Lange ventetider overalt med full angst.

[elwira]

Jeg hater ventetider fordi jeg får økt angst og redsel og gruer meg sånn at jeg blir ekstra kvalm og får vondt i magen, hjertebank, sjelvinger, svimmelthet , prikkinger, nummenhet , vanskelig å puste osv. Jeg er nesten aldri hos legen og det er fordi jeg ikke takler ventetider. Når jeg sier jeg hater å vente så sier folk at alle må vente siden ikke vedkommende har tid. Da drar jeg ikke til legen eller tannleger. Hvis jeg skal til frisøren bestiller jeg ikke timer men drar på drop in. Noen ganger sier de at jeg må vente i to timer og da tør jeg ikke si at det er for lenge så da gruer jeg meg sinnsykt i to timer og blir psykisk dårlig av det. Jeg dro engang til legen pga. hudproblemer og jeg måtte vente på hudlegen i tre måneder. Da fikk jeg mere psykisk ubehager og økt angst ol. men jeg måtte vente. Nå har ikke hudproblemet mitt blitt bedre og da skulle jeg komme tilbake men jeg orker rett og slett ikke vente i lang tid til. Jeg takler det ikke så da dropper jeg time. Senest i dag så var ene av dyra mine syke og jeg måtte bestille dyrlegetime og de hadde ikke time før syv timer etter jeg ringte. Nå er det kun en og en halv time til og jeg har vært psykisk dårlig i hele dag med økt uro, angst, skjelvinger, hjertebank, vanskeligheter med å puste, kvelningsfornemmelser, svimmelhet, kvalme, kald og varm om hverandre, vond følelse i magen og i kroppen og jeg er helt "På tuppa" Jeg takler ikke ventetider men samtidig er samfunnet nettopp bygget opp med å vente og å vente og ventetider. Jeg gruer meg så mye til dyrlegentimen at jeg skjelver sånn og det er vanskelig å skrive på dataen. Etter dyrlegentimen så skal jeg gå en lang tur. Det er det eneste som hjelper mot indre uro og nervøsitet. Problemet er at jeg ikke kan gå turer 24 timer i døgnet selv om jeg har lyst. Jeg er så nervøs nå og det gjør ubeskrivelig vondt i hele kroppen. Vanskelig å beskrive den fæle utholdbare følelsen. Men jeg må til dyrlegen fordi dyra går foran meg og dyra er viktigst. Er det noen flere som ikke takler ventetider? Hva kan jeg gjøre med dette fordi jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med denne plagen?

Det samme gjelder når jeg skal på feks. apoteket siden der er det kølappsystem. Har jeg feks. nummer 30 på lappen og det står 18 på tavla så venter jeg 19,20,21,22,23 og jeg får bare mere og mer angst etterhvert som jeg nærmer meg i kø... 24,25,26 så tør jeg ikke lengre og da bare går jeg ut av apoteket uten å få hentet ut en eneste medisin. Det er så plagsomt for meg dette med ventetider og det plager vettet av meg. Så må jeg vente til dagen etter siden jeg må jo ha medisinene. Dagen etter skjer akkurat det samme med nummerne og jeg går ut igjen rett før min tid. Hater det bare, hater, hater, hater meg selv siden alt er så vanskelig i livet at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for å takle samfunnets krav og regler.

Dette gjelder også om jeg skal kjøpe mat og betale i kassen og jeg venter da langt vekk fra kassene og venter til det er ledig. Men mens jeg venter til det er ledig kommer det folk i kø og jeg må vente enda lengre. Også prøver jeg å stå i kassekø da og jeg får mere og mere angst, og halsen snører seg mer og mer sammen og jeg blir kvalt av pusten. Så skal jeg betale og jeg er så skjelven at jeg mister alle kronestykkene på gulvet og de spretter bortover og jeg blir mere og mer flau og mer og mer rødmer jeg. Hater det bare...

En gang så skulle jeg kjøpe en milkshake og jeg sto i kø og det var lang kø og jeg ble mere og mere redd og mer og mer angst så var det endelig min tør og jeg fikk helt hjerneteppe, Jeg sa noe sånn: Jeg skal ha softis, nei ikke det men is, nei sånn drikke, eller sånn med melk..... Jeg kom ikke på ordet milkshake og jeg stammet og var så nervøs. Da sa han personalet: Du må ta det litt med ro. Og jeg så redd og alt svartna til i hodet og jeg fikk endelig sagt ordet milkshake og jeg løp ut med en. Aldri mer i den butikken på en lang stund. Er bare så vondt å ha det sånn i livet, at livet skal være så ufattelig vanskelig å leve med utfordringer hver eneste dag.

Unnskyld for langt innlegg. Er det noen som kjenner seg igjen? Livet skal ikke være lett i det hele tatt. Iallefall ikke mitt liv... Men hva gjør jeg da? Ikke lett å vite?

[AnonymBruker]

Går du i noen form for terapi? Høres ut som om du burde få profesjonell hjelp for dette.

Anonym poster: 2ca55e799728269c8b20564e331b2ec8

[elwira]

Ja mye terapi men har ikke hjulpet, medisiner også men hjelper ikke så mye det heller dessverre.

[Gjest Blomst83]

Hvordan terapi?Samtale? For i et sånt tilfelle er det eksponeringsterapi som må til. Vet så alt for godt hva angst er,og her snakker jeg av erfaring.

[Gjest Pet]

Uff, jeg fikk veldig vondt av deg da jeg leste dette, TS. Kan du ikke snakke med legen eller terapeuten din og høre om du kan få prøve en annen type behandling?

[elwira]

Samtaler med mange forskjellige psykologer, psykiatre, psykiatrisk sykepleiere, vernepleiere, leger osv. osv. Eksponeringsterapi har ikke funka fordi det gjør jeg hele tiden uten å bli noe bedre i det hele tatt. Jeg gjør jo forskjellige ting hele tiden men det er like skummelt hver eneste gang. Angsten er på topp hele tiden.

[Gjest Gjest]

Eksponering gjorde vondt verre for min del. Jeg antar det kan sammenlignes med hele tiden dunke borti et sår, og dermed minne hjernen på at det gjorde vondt.

For min del? Det som trolig berget meg? Var at jeg hadde mulighet til å "gi opp" i litt i overkant av to år. Jeg sov, leste bøker, og så knapt et menneske utenom de få jeg aldri har hatt problemer med. Jeg fikk rett og slett muligheten til å få skrudd ned turtelleren endel, til et nivå jeg kunne håndtere.

Nå er jeg i arbeid, og fremstår som frisk. Får jeg et lignende tilbakefall en gang til, så er det ikke tvil om at jeg kommer til å håndtere det på samme måte, men da uten å "skru opp turtelleren" først med eksponering ol. Spørsmålet er bare om jeg har økonomi til det om det skjer, men det bør gå.

[Gjest Blomst83]

Samtaler med mange forskjellige psykologer, psykiatre, psykiatrisk sykepleiere, vernepleiere, leger osv. osv. Eksponeringsterapi har ikke funka fordi det gjør jeg hele tiden uten å bli noe bedre i det hele tatt. Jeg gjør jo forskjellige ting hele tiden men det er like skummelt hver eneste gang. Angsten er på topp hele tiden.

Eksponerer du deg alene,eller har du med deg en hjelper fra behandlingsapparatet?