du mener det) å oppleve kun en gang.

Sist gang jeg uttrykte at livets utgang kan være vel så vakker som livets inngang ble posten slettet og moderator, og flere anklaget meg for dødsforherligelse. Som visstnok gjorde meningen min til et hån mot suicidale, eller folk med dødsangst.

Mest av alt hvorfor å dø kan være så herlig, er ikke bare fordi man gir slipp på alle byrder. Men også fordi man slipper å ta del i menneskeheten. Man sier alltid "don't be a part of the problem, be a part of the solution" - fram til man dør, så tar man del i den menneskelige pesten som pågår hvor vi fortsetter å smitte hverandre med nye ideer til hvordan jordens skjebne kan framskyndes - og livene til våre etterkommere kan forverres, og livene til noen etterkommere lenge etter der igjen kan avlyses. Jeg for min del kommer ikke til å savne 6-7 milliarder mennesker (hvor de fleste er egoister) og hvor jeg ikke kjenner mer enn kanskje 100 av dem.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd i det hele tatt. Jeg var det for, men etter at livet har blitt litt mer dritt har jeg insett at doden er alikevel ikke sa ille. Jeg er atiest og jeg tror ikke pa himmel og helvete opplegget, men jeg tror at nar vi blir borte, vil vi ikke engang legge merke til det, Akkurat som da vi ble fodt.

Anonym poster: 6ff135e2d8d95c7581e192ad31c687e2

[Dricka]

Tenker at det er helt naturlig. Om jeg dør i morgen eller da jeg er 90 er ikke noe jeg tenker over, er det meningen at jeg skal dø i morgen så dør jeg i morgen. Tror ikke så mye på gjenferd og sånt, men jeg tror og håper for min del da jeg dør at alt bare blir "svart" og at alt er borte/over, At det ikke finnes noe liv etter døden.

[Tibbie]

Jeg er ganske overtroisk av meg, men tror ikke at det skjer noe etter døden annet enn at du "forsvinner".

Selve døden er jeg ikke redd, men er redd hva som skjer med meg. Jeg vil verken bli begravd eller kremert! Kan jeg ikke be om å ligge på sofaen i resten av evigheten, 'a?

[Tibbie]

Døden er det eneste som med 100% sannsynlighet vil inntreffe. Det vil skje alle uansett hvor mye penger de har, hva de har gjort osv.

Håper det finnes en slags eksistens etter døden, som er behagelig og deilig - Som føles riktig, mens jeg fremdeles husker hvem jeg var mens jeg "var her". At jeg kan utforske universet og vite alt.

Men det skjer jo selvfølgelig ikke. Døden er slutten og det fins ikke noe etterpå. Men man kan jo håpe.

-Leo

Aldri si aldri Jeg tror det samme som deg, men dette er noe man aldri kan være helt sikker på...

[Catgirl]

Noen ganger ser jeg fram til døden, andre ganger frykter jeg den. Det kommer vel an på sinnstilstanden. Jeg tror det er noe mer etter døden og tror det er et lettere sted å være enn denne verden. Eller kanskje på en litt annen måte enn det vi er vant til, liksom en annen type bevissthet. Her på jorden kan man ha mye ansvar, forpliktelser og mye tøft som man må gjennom. Men tror også at det er noen mening med alt det slitet. I noens øyne er jeg kanskje litt overtroisk

[AmandaVI]

Noen ganger når jeg ligger våken hender det at jeg tenker på døden og ironien over at den er det eneste vi kan være sikre på her i verden. Da jeg var liten var jeg livredd for alt som hadde med døden å gjøre - hodeskaller, kister, gravsteiner... Og at det fantes gjenferd var det ingen tvil om. Og de var selvfølgelig alltid onde. Så oppdaget jeg Tim Burton og så var det ikke så skummelt lenger.

Det føles litt køddent at døden en dag vil skje med meg også. Jeg er ikke særlig religiøs av meg, og når kan man vel egentlig si at man er "frelst" og fortjener paradis? Jeg tror hverken på evige pinsler i helvete eller salighet i himmelen. Livet er ikke så enkelt, og mennesker er ikke bare gode eller onde.

Jeg tror at hvis man lever et langt liv som er meningsfullt for den enkelte er det naturens gang at vi blir slitne og trette og døden bare blir som et punktum. Det er normalt for barn og unge å være redde for å dø. Men når man har levd lenge og virkelig hatt bekymringer og opplevd de tingene her i livet som er skumle, og for den saks skyld glede og lykkelige ting lærer man å ikke være redd. Vi er dødelige og det er meningen at vi skal dø. Det betyr ikke at livet er meningsløst. Tvert imot blir det enda viktigere å virkelig leve livet.

[yes2yes]

Alt som er skapt må ta slutt en dag, og døden er ikke verre enn mye annet vi opplever. Vær et rettskaffent menneske og man kan dø med et fredfult indre.