Memoirs of Memoria

[Memoria]

En dagbok - ikke en sånn altfor personlig en - hvor jeg kan skrive ned det som popper opp i det trøblete hodet mitt fra tid til annen og slik tømme det for tanker sånn av og til. Én ting skal dere vite om meg: skriving er min lidenskap. Jeg elsker å skrive, og jeg tør å påstå at jeg KAN skrive, selv om jeg vanligvis ikke benytter det norske språk (siden det er teit og mangelfullt og ikke så veldig pent og sånn).

Helst skriver jeg på engelsk. Men siden Appstore vil ha 200,- for at jeg skal få tilgang til en ordentlig english-norwegian dictionary legger jeg anglofilen på is og skriver sånn rett frem på denne måten - slik jeg vanligvis snakker, med fjortisspreg og alt som følger med når ting detter ut av min 23 år gamle kjeft.

Ignorer de små stavefeilene hvis de skulle forekomme - jeg skriver i en hast, er som sagt ikke vant til å skrive på norsk, og for å være dønn ærlig er ikke dette en akademisk tekst av svære kaliber med intensjoner om å utgjøre en forskjell i samfunnet. Eh nei. Dette er for gøy og for oppmerksomheten. Dersom jeg får noen. Tiden vil vise.

Jeg kan introdusere meg selv, sånn først og fremst. Jeg er ei vaskeekte byjente som hater tur i skog og mark og foretrekker en lang dag i sola på café framfor en piknik i villmarka. Aller helst foretrekker jeg mitt eget selskap hjemme, men når sola for en gang skyld titter fram i dette gudsforlatte landet er man liksom pliktig til å plastre på seg et påtvunget glis og være sosial med mennesker man egentlig har null tilfelles med, men må like fordi man deler samme DNA eller noe liknende. Grunnen til at jeg liker meg alene er fordi jeg foretrekker mitt selskap i bøker og de karakterende jeg finner der - de derre snille, gode heltene med hjerte av gull og glimt i øyet og som man totalforelsker seg i før de dør på siste side.

For dø må de, noe annet hadde vært altfor urealistisk spør du meg. Og der har vi et annet aspekter ved meg selv: jeg er hun derre som ler høyest, hopper lengst og sprudler av liv og egentlig dør litt inni meg hver gang noen kommer med en lite gjennomtenkt og bitende kommentar. Andre hever seg over det, jeg lar meg trykke ned, for jeg er egentlig ikke så veldig glad, sånn egentlig. Du ser det ikke på utseendet eller klesstilen, for den er kreativ og fargesprakende og livlig, men du ser det på Spotify spillelista mi, i bokhylla mi eller i filmkolleksjonen min. Det er tragedier og død og tårer i en mikstur av ulykkelig kjærlighet og misforståelser og jeg liker det best. Da trenger jeg ikke være så trist på mine egne vegne, liksom.

Okei, før det blir for dypt, kan jeg også nevne at jeg ér glad fra tid til annen. Genuint, ordentlig glad. Jeg har mange gode venner - alle nære på hver sin måte - en fin familie som støtter og stiller opp uansett hva. Så egentlig har jeg ingen grunn til å være alene, i min lille leilighet, i mitt eget selskap, i det hele tatt. Det er bare slik jeg foretrekker det, jeg er ensom av natur, og slett ikke på den negative måten. Mer slik at jeg foretrekker fred og ro og privatliv.

Jeg trenger kanskje ikke nevne at det ikke er noen mann i mitt liv enda, og i en alder av 23 er dette mer enn OK - det er selvvalgt. Jeg trenger å kunne være litt egoistisk i noen år til før jeg begynner å forholde meg til et annet menneske.

Og her gir jeg meg og fortsetter heller senere, så ikke innlegget blir så gørrlangt at ingen gidder å lese det - noe det sikkert er allerede.

Tuddles!

Endret 19. mai 2013 av Memoria