Har du noen gang angret...

[Trimsi]

Nei, har aldri angret på verken første, andre eller tredje. Men jeg syntes det var superskummelt å være gravid med nummer 1. Kanskje jeg var litt for realistisk og leste litt for mye. Det tok en del år før både jeg og samboer følte oss klare for å prøve...

Noen ganger er det kanskje en fordel å være skeptisk og litt pessimistisk? Vi ble i allefall veldig positivt overasket over hvor fantastisk kult det var å produsere et nytt spennende menneske, og jeg har blitt voldsomt barnekjær de siste årene. Hadde aldri trodd vi skulle sitte her med 3 st. og "nesten" ha lyst på nr.4.

Synes det er forståelig at mange angrer litt på at de fikk barn innimellom. Barn kan kreve så voldsomt mye, forholdet kan slite og ting blir ikke alltid som man tror. Men selv om man angrer litt ville jo de fleste heller ikke være foruten....

[Que]

Jeg har to barn i en alder av 23 år. Aldri angret og ville aldri vært foruten, men det hender jeg angrer på at vi ikke ventet litt. Brukte litt mer tid på å være voksne kjærester uten barn først (hadde allerede vært i fast forhold i 4 år før jeg fikk barn). Men på en annen side ville jeg aldri kommet fram til hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt mtp utdanning og karriere, om jeg ikke hadde fått barn først, så jeg burde kanskje takke dem for det? Uansett er det fordeler og ulemper med både å få barn tidlig og å få dem sent. Og det er ikke alfa omega å ha en høy utdannelse og godt betalt jobb. Det viktigste er jo å faktisk ha en fast inntekt og ressurser til å ta vare på barna.. Om du er rakkettforsker eller barnehageassistent er vel ett fett:)

[La Luna]

Nei.

Syns ikke det er så slitsomÿt med to barn som så mange klager over. Merker egentlig ikke noe forskjell (storesøster er i følge de rundt oss, over snittet aktiv) fra å bare ha ett. Det var å gå fra 0 til ett barn som var den store forskjellen.

Vi har like mye alenetid, kjærestetid, treningsstid etc som ved et barn.

Selvfølgelig er det mer slitsomt med våkennetter og slikt når man i tillegg til baby har et barn til, men det er jo snakk om så kort tid i det store bildet.

Signerer denne.

[Erica❤]

Jeg fikk fire babyer med to års mellomrom mellom hver, ja det var mye styr i starten, men nå er det en jente på 13 og 3 gutter på 15, 17 og 19❤ Alle er veldig aktive på fritiden:) med turn, tåspissballet, fotball, streetdanc og basket:) Nå reiser jeg og mannen min mye i forbindelse med jobb, det går helt fint pga de er så store + at 17 åringen og 19 åringen kan være litt "barnevakt" for småsøsknene;)

[AnonymBruker]

Overgangen fra 0-1 barn har vi aldri tenkt over, for vi har verdens enkleste unge som alltid har sovet natten gjennom og er en liten blidfis som aldri rører noe, og er snill mot andre barn. En drøm! Men de sier jo at nr 2 aldri blir lik, hehe.

Anonym poster: 0a7eb048b4380f316f9bd1d78661a394

[flickan]

Overgangen fra 0-1 barn har vi aldri tenkt over, for vi har verdens enkleste unge som alltid har sovet natten gjennom og er en liten blidfis som aldri rører noe, og er snill mot andre barn. En drøm! Men de sier jo at nr 2 aldri blir lik, hehe.

Anonym poster: 0a7eb048b4380f316f9bd1d78661a394

Her har begge våre vær sånn, så det går an

[AnonymBruker]

Hehe, godt å høre!

Anonym poster: 0a7eb048b4380f316f9bd1d78661a394

[AnonymBruker]

Det som er mest jobb, er faktisk den evinnelige kjøringen, hentingen og alle arrangementene som kommer når barna blir større. Kamper og foreldremøter og bursdager og konserter og dugnader... ikke barna i seg selv.

Ja det er selve definisjonen på mareritt for meg, den tidsklemma og alt styret. Heldigvis jobber 10 netter i måneden og har mye tid til sånt, men jeg ønsker likevel ikke å ha det sånn. Det er nok å følge opp med én i grunn.. All ære til deg som har 5, hehe.

Anonym poster: 0a7eb048b4380f316f9bd1d78661a394

[Vera Vinge]

At alle ettermiddager forsvinner i kjøring og henting, som Mafalda beskriver, er en av grunnene til at vi kanskje heller ønsker oss to barn til sammen framfor tre (men godt mulig det blir tre likevel, det vet jeg ikke). Det var også en grunn til at det var viktig for oss hvor vi bosatte oss. Jeg kunne godt bodd enda mer usentralt til, enda mer på landet. Men i tillegg til hensynet til mannens jobbmuligheter og reisevei dit, så vi en stor fordel i å ikke bo i "gokk" pga. det da kanskje blir litt mindre kjøring om ettermiddagene. Men så må det jo sies at det i en del tilfeller sikkert kan gjøres endringer der også. Jeg måtte selv sykle til stallen i sommerhalvåret da jeg var barn, selv om det var et stykke. Dette var utenkelig for andre jenter der, selv om de bodde like langt unna stallen eller nærmere enn meg. Så det er jo noe med hvor velvillige foreldre er også, når barna kommer over en viss alder.

Og så er jeg også veldig spent på hvor forskjellige søsken kan være. Alle jeg kjenner med flere barn, har spesielt hatt babyer som har vært helt ulike. Så litt underbevisst går jeg rundt og tenker at jeg kommer til å få en superenkel sovebaby neste gang, men som kommer til å bli ustyrlig rundt 1-årsalderen. Helt motsatt av sønnen min.

Men jeg leste et sted her på KG, tror jeg det var, hvor en refererte til noe hun hadde hørt fra en lege eller helsesøster, om grunnen til at baby nr. 2 ofte sover bedre og generelt er enklere å ha med å gjøre. For det er jo ofte sånn, syns jeg. Jeg har bare hørt forklaringen med at det skyldes at foreldrene er mer avslappede, noe som påvirker babyen positivt. Men så er det også sånn at baby nr. 1 baner vei for baby nr. 2 under fødselen. Altså, at baby nr. 1 ofte har en vanskeligere fødsel enn nr. 2. Det er trangere å komme ut og det blir oftere brukt tang/vakuum f.eks, noe som kan gi mer kollikkplager pga. nakkeskjevheter e.l. hos nr. 1. Det syns jeg er interessant, og det virker veldig logisk for meg.

[Mafalda]

Det verste er at vi faktisk bor veldig sentralt, Vera

Skjønt, sentralt i forhold til hva? Når ene barnet må drasse et tungt instrument på en full buss til andre siden av byen, blir det ofte til at man kjører likevel, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Samme når poden har trasket til trening i åtte minusgrader og deretter trent halvannen time utendørs... da henter du for å spare ham hjemturen, selv om den halvtimen det tar går helt fint på sommeren. I tillegg kommer alt man er forventet å være med på. De kan jo møte på konserter, avslutninger og kamper på egenhånd, men det blir noe litt trist over det, så da stiller vi da- ofte på hver våre ting fordi det kræsjer.

Men- og det er et poeng- jeg legger nok ekstra vekt på det akkurat nå fordi det er juni og helt forferdelig travelt. Det er ikke like ille resten av året, og hadde vi hatt ett, to eller tre barn som ikke var med på alt fra orkester til fotball og ballett, så hadde det vært helt levelig. Og siden vi bor, tross alt, i nærheten av det meste, så går det ikke så mye tid som det kunne ha gått. Sønnen min har flere lagkamerater som har en over en times reisevei til trening og kamper... fire-fem ganger i uka. Da snakker vi om at det seriøst spiser av familiens fritid...!

Men dette med bosted har også en betydning i forhold til daglig tidsbruk til jobb og ikke minst barnehage. Min definisjon på mareritt må være det en venninne opplevde: både hun og mannen jobbet midt i storbyen, og satt i kø både til jobb og til barnehagen etterpå. Den kampen mot klokka på ettermiddagen, for ikke å komme for sent til barnehagen, fremstår for meg som utrolig slitsom.

Ja det er selve definisjonen på mareritt for meg, den tidsklemma og alt styret. Heldigvis jobber 10 netter i måneden og har mye tid til sånt, men jeg ønsker likevel ikke å ha det sånn. Det er nok å følge opp med én i grunn.. All ære til deg som har 5, hehe.

Nå er det jo helt legitimt å ikke ønske og bruke så mye tid på kjøring, henting og oppfølging. Men jeg må igjen understreke at det ikke hadde vært noe stress dersom ungene ikke var med på så vanvittig mye forskjellig. Og her er det jo mulig å sette grenser hvis det er viktig å ha fred og ro, og fritid, på ettermiddagene.

Sånn generelt opplever jeg at det å ha barn har blitt mindre og mindre slitsomt. Søsknenes alder spiller jo også inn, det er ikke nødvendig å få to barn på tre år hvis man ikke vil. Jeg kjenner flere som har to barn med ganske langt mellomrom, og der har det ofte vært slik at eldste kan hente yngste i barnehagen eller på SFO, og følge på trening. I tillegg har de alltid hverandre å leke/krangle/spille fotball med, det er aldri mas om Bamseklubb på ferie eller at det er kjedelig på hytta...

Nå hørtes det ut som jeg argumenterte voldsomt for søsken. Det er ikke meningen, for jeg synes dette er en sak som er helt opp til den enkelte familie å bestemme, og det er da helt greit å bestemme seg for at en er nok! Men det er viktig å poengtere at selv om det høres kjempeslitsomt ut med fem barn, så oppleves det ikke slik. Hektisk, ja, og akkurat før jul og sommerferie er det på grensen til hva som er ok, men i dagliglivet går det mye greiere enn man skulle tro. Men som sagt- det er et personlig valg som hver enkelt må ta for seg selv, så jeg går på ingen måte rundt og reklamerer for at alle burde få fem unger

Lykke til med valget, da!

[Stinelin]

Vi tenker at når vi først har en unge kan vi like gjerne ha flere. Muligens en farlig tanke som man ikke ser konsekvensene av før flere år etter.

Er litt spent på hvordan vi kommer til å bli, men nå tenker vi at vi ikke kommer til å legge så veldig tilrette for flust av fritidsaktiviteter. Da vi var barn/unge var nesten alt basert på å sykle eller gå dit vi skulle, og jeg håper det kan bli litt slik her også, selv om jeg ønsker å følge opp mer enn foreldrene mine gjorde.

Vi fikk holde på med et begrenset antall aktiviteter slik at det ikke var fullt kjør hver ettermiddag.

Men nå har jeg foreløpig bare en ettåring, så jeg aner jo ikke hvordan det er å ha større unger. Håper bare de får interesser som kanskje sammenfaller noe, og er litt interessant for oss voksne også... Jeg er jo hestejente på min hals, så jeg har en hemmelig drøm om at ungene vil holde på med hester, men det skal ikke presses