Hva skjedde med meg?

[AnonymBruker]

Dette blir et rart og langt innlegg, til advarsel.

Jeg kom i en tilstand i går, men før jeg forklarer hva som skjedde, må jeg gi til bakgrunnsinformasjon.

Jeg har bipolar lidelse 2. Til tross for at jeg «klarer meg» ved at jeg er i jobb, studerer osv. sliter jeg enormt meg angst og tidvis depresjon, men jeg holder det inne. Jeg skal begynne på gruppeterapi nå fordi det har toppet seg det siste året pga. mye stress.

Det har vært særlig mye som har skjedd i det siste. Det var et selvmord i nær familie, jeg har noen uker igjen av min masteroppgave og er stresset, sliter med å sove, er sliten, jeg er ensom fordi de fleste vennene mine har flyttet og kjæresten min sliter på jobben. Jeg strever med mer angst enn før for tiden, har dårlig selvtillit og har følt meg «utenfor» meg selv. Sistnevnte strever jeg generelt med: som om kroppen min, stemmen min og latteren min er der. Folk betrakter meg som normal og sterk. Folk tror meg nærmest ikke når jeg sier at jeg strever, men innvendig føler jeg at det klikker for meg og at jeg er gal.Jeg har ikke kontroll på følelsene mine.

Tilstanden jeg skal forklare nå begynte sist uke, men det har vel generelt bygget seg opp over tid siden selvmordet i familien. Det var mye som var på planen denne helgen og jeg gruet meg skikkelig. En venninne jeg ikke hadde sett på lenge kom på besøk og mine tvillingssøsken skulle konfirmeres. Jeg stresser mye med masteren og følte at jeg ikke hadde tid. Jeg er generelt svært sårbar for stress som følge av sykdommen min, men jeg tok på meg smilet, bet tennene sammen og lot som ingenting. Jeg følte også at jeg måtte være sterk med tanke på vedkommende som tok selvmord og de som stod personen nærmest. Jeg vil ikke si detaljer omkring dette for å unngå å bli gjenkjent, men dette dødsfallet har også vært svært tungt for meg, selv om jeg ikke er en av dem som stod personen nærmest.

Når jeg kom hjem i går hadde jeg skikkelig angst, vondt i magen, var stresset, hadde tankekjør, men jeg jobbet med oppgaven til tross for at jeg var utslitt. La meg, men hadde så angst at jeg fikk ikke sove. Kjæresten sov. Føltes som jeg skulle klikke, det gjorde på en måte vondt innvendig, som om jeg skulle sprenge. Begynte å gråte litt, men gråten var «rar» og intens samtidig som jeg ikke fikk den «ut». Satt meg opp og begynte å riste og gråt høyt og intenst. Det føltes som om jeg forsvant, jeg hyperventilerte og hylte. Kjæresten våknet, og jeg minnes vagt at han spurte hva som var galt igjen og igjen. Jeg minnes at jeg la meg ned og ble litt rolig, han strøk meg på kinnet og prøvde å roe meg. Jeg minnes at jeg sa mye rart… at jeg ville død, at livet var tungt og jævlig, at de to nærmeste som har dødd har tatt selvmord (en god kompis tok også livet sitt for noen år tilbake) og jeg også vil dø, at jeg forstår dem, at masteren går til helvete, at jeg er redd osv. Det var som om alt jeg strever med «sprengte». Kjæresten min ble skremt og helt satt ut av spill. Han har aldri sett meg slik og jeg har aldri «klikket» slik. Plutselig begynte jeg å le hysterisk, lenge. Så gråt jeg hysterisk, så lo jeg. Det bare klikket for meg. Kjæresten sa han ville ringe legevakten, han fikk ikke kontakt og jeg var ikke meg selv. Det varte vel i 10 – 15 min. Jeg minnes svært lite. Plutselig kom jeg til meg selv og masken som jeg vanligvis bærer kom på. Angsten forsvant nærmest ut av det blå og jeg var helt rolig, men samtidig vettskremt og litt flau som følge av det som skjedde. Kjæresten min ville fortsatt ringe legevakten, men jeg ville ikke. Jeg følte at de kom til å ville legge meg inn... han ble frustrert og dritt redd for meg. Han var redd for at jeg skulle klikke igjen, «forsvinne» inn i meg selv og gjøre noe dumt. Dette høres sikkert helt banalt ut, men det var så ille at vi ble enig i å knytte et tau mellom hans og min arm.

Til sammenligning: jeg tok syre en gang for veldig mange år siden og hadde en skikkelig bad trip. Er helt straight nå, men det var som om det som skjedde i går skjedde igjen, bare at jeg var «edru».

Nå strever jeg med angst igjen. Angst for å forsvinne igjen. Jeg skal ta meg en tur til legen, men prøver å lese litt på nett for å forstå hva som egentlig skjedde. Jeg klarer ikke helt å slappe av før jeg vet. Det var som om den bipolare lidelsen min ble intenst forsterket over en kort periode: humøret og følelsene mine vekslet enormt. Jeg forsvant inn i meg selv, bokstavelig talt. Plutselig var alt helt forferdelig jævlig, så var det morsomt og så var jeg kald.Jeg sa mye rart og fælt. Jeg begynte faktisk også å snakke om at vedkommende som tok selvmord kom "inn i meg" og ville beskrive hvordan han/hun hadde det. Det er jo helt sært...

Er det noen av dere som har en anelse om hva som skjedd med meg? Angstanfall? Psykose? Sammenbrudd? Det der var det sykeste som noen gang har hendt meg, og jeg har vært gjennom mye med sykdommen min… I dag føles det på en måte som om anfallet fikk meg ut av en tilstand jeg har vært i lenge, men at tilstanden har vært godt skjult for omgivelsene…

Det er som om virkelighetsoppfattelsen har returnert,

Anonym poster: 187a69ea8d66bdb660b37b085f7e10f7

[MissAnonymous]

Dette blir et rart og langt innlegg, til advarsel.

Jeg kom i en tilstand i går, men før jeg forklarer hva som skjedde, må jeg gi til bakgrunnsinformasjon.

Jeg har bipolar lidelse 2. Til tross for at jeg «klarer meg» ved at jeg er i jobb, studerer osv. sliter jeg enormt meg angst og tidvis depresjon, men jeg holder det inne. Jeg skal begynne på gruppeterapi nå fordi det har toppet seg det siste året pga. mye stress.

Det har vært særlig mye som har skjedd i det siste. Det var et selvmord i nær familie, jeg har noen uker igjen av min masteroppgave og er stresset, sliter med å sove, er sliten, jeg er ensom fordi de fleste vennene mine har flyttet og kjæresten min sliter på jobben. Jeg strever med mer angst enn før for tiden, har dårlig selvtillit og har følt meg «utenfor» meg selv. Sistnevnte strever jeg generelt med: som om kroppen min, stemmen min og latteren min er der. Folk betrakter meg som normal og sterk. Folk tror meg nærmest ikke når jeg sier at jeg strever, men innvendig føler jeg at det klikker for meg og at jeg er gal.Jeg har ikke kontroll på følelsene mine.

Tilstanden jeg skal forklare nå begynte sist uke, men det har vel generelt bygget seg opp over tid siden selvmordet i familien. Det var mye som var på planen denne helgen og jeg gruet meg skikkelig. En venninne jeg ikke hadde sett på lenge kom på besøk og mine tvillingssøsken skulle konfirmeres. Jeg stresser mye med masteren og følte at jeg ikke hadde tid. Jeg er generelt svært sårbar for stress som følge av sykdommen min, men jeg tok på meg smilet, bet tennene sammen og lot som ingenting. Jeg følte også at jeg måtte være sterk med tanke på vedkommende som tok selvmord og de som stod personen nærmest. Jeg vil ikke si detaljer omkring dette for å unngå å bli gjenkjent, men dette dødsfallet har også vært svært tungt for meg, selv om jeg ikke er en av dem som stod personen nærmest.

Når jeg kom hjem i går hadde jeg skikkelig angst, vondt i magen, var stresset, hadde tankekjør, men jeg jobbet med oppgaven til tross for at jeg var utslitt. La meg, men hadde så angst at jeg fikk ikke sove. Kjæresten sov. Føltes som jeg skulle klikke, det gjorde på en måte vondt innvendig, som om jeg skulle sprenge. Begynte å gråte litt, men gråten var «rar» og intens samtidig som jeg ikke fikk den «ut». Satt meg opp og begynte å riste og gråt høyt og intenst. Det føltes som om jeg forsvant, jeg hyperventilerte og hylte. Kjæresten våknet, og jeg minnes vagt at han spurte hva som var galt igjen og igjen. Jeg minnes at jeg la meg ned og ble litt rolig, han strøk meg på kinnet og prøvde å roe meg. Jeg minnes at jeg sa mye rart… at jeg ville død, at livet var tungt og jævlig, at de to nærmeste som har dødd har tatt selvmord (en god kompis tok også livet sitt for noen år tilbake) og jeg også vil dø, at jeg forstår dem, at masteren går til helvete, at jeg er redd osv. Det var som om alt jeg strever med «sprengte». Kjæresten min ble skremt og helt satt ut av spill. Han har aldri sett meg slik og jeg har aldri «klikket» slik. Plutselig begynte jeg å le hysterisk, lenge. Så gråt jeg hysterisk, så lo jeg. Det bare klikket for meg. Kjæresten sa han ville ringe legevakten, han fikk ikke kontakt og jeg var ikke meg selv. Det varte vel i 10 – 15 min. Jeg minnes svært lite. Plutselig kom jeg til meg selv og masken som jeg vanligvis bærer kom på. Angsten forsvant nærmest ut av det blå og jeg var helt rolig, men samtidig vettskremt og litt flau som følge av det som skjedde. Kjæresten min ville fortsatt ringe legevakten, men jeg ville ikke. Jeg følte at de kom til å ville legge meg inn... han ble frustrert og dritt redd for meg. Han var redd for at jeg skulle klikke igjen, «forsvinne» inn i meg selv og gjøre noe dumt. Dette høres sikkert helt banalt ut, men det var så ille at vi ble enig i å knytte et tau mellom hans og min arm.

Til sammenligning: jeg tok syre en gang for veldig mange år siden og hadde en skikkelig bad trip. Er helt straight nå, men det var som om det som skjedde i går skjedde igjen, bare at jeg var «edru».

Nå strever jeg med angst igjen. Angst for å forsvinne igjen. Jeg skal ta meg en tur til legen, men prøver å lese litt på nett for å forstå hva som egentlig skjedde. Jeg klarer ikke helt å slappe av før jeg vet. Det var som om den bipolare lidelsen min ble intenst forsterket over en kort periode: humøret og følelsene mine vekslet enormt. Jeg forsvant inn i meg selv, bokstavelig talt. Plutselig var alt helt forferdelig jævlig, så var det morsomt og så var jeg kald.Jeg sa mye rart og fælt. Jeg begynte faktisk også å snakke om at vedkommende som tok selvmord kom "inn i meg" og ville beskrive hvordan han/hun hadde det. Det er jo helt sært...

Er det noen av dere som har en anelse om hva som skjedd med meg? Angstanfall? Psykose? Sammenbrudd? Det der var det sykeste som noen gang har hendt meg, og jeg har vært gjennom mye med sykdommen min… I dag føles det på en måte som om anfallet fikk meg ut av en tilstand jeg har vært i lenge, men at tilstanden har vært godt skjult for omgivelsene…

Det er som om virkelighetsoppfattelsen har returnert,

Anonym poster: 187a69ea8d66bdb660b37b085f7e10f7

Hei!

Det er vanskelig å vite med sikkerhet hva det kan være. Men kan virke som seponeringssymptomer som man vanligvis får ved avslutning av angstmedisin. Går du på medisin mot angst? Cipralex/Escitalopram eller andre lignende?

For de kan nok være grunnen til det utbruddet du beskriver. Det er ikke så vanlig men det skjer. Har selv kun opplevd som bivirkning ved skifte av medisin, økt irritasjon/aggresjon samt tung pust, og litt småvirrete. Men det var stykket opp i en kort periode.

Per i dag leter jeg etter andre hjelpemidler(ny medisin eller kognitiv terapi). Jeg fungerte veldig bra da jeg gikk på cipralex. Men ikke alle som ønsker medisin som utvei.

Det hørtes skremmende ut det du opplevde, men ikke sjokkerende med tanke på alt i hverdagen din. Mye stress, sorg, bekymringer osv. Kan også være et emosjonelt utbrudd i forbindelse med angsten. Jeg sliter selv veldig mye med å vise emosjonelle følelser rundt andre. Og holder man på følelser lenge nok så sprikker bobbla til slutt.

Hvor lenge har du slitt med angst?

-Miss.A

[AnonymBruker]

Det høres i alle fall ut som et skikkelig psykisk sammenbrudd. Om du følte t en død person var inni deg er det kanskje alvorlig depresjon med psykotiske symptomer? Det kunne også høres ut som et angstanfall.

Jeg har selv alvorlig depresjon, får det i svingninger, men ikke mani. Har også hatt panikkanfall, somogsåmkan minne litt om det du skriver.

Uansett hva det er, så er det alvorlig. Hadde bedt om en sykemelding og utsetting av innlevering av master, og bedt om en frivillig innleggelse på f.eks Modum Bad eller en langtidsavdeling et sted.

Selv lot jeg det gå for langt. Jeg knakk fullstendig sammen en dag. Ikke gjør det. Søk hjelp.

Anonym poster: c2e9a0354995069aea93030868d06db1